Bare åtte måneder gammel var Edith Alvilde Pettersen (den gang Aronsen) blant de tvangsevakuerte finnmarkingene som i november 1944 ble innlosjert i Trondheim Metodistkirke. Sist fredag var hun for første gang tilbake i kirken – hvor hun også ble døpt under oppholdet for 73 år siden.
– Jeg har ønsket å komme hit i mange år, ja hele livet, forteller Edith Alvilde Pettersen – meget takknemlig for at det lot seg gjøre for henne og familien (mannen Jens Petter, datteren Inger-Lise Eieland og de to barnebarna Elisabeth og Aron) å komme inn i kirken fredag 28. juli. Det var målet for en slags «pilegrimsreise» på jakt etter røtter og viktig familiehistorie. De fikk se kirkesalen hvor Edith Alvilde sov, døpefonten hvor hun ble døpt, og Wesleysalen hvor hun og familien spiste. Ja, lille Edith Alvilde og foreldrene er avbildet på et av de få fotografiene som finnes fra tiden i kirken. Under et måltid i Wesleysalen, ligger hun i sin mors armer og ser ut til å bli ammet. ( bilde under, innringet nederst t.v.)
Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms handler om de tyske okkupasjonsstyrkenes evakuering og rasering av landsdelen under tilbaketoget fra Murmanskfronten mot slutten av andre verdenskrig. Tyskerne tok i bruk ”den brente jords taktikk” for å hindre den sovjetiske Røde armé (som frigjorde deler av Finnmark) i å dra nytte av ressursene dit de kom.
Det var i slutten av oktober 1944 Hitler beordret iverksettelse av tvangsevakuering av en sivilbefolkning på over 60 000 mennesker. ”Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass”, understreket Hitler i sitt direktiv. De som motsatte seg evakuering ville bli skutt. Alt skulle brennes og ødelegges. Tyskerne satte fyr på hus, fjøs og brygger, slaktet husdyr og tvang befolkningen sørover med båter. Motstanden mot å evakuere var likevel stor. Omkring 25 000 klarte å flykte unna og gjemme seg for de tyske soldatene gjennom vinteren 1944/45 i fjell, skog og på vidda – i gammer, huler, og hvelvede båtvrak og gruveganger.
Nord-Troms og Finnmark sto for omkring en tredel av den samlede materielle krigsskaden i Norge. Tyskernes systematiske og omfattende ødeleggelse av landsdelen den siste krigsvinteren ble av kong Olav V omtalt som ”den største katastrofen i norsk historie siden svartedauen”.
Det ble et sterkt, godt og viktig ”gjensyn” med Metodistkirken i Trondheim for Edith Alvilde. Hun husker naturlig nok ikke noe fra oppholdet i kirken selv. Det lille hun vet, har hun hørt av foreldrene og lest seg til. De gamle snakket og fortalte veldig lite om krigen og opplevelsene under evakueringen, forteller hun. Det var liksom et «ikketema». Etter krigen var det bare gjenoppbygging og framtid som gjaldt.
Derfor var det også ganske sent i livet at Edith Alvilde ble klar over at hun faktisk ble døpt mens familien ”bodde” i Metodistkirken. Under en opprydding i foreldrenes eiendeler, fant hun et stykke papir hvor det var notert at hun ble døpt i Metodistkirken i Trondheim av sin bestefar Abel Persen. Han var i tillegg til fisker og smed, en bibelkyndig og respektert legpredikant. Bestefar Abel er også gjenkjennelig på et fotografi fra kirkesalen julen 1944, hvor han ligger og sover i en kirkebenk (nederst t.v. på bildet).
Flyktet over fjellet
Før evakueringen bodde familien på fire i Lakselvdalen i Porsanger, Finnmark; mor Elisabeth Agnete Aronsen (født Persen), far Nils Anreas Aronsen, Elisabeth Alvilde og broren Åsmund. Som så mange finnmarkinger ville de slett ikke bli tvangsflyttet sørover. Derfor flyktet de i første omgang over fjellet til en setergamme besteforeldrene hadde i Stabbursdalen hvor de planla å skjule seg og leve inntil krigen var slutt. En strabasiøs ferd i oktober/november 1944, med det de maktet å få med seg av eiendeler. Lille Edith Alvilde ble båret i en ryggsekk over fjellet.
Men tyskerne ble klar over at det var folk på den avsidesliggende seteren i Stabbursdalen, og kom for å hente dem med makt. Edith Alvildes mor, Elisabeth Agnete, strittet først imot. Hun nektet å la seg og familien evakuere. Det gikk så langt at tyskerne truet med å skyte henne før hun resignerte. Tyskerne fraktet familien (også besteforeldrene)fra Stabbursdalen til Porsanger som var ”utskipingshavn” for tvangsevakuerte.
De tyske transportene med lasteskipene «Karl Arp» og «Adolf Binder» fra Porsanger i november 1944 med til sammen omkring 3000 tvangsevakuerte, er beskrevet som de verste. I lasterommet på «Karl Arps» ble 1900 mennesker stuet sammen med to toaletter på deling. Smittsomme sykdommer spredte seg raskt på begge skipene, og folk døde både underveis og etter at skipene hadde nådd Narvik. Derfra ble Edith Alvildes familie evakuert videre sørover til Trondheim.
I Trondheim ble de, sammen med mange andre, innlosjert i Metodistkirken. En rekke kirker, skoler og forsamlingshus i byen ble tatt i bruk for å gi de omkring 15000 (!) tvangsevakuerte som kom til Trondheim tak over hodet i en ”transittperiode” før de ble flyttet og bosatt på ulike steder i Midt-Norge.
Edith Alvilde og hennes foreldre (Elisabeth Agnete og Nils Andreas Aronsen), broren Åsmund og besteforeldrene ble etter hvert sendt med båt til Åfjord hvor de bodde på en bondegård (Meland). Meland-folket åpnet raust for mottak av 15 evakuerte. Selv om familien hele tiden lengtet nordover hadde de de bra i Åfjord. Bestefar Aron fikk både fiske og ikke minst praktisere sitt håndverk i gårdens smie.
Viktig for å forstå
Dagen før Edith Alvilde besøkte Metodistkirken, hadde de vært på Meland-gården i Åfjord. Der fikk de blant annet se en kniv, med en takk inngravert, som bestefar Aaron hadde smidd som avskjedsgave før familien satte kursen nordover igjen en stund etter etter frigjøringen.
– Jeg er så utrolig glad for at endelig fikk gjennomført denne turen og besøke både Metodistkirka i Trondheim og gården i Åfjord. Selv om jeg var så liten at jeg ikke husker noe, så vet jeg jo at dette dreier seg om viktige hendelser i livet mitt og min families historie. Det hjelper meg å forstå enda bedre hva far og mor og besteforeldrene mine faktisk måtte gjennomgå og ofre. De hadde det sannelig tøft; måtte bryte opp fra hjemmene sine, og visste ikke om de noen gang kunne vende tilbake. Jeg blir både litt trist og samtidig takknemlig – til mine foreldre og besteforeldre og til alle i Trondheim og Trøndelag som stilte opp og hjalp oss evakuerte, sier Edith Alvilde.
Hjem til ruiner
Etter krigens slutt i mai 1945, ville hennes foreldre og besteforeldre tilbake nordover så fort som mulig, selv om norske myndigheter nedla midlertidig forbud mot å reise tilbake til de utbrente landsdelen. «Enhver som blir påtruffet vil ubønnhørlig bli sendt tilbake og kan risikere å bli stilt til ansvar for sin handlemåte», het det i forbudet som ble kunngjort i landets aviser 15. mai 1945.
Forbudet ble i stor grad ignorert i det som i praksis ble en stor, sivil ulydighetsaksjon. 40 prosent av de evakuerte fra Finnmark reiste hjem allerede første sommeren etter krigen, og ved utgangen av 1946 hadde hele 90 prosent av befolkningen returnert til hjemplassene sine. Den spontane tilbakeflyttingen var problematisk fordi alt manglet: materialer, transport, håndverkere og penger. De første som kom, måtte bo i telt eller bygge seg skjul av det de måtte finne i ruinene. Vinteren 1945-1946 var hard for de som vendte hjem til branntomter. Den varige gjenreisninga av hus og infrastruktur kom først i gang for alvor våren 1947.
Edith Alvildes familie kom hjem til en totalt nedbrent gård i Lakselvdalen. Alle bygninger var brent og rasert. I første omgang bygde de jordgammer til å bo i og som fjøs til noen få husdyr. Før de flyktet for tyskerne i november 1944 hadde de grav ned en del redskaper og gjenstander som de nå kunne bruke. Den økonomiske støtten/kompensasjonen fra myndighetene var liten og materialene ganske dårlige. Familien fikk etter hvert bygget en ”svenskebrakke” med to rom og et bad hvor de bodde lenge. Senere er det reist nye hus, og Edith Alvilde og ektemannen Lens Petter bor på gården i Lakselvdalen den dag i dag.
—
( Den tyske tilbaketrekningen og raseringen av Finnmark og Nord-Troms, påførte befolkningen særdeles store påkjenninger både av materiell og ikke minst følelsesmessig art. Det er ikke forsket skikkelig på hvor mange som døde som en følge av tvangsevakueringen, overvintringen og krigshandlingene i landsdelen den siste krigsvinteren. Tallene er derfor usikre, men man regner som sikkert at minst 300 menneskeliv gikk tapt.
Dessuten ble 12 000 bolighus, hvorav 6000 gårdsbruk, 500 større og mindre industrielle bedrifter, alle transportmidler, all buskap, 20 kirker, 15 prestegårder, 150 skoler, 21 medisinske anstalter med 578 senger og 200 fiskebruk ødelagt. Det gjorde også 350 større fiskefartøy med fiskeredskaper og flere tusen småbåter – det var viktig for tyskerne å ødelegge disse, for slike båter var jo redskap til å skaffe mat og kunne også brukes til transport. Videre ble 180 fyr ble ødelagt, samt 22 000 telegrafstolper, 118 elektrisitetsverk og 1066 elektriske motorer. )
—
TRONDHEIM METODISTKIRKE 