En på alle måter velsignet høstofferhelg i kirka, med pastor Øystein Brinch som aktiv gjest. Først som spillende Ragtime-kåsør lørdag, og så som meget god predikant på gudstjenesten søndag 16. oktober. ”Jesus fordømmer aldri noen – han bare frelser”, var det klare konklusjonen Brinch trakk av prekenteksten.
Kåseriet samlet 18 midt på blanke lørdags formiddag i høstferien, og på gudstjenesten søndag bikket vi akkurat 30. Ettersom ingen tone i utgangspunktet er ”syndig”, ble Ragtime-kåseriet holdt/spilt oppe i kirkesalen. Og ”gospelmusikkens svarte får / uskikkelige fetter” med sin opprinnelse i pub- og barmiljø, ble presentert på en humør- og innsiktsfull måte av den musikkglade og meget velspillende pastoren. Kåseriet var en vitaminpille, som framkalte smil både om munn og i hjerter.
Ingen fordømmelse – bare frelse
Stephanie Buadu ledet Høstoffer-gudstjenesten på en gjennomført flott måte. En meget gjennomtenkt bønnevandring med mange og varierte poster, ga gudstjenesten ekstra løft og dimensjon.
Tema og tekst for Øystein Brinchs Kristussentrerte, engasjerte og engasjerende preken var den kjente bibelfortellingen om ”Jesus møter kvinnen som ble grepet i hor.” Brinch forklarte hvordan Jesus frustrerte og utfordret datidens ”moralpoliti”, slik han har gjort til all tider, og lot seg lokke inn i de skriftlærdes felle. Kvinnen skulle steines, selvfølgelig. Bare rett og rimelig, i følge Moseloven. ”Leser vi Moseloven bokstav for bokstav, blir muslimenes sharia-lovgivning ganske tam”, hevdet pastor Brinch.
De skriftlærde og fariseerne ville sette Jesus fast. De mente de hadde funnet måten å gjøre det på ved å skyve et ulykkelig menneske foran seg for å ramme Jesus. Lynsjestemningen var til å ta og føle på. Mange sto sikkert med steinen klare.
Men Jesus svarer ganske enkelt ikke på provokasjonen fra datidens teologer. Han satte seg heller ned og skrev eller tegnet kruseduller i sanden. ”For et kroppsspråk”, strålte Brinch. ”Så herlig arrogant Jesus var i møte med selvrettferdigheten og de lyssky motivene!”
De skriftlærde ga seg ikke; de fortsatte og ville provosere fram et svar. Og til slutt gløttet Jesus opp på dem. Han skjelte ikke de skriftlærde huden full, selv om det sikkert var fristende, men avvæpnet dem fullstendig både bokstavelig og teologisk da han svarte: Den av dere som er uten synd, kaste den første sten”. Så fortsatte han å skrible i sanden. Hva skrev han? Det vet ingen. Og ting som skrives i sand har den velsignede egenskapen at det forsvinner, slettes ut, blir borte.
Stenene falt. De skriftlærdes listige felle kollapset rundt dem selv. De tuslet bort en etter en; de eldste først. Til slutt var det bare Jesus igjen sammen med kvinnen. Først da reiste Jesus seg, og sa ”kvinne” – ikke nedlatende (ala Trump – referentens tilføyelse…) men med respekt – og trolig et varmt smil, i følge Brinch: ”Heller ikke jeg fordømmer deg – og fra nå av, slutt med det der…” Og han fortsatte med å si til disiplene og skuelystne: Jeg er verdens lys.
Og det er der vi alltid er i møte med Jesus – i livet og lyset, understreket Brinch. ”Uansett hvilket trøbbel vi har rotet oss opp i; Jesus fordømmer ikke – han er verdens lys. Ditt lys og mitt lys. Jesus fordømmer ikke. Jesus bare frelser” sa Øystein Brinch.
Og sånn er det bare!
TRONDHEIM METODISTKIRKE 