Kirken må ha språk som fungerer

«Kirken må ha språk og arbeidsformer som møter mennesker i sin hverdag», sier pastor Ole Martin Andreassen som er vår høstoffer-gjest på gudstjenesten søndag 17. september.  I dette intervjuet med hjemmesiden, forteller han også at «sosial hellighet er mye viktigere for meg enn læresetninger og dogmer».

Det gjør Ole Martin i det han avviser et spørsmål om å plassere seg selv teologisk på den litt tabloide aksen ”konservativ – liberal”. – Jeg liker ikke sånne akser – fordi jeg tror ikke vi metodister kan finne vår plass der. Jeg er verken radikal liberal eller radikal konservativ, men ligger nok og vaker et sted i midten, sier Ole Martin.

Navn: Ole Martin Andreassen Alder: 42 år Gift med: Laila Barn: Lars Eivind (11) og Ingrid (9) «Kule og gode folk alle sammen» (sitat Ole Martin)

Født og oppvokst i Fredrikstad. Siviltjeneste i Bymisjonen og Korskirken i Bergen. Studerte ved bibelskole og Metodistkirkens Teologiske Seminar i Bergen. Første metodistprestansettelse i Ålesund i 1999 (seks år). Deretter Hamar/Elverum (fem år). Er nå (syv år) metodistprest i «oppvekstmenigheten» sin i Fredrikstad.

Fredrikstadgutten, som til daglig er pastor i sin hjembys Metodistkirke, er en velkjent og profilert metodistprest. Ikke minst blant den yngre halvdel av landets metodistbefolkning, er han kjent som populær leirprest og konfirmasjonstur-prest til London. Han er heller ikke redd for å la sine meninger høres under Årskonferansens forhandlinger. Derfor er det ikke overraskende at han på strak arm stiller opp til et intervju før høstoffer-besøket i Trondheim til helga.

– Hvorfor ville du bli (metodist)prest?

– Jeg har nesten hele livet visst at det var prest jeg skulle bli. Den tanken har i alle fall fulgt meg siden tredje eller fjerde klasse. Jeg kommer ikke fra noen prestefamilie eller lignende, men kallet og retningen har liksom bare alltid vært der. Men det er jo litt morsomt at det eneste andre yrket jeg virkelig har vurdert, er toller!, forteller Ole Martin. ( om du ikke umiddelbart skjønner humoren i den opplysningen, anbefales å lese Lukas 18:10-14, red. anm) Hvorfor metodistprest? Hvorfor ikke? Metodistkirken har vært mitt hjem fra fødselen. Så kort – så enkelt, sier Ole Martin.

 

Han vokste opp i Metodistkirken i Fredrikstad og var svært aktiv i speiderarbeid og kor. I ungdomsårene hadde han en opplevelse hvor han gikk fra sine foreldres tro til sin egen tro, og det ble et vendepunkt. Han var aktivt med i skolelagsarbeidet og etterhvert i kristenrussen. År han ser tilbake på som gode og verdifulle. Jeg ble alltid tatt godt vare på av menigheten min i Fredrikstad og prestene her, forteller Ole Martin som etter artium først gikk på bibelskole i Bergen og så rett over i studier ved Metodistkirkens Teologiske Seminar.

– Det syntes jeg verken var lett eller særlig artig, innrømmer han. Jeg tror at Gud hørte mine bønner når jeg ba om å få komme inn i et miljø som kunne hjelpe meg med å tolke og levendegjøre teologien for meg, forteller han. Gud viste meg et diakonal arbeid i Korskirken hvor jeg fant et godt miljø og på mange måter et åndelig hjem. Etter dette ble Bergen et godt sted å bo. Jeg har også fått mye inspirasjon av fellesskapet i Taize. De siste årene har arbeid med recovery, AA-arbeid etc, vært med å forme meg teologisk.

 – Hvilke forventninger har du til Trondheims-besøket?

– Jeg har ikke vært mye i «bartebyen» – men har bare gode minner fra de få gangene jeg har vært i byen. Derfor gleder jeg meg veldig til å komme. Jeg har gode venner i menigheten ,og er glad for å bli spurt. Det skal bli flott å være på høstoffergudstjenesten deres!

– Har du en favorittsalme / sang?

– Den var verre å svare på. Det er så mange jeg er glad i. Men hver time her i Fredrikstad slår klokkespillet de tre første taktene til «Måne og Sol» før selve timeslagene. «Måne og sol» kan brukes til alle anledninger, og blir aldri utslitt. Det er nok den sangen vi synger mest her i kirken også. Av nyere sanger liker jeg «Jeg tror på jordens forvandling», den enkle barnesalmen «Som vinden stryker mine kinn» og den helt hviskende, nye salmen fra Tomas Bostrøm: «Jeg øver på Jesus og nevne ditt navn». (Den kan du høre her: Bostrøm-salme )

– Hva med favorittbibelvers / fortelling?

– Det er også vanskelig. Jeg har noen bibelvers jeg bygger min prestetjeneste på: Slutten av Salme 4, Nehmeja kapittel 3, Joh 3:30, Romerne 8:1 og Efeserne 3,18. Men skal jeg trekke frem to bilder fra bibelhistorien, er det først samtalen jesus har med røveren på korset. Den er så full av omsorg og fri for teologi! Den andre må være verset hvor Himmelriket sammenlignes med sennepsfrøet som vokser til et stort tre, og: «Himmelens fugler kommer og bygger rede i greinene på det.» Det er min drøm for kirken – at vi som mennesker kan leve våre liv innenfor Guds omsorg/grener, sier Ole Martin.

– Hvilke saker brenner du mest for; i kirken og samfunnet?

– I kirken kjemper jeg for at vi skal ha et språk som fungerer og kommuniserer. Jeg blir veldig sliten når det blir mye «minns du sangen»-opplegg. Dessverre hører vi alt for ofte at «det var mye bedre i gamle dager» i kirkene våre. Jeg er opptatt av at kirken alltid må søke språk og arbeidsformer som møter mennesker i sin hverdag. Blikket må være på dagen i dag og tiden vi er i nå, og ikke hva slags metoder vi brukte før, insisterer Ole Martin.

– I samfunnet er jeg naturligvis opptatt av miljøvern og kirkens plass i den debatten. Jeg sitter i styret for Kirkens Bymisjon i Østfold. Der vi ikke så opptatt av å gi folk gratis mat, men å hjelpe mennesker til å fungere i samfunnet. Menneskeverd gjennom jobb og mestring er viktig for meg . Jeg skulle også gjerne ha jobbet mer med recovery, AA, kamp mot nettgambling osv.

«Blodig» Mummi-interesse

Ole Martin Andreassen er kjent for å ha en rimelig stor (over 50) samling av Mummi- kopper. Hva skyldes den interessen, og har den noe teologisk fundament?

– LOL, (nettsjanger for «Laughing Out Loud») svarer pastoren. Koppsamlingen har nemlig en «blodig» opptakt. Ole Martin har vært dedikert blodgiver i 20 år; han har gitt litervis av blod, plasma og blodplater. Det var som «honorar» for blodgivingen de første mummi-koppene kom inn i hans liv. Så er det etter hvert blitt en bra samling – som gaver og souvenirer. Gjennom koppene har han også fått en stor kjærlighet til Finland og den lille den finske byen Nantalii – eller «Nådendal» på svensk hvor de valgte og våget å anlegge «Mummiland» for mange år siden. Bynavnet, som stammer fra Birgittaklostertet Vallis Gratiae (Nådens dal), er jo vakkert og metodistklingende nok, men ellers ligger det ingen teologioske refleksjoner bak Ole Martins Mummi-koppsamling i det hele tatt.

– Det er bare en artig kuriositet og reultat av ulike veier som har krysset hverandre. Jeg har forresten mummipappakoppen på prestekontoret. Mummipappa er morsom, kreativ, ansvarsfull, gjestfri – og han liker og ligge på sofaen og sove litt. Han ligner litt på meg med andre ord…, konstaterer pastor Ole Martin Andreassen.

—