Fra mørke til lys – i grotte og liv

16 kjente sin besøkelsestid og fant veien til grotteandakten på Ladestien søndag. Der gikk vi konkret og sanselig fra lyset, inn i mørket og ut i lyset igjen. En vandring og opplevelse som også billedlig kan illustrere hva mange av oss innimellom kan erfare i egne liv. En andakt som understreket håpet om at det finnes en vei fra mørket og ut i lyset og et løfte om framtid.

Grotteandakten startet med at alle, iført hodelykter, deltok i tenningen av hundrevis av te-lys langs grottegangen og på utspring i den grovhuggede steinveggen inn mot selve grottehula. Der ble ytterligere et vell av te-lys tent. Tilsammen flere hundre små lyspunkt i grottemørket. Spennende og flott for store og små!

La det allerede nå rettes en kjempetakk til Anne Jorunn (Midtkil) som for andre året på rad påtok seg å planlegge og gjennomføre denne ganske unike grotteandakten. På Anne Jorunn-vis gjøres det med ekte engasjement og med en usvikelig sans for både praktiske, estetiske og teologiske detaljer som ikke bare imponerer veldig, men berører sterkt! Ære være! Heldige med været var vi også. Overskyet, men vindstille og behagelige 17-18 grader. Noen timer etter turen kom regnet med nordvest vind og temperaturfall, men da var metodistene kommet hjem!

Fra mørke til lys er et naturlig og selvfølgelig grunntema for grotteandakten. Den såkalte Pålsmo-grotta ved den populære turstien på Lade, er fortsatt er en «hemmlighet» for mange. Grotta har to inn/utganger – slik at man kan gå inn en vei og ut den andre. For andaktens tema gir det en «flyt» som passer veldig godt. Det var bløtere i grotta i år enn i fjor. «Gulvet» var steinete og småslepit med flere søledammer. Flere steder dryppet den vann fra taket og det rant vann langs veggene. Klamt og småkaldt. Det ga bare mer stemning og kontrast fra lyset og 18 grader ute!

Etter den innledende lystennings-dugnaden, samlet alle seg utenfor ved inngangen til grotta hvor vi sang den flotte (vår)salmen «Himmelen blåner for vårt øye». (Teksten er så bra at den er gjengitt på slutten av dette referatet.) Etter salmen fulgte vi den te-lys opplyste hulegangen inn til selve grotta igjen. Der hadde Anne Jorunn dekket et alter (hvit duk og lys over en kabeltrommel).

Hun leste profetordene fra Jeremia 29:10-14  – og i den mørke grotta, i skinnet av te-lys og hodelykter, reflekterte hun tankevekkende og oppmuntrende om en Gud som hører bønn, en Gud som lar seg finne og en Gud som har fredstanker og vil gi framtid og håp – til alle mennesker.

10 Så sier Herren: Når sytti år er gått for Babel, skal jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere tilbake til dette stedet. 11 For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

   12 Når dere kaller på meg og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. 13 Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, 14 lar jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende skjebnen for dere og samle dere fra alle de folkeslag og steder som jeg har drevet dere bort til, sier Herren. Jeg skal føre dere tilbake til det stedet jeg førte dere bort fra i eksil.

Etter en forbønnstund og lystenning gikk vi ut av den mørke og litt klamme grotta igjen – og ute i lyset og varmen – med nygrønnt bladverk i trærne rundt oss – sang vi «Den blomstertid nå kommer» før en fellesbønn av velsignelsen avsluttet en velsignet grotte-andakts-opplevelse!

Og så var det grilling på svabergskanten ned mot fjorden, også den forberedt og gjennomført «Anne Jorunn-style» med voksduk, nybakt sjokoladekake og marshmallows. Velsignet det også!

—

Og her er som lovet teksten til Skjæråsens salme (Norske kirkes salmebok nr. 296):

Himlen blåner for vårt øye, jorden grønnes for vår fot.                                                

Bekken risler for vår tørste, korn og blomst og tre slår rot.                                          

Fugler spiller sine vinger, barnet pludrer med sin mor.                                                    

Lovet være Han som skapte drømmen og det første ord.

Vinden har sin sti å vandre, bølgen har sin vei å gå,                                                            

Vår og sommer, høst og vinter skifter i det minste strå,                                              

Gledens tid og sorgens time har sin bolig i hvert sinn.                                                      

Lovet være Han som åpnet første le og siste grind.

Lyset stiger, lyset faller over alle dunkle fjell,                                                            

Morgensol og aftenstjerne viser dag og varsler kveld.                                                  

Hjertet har sin lengsels høyde, hånden har sin gjernings fred.                                        

Lovet være Han som er og ånder over tid og sted.