Kjell og Jon har skrevet seg inn i menighetens historie og hjerte

Alt har sin tid, skrev «predikeren». Det har også ansettelser i Metodistkirken. På «takkedagen», søndag 17. juni, er det offisielt slutt på pastor Kjell Werner Rødders og menighetsrådgiver Jon Løvlands tjeneste i Trondheim menighet. Hjemmesiden presenter derfor et «avskjedsintervju» med de to. Fyll opp kaffekoppen og les – for de har mye på hjertet …

Nå er de for all del ikke «avskjediget», så kall det heller et «takkeintervju» ispedd noen vemodige undertoner. Vi har hatt mange prester i Trondheim metodistkirke gjennom årene. Likevel har Kjell Werner og Jon skrevet seg inn i menighetens historie og våre hjerter på en helt spesiell måte – og på hver sin måte. De har bidratt helt avgjørende til å gi menigheten nytt håp og framtidstro.

Jon har vært her siden høsten 2015 og Kjell Werner kom i 2016. Foran «takkedagen» har vi stilt de to et knippe likelydende spørsmål, og slik har de svart:

1) Hva tenkte du om å jobbe i Trondheim menighet da du fikk spørsmålet om å ta den utfordringen?

JON: Jeg så frem til det med spenning. Det var min første menighet i denne nye rollen min som menighetsrådgiver/menighetsarbeider, og vi var nok kanskje like spent på hverandre – både menigheten og jeg.

KJELL W: Spennende! Jeg hadde jo vært pensjonist noen år da spørsmålet kom. Samtidig hadde jeg hatt et par vikariat som sjømannsprest, og var ikke fremmed for å ta nye oppdrag. Da Trondheim-utfordringen kom fra Kabinettet, var jeg derfor klar for et nytt «eventyr». Trondheim som by har alltid fascinert meg. Jeg kjente litt til menigheten, men fra langt tilbake. Jeg studerte også på metodistkirkens teologiske skole, Øverås i Gøteborg, sammen med trondhjemmerne Tore og Bjørn Meistad. Så etter en kort konsultasjonsrunde hjemme med Jorunn, tok jeg utfordringen og svarte ja.

2) Hvordan var ditt første møte med menigheten?

JON: Kjempepositivt. Jeg møtte først en meget motivert og målrettet gudstjenestekomité, og vi fikk gode planer på plass. Samtidig var planlegging av menighetsturen i gang, og den er det vel flere av oss som ser tilbake på som et vendepunkt, og et sted hvor vi fattet nytt mot.

KJELL W: Jeg klarte rett og slett ikke å vente. Jeg tyvstartet, og dro til Trondheim allerede i mai 2016 for å møte menigheten og delta i planlegging av høstens arbeide. Og før biskop Christian hadde rukket å lese lest ansettelseslisten under Årskonferansen i Stavanger, dro jeg nordover igjen. Jeg ville være tilstede under den internasjonale gudstjenesten i Trondheim I forbindelse med at eksekutivkomiteen i Kirkenes Verdensråd skulle samles i byen. Menigheten i Trondheim hadde tatt et friskt initiativ, og invitert til internasjonal gudstjeneste i vår kirke. Det «krydde» av metodister fra hele verden i byen disse junidagene, og jeg ville være en del av dette. Det var den perfekte rammen for mitt møte med «min» nye menighet. Det ble en festreise og en utrolig flott start på tjenesten min. Jeg fikk med meg samisk joik, afrikansk lovsang, møte med masse flotte mennesker og en kraftfull preken av biskop Sally Dyck. Hun talte om å våge det ukjente;  ta det første steget i tillit til at Guds løfter og nåde holder. At jeg på velkomstdagen i august fikk høste fruktene av menighetens og Jon Løvlands arbeid gjennom å ønske tre ungdommer velkommen til menighetens fellesskap som nye medlemmer, ble en ekstra glede. Jeg følte jeg fikk en «flying start».

3) Hvordan har du opplevd din tjeneste og tid i Trondheim menighet?

JON: Jeg har opplevd å få være i en menighet som er raus og som har tatt imot meg hjertelig på alle måter. Jeg har fått vokse inn i oppgaven; spesielt med tanke på forkynnelse, noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg har også fått bruke mine gaver med sang og musikk sammen med flotte ungdommer, studenter og voksne. Det har vært spesielt flott. Jeg opplever også at jeg har fått være med å så inn noe optimisme og pågangsmot, og kanskje smittet inn litt tro på at dette kommer til å gå.

KJELL W: Jeg hadde fått med meg at Trondheim menighet var akademisk godt rustet, og jeg kjente nok på en uro for hva jeg kunne gi inn i en slik setting. Jeg bestemte meg for, og visste, at oppdraget var å «gi dem Jesus». Dessuten utfordret jeg meg selv med å arbeide mer med Wesleyansk forståelse og særpreg.

Disse årene har jeg funnet en ny glede ved å stå i prekestolen selv om jeg vet at jeg får tatt ut det beste i meg selv på tomannshånd i den personlige samtalen. Det har vært godt å få proklamere Guds grenseløse kjærlighet og peke på at kanalene for hans store nåde er vid åpne. Jeg kjenner på takknemlighet og glede over gode tilbakemeldinger, og mange gode samtaler. Tjenesten har vært meningsfull og viktig; også for mitt gudsliv og for min forståelse av meg selv og min tjeneste.

4) Hva har vært den beste/fineste opplevelsen for deg den tiden du har vært her? Og hva har vært den største utfordringen (evt. skuffelsen)

 JON: Jeg har fått et spesielt forhold til konfirmantene jeg har fått jobbe med. Det har også vært en reise for meg å ha denne undervisningen; lærerikt og givende. Når jeg søndag 3. mai i år så tre av ex-konfirmantene (2016) lede gudstjenesten med trygghet og dyktighet, så kjentes det som investeringen i opplæring og utrustning ikke bare er teori, men fungerer i praksis. Det samme kjenner jeg overfor den flotte forsangergruppen som menighetene har, med 5-6 ungdommer, studenter og voksne. Til sist vil jeg nevne studentarbeidet, som for det meste har handlet om å møtes på kirkens flotte myldredag for alle generasjoner, men som også har hatt noen treff utenom.

Den største utfordringen er nok at vi gjerne vil se kvikke resultater og vekst. Men i Bibelen står det ikke så mye om «quick fix», bare om frø, planting og vanning. Utålmodigheten kan være en utfordring, men vi må stole på at det vi har vært med å så inn, det vil Gud velsigne med vekst fremover. Det har også vært en utfordring å stadig «være i luften» og på farten, og ikke fastboende. Jeg vil som en «flyvende ressurs» aldri få naboer, venner og relasjoner som en stedlig arbeider får mulighet til, så jeg kjenner litt på det.

KJELL: Flere ting … jeg mener situasjoner eller møter. Å få være med på de årlige høstsamlingene på Søvassli og myldremiddagene på mandager ettermiddag ga innpass i en menighetsfamilie med stort rom for nærhet og dialog. Festdagene i februar 2017 under samejubileet, da kirken var fylt av festkledde mennesker som feiret og oppsøkte vår kirke i takknemlighet fordi et modig menighetsråd 100 år tidligere hadde skapt rom så samefolket kunne planlegge sin framtid. Jeg har kjent på stor glede ved å forvalte sakramentene, dåp og nattverd. Å kunne løfte brødet og begeret med  ordene … «Ta og et… drikk alle av den… Dette er Jesus kropp og blod, den nye pakt … Kom for alt er ferdig.»

Eller da sykdom plutselig rammet vår faste organist Takako, og mannen hennes, Seiki Ueno (1. konsertmester i Trondheim Symfoniorkester) steppet inn og ledet salmesangen på fiolin! Eller når forsangergruppe på opptil seks ungdommer stiller seg fram og driver sangen mot nye høyder. Det er så mye. Det er vanskelig å hente ut noen få ting når en først begynner å tenke etter.

For meg var de korte oppholdene, en gang i måneden, en utfordring. Det er ikke slik jeg liker å arbeide. Det ble mye bedre for meg da vi fikk til ordningen med 3 ukers tilstedeværelse. Men det har også sin pris. Det går da så lang tid mellom hvert besøk. Jeg er nok en person som trenger tid, tid til å bli kjent, tid til å jobbe fram de gode løsningene, tid til å bygge relasjonene. Jeg trives nok best med at ting modnes fram, og tror at den beste løsningen ikke alltid er effektive og kjappe beslutninger selv om det også trengs. En menighet trenger tid. Tid for å bygge troen og vokse i den; tid slik at tillit og kjærlighet får gode livsbetingelser. Jeg mener ting tar tid, og opplever det problematisk å skulle være med å bygge menighet mens jeg selv ikke kan være nok tilstede. Jeg var selv med på å sette disse rammebetingelsene, men det er en viktig refleksjon i ettertid, tror jeg.

5) Hvordan vil du karakterisere dagens Trondheim menighet?

JON: Menigheten har en helt annen oppfatning av seg selv enn for tre år siden, da den var nær å legges ned. Det er godt å se. Samtidig trenger den å styrkes videre, etablere et enda sterkere eierskap til visjonen og drømmen for menigheten fremover. Den må eies og leves, med hjerte på utsiden av drakten.

KJELL: Jeg har sett og møtt en raus og åpen menighet, en menighet der det er «Myttji lys å myttji varme» for å si det med Åge Alexandersen. Jeg har truffet trofaste slitere med lang fartstid i arbeidet og som fortsatt står på. Jeg har kjent og sett både viljen og evnen til å gi en ny generasjon rom i arbeidet, mulighet for egenutvikling og god oppbacking. Jeg har møtt ungdom som både vil og kan ta ansvar, og som gjør nettopp det. Jeg har fått være en del av en menighetsfamilie som vil hverandre vel, og som evner å gi det konkrete uttrykk. Jeg har fått arbeide i en menighet som er uredd og modig, som våger å si hva den mener og står for, og som slik er bærer av noe av det beste i metodistisk tradisjon. Jeg hørte rykter om en trett og sliten menighet, men har også sett vitalitet og potensiale.

6) Noen spesielle tanker/følelser knyttet til «takkedagen»?

JON: Tankene på takkedagen går i retning fra meg til menigheten, og til alle de frivillige som gjør en fabelaktig innsats gjennom året. Og en takk for årene i Trondheim som har gjort meg rik på opplevelser og velsignelser.

KJELL: De færreste av oss liker avskjeder. Vi er mye bedre på velkomster.  Men vi kommer ikke forbi at vår samarbeidsrelasjon nå bringes til opphør. Gode avslutninger er viktige, og jeg er derfor glad for at det skjer innenfor rammen av en takkegudstjeneste. Det er tid for å understreke og si takk for det vi fikk til sammen. Det er tid for å kjenne på hva vi kunne gjort annerledes, og la det påvirke valg og prosesser som former framtiden. Og, gode avslutninger gjør savn og sorg lettere å leve med. Ja, for jeg kommer til å savne dere. Selv med en så vidt liten ansettelsesprosent har jeg rukket å bli glad i dere alle. Det er viktig for meg å få sagt. Så får vi si til hverandre: «Møtes og skilles er livets gang. Skilles og møtes er håpets sang. »

7) Hva er ditt ønske/håp/bønn for menigheten vår framover? Tror du det er en metodistkirke i Trondheim om ti år?

JON: Mitt håp er at kirken lokalt og sentralt sammen klarer å finne frem til en person som på sikt ønsker å bo og jobbe i Trondheim. Det vil menigheten trenge for å støtte den spennende utviklingen som den vil oppleve fremover. For JA! Det er en sterk og livskraftig menighet i Trondheim om ti år!

KJELL: Jeg ber om at menigheten skal lykkes i å virkeliggjøre sin framtidsdrøm. Jeg vet, og kjenner meg sikker på at dere i nypresten, Lasse, vil få en dyktig og god samarbeidspartner og hyrde.  Jeg håper dere rimelig raskt også kan avklare en stabil bemanning for årene som ligger foran. Det vil gi forutsigbarhet, trygghet og sikkerhet. Jeg mener at det vil være av avgjørende betydning for menighetens framtid.

Selv om ingen kan spå om framtiden, så er jeg sikker på, ja jeg vet og er «… trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.»

Om ti år? Det er langt fram dit, men Guds nåde rekker for hver eneste dag. I tillit til det, går det an å ta neste skritt, ett om gangen. Det motet har menigheten vist før.

8) Og ellers hva du ønsker å si / kommentere …..

 JON: Jeg oppfordrer igjen til det samme som jeg har sagt i mange taler og samtaler: Vi må jobbe med relasjonsbygging, og å gi Jesus videre til menneskene rundt oss. Det er så mange mennesker i Trondheim som trenger Jesus i sine liv! Og jeg ser frem til å følge menigheten som menighetsrådgiver fremover, så lenge de vil ha meg 🙂

KJELL: Utover det jeg nå har fått sagt, vil jeg heller vente til søndag og få sagt noe til den enkelte.

—