Fra skam til oppreisning

«Samer vet hva det vil si å være lenket til alkoholavhengighet og skam – ofte påført dem av storsamfunnets ulike overgrep. Jeg selv– et barnebarn av en alkoholiker og same – måtte passere 50 år og bli sendt som pastor til menigheten vår på Finnsnes, før mitt ærlige arbeid med min egen skam begynte,» sa metodistpastor Yngvar Ruud i en meget stimulerende og perspektivforskyvende preken søndag 5. februar. 

På gudstjenesten, dagen før den samiske nasjonaldagen og starten på jubileumsuka Tråante 2017, hadde vi i Metodistkirken besøk av mange samer og representanter for flere urfolk fra ulike deler av verden. Utgangspunktet for Yngvars Ruud meget sterke og personlige preken var fortellingen i Markus 2:1-12 om den lamme mannen som ble firt ned på en båre, gjennom et hull i taket, – for så å bli helbredet av Jesus.

«Jesus fremstår for meg i denne teksten fremfor alt som den sårbare Gud. Den Gud som ser oss og som lider med oss. Den Gud som betingelsesløst elsker alle mennesker, uansett etnisitet, religiøsitet, kjønn eller seksuell legning», sa Yngvar.

Prekenen var sterkt knyttet til Yngvars Ruud ståsted og orienteringspunkt som same. Men han benyttet også anledningen til å minne om, og takke for, at Trondheim Metodistkirke ikke bare åpnet sine dører for det første samiske landsmøtet i 1917, men at kirkeloftet også ble brukt som hemmelig jødisk synagoge i 19141/42.

—

Under kan du nå lese hele Yngvar Ruuds preken – og det er garantert vel anvendt tid!

( Sjekk gjerne Markus 2: 1-12 først…)

Tema: Fra skam til oppreisning

Preken i Metodistkirken i Trondheim 05.02.17

En kald februardag kommer et underlig følge inn gjennom kirkedøren i Metodistkirken i Trondheim: Et bærelag av samer ledet av Elsa Laula Renberg og Nils Mortenson. De bærer inn en båre mellom seg. De behøver ikke bryte opp kirketaket for å komme. De har fått invitasjon av menigheten som er vertskap for det første samelandsmøtet med utsendinger fra hele Norden.

Kirken de ønskes velkommen til, har en viss gjenkjenning med samene i følelsen av å være en minoritet i en majoritetskultur, av å kjenne seg oversett og marginalisert. Derfor har bærelaget søkt seg til denne kirken hvor de er hjertelig velkomne – på en måte av sine egne.

Paralyserende maktesløshet

På båren som bæres inn i kirken, ligger det en paralysert same. Han var en ressurssterk og evnerik person, ja, han og hans folk hadde jo vært i landet før majoritetsfolket tok over og gjorde hans livsvilkår vanskelige. Mange ting, for mange til at jeg kan nevne de her, gjør at han ligger her i kirkens midtgang på en båre og kjenner seg maktesløs, både av ytre strukturelle og av indre årsaker.

Men den grunnleggende følelsen som gjør at samen kjenner seg så maktesløs, går på identiteten løs. Han ligger og kjenner på en skam over ikke å få være den han er skapt til å være, ikke kjenne seg verdsatt for den han er. Dette har en paralyserende virkning på ham. Han får ikke være seg selv!

Men heldigvis finnes det et bærelag av hans eget folk som nå har bestemt seg for å slutte å vente på at majoritetsfolket skal forstå hvordan han har det. Repr. for samefolket har forstått det livsviktige og kraftfulle ordet VI. Derfor har budstikka gått fra sted til sted og kalt dette folket til samling. De vil ikke lenger være et offer for en maktesløshet og skam som paralyserer dem. Derfor søker de sammen i Metodistkirken i Trondheim, derfor reiser de seg, tar båren mellom seg og møtes for å finne veier til legedom og oppreisning for representanten for deres folk som ligger på båren.

Det skjer ikke et mektig mirakel, hvor den paralyserte samen plutselig reiser seg fra båren, jubler og sier at nå er alle problemer løst. Samefolket er godt vant med at underlige ting skjer, både i naturen og blant mennesker.

Men denne gangen ligger urkraften i dette «VI»! Vi samer, VI , som et urfolk vil sette oss her i Metodistkirken, slik vi er vant til å sitte rundt leirbålet i våre lavvoer og ha våre samtaler. VI vil søke veier sammen for å reise oss fra skammens båre! VI vil skape fremtid og håp, og det vil ta tid!

Perspektivforskyving!

Dette VI er utrolig kraftfullt i dagens bibeltekst. Her møter vi ikke bare Jesus og den paralyserte. Her møter vi også et åndelig bærelag. Bibelen sier at da Jesus så DERES TRO, grep han inn og forvandlet situasjonen til den lamme mannen på båren. DERES TRO gikk til en aksjon som skapte en reaksjon hos han som kunne helbrede, Jesus Kristus. DERES TRO førte dem ikke til en frelser som sto på toppen av den åndelige maktens pyramide og som aller nådigst kunne dele ut en velsignelse her eller der.

Nei, bibelfortellingen er så typisk for den Jesus vi ellers møter i NT og for alt det han står for. Ser du ikke bildet for deg? En total perspektivforskyvning. Jesus kommer ikke ovenfra og ned. Det er den maktesløse som er i fokus. Derfor kommer den syke bokstavelig talt «ovenfra og ned» – mens hjelperen og helbrederen står nede og ser opp. For en perspektivforskyvning!

Jesus fremstår for meg – ikke som representant bare for en allmektig Gud, men her i teksten fremfor alt som den sårbare Gud, den Gud som ser oss og som lider med oss, den Gud som betingelsesløst elsker alle mennesker, uansett etnisitet, religiøsitet, kjønn eller seksuell legning.

Jeg ser Jesus for meg knele ved båren og tale vennlige ord til den syke. Han står ikke der og snakker ovenfra og ned med hard og bydende røst. Hvordan kan Jesu etterfølgere i dag så lett miste dette «nedenfra og opp-perspektivet», dette at Jesus først og fremst går til dem som sliter med livet?

Frihet og oppreisning

Min farfar Thomas var same og tilhørte to flotte samiske slekter, Svonni og Partapuoli med røtter i Jukkasjärvi like over svenskegrensen. Men min farfar slet med noe som også har vært som svøpe over samefolket og som henger sammen med det stadig å bli utsatt for ulike overgrep fra storsamfunnet: min farfar var alkoholiker. Det kan ha vært skammen som måtte døyves, og det var sikkert også genetisk betinget. Men min farfar fant aldri veien til hjelp i den vekkelsesbevegelsen som hans tante Jerpe-Gàddja hadde bragt til Ofoten og Lofoten i 1848: læstadianismen.

Heller ikke fant min farfar hjelp i et annet kraftfullt bærelag for å komme ut av sin avhengighet, et fellesskap som har VI som sitt honnørord. Jeg tenker på Anonyme Alkoholikere (AA). I deres tolvtrinnsprogram begynner hvert trinn med VI. VI innrømmet at vi var maktesløse, VI kom til tro, VI bestemte oss for å overlate vår vilje og våre liv til Guds omsorg. VI er kraftfullt, VI forteller om et bærelag som vet hva det vil si å være lenket til avhengighet og skam, men også hva det vil si å leve oppreist og fri – en dag av gangen.

Jeg selv – et barnebarn av en alkoholiker og same – måtte passere 50 år og bli sendt som pastor til menigheten vår på Finnsnes, før mitt ærlige arbeid med min egen skam begynte. Det føltes som jeg fysisk måtte tilbake til min landsdel og mine røtter for virkelig å kjenne på det og finne verktøy som kunne hjelpe. Som en kuriositet er jo Finnsnes et navn som sier at her har samer ferdes!

Min egen vei til frihet og oppreisning fant jeg nettopp hos det folket som hadde sett den destruktive avhengigheten i hvitøyet. Både deres ærlige og omsorgsfulle fellesskap, kombinert med et fantastisk livsprogram gjorde noe med meg. Dette ble redskapene Gud brukte i mitt liv. Jeg bruker å si at de som tror at undrenes tid er forbi, kan bare ta turen på et åpent AA-møte. Jeg har satt rundt bordet mange ganger – som samene rundt bålet i lavvoen – hørt deres livsfortellinger og hatt en sterk følelse av at dette er som en menighet på sitt beste. Her sitter mennesker som er blitt et troens bærelag for hverandre, de som sliter med livet! Slik startet min reise mot tilfriskning!

Den nylig avdøde artisten Leonard Cohen synger: «There is a crack in everything. That is how the light gets in. Det er en brist i alle ting. Det er slik lyset slipper inn.» Vi vil helst unngå sprekken eller bristen i vårt liv, vi vil helst ikke innrømme det som gir oss følelsen av maktesløshet og skam. Samefolket samlet seg i Metodistkirken for 100 år siden for å reise seg og ta tilbake sin verdighet. De som går i AA, vet at erkjennelsen av maktesløsheten i det første av de tolv trinn er helt avgjørende for veien videre. Maktesløsheten er selve inngangsdøren til gleden ved å leve et liv i oppreisning og tilfriskning. Gjennom bristen – «the crack» – slipper lyset inn. Eller som Paulus sier: «Når jeg er svak, da er jeg sterk!»

Denne åndelige innsikten kommer ikke gjennom fornektelse av vår skyggeside. Jeg tror at det er helt avgjørende at vi våger å omfavne skammen og smerten. Bilutleiefirmaet AVIS har mottoet: «Try harder!» Det nytter ikke å tro at ting snur i vårt liv bare vi tar oss sammen og prøver litt hardere. I det livskraftige VI som jeg har snakket om, kommer fremfor alt Gud til oss på vår invitasjon. Gud gjør i og gjennom oss det vi selv aldri makter. AA har mange flotte ordtak. Ett av dem får være som en veiviser for oss: «LET GO! LET GOD! GI SLIPP! SLIPP GUD TIL!!»

La oss be denne overgivelsesbønnen sammen: «Gud, du kjenner og omslutter med ømhet, det svake så vel som det sterke, det syke så vel som det friske. Derfor overgir jeg meg selv til deg uten frykt eller forbehold. La det skje med meg som du har sagt.» AMEN!

Postludium

Jeg har et kort postludium til denne prekenen som har hatt et utsiktspunkt, og dette punktet for utsikten har vært min samiske bakgrunn.

Men jeg kunne ha tatt annet utsiktspunkt som også har med markeringen i dag å gjøre. Jeg kunne spørre: hvem er han i prekenteksten egentlig som ligger på båren? Jo, han er jøde. Hvem er bærelaget? Jo, de er også jøder. Hvem er han som står inne i huset og ser båren fires ned gjennom taket? Han er også jøde! Hvem er den innerste krets av Jesu etterfølgere, apostlene? De er alle jøder.

Som kristen kirke står vi en ubetalelig takknemlighetsgjeld til det jødiske folket, dette folket som har blitt fordrevet og forfulgt i århundrer. Vi skylder dem alt som har med kirkens utgangspunkt og røtter å gjøre. Derfor er jeg så utrolig takknemlig til denne menigheten, Trondheim metodistmenighet. Dere betalte tilbake litt av denne takknemlighetsgjelden da dere åpnet kirken slik at representantene for det jødiske folk i denne byen kunne få feire gudstjeneste i all hemmelighet under 2. verdenskrig. På samme modige og omsorgsfulle måte åpnet dere også kirken for det første samelandsmøtet. Takk, Trondheims metodister! TAKK!

Yngvar Ruud