TRONDHEIM METODISTKIRKE :-) åpne hjerter – åpne sinn – åpne dører

" Vi ønsker å være en åpen, inkluderende og fordomsfri menighet for alle mennesker. Alle betyr ALLE for oss! Kirka vår er åpen for Gud, for livet, for verden – og for deg! "

Gud vil ha med oss å gjøre, sier domprost Ragnhild

– Vi må lære oss å tro uten å gjøre det så vanskelig. Kirken må bygge ned stengsler som hindrer mennesker i å komme, ikke gjøre dem høyere. Kirken må oppfattes som livsviktig og hverdagsnær, sier domprost i Nidarosdomen Ragnhild Jepsen. Søndag 11. mars preker hun på gudstjenesten i Trondheim Metodistkirke. Hun vil også forrette nattverd.

trhumc-ragnhild-jepsen– Evangeliet om Jesus lar seg ikke hindre av religiøse og sosiale konvensjoner, men finner sine veier; uventet og kraftfullt på måter vi ikke alltid forstår. Slik må det være. Evangeliets frie løp er en nødvendighet, understreker Jepsen før sitt besøk i Metodistkirken.

Sterk identitet som «prest»

– Teologien er alltid radikal, fordi den handler om Gud som griper inn i verden og faktisk ønsker å ha noe med menneskene å gjøre. Evangeliene forteller også om radikale handlinger når Jesus bryter konvensjoner i både religiøse og sosiale sammenhenger. Dette er så sterkt i seg selv, at for meg er det ikke så utfordrende å forholde meg til det Bibelen forteller om jomfrufødsel og andre undere, svarer Jepsen på spørsmål om hvor hun befinner seg på en ”konservativ-liberal”-skala.

– Men jeg er glad for at Den norske kirke har åpnet kirkerommet for vigsel av likekjønnede, og at en fokuserer på dåpen som inngang til det kristne liv. Det sier meg også mye om menneskesyn, sier hun.

Ragnhild Jepsen har vært ansatt i Nidarosdomen helt siden 2003. Først som kapellan til 2006, og deretter som sokneprest inntil hun i 2011 ble domprost. Hun er også styremedlem i Olavsfestdagene, Nidarosdomens guttekor og i «Evangelical Lutheran Church og Jordan and The Holy Land».

Domprosten har en klar økumenisk holdning.  Hun satt også i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke da samarbeidsavtalen ”Nådens Fellesskap” med Metodistkirken ble undertegnet. Hun gleder seg til å besøke Trondheim Metodistkirke, og svarte umiddelbart ”ja” da hun ble spurt om å preke 11. mars.

–Jeg er glad i å være prest, forteller hun til hjemmesiden vår. Min identitet som prest er sterk. Det er i gudstjenesterommet, og i møte med mennesker jeg henter styrke og inspirasjon, sier hun.

Kirke og leikarring

– Kan du gi oss en kortversjon av din «livshistorie»?

– Jeg kommer fra Ål i Hallingdal. Der vokste jeg opp i en familie som var veldig engasjert i musikk- og kulturlivet i bygda. Min kristne bakgrunn er fra gudstjenester og annet som skjedde i kirka. Men jeg var også med i korps, dansa i leikarring og spilte fiolin og piano. Jeg fikk med meg at det var greit å være både i kirka og på kulturhuset. Det var ingen motsetninger og det var aldri snakk om at jeg måtte velge en av delene. Det er jeg glad for – og jeg tror det preger meg fremdeles, sier Jepsen.

– Jeg er gift med Einar som også er prest, og vi har vært i Trondheim i snart 15 år. Jeg er mor til Håkon og Ingjerd. De begynner å bli så store at de er i ferd med å flytte hjemmefra. Vi bor på Singsaker, og fra stuevinduet kan vi se både Nidarosdomen og Gamle Bybro. Jeg blir aldri lei av den utsikten, sier hun.

– Hvorfor valgte du å bli prest? Har du noen gang angret?

– Jeg ble prest fordi jeg opplevde å få et kall til det. Det var ikke noe dramatisk, bare en erkjennelse av at det er dette Gud vil bruke meg til  og slik jeg kan bruke evnene mine. Jeg studerte på Menighetsfakultetet. Den første prestestillingen min hadde jeg på Rena i Østerdalen. Der lærte jeg å bli glad i kirka som en viktig faktor i lokalsamfunnet, forteller Jepsen. Da bygdesamfunnet ble satt på prøve, både gjennom konkursen på Rena Kartong og ikke minst etter Åstaulykka, så vi hvor samlende kirka og det vi forvalter der, var, sier hun.

– Det er det samme med Nidarosdomen, bare at den er jo også en kirke for hele det norske folk, også for dem som hører til i andre kirkesamfunn eller til og med i andre religioner, sier Jepsen.

jepsen-4– Vi forvalter noe som er større enn det vi kan forklare. Det gjør meg ydmyk og stolt. Jeg er glad i å være prest. Jeg er glad i alle møter med mennesker som jobben medfører, jeg er glad i gudstjenesten og liturgien. Og jeg har aldri angret på at jeg valgte å bli prest, forsikrer hun. Fremdeles kan jeg synes at det stadig er nye ting jeg skal lære, og det er mye jeg står i som er krevende. Men det er vel også noe av det som gjør det meningsfullt.

– Hva er ditt forhold til Metodistkirken?

– I Hallingdal var det ingen metodistkirke eller metodister da jeg vokste opp – i alle fall ikke som jeg kjente til. Men da jeg kom til Oslo ble jeg snart aktiv i økumenisk arbeid, blant annet i organiseringen av en vandregudstjeneste mellom ulike kirkerom under Bønneuken for kristen enhet. Da var vi også i Centralkirken, og slik kom jeg først i kontakt med metodistkirken og dem som arbeidet der.

Etter hvert ble jeg valgt inn i sentralkomiteen for en europeisk kirkeorganisasjon som heter Konferansen av Europeiske Kirker (KEK). Her er alle de store kirkefamiliene representert, og jeg ble kjent med en flott britisk dame som het Rachel Stevens. Hun hadde vært misjonær for metodistkirken og gikk alltid med to armbåndsur så hun kunne følge med på tiden hos dem hun var blitt så glad i på misjonsmarken. Jeg var også med i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke da avtalen mellom Dnk og Metodistkirken, «Nådens Fellesskap», ble undertegnet.

Et liv i mørke, ikke i skam

– Hva er det viktigste budskapet i kristen tro?

– At vi kan få tro på Jesus Kristus som Guds sønn og vår frelser. Vi er ikke overlatt til oss selv. Vi har noe som binder oss sammen med Gud og gir tilgang til Gud.

– Og at vi har et hjem i Guds kirke på jorda. Det er fellesskapet mellom mennesker og mellom Gud og mennesker. Her forvaltes tradisjoner og lange linjer i menneskenes historie. Men her tolkes også evangeliet på nytt hver søndag. Det er på samme måte noe bestandig og fornyende i det. Vi er ulike, men det er noe som binder oss sammen trass i ulik arv og praksis.

– Og at Guds ånd virker i oss på måter vi ikke alltid kan forstå. Jeg tror at Gud virker i verden. Når folk spør etter Gudsnærvær, tror jeg ofte vi glemmer å se til menneskene. Vi har et ansvar for å fremme Guds vilje i verden, særlig når det gjelder å skape forsoning og fred mellom mennesker og mellom nasjoner.

jepsen-5– Hva er kirkens fremste oppgave og/eller utfordring i dagens samfunn?

– Jeg tror vi må øve oss enda mer i å være tydelig i å fortelle om det vi tror på, om hva som preger den kristne tro og lære. Rett og slett være frimodige i å fortelle om Jesus Kristus! Men vi må også lære oss å tro uten å gjøre det så vanskelig. Kirken må bygge ned stengsler som hindrer mennesker i å komme, ikke gjøre dem høyere.

– Har du et favorittbibelvers/fortelling – og hvorfor den?

– Jeg velger verset fra Johannesevangeliet, kapittel 4 – i fortellingen om Jesus og kvinnen ved Sykars brønn. Etter møtet med Jesus springer kvinnen inn i byen og roper: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort. Han skulle vel ikke være Jesus?» I lyset fra Evangeliet blir livet vårt avdekka. Det kaller til oppbrudd og erkjennelse. Men det er ikke et liv i mørke og skam. Snarere er det et liv i glede for alt det nye det bringer med. I lyset fra Jesus Kristus er det godt å leve.

Jepsen-1– En favorittsalme, også?

– Jeg er veldig glad i salmer med norske folkemelodier. Min yndlingssalme er «Se solens skjønne lys og prakt». Det er fordi den har så løfterik tekst om håpet og den nye dagen som en gang skal komme. Vi har alltid brukt den salmen i min familie, kanskje særlig i gravferder for dem vi var glade i.

– Hobby/interesse utenfor kirken?

– Jeg er fremdeles veldig glad i musikk. Da jeg kom til Trondheim ble jeg ganske snart med i det koret som synger gregoriansk musikk, Schola Sanctae Sunnivae. Det gir enormt mye, både av fellesskap og vennskap, men også innsikten i tradisjonen og de lange linjene som musikken representerer i kirken og i den kristne tro. Og så er det veldig god avkobling å konsentrere seg om de lange buene og det å synge mange stemmer sammen, men samtidig få det til å høres som én stemme, sier domprost Ragnhild Jepsen.

(Ragnhild Jepsen intervjuet av Ole-Einar Andersen)

 

 

 

 

 

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 27/02/2018 av .

KONTAKTINFO

METODISTKIRKEN ligger på Lilletorget/ Cicignonsplass

mail: trondheim@
metodistkirken.no

Kontortelefon:
485 17 951

Bankkonto: 8220.02.83593

Postadresse:
Krambugata 6
7011 TRONDHEIM

Follow TRONDHEIM METODISTKIRKE :-) åpne hjerter – åpne sinn – åpne dører on WordPress.com

ARKIV

%d bloggere like this: