Rune Bratseth – evangelist for hvile

– Som mennesker trenger vi hvile, uansett hva eller hvem vi tror på, sa Rune Bratseth i en samtalepreken i Metodistkirken søndag 28. januar. Derfor er hviledagen ­(søndag) så viktig å holde fast på.  Å helligholde hviledagen handler ikke om tvang. Det er ”hvilen” som er hellig, understreket han.

Bratseth hadde merket seg to hovedpunkter i Pave Frans’ julaftenpreken. Paven poengterte  nødvendigheten av stillhet og mindre tomt snakk. To meget verdifulle råd for mennesker i vår tid, ifølge Bratseth.

Vi var omkring 30 som var samlet til søndagens gudstjeneste. Kirkebandet spilte, lovsangsgruppa sang og det var nattverd forrettet av pastor Kjell Werner Rødder. Vårsemesterets hovedtema ”Tro – håp – kjærlighet” preget hele gudstjenesten.

Når Rune Bratseth søndag deltok i samtalepreken med vår menighetsrådgiver Jon Løvland, skyldes det en avtale de to gjorde etter et tilfeldig møte, først på flyet og  deretter på flytoget til Oslo for en del måneder siden.

Forsiktig med englevakt

I prekenen utvekslet de to blant annet hver sine dramatiske personlige opplevelser: Bratseth fortalte om et hjerneslag et par år tilbake, og Jon om sin utforkjøring og bilvelt. Det kunne fort medført død, men både Rune og Jon kom fra de respektive hendelsene uten mén. Englevakt, eller? Begge var enige om å være veldig forsiktig med å bruke det begrepet. Hvorfor skulle akkurat de reddes, og ikke alle de det ikke går så bra for? De takker for at de fortsatt lever, men bruker ikke hendelsene som tegn eller bevis for Guds inngripen.

– Jeg sier at jeg var heldig, sa Rune Bratseth, jeg kan ikke si det på annen måte.

Hvile gir balanse i livet

– Vi lever i en tid hvor vi må være online hele tiden. Gjennom tradisjonelle og sosiale media blir vi utsatt for en stadig strøm av inntrykk og informasjon. Innholdet kan ha veldig varierende verdi. Ikke bare kroppen blir sliten, men sjela og sinnet. Det må vi ta hensyn til. Hvile handler ikke om ikke å gjøre noe, men om å sørge for balanse i livet, sa Bratseth.

– Fysisk trening er nyttig og bra, men trening i seg selv bryter ned kroppen. Hvile og restitusjon er helt nødvendig for at treningen skal ha noen positiv effekt. Det er en lærdom vi kan overføre til andre sider av livet også. Hvile kan anbefales på det sterkeste, understreket Bratseth som fortalte at radioen(e) hans stort sett hele tiden er innstilt på ”Alltid klassisk”. Ikke fordi han er så veldig høykulturell, men for å gi ro til egne tanker og refleksjon.

Oppdaget i menighetscupfinale

Den som googler Rune Bratseth, vil fort se at ”kristen” fort opp på skjermen. Så har han da heller aldri lagt skjul på sin kristne tro. – Det har alltid vært viktig for meg å fortelle hva jeg bygger livet mitt på, sa han i samtalen med Jon Løvland. Og når han først fikk posisjonen som internasjonal fotballkjendis, var det helt naturlig å også bruke den som ”talerstol”.

– Men jeg presser ikke livssynet mitt på noen. Jeg, Rune, skal ikke omvende mange, men jeg stoler på Gud og stiller opp for ham. Jeg tror Vårherre bruker oss der og når anledningene dukker opp, sa Bratseth.

Veien til en karriere og tilværelse som profilert fotballspiller var for øvrig ingen selvfølge.

21 år gammel spilte han fortsatt fotball i lokal 4. divisjon i Trondheim for klubben Nidelv.  Bratseth selv hadde verken visjoner eller ambisjoner om å bli proffspiller. Tilfeldighetene (?) gjorde at han ble ”oppdaget” under finalen i en ”menighetsturnering” i Trondheim hvor et lag fra Indremisjonen (Salem) spilte mot pinsevennene (Betel). En kamp Salem for øvrig vant. RBK-spilleren Knut Thorbjørn Eggen så tilfeldigvis denne finalen. Han la merke til den elegante forsvarsspilleren og tipset RBK om at de burde innkalle ham klubbtrening for å se om det kunne være noe. Det endte med plass i Rosenborgs A-stall, og få sesonger senere var Bratseth proffspiller i Werder Bremen. Tilfeldig? – Jeg stresser ikke med den tanken. Det ble slik, sa Bratseth.

Del av noe stort

Personlige åndelige opplevelser stresser han heller ikke med, men én sterk opplevelse i voksen alder har betydd mye for ham. Under et besøk i London, en av hans favorittbyer, droppet han inn på en ”Evensong” i Westminster Abbey. – Det traff meg. Evensong er en tusenårig tradisjon, og gir virkelig en følelse av å være del av noe større. Jeg fikk i alle fall en veldig sterk opplevelse av det; en følelse av tilhørighet, ro og trygghet. Ja, en opplevelse av å være ”hjemme”, som har fulgt meg siden, fortalte Bratseth.

Denne opplevelsen hadde også mye å si for hans oppdagelse av hvilens betydning og velsignelse, og for forholdet til kirken.

– Nå gleder jeg meg til å gå i kirken. Nå diskuterer vi aldri lenger om vi skal gå i kirke på søndag. Det er det vi gjør. I kirken opplever jeg at jeg står i noe som er stort, mye større enn Byåsen menighet i Trondheim. Jeg er del av en verdensomspennende hendelse – vi feirer gudstjeneste sammen med folk rundt hele kloden vår. Den opplevelsen i seg selv kan noen ganger være oppbyggelse nok, som også sammenlignet kirka/menigheten med en bensinstasjon. Et sted vi er innom for å få påfyll.

Laget er viktigst

– Alle kan vi skrive tykke bøker om det vi ikke kan. Det er meningsløst og bortkastet tid. Men den tynne boka om det jeg/du kan – den kan være interessant, sa Bratseth. Både hjemmefra, og ikke minst gjennom Rosenborg og Nils Arne (Eggen) er han blitt innprentet at vi er hele mennesker. Fra Rosenborg og trener Eggen har Bratseth også med seg postulater som ”godfot” og ”samhandling” – begreper han mener godt kan overføres til kirke/menighetsbruk.

– Vi er en del av et lag fra starten. Først er det familien, senere vennekrets, skole, idrettslag – og kirke/menighet. Laget er viktig for utvikling og identitet. Egoet blir så ekstremt dyrket i våre dager. Ikke rart at mange går på trynet. Det gjør lagtenking bare viktigere. Godfot og samhandling er gode prinsipper. Det handler om å se individer, og sette de i posisjoner de behersker på laget. Og hver og en av oss må bli flinkere til å spørre; hva jeg jeg bidra med for laget?, sa  Bratseth.

I Herrens hender?

I et intervju med hjemmesiden vår før gudstjenesten, fortalte Bratseth at ”Jeg er i Herrens hender” er yndlingssalmen hans, men ville ikke fortelle hvorfor før han eventuelt ble spurt om det som ledd i samtaleprekenen. Og det ble han.

Svaret finnes på Indremisjonens sommerstevne i Grimstad på slutten av 1990-tallet. Der ble den salmen sunget. Den talte sterkt til Bratseth og fikk ham til å tenke på en populær spalte som Dagbladet kjørte på den tiden hvor de spurte kjentfolk ”Hva er ditt livsmotto?” ”Jeg er i Herrens hender” – det er mitt livsmotto, tenkte Bratseth i Grimstad. Men historien stanser ikke der.

På hjemvei i bilen kom plutselig Sigvart Dagsland på bilradioen og sang akkurat den salmen, ”Jeg er i herrens hender”. Det var litt spesielt. Og dagen etter ringte telefonen. Det var Dagbladet som spurte ” Hva er ditt livsmotto, Rune Bratseth?”.

– Jeg ble så satt ut og perpleks at jeg ikke klarte å svare og sa bare at nei, jeg har ikke noen, fortalte Bratseth i prekenen. Men historien slutter ikke der heller. Uka etter var

Bratseth, som da var sportsdirektør i Rosenborg, med laget i Molde. Da ringte en annen Dagbladet-journalist og spurte: ”Hva er ditt livsmotto?”

– Da svarte jeg uten å nøle, ”Jeg er i Herrens hender” , fortalte Bratseth til slutt i samtaleprekenen.

Og som avslutning på gudstjenesten sang hele menigheten nettopp den – med en sterk opplevelse av tillit og tilhørighet.

Du kan lese hele salmeteksten her:

 

JEG ER I HERRENS HENDER

når dagen gryr i øst.

Hver morgen han meg sender sitt ord med lys og trøst.

Hva dagen meg vil bringe av glede og av savn,

jeg kan på bønnens vinge få kraft i Jesu navn.

 

Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer.

I smil og gråt jeg kjenner at Herren er meg nær.

Om jeg i dype daler må gå den tunge vei,

fra himlens høye saler hans øye følger meg.

 

Jeg er i Herrens hender når dagen dør i vest.

Min synd jeg stilt bekjenner for ham, min høye gjest.

Han gir meg himlens nåde og setter englevakt,

for natten han vil råde med hellig guddomsmakt.

 

Jeg er i Herrens hender når dødens bud meg når.

Mens lyset stilt nedbrenner, fra ham jeg hilsen får.

Han gir meg stav i hånde, han gir meg trøst i sinn,

og glemt er ve og vånde på vei til himlen inn.