Vi vet at både gjestfrihet og raushet, nåde og romslighet er bibelsk. Vi vet også at alle former for murer, alt som blokkerer for kjærligheten til Gud og til hverandre er ubibelsk.

 

Men virkeligheten er både vanskelig og utfordrende. Det er krevende å ta godt vare på hverandre når meningene er delte. Men hvordan vi behandler hverandre også når vi er uenige, skal og bør være vårt adelsmerke, skriver pastor Kjell Werner Rødder i sin faste spalte her på hjemmesiden:

Quo Vadis…?

 Kirken er et fellesskap som ikke bygger på likhet eller enighet, på kjønn eller klasse, rase eller partier. Kirken er et fellesskap som er blitt til ved at vi er blitt ”en kropp og en Ånd”. Vi finner ut, av og til med stor undring, at vi hører sammen uten at det nødvendigvis finnes naturlige ytre årsaker til at vi ville søkt sammen. Slik er det fordi Guds Ånd som forener, har tatt bolig i oss. Fordi en kjærlighet som krysser grenser er utgytt i våre hjerter. Vi er ikke alene. Vi hører sammen!

Uenighet er krevende og stiller krav

Det er snart tid for menighetens Årsmøte og for Metodistkirkens Årskonferanse. Veien videre skal stakes ut. Nå er det tid til å framelske det vi har felles og framsnakke det som forener og gjør oss sterke sammen.

Vi vet at både gjestfrihet og raushet, nåde og romslighet er bibelsk. Vi vet også at alle former for murer, alt som blokkerer for kjærligheten til Gud og til hverandre er ubibelsk. Men virkeligheten er både vanskelig og utfordrende. Det er krevende å ta godt vare på hverandre når meningene er delte. Men hvordan vi behandler hverandre også når vi er uenige, skal og bør være vårt adelsmerke. Vår United Methodist Church trues nå av splittelse over spørsmålet om identitet og seksuell legning/praksis. Tiden er overmoden slik jeg opplever det, til å ta den grunnleggende diskusjonen om synet på Bibelen og hvordan vi forstår og tolker den inn i vår egen tid.

Vi var en gruppe for snart 50 år siden, den gang unge prestespirer som skulle stemmes inn i prestefellesskapet i Årskonferansen. Det etiske fokus da var rettet mot bruk av alkohol og tobakk. Vi ble avkrevd et løfte om å avstå fra disse nytelsesmidler for å bli godkjent som prester i kirken. Akkurat det var ikke det vanskeligste for noen av oss. men vi hevdet den gang at det var urimelig å plukke ut et begrenset etiske saksfelt og gjøre det til selve kriteriet på høy etisk standard. Hvor ble det for eksempel av alle de sosialetiske problemstillingene?

Kirkens vesen er ikke sekterisk

I løpet av årene som er gått har kirken kjempet seg gjennom en rekke motstridende oppfatninger. Alt fra synet på langt hår og skjegg, om unge jenter og kvinner kunne kle seg i bukser i kirken, om bruk av alt fra gitar til trommer i gudstjenesten, synet på kvinnelige prester, på skilsmisse og gjengifte og nå altså seksuell legning. Og hver gang har Bibelsynet stått sentralt i argumentasjonen. Jeg kjenner jeg blir matt og oppgitt. Men vi har altså lært oss å leve med uenighetene. Lært oss å bygge broer over opprørt hav.

Historien har vist oss at en hver kristen gruppering kan fristes til å tro at den er spesiell helt inn til grensen av selvgodhet og selvopptatthet. Vi kjenner alle på ubehaget når motsetninger og spenning oppstår. Vi er alle, uten tvil tryggere i den kjente flokken der vi har oversikten. Det er utfordrende å leve med det og de ukjente. Men kirken er i sitt vesen ikke sekterisk, et fellesskap som bare er til for de få som deler oppfatning. Guds nåde omfatter og gjelder alle.

Hvor går da veien videre? Jeg er overbevist om at den veien er lettere å finne om vi fokuserer på OPPDRAGET vårt. Hvorfor vi er her som menighet og som kirke.

Livet i og ved Guds Ånd vil utfordre oss til å sette hverandre fri:

• Fri til å gi kjærligheten rom
• Fri til å tenke og mene
• Fri til å tjene og gjøre det som er godt
• Fri til å handle

Det står i Bibelen om den første menighet at de var fylt av glede, var oppriktige av hjertet at de ba og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket.

Slike fellesskap trenger vi også i vår tid!

Pastor Kjell Werner