Med referanser til både Hebreerbrevet og Indiana Jones, holdt biskop Sally Dyck en massivt motiverende og utfordrende preken om nødvendigheten av å våge å gå i tro da hun talte på gudstjenesten i Trondheim Metodistkirke søndag 26. juni. Biskop Sally fikk spontan applaus fra en «menighet» med folk fra alle kontinenter og mange ulike kirkesamfunn – etter en preken ingen kunne stille seg likegyldig til.
(Du finner et referat at den kraftfulle prekenen til slutt i denne saken.)
Selv om Trondheim menighet strengt tatt har tatt «sommerferie, grep vi muligheten da Kirkenes Verdensråds Sentralkomite la sitt møte til Trondheim 22.-28.juni. Med 150 medlemmer og 200 rådgivere/gjester som representeter 345 medlemskirker i 110 land er det tidenes største ekumensike samling i Norge.
I sentralkomiteen sitter 15-20 metodister, og for noen uker siden sendte vi dem mail med invitasjoner til å feire gudstjeneste sammen med oss. Noen ble bedt om å bidra med preken, hilsener og bønner. I løpet av første del av sentralkonferansen har vi også fått kontakt med representanter for andre kirker innen og utenfor den wesleyanske tradisjonen. Dessuten har metodistene i komiteen har villig «vervet» kirkegjengere blant sine sentralkomitekolleger – og dermed kom det 40-45 «verdensrådsgjester» til gudstjensten!
For en fest! Folk fra USA og Europa, men også India, Pakistan, Australia, New Zealand, Malaysina, Nicaragua, Argentina, Brasil, Nigeria, Zimbabwe, Kenya, Benin, Kina – bare for å nevne noen. Se bare på dette bildet (under). Det var som om hele globusen var representert!
Ghanesisk lovsang og samisk joik
Gleden over å samles på tvers av så mange kirke- og nasjonale og kultuirelle grenser, var følbar allerede under summingen før gudstjenesten startet. En lovsangssekvens tidlig i gudstjenesten forsterket opplevelsen. Vår egen Amelia Adubeea fra Ghana (medlem siden 2013) synger ofte på gudstjenestene, men aldri har vi hørt henne så inderlig og sterk i framføringen som i dag. På sitt ghanesiske morsmål sang hun med kropp og sjel; øyne, ansikt og hender var med å formidle budskapet om at «hvis vi bringer våre byrder og vanskeligheter til Kristus, vil han stille alle stormene i våre liv». Vakkert, troverdig og sterkt!
Amelias lovsang ble avløst av den samiske musikeren Frode Fjellheim som med medbrakt runebomme (tromme) joiket en spontan lovsang. Folk satt som fjetret. Joiken satt som et skudd. Blant de utenlandske kirkefolkene var det noen representanter for ulike urfolk, og etter gudstjeensten ble det formidlet flere takksigelser for at vi inkluderte joiken og trommen i lovsangssekvensen. En i aller beste mening magisk stund!
Seiki Ueno, som er 1. konsertmester i Trondheim Symfoniorkester (og gift med vår faste organist Takako) var også med på å løfte gudstjenesten med et par strålende framførte Bach-stykker. Sven Nørsett ivaretok dagens liturgiske spill, preludium salmer og postludium, på en utmerket måte ved flygelet.
Sønagens menighet hadde eksepsjonelt høy biskops- og prestefaktor. Vi «vasset» i biskoper og prester fra et mylder av kirker. Noen var blitt spurt om å bringe hilsener – og det gjorde de med glede. Og det gjør faktisk noe med en menighet i Trondheim å bli hilset av prester som Kee Sing Wong fra Metodistkirken i Malaysia og Daniel Angel Favero fra Den evangeliske metodistkirken i Argentina (flott tolket av vår Frederic Johansen) og biskoper som Mary Ann Swenson (United Methodist) og John F. White (African Methodist Episcopal Church – en «svart» kirke som ble dannet på 1800-tallet fordi datidens metodistkirke var tilnærmet kritthvit og ikke ønsket afroamerikanske medlemmer). Sterkt var det også se og høre den røslige biskop Chibuzo Raphael Opoko fra Methodist Church Nigeria be avslutningsbønnen – og vår kjære umc-biskop Mary Ann Swenson lyse velsignelsen.
Etter gudstjenesten hadde Anne Jorun Midtkil rigget til «tidenes» kirkebakkekaffe med fingermat-kaker og andre godsaker. Alle gjestene tok seg god tid; satte seg ned og pratet med trondhjemsmetodsiter og kolleger. Det var også hektisk «selfie-tid» med mye fotografering.
To av våre nye medlemmer, Ellisiv og Trygve (tatt opp sist søndag) var kirkeverter og ønsket alle gjestene velkommen til kirken. De hadde også tekstlesningene og delte ut glassengler til alle de medvirkende i gudstjenesten.
«Våg et skritt utfor stupet!»
Mange hadde med forventing sett fram til å høre den profilerte united-methodist-biskop Sally Dyck preke. Og med rette! Ingen kunne være uberørt av hennes utfordrende og motiverende budskap. I musikkretser heter det at enkelte musikere gjennom kombinasjonen flott musikk og sterk framføring, makter å få publikum til å sitte helt framme på stolkanten. Slik var det da biskop Sally prekte. Hennes tema var å følge Guds kall til å komme – og gå i tro, tillit og nåde. «Når Gud roper og kaller må vi våge å ta det første skrittet og gå – også inn i det ukjente – i tillit til at Giuds løfter og nåde holder», sa biskop Dyck.
Prekenens tekstgrunnlag var Hebreerbrevet 11:10-16 11 om Guds løfter og kall til Abraham og Sarah – løfter om barn, stor slekt og nytt land – betinget av at de ville bryte opp og gå i tro – uten å vite hvor vandringen ville ende. Kanskje har vi noe å lære av dagens flyktninger om hva det vil si å bryte opp og gå i tro og håp om nytt land og trygghet for famile, mer enn antydet Dyck.
Biskopens andre «tekst» var en scene i filmen «Indiana Jones – The Last Crusade». Der leter Indiana Jones letter sin far som har jaktet på den forsvunnede paktens ark. India Jones jages av fiender og inne i en grotte står han plutselig ved kanten av et stup. En dyp kløft som er altfor bred til at han hoppe over. I sin fars dagbok finner han en kartskisse hvor en «strekmann» tar skrittet ut i løse luften – og så kommer det en usynlig bro til syne.
Forfølgerne nærmer seg. Indiana Jones hører faren rope på ham fra den andre siden: Kom! Gå! Indiana Jones tar skrittet utfor kanten – og opplever at det faktisk er en usynlig bro som han berger seg over på.
For biskop Sally Dyck har denne filmscenen vært som en preken. «Vi kan stole på at Gud har lagt en bro – dersom vi våger å ta det første skrittet – i tillit. For vi må gå, «understreket Dyck. «Kanskje er kirken blitt for makelig? Vi er blitt «settlers» og har sluttet å være «pioneers». Kirken trenger å bryte opp og vi må våge ta det første skrittet i tillit til Guds løfter om nytt land», sa hun.
Biskop Sally trakk også inn den aktuelle situasjonen innen United Methodist Church, og innrømmet at hun kjenner på stor uro og usikkkerhet. «Fortiden jager oss. For kirken finnes det ingen vei tilbake. Gud har ført oss til kanten av et stup. Han roper på oss fra den andre siden. Han utfordrer oss til å våge gå og bli den kirken vi er kalt til å være», sa biskopen.
«Discouragement (motløshet) er blitt vår største fiende. Ja, mange er til og med blitt vredde for å håpe», sa biskop Sally som oppfordret og bønnfalt oss om å bevare håpet og tilliten til Guds løfter og nåde.
«Vi er kallet av Gud til å gå ut. Vårt oppdrag er å synliggjøre hva tro, håp og kjærlighet betyr i og for vår verden, og vår tids menensker. Et kall så vanskelig at det nesten er urettferdig? Ja, men det er like fullt vårt eneste oppdrag», understreket Dyck.
» Vi er kalt til å gå i tro – vi må synliggjøre hva tro, håp og kjærlighet er i verden. Et urettferdig vanskelig kall? Ja, med det er det vi er kallet til», sa hun. Verden trenger å se hva det betyr å ha håp og være omfattet av Guds kjærlighet og nåde.
«Hvor enn vi er i livet må vi stole på Guds nåde – og ha tillit til at det alltid dannes en bro for oss. Kan hende må vi bryte opp, ta det første skrittet ut i det ukjente og gå uten å vite hvor det ender – men vi må lytte til Guds kall: Kom! Kom! Ha tro! Gå!», sa biskop Sally Dyck som høstet spontan applaus for sin kraftfulle preken.
Postscript: For denne referenten var søndagens gudstjeneste; forkynnelsen, sangen, menneskene og det globale fellesskapet, nærmest et Simeonsk øyeblikk; og fritt sitert er det lett å slutte seg til hans utsagn fra Tempelet: «Herre, nå kan din tjener fare herfra i fred, for jeg har sett din herlighet!»
TRONDHEIM METODISTKIRKE 