Bestemoren hans sa ofte at ”Rune skal bli prest”. – Det ble jeg ikke, men det finnes mange slags ”prekestoler” og ulike arenaer og muligheter til å stå fram med sin tro, sier fotballprofilen Rune Bratseth. På gudstjenesten i Trondheim Metodistkirke søndag 28. januar, deltar han i en dialogpreken med vår menighetsrådgiver Jon Løvland.
– Jeg har faktisk aldri stått fram alene og holdt en andakt. Det synes jeg er vanskelig, en setting som ikke passer for meg. Jeg er en beskjeden mann egentlig, og liker ikke å tre ”sannheter”ned over hodet på folk, sier Bratseth til hjemmesiden vår. Men samtale- eller dialogpreken har han vært med på noen ganger tidligere.
– Samtale er noe helt annet enn andakt, både som form og forkynnelse. Da er vi to eller flere jevnbyrdige som utveksler våre personlige erfaringer og oppfatninger knyttet til tro og levd liv, og ingen av oss sitter med fasiten, sier Bratseth.
Selv er han aktivt medlem i Byåsen menighet i Trondheim. Der engasjerer han seg særlig i planlegging og gjennomføring av menighetens kulturkvelder. De har hatt en rekke spennende (samtale)gjester; foreløpig sist ute (18. januar) var forfatteren Edvard Hoem. Blant tidligere gjester har vært artisten Åge Aleksandersen, radio/tv-profilen Are Sende Olsen, filosof Henrik Syse og politisk redaktør/journalist Siri Wahl Olsen. Kulturkveldene er et forum Bratseth liker, og det trekker masse folk. Et kirkelig lavterskeltilbud, som samtidig gir mening og innhold til de som møter opp.
Metodismen er ”innafor”!
– Hva er bakgrunnen for at du nå kommer på besøk til Metodistkirken?
– For noen måneder siden slumpet jeg til å bli sittende ved siden av en blid kar, enten på flyet, eller på Flytoget. Kanskje begge deler. I alle fall hadde han åpenbare sosiale evner. Vi kom i prat og jeg ble veldig fort klar over at jeg satt ved siden av en metodist. Før vi skiltes hadde jeg sagt meg villig til å bli med i en dialogpreken i Trondheim Metodistkirke hvis vi fant en dato som passet. Og den fant vi nå, forteller Bratseth.
Han innrømmer glatt at han ikke har ”voldsomt god kjennskap” til kirka vår (Metodistkirken), men erklærer seg smilende trygg på at vi er ”helt innafor”. Ikke er han veldig opptatt av mer eller mindre spissfindige teologiske forskjeller og uenigheter, heller. – For meg er det som forener oss som kristne mye viktigere, sier Bratseth og synes det er en bra ”godfot”-holdning å utvikle videre. Han velger å si som kirkefader Augustin: «Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt».
Rune Bratseh er 56 år (blir 57 i mars). Han er en av Norges mest suksessrike fotballspillere. Etter 83 kamper som forsvarsklippe (sweeper/libero) for Rosenborg i 1983-1986, ble han proff i den tyske toppklubben Werder Bremen i 1987. Der hadde Bratseth stor suksess, og ble meget populær og respektert både for sitt spill og sin personlighet. Med Rune på laget vant Werder Bremen Bundesliga i 1988 og 1993, den tyske cupen i 1991 og 1994 og cupvinnercupen i 1992. Rune spilte 230 A-lagskamper og scoret 12 mål for Werder Bremen før han la opp og returnerte til Trondheim i 1994.
Bratseth debuterte på det norske fotballandslaget 26. februar 1986. Han spilte 60 kamper landskamper i løpet av en periode på åtte år, og scoret fire mål.
Han ble av Adresseavisen tildelt Olavstatuetten i 1993. Han har også mottatt Trondheim Kommunes Kulturpris og vært vinner av både Kniksenprisen (nå Gullballen) og mottaker av Kniksens hederspris. Han var sportsdirektør i Rosenborg 1995–2007, og jobbet senere i flere år som konsulent for Olavsfestdagene. Nå er han blant annet regelmessig å se og høre på tv som ekspertkommentator i Viasat 4 – i forbindelse med internasjonal fotball, særlig Champions League. Han er også et etterspurt foredragsholder.
Hvile er viktig
– Men egentlig tar jeg det ganske med ro nå. Jeg nyter å ha god tid. Jeg var lenge temmelig rastløs, det måtte liksom skje ting med meg og rundt meg hele tiden. Men endelig innså jeg behovet for og nytten av å hvile – og klarte å omstille meg. Det har gjort livet mitt veldig mye rikere, sier Bratseth. Et hjerneslag for et par år siden, var også et varsel om å ta det litt mer med ro. Han slapp unna uten varige mén. Etter den hendelsen er ikke takknemligheten til livet blitt mindre; ikke troen heller.
– Hvile er viktig både for kropp og sjel, understreker Bratseth. –Gjennom hvilen er jeg kommet nærmere det jeg tror på. Troen er blitt en enda mer grunnleggende faktor i livet mitt. Og det forteller jeg gjerne til andre som vil høre på eller samtale med meg. Ikke fordi jeg er viktig, men fordi jeg har noe på hjertet som jeg liker å dele, forteller han.
Bratseth har aldri lagt skjul på sin tro. Han har heller aldri opplevd det som vanskelig, og er aldri blitt mobbet eller trakassert. Heller ikke i fotballgarderoben har det vært plagsomt.
– Trenerne jeg har hatt, flotte folk som Nils Arne (Rosenborg), Drillo (landslaget) og Otto Rehagel (Werder Bremen) ville dessuten aldri akseptert noe slikt og ville slått hardt ned på det. Men det var aldri aktuelt, forsikrer Bratseth.
Glad i velsignelsen
– Har du sterke religiøse opplevelser?
– Ja, det kan jeg ha, men ikke av det voldsomme, ekspressive slaget. Jeg er ikke noe følelsesmenneske, og er ikke spesielt karismatisk anlagt. Men ”evensong” i anglikanske kirker, som jeg har hatt gleden av å være med på mange ganger, det kan gi meg nesten fysiske, åndelige opplevelser, forteller Rune. Ellers er de faste leddene i en gudstjeneste som trosbekjennelsen, fadervår velsignelsen viktige for ham. Det gir en sterk opplevelse av å stå i en lang tradisjon, et fellesskap av troende over hele verden, gjennom generasjoner og århundrer.
– Jeg må innrømme det hender at jeg ikke får all verden ut av en preken, og ofte kan det være min egen skyld. Men får jeg med meg velsignelsen, er det på mange måter nok. Da hviler jeg i den, sier Bratseth.
– Har du noen favorittsalme?
– ”Jeg er i Herrens hender”. Svaret kommer momentant, helt uten tenketid.
– Hvorfor akkurat den?
– Hvis Jon spør meg om det i løpet av samtaleprekenen, skal du få svaret, smiler Rune Bratseth.
(Rune Bratseth ble intervjuet for hjemmesiden av Ole-Einar Andersen)
—
TRONDHEIM METODISTKIRKE 