”Gud er ikke ute etter å ta oss!” ”Gud har OK’et deg!” ”Gud legger større vekt på nåden og kjærligheten enn synden!” Dette er noen av biskop Hans Växbys kraftfulle formuleringer da han sist helg var i Trondheim for å samtale og preke om hva som kjennetegner metodistkirken. ”Vi er en kirke uten dørvakter og utkastere”, sa biskopen og framholdt ”åpenhet” som metodistkirkens teologiske signatur.
Trondheim Menighet hadde, som allerede disse sitatene viser, med rette sett fram til besøket av biskop (emeritus) Hans Växby den siste novemberhelga ( 25-26/11). Biskopens modne refleksjoner om metodistiske kjerneverdier og kjennetegn, og hans preken om ”Pågående frelse”, ble en inspirerende og nyttig oppsummering av noen høstmåneders fokus på metodistisk identitet. Helgen med Växby ga også meget verdifulle impulser til den forestående konkretiseringen og praktiseringen av menighetens visjon og strategi som vi har jobbet med det siste drøye året.
Det var pastor Kjell Werner Rødder som hadde idéen og tok det prisverdige initiativet til å invitere biskop Hans til Trondheim. De to var på 1960-tallet studiekamerater på Metodistkyrkans Teologiske Seminarium Øverås i Gøteborg. Dermed ble biskopsbesøket også en hyggelig og god «reunion» mellom to av vår kirkes wesleyanske tenkere. ( Ikke som «museumstanker», men transformert og gjort relevant for vår tid. )
I lørdagens seminar/workshop om metodistiske kjerneverdier og kjennetegn, tok biskop Växby (heretter stort sett bare omtalt som Hans) utgangspunkt i tre meget sentrale metodistiske bøker; Book of Dicipline, Book of Worship og The Methodist Hymnal. – Skal vi lære United Methodist Church å kjenne, kommer vi selvfølgelig ikke utenom disse bøkene, sa Hans. Men etter en gjennomgang av de tre ”grunnskriftene” konkluderte han likevel med at de, verken hver for seg eller sammen, gir fullgode svar på spørsmålet om hva som kjennetegner metodistkirken.
En golfstrøm av nåde
– Det er ikke i disse tre bøkene vi finner den virkelige metodistiske identiteten. For å finne den, må vi til noe som ligger mye dypere, til en grunnleggende ånd og kultur i kirken, understreket Hans. Denne ånden/kulturen beskrev han innlevende med bildet av en havstrøm – disse mektige, kontinuerlige bevegelsene av havvann, tusentalls kilometer lange strømmer av massiv energi, med stor betydning for klima og økosystem over hele kloden. (Energien i Golfstrømmen skal i følge vitenskapen være ca. 21.000 ganger større enn energien i Niagarafallene…)
– Det kan blåse mange skiftende vinder i kirken vår, påpekte Hans, men det finnes én grunnleggende, underliggende havstrøm, en ”golfstrøm” som gjør oss til metodistkirke. Denne havstrømmen er den metodistiske nådeteologien, understreket han. Nåden er en dynamisk kraft som påvirker mennesker gjennom en lang livsprosess. Nåden gjennomsyrer ikke bare vår forståelse av kristen tro og liv – men hele troen og livet.
Og hvilke holdninger springer ut av nådeteologien? Jo, raushet og åpenhet mot alle mennesker, sa Hans. – Som metodister har vi mindre behov for å kontrollere og godkjenne andre mennesker. Mange vekkelsesbevegelser har hatt en tendens til slik kontroll av tanker, meninger, holdninger og handlinger. Det har nok skjedd i våre rekker også, men det er/skal ikke være typisk for oss, understreket han.
Det finnes ingen dørvakt/utkaster hos oss. I metodistkirken trenger ikke alle mene det samme; du trenger ikke være enig med alle, heller ikke med presten!
Metodisme er å være beredt til å vandre et stykke, kort eller langt, av et annet menneskes vei. I metodismen finnes en klar innsikt og forståelse av at hvert menneske er i en prosess, og det er Gud som har oversikten.
– Uansett hva jeg har gjort og vært med på, er jeg alltid velkommen tilbake til en virkelig metodistkirke. Hos oss skal mennesker oppleve det samme som ”den bortkomne sønnen” som i lignelsen kom hjem og ble tatt i mot av sin far, sa Hans som også siterte Jesu ord fra Johannesevangeliet (8:11 ) :”Heller ikke jeg fordømmer deg – synd ikke mer”. I denne lignelsen og dette Jesus-ordet rører vi ved kilden til metodistisk identitet og holdning, mente han.
Wesley var ingen systematisk teolog, men en praktisk teolog som ville hjelpe folk å leve rett. Metodistkirken nekter ethvert forsøk på å dele livet i en åndelig og verdslig del. Frelsen og troen har en åndelig og en sosial side – og begge hører med! Vi ønsker å utruste mennesker til engasjement i diakonale, miljømessige og politiske prosjekter.
Vi har et positivt syn på mennesket gjennom vår vektlegging av helliggjørelsen. Den er heller ikke et krav, men en mulighet, sa Hans som ble meget begeistret over et innspill fra en av seminardeltakerne (Anne Jorunn Midtkil) som mente at helliggjørelsen betyr at Gud ser et utviklingspotensial, et grunnlag for vekst, i hver enkelt av oss. Ja, så godt likte han denne formuleringen at han sitatet i sin preken om ”Ongoing salvation” på søndagen gudstjeneste.
”Ongoing Salvation”
Trondheim menighet er ikke stor, men i søndagens internasjonale gudstjeneste deltok medlemmer og venner av menigheten fra Japan, Ghana, Italia og Antigua med orgelspill, skriftlesninger og bønner. Flere av dem ganske nye blant oss (bare noen uker) men allerede villige til å bidra til gudstjenestefellesskapet! Det er også nåde og velsignelse! Hjertelig takk til Diana, Tamisha, Takako, Ernestina og Paolo!
En velsignelse var i høyeste grad også saksofonisten John Pål Inderbergs spill. (John Pål er en nestor og ruvende skikkelse i norsk musikkliv. En Norges ledende (jazz)saksofonister, improvisatorer og pedagoger). Gående oppover midtgangen, koblet han seg på organist Takakos Bach-preludium og improviserte Bach gradvis over i en norsk folketone (solo) før saksofon og orgel igjen forente seg i Bach. Tilsvarende grep, over en annen Bach-melodi, gjorde John Pål og Takako også som postludium! Det var så flott! I tillegg spilte John Pål, som er metodist-menighetsbarn, under nattverdsutdelingen. Da gled Amazing Grace over i en gammel, norsk salmetone. Mektig, ja direkte oppbyggelig!
Ikke et krav, men en mulighet
Biskop Hans Växby prekte over temaet ”Ongoing Salvation” (pågående/fortsatt frelse). Med referanser til bibelsteder og utsagn av John Wesley, poengterte biskop Hans at frelse er summen/resultatet av rettferdiggjørelse og helliggjørelse.
– Frelsen ikke er en engangshendelse, den er begynnelsen til noe mer. Frelsen er en prosess som varer hele (tros)livet og den prosessen er helliggjørelsen. For ”på samme måte som vi er rettferdiggjort ved tro, så helliggjøres vi ved tro”, sa Hans og siterte kirkefader John Wesley. Det betyr at vi kan gå skritt for skritt i tro. Hvert nytt skritt i samme retning som det første – og hele tiden er vi omsluttet av Guds nåde.
– Helliggjørelsen er heller ikke et krav fra Guds side, men en mulighet. Gud krever ikke, han gir. Helliggjørelsen betyr at ”Gud ser et vekstpotensial i deg”, sa biskop Hans og lånte et sitat fra lørdagens ”workshop” om metodistisk identitet.
Biskop Hans innledet sin preken med at hele menigheten sammen høytleste et vers fra Filipperbrevet (1:6) – og prekenen ble avsluttet med høytlesing av det samme verset – med én endring som bare understreket at frelsen, ved Guds nåde, pågår og fortsetter i hver enkelt av oss:
Takk biskop Hans – og du er særdeles velkommen tilbake til Trondheim!
—
–
TRONDHEIM METODISTKIRKE 