Pastor Kjell Werner tenker:
HJEMLENGSEL
Regn og ruskevær var ikke akkurat det jeg hadde håpet på til jul. Jeg vet ikke hvordan du har det men det var i alle fall ikke dette jeg og jeg tror mange med meg, så fram til . Av en eller annen grunn bærer mange av oss på en drøm om en hvit jul.
For det er når mørket har senket seg og snøen har lagt et lunt teppe over bygd og by, at vi er klar for julen, stemningen, festen og gleden. Ja, for det er slikt vi drømmer om, er det ikke? For så mange av oss er det dette som er den ytre rammen om vår julefeiring, vår norske jul. Jeg vet ikke akkurat hvorfor et er slik; hva det er som former drømmene og lengslene våre.
Ukene og dagene opp mot julehøytiden setter så mange ting i bevegelse. For veldig mange handler det om å komme hjem til jul. Hjem til det kjente og det kjære. Til familie og venner. Til tradisjoner og samvær, samvær som er kjente og forblir som de alltid har vært. Vi merker det på juletrafikken langs vintervåte veier, på overfylte tog og i sikkerhetskøene på flyplassen.
Alle vil hjem til jul. Bevegelsen er sterk og lengselen stor. Bevegelsen er ikke mindre på det indre plan.
Det er tema både i litteratur og på film. Jostein Gårder har fanget denne bevegelsen, dette pilegrimstoget og mysteriet i julens budskap. I boken JULEMYSTERIET beskriver han reisen i tid og rom; den indre lengselen og den ytre reisen mot julens sentrum. Jeg leser gjerne historien om Elisabet Tebasile på ny og på ny fordi den rører meg på det indre plan.
Men i skinnet fra nordlyset, eller krumbøyd mot regn og sludd i kraftige vindkast, er det fortsatt noen som strever med å finne veien hjem. De som gruer seg til høytiden, er redd for at den ikke skal holde hva den lover, at freden og gleden uteblir. Erfaringene har lært dem det. Det kan være Pappaen som nektes å være sammen med barna sine, flykningene som ikke har noe sted å gjøre av seg, mennesker som lever i utenforskap og kjenner på ensomheten. Noen har forsonet seg med sitt eget liv mens andre lever i dyp frustrasjon.
”Hjem til jul” er på så mange måter vår moderne tematisering av julefortellingen. Den handler om å finne verdiene bak glitter og stas, bortenfor ytre stemninger, fallende julesnø, gaver og god mat. Det handler om håp, om fred, om tilgivelse og glede, om samvær og tilhørighet. Og dette blir vi aldri ferdig med å lengte etter. I alle fall ikke så lenge verden er som den er og vi er slik som den.
Det handler om å finne veien hjem. Helt hjem. Til gleden og til freden.
Og her er det julens budskap kommer oss i møte. Gud kommer til oss. Og mysteriet er dette: et nyfødt barn legges i menneskehetens krybbe for å vise oss hva kjærlighet, solidaritet og tilhørighet handler om.
Jeg synes Eivind Skeie har så gode formuleringer når han skriver:
Nå er den hellige time…
Nå er Guds himmel nær….
En nyfødt kjærlighet sover…
Vår lange vandring er over;
For dette barn har himlen med
og jorden fylles med sang
Vår lange vandring er over og vi synger med i lovsangen:
«Ære være Gud!»
GOD JUL
TRONDHEIM METODISTKIRKE 