– Når Gud en gang har vendt sitt ansikt til menneskene, snur han seg aldri mer bort fra dem. Slik viser han oss sin godhet og sin nåde. Han er alltid underveis for å møte oss der vi er, sa pastor Kjell Werner Rødder i sin sterke adventspreken på gudstjenesten 27. november – 1. søndag i advent 2016.
– Det er advent. Gud vil gjeste sitt folk! Kongen kommer! Spørsmålet er hva bevisstheten om dette gjør med oss, med våre prioriteringer, våre valg og med hvordan vi forbereder oss til høytiden. Det kan være det kastes skarpt lys innover både våre tradisjoner og våre fromhetsuttrykk, sa Rødder i en preken som ut fra umiddelbare reaksjoner og kommentarer etter gudstjenesten gikk «rett i hjertet» på de frammøtte.
Og vi var gledelig mange. Til sammen 45 var samlet i kirken til gudstjeneste og etterfølgende kirkekaffe med åresalg og lykkehjul som innbrakte 4800 kroner til menighetens arbeid. Godt jobbet av de ansvarlige, med Anne Jorunn Midtkil i spissen!
Hvem er dette?
Kjell Werner tok utgangspunkt i Matteusteksten om Jesu inntog i Jerusalem på Palmesøndag (Matteus 21: 1-11). En helt annen tid på året, men tekstens tematikk hører absolutt hjemmmei adventtiden, understreket Rødder. Det handler om lengsel og forventning, om håp og om glede! Og ikke minst sier det noe om hvem han er – han som kommer. Spørsmålet menneskemengden stilte seg den gang, er like gyldig i dag: Hvem i alle dager er dette, som kommer i Herrens navn?
– Ved sin handlemåte ville Jesus vise hvem han er, sa Rødder. Han lar seg møte av en ropende folkemengde utenfor byen og slik blir han en del av samtidens tradisjon og messiasforventninger. Men samtidig rir han inn på et esel. Han gir to signaler. Hans kongedømme er annerledes. Noen dager senere renser han templet og oppretter «helseklinikk» på Tempelplassen. Fromhet og Han nærvær og oppførsel og tale skaper uro i byen. Spørsmålet tilspisser seg: Hvem er han? Hvem er dette, egentlig?
Hilsen biskop Ambrosius i kirkeasyl
Fra uroen i jerusalem hoppet Rødder til en annen opphetet strid rundt Jesu person – et drama som utfoldet seg i og omkring en kirke i Milano fra palmesøndag til 1. påskedag 386.
Kirken var omringet og beleiret av soldater, utkommandert av enkekeiserinne . Inne i kirken hadde den unge og populære biskop Ambrosius etter messen på palmesøndag gått i «kirkeasyl» sammen med mange av sine tilhengere for å forsvare læren om Jesu gudommelighet – at Jesus var både sann Gud og sant menneske. Det var et av datidens store stridsspørsmål i oldkirken, og keiserinnen krevde gjennom sin sønn Valentinian at arianerne, en retning innen kirken som benektet Jesu guddommelige natur, fikk råderett over dette kirkebygget i Milano.
(Keiserinnen var selv en sterk tilhenger av arianismen, så det var ikke spøk å motsette seg hennes vilje. Bispesetet i Milano var dessuten meget viktig, ettersom byen var det administrative sentrum for hele den vestlige del av Romerriket. Keiserinnen ville ha kirken for seg selv og sitt hoff. Mellom 383 og 386 nektet Ambrosius konkret å oppgi to kirker i Milano til keiserinnen. I januar 386 ble det lovfestet dødsstraff for alle som motsatte seg å la arianere overta kirker. Ambrosius ignorerte loven. Han benyttet sin preken på palmesøndag 386 til å forsvare og begrunne hvorfor man ikke skulle følge påbudet. red.anm)
Keiserinnen satset på at soldatenes beleiring skulle sulte ut Ambrosius og hans tilhengere, men 1. påskedag holdt de fortsatt stand i kirken. Fra første stund møtte de beleiringen med salme- og lovsang til Gud. ( Ambrosius er kalt «den vestlige kirkesangens far» gjennom innføringen av den såkalte «ambrosianske sangen» – som var en rytmisk-meldiisk menighetssang. red.anm)
Mange av salmene som ble sunget hadde Ambrosius selv skrevet. Og salmesangen hadde sterk virkning, om vi skal tro tradisjonen. Etterhvert begynte nemlig også enkelte av soldatene og offiserene å synge med, og så stadig flere. Særlig denne: «Veni redemtor genitum» – Folkefrelsar til oss kom» – og beleiringen gikk til slutt i oppløsning.
Slaget om Jesu sanne guddom endte med seier for Ambrosius og tap for keiserinnen og arianerne. Og salmen som ble sunget under beleiringen er en trosbekjennelse om inkarnasjonens under – at Gud ble menneske – som har fulgt kristenheten siden.
(Les gjerne hele salmen som gjengis til slutt – og send en takk til biskop Ambrosius som tok kampen. Det anbefales også å lese en fyldig og interessant artikkel om Ambrosius på denne linken til nettsiden katolsk.no : Ambrosius )
Sprengkraften i julens budskap
– Slaget om Jesu guddom er ikke over, sa pastor Rødder. Det kommer også fram når man i dag i undersøkelser stiller spørsmålet «hvorfor feirer vi jul?»
Mest tradisjon, vsier svarene, spesielt samvær med familie og venner, god mat og gaver. Alt er aktverdige grunner, fastslo Rødder. Vi trenger både hverandre og gode tradisjoner. Men det er et tankekors at stadig færre inkluderer julemysteriet og bibelens juleforetllinger i feiringen. Julebudskapet presses fra alle kanter. Vi fristes til å redusere det hele til et vakkert og tannlst juleeventyr om et yndig barn som blir født i fattigdom i en stall, men tilbes av engler og konger.
– Men sprengkraften i julens budskap – evangeliet – er dette: Gud solidariserer seg med menneskeheten. Han som hadde alt, blir menneske. Han forlater Guds herlighet for å gjøre felles sak med oss; med de fattige, de svake, de utstøtte, de som kjenner på savn og lengsler, alle de som ikke blir tilfredse av velstand og rikdom og overflodens velvære., alle som undres og forundres og lar seg gripe av en så stor kjærlighet. Julen handler om han som gikk inn i de mørkeste smugene, for å lete etter oss, sa Rødder.
Hva gjør det med oss?
– Det er advent. Gud vil gjeste sitt folk! Kongen kommer! Spørsmålet er hva bevisstheten om dette gjør med oss, spurte Kjell Werner. Hva gjør det med våre prioriteringer, våre valg og hvordan vi forbereder oss til høytiden? Ransakende spørsmål som kan kaste skarpt lys innover både våre tradisjoner og våre fromhetsuttrykk.
Kongen kommer oss i møte i vårt vintermørke, mens regnet strømmer ned, Han kommer til en krigstrett verden, til en verden fylt av terrorfrykt, til mennesker på flukt.
Hosianneropet er både et bønnerop og et jubelrop. En dobbel betydning som gir mening, understreket pastor Rødder.
Hosianna ! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Et rop fra mennesker i nød og samtidig en bekjennelse av troen. Hosianna ! Herre, redd oss! Vi søker din nærhet. Vi trenger din nærhet, nå, i vår livssituasjon.
Når troen møter virkeligheten må den være sann mot de følelser som trenger seg på. Vi gir oss mysteriet i vold, Vi mangler ord og uttrykk, kan ikke forklare hva vi tenker og føler Men vi bærer på en lengsel og vender oss til kilder utenfor oss selv. Ja, vi drister oss til å proklamere Guds nærvær i alle livsforhold og situasjoner.
– For i dette viser han oss sin godhet og sin nåde. Han er alltid underveis for å møte oss der vi er. Når Gud en gang har vendt sitt ansikt til menneskene, snur han seg aldri mer bort fra oss.
Det er som å gå fra natten inn i dagen. Fra mørket til lyset. Det handler om å få øye på at han som red inn i Jerusalem er han som var og som er også han som kommer som er på vei for å dømme levende og døde. Selv om vi ikke vet dag eller tid, vet vi at det skal oppleves som en tidlig sommerdag når sevjen stiger i fikentreet og trærne får blomst og frukt, sa pastor Kjell Werner Rødder.
Dette er den flotte salmen, forfattet av biskop Ambrosius, og som har fulgt kirken og kristenheten siden beleiringen og slaget om jesu guddommelighet i Milano i 386:
Folkefrelsar, til oss kom,
fødd av møy i armodsdom!
Heile verdi undrast på
kvi du soleîs koma må.
Herrens under her me ser,
ved Guds Ande dette skjer.
Livsens ord frå himmerik
vert i kjøt og blod oss lik.
Utan synd han boren er.
Som all synd for verdi ber.
Han er både Gud og mann,
alle folk han frelsa kann.
Frå Gud Fader kom han her,
heim til Gud hans vegar ber.
Ned han fór til helheims land,
upp fór til Guds høgre hand.
Du som er Gud Fader lik,
ver i vanmakt sigerrik!
Med din guddomsvelde kom,
styrk oss i vår armodsdom.
Klårt di krubbe skina kann,
ljoset nytt i natti rann,
naud og natt til ende er,
trui alltid ljoset ser.
Lov og takk, du Herre kjære,
som til verdi komen er!
Fader god og Ande blid,
lov og takk til evig tid!
TRONDHEIM METODISTKIRKE 