Hva er det som er så spesielt med denne kjerka vår? Hva skyltes det at den metodistiske vekkelsen spredte seg fra England og fikk fortfeste på alle kontinenter?
Skyldtes det at den var en bevegelse båret oppe av disiplin og edruelighet, av entusiasme og sterke åndelige opplevelser? At den var gjennomorganisert med regler, reguleringer og sin egen ”book of diciplin”? Eller skyldtes det at den ble et Guds arbeidsredskap fordi den møtte mennesker der de var og evnet å ta pulsen på samfunnet omkring?
En vesentlig del av det teologiske svaret vil nok være forståelsen av hva Gud i sin godhet og nåde har gjort for oss og gjør i oss. Men hva er det da som skjer når kirken vår mister innflytelse, noe av grepet?
Sånt trigger min nysgjerrighet og utfordrer min tenkning.
Endringer påvirker
Som ung teologistudent hadde jeg gleden av å tjenestegjøre i en stor Metodistmenighet i Ohio. Menigheten lå i det såkalte rustbeltet i USA. Det var en veldrevet og etter mine begreper en velsituert og framgangsrik menighet. Vi var en stab på 12 heltidsansatte der fem av oss hadde pastorale funksjoner. Menigheten drev en hel underskog av aktiviteter for barn og unge, hadde flere kor og musikalske tilbud samt drev hjelpearbeid både hjemme/lokalt og ute på misjonsmarken.
Denne menigheten er ikke lenger hva den var. Den har fulgt konjunktursvingningene i samfunnet rundt seg. Medlemstallet har sunket betydelig og selv om menigheten fortsatt er aktiv synes aktiviteten å være lavere om jeg skal dømme etter meldinger på hjemmeside og face book.
Men slik er det jo. Det som engang var blomstrende virksomheter flater ut om de ikke makter å følge med; rammes de av tilbakegang og stagnasjon. Slik er det fordi vi påvirkes og utfordres av endringene som skjer omkring oss.
Helbredelsesprosess
Jeg tror derfor at Kirkerådets direktør i avdeling for menighetsutvikling Paul Erik Wigernes har helt rett når han til Vårt Lands journalist Kjell Kvamme uttaler( 28.07.17):
”- Kirken må ydmykt lytte til mennesker og endringer i tiden. I kirken ligger en rastløshet som alltid søker å formidle Guds kjærlighet i ord og handling.
– Kirken trenger å lytte til «nødsbildet», det som mennesker opplever som vanskelig i livet, de store livsspørsmålene.
– Hvordan ser vår søken etter Gud ut nå, hva skaper avstand mellom mennesker og mellom mennesker og Gud?”
Vi lever i et endret eksistensielt landskap. Dominerende vestlig teologi har snakket mye om skyld og behovet for en nådig Gud. Det trenger vi å høre. Samtidig står vi som metodister i en tradisjon der forståelsen av Guds nåde ikke bare handler om et slags juridisk rettsoppgjør; om å bli fri fra skyld og dom. I stor grad dreier det seg om, inspirert fra østkirkens tenkemåte, en helbredelsesprosess – en frigjøring fra syndens makt. Det dreier seg om indre frigjøring og restaurering av selvbildet. Denne optimistiske troen på hva Gud kan utrette i og gjennom mennesker, står sentralt i vår måte å tenke om både menighet og troens liv.
Forandringen som skjer rundt oss rommer også nye muligheter. Og nettopp derfor trenger vi en økt bevissthet om hvem vi er og hva vi står for å kunne leve i og med endring. Trygge i vår egen identitet, kan vi la oss utfordre av endringene – samtidig som vi stoler på tradisjonene. Jeg sier ja, takk begge deler.
–
TRONDHEIM METODISTKIRKE 