Ut av komfortsonen!

– Et positivt syn på mangfold er ingen selvfølgelighet. Mangfoldet må kjempes fram. Vi må si «ja» til det; vi må bekrefte at de som er forskjellige er en del av «oss»!, sa teologiprofessor Halvor Moxnes i sin preken på Mangfoldgudstjenesten i Trondheim Metodistkirke søndag 16. september. Som kristne og kirke må vi ut av komfortsonen og gjøre fellesskapssirkelen større; slik Gud gjør, understreket han.

Mangfoldgudstjenesten levde absolutt opp til navnet. Metodisten Ernestina (Ghana) assisterte den lutherske (norske) teologiprofessor Moxnes under nattverdsutdelingen. Tekstlesninger på italiensk (Diana) og engelsk (Tamisha). Ghanesisk sangrespons (Ernestina og Amelia) på dagens preken. Flott orgelspill av Takako (Japan). Og ikke minst livsbejaende og herlig spæll av Snaustrinda Spelemannslag fra Studentersamfundet i Trondheim. Aldri tidligere har vel melodier som «Leiken hinnes Kokk-Sofia», «Kaffestuggu»og «Kattejakten»vært spilt  som lovsang (instrumental) og postludium i kirka vår. Måten det ble gjort på, viser at det var på tide! ( du kan høre/se en liten videosnutt – beklager litt dårlig lys – fra postludiet her: SNAUSTRINDA POSTLUDIUM

Gudstjenesten ble for øvrig ledet av Ole-Einar (norsk).

I sin sterke, utfordrende og viktige preken, ( ikke minst i den situasjonen United Methodist Church befinner seg i, red. arm) tok professor Halvor Moxnes utgangspunkt i fortellingen i Lukas 10:1-8 – om gjeteren og den bortkomne sauen; en lignelse Jesus fortalte som respons på fariseernes murring over at «denne mannen tar i mot syndere og spiser sammen med dem».

Innenfor eller utenfor?

– Fortellingen er godt kjent, men hvorfor fortalte Jesus den?, spurte Moxnes. Jo, det handlet om å vise hvem som hørte til folket eller ikke; hvem som var innenfor og hvem som var utenfor fellesskapet.

– Fariseerne og de skriftlærde var folkets religiøse og sosiale ledere, og opptatt av hva som skulle være reglene for folket som fellesskap. Der var måltidet helt avgjørende. Måltidet spilte rollen som det som skapte og opprettholdt fellesskapet, i husholdet, slekten og landsbyen. Det var den måten fremmede ble inkludert i fellesskapet på.

– Derfor var de som brøt med normene i felleskapet stengt ute fra måltidet. Det var signal om sosial kontroll, om hvem som tilhørte «vi», i motsetning til dem som var «de andre, de utenfor.»  Syndere var ikke bare de som syndet, det gjorde alle, men det var de som holdt fast ved å bryte lovene i samfunnet, sa Moxnes.

– I moderne språkbruk vil vi si at det handlet om hvem som hørte til folket eller ikke. Det er dette spørsmålet Jesus svarer på når han forteller lignelsen om himmelriket – om gjeteren som er så dumdristig at han forlater de 99 sauene for å lete etter den som var kommet bort. Han tar en stor risiko når han etterlater de 99 utsatt for rovdyr og ulykker. Det viser hvor stor vekt han legger på den ene bortkomne, og hvor stor glede det blir når den blir funnet.

Her veksler bildene mellom dagliglivet og Guds rike – men sammenhengen med kritikken fra fariseerne og de skriftlærde gjør bildet klart: I Guds rike hører tollere og syndere hjemme! De er en del av folket, en del av «vi», ikke lenger «de andre». De som folkets ledere har utelukket, har Gud funnet og lukket inne i fellesskapet. I Guds rike hører alle med på lik linje.

Gud sprenger sirkelen

– Et positivt syn på mangfold ikke noe som er selvsagt. Mangfoldet må kjempes fram; vi må si «ja» til det, vi må bekrefte at de som er forskjellige er en del av «oss»!

Her harKaren Oliveto, den første åpne lesbiske biskopen i Metodistkirken i USA sagt noe viktig i sin hilsen til Metodistkirken i Trondheim denne helgen. Hun sier «Vi kristne glemmer ofte at Gud fortsetter å gjør fellesskaps-sirkelen større enn våre komfortsoner. Når Jesus sa: «Elsk din neste» var ikke det forbeholt mennesker som ser likedan ut som deg og tenker likedan som deg. Han mente alle. Det viste han gjennom sine gjerninger, når han snakket, spiste og brukte tid sammen med folk som ble betraktet som «untouchables», siterte Moxnes fra Olivetos brev til «Metodister i Pride».

– Her trekker biskop Oliveto en direkte linje til dagens fortelling om Jesu som ble kritisert for å snakke og spise sammen med folk som ble regnet for urene. Og hun sier det om den siden ved mangfold som denne PRIDE-uken (i Trondheim)  har feiret : et mangfold som inkluderer folk med forskjellig identitet og praksis når det gjelder seksualitet og kjønn. Hvorfor har dette vært vanskelig? Hvorfor har den lutherske kirken i Norge brukt 40 år på å komme fra fordømmelse til velsignelse og ekteskap for mennesker som lover å leve sammen, uansett kjønn? Det har selvsagt vært fordi tradisjonen om det heterofile samfunnet har vært så sterk, og har ført til tankegangen om at de som ikke passer inn ikke har noen plass. Dette var lenge den norske komfortsonen, sa Moxnes.

En komfortsone som begynte å bli utfordret av av kristne lesbiske og homofile fra 1970-tallet og fram til i dag.  Fellesskapssirkelen ble større med Kirkemøtets vedtak i 2016 om å inkludere alle i vigselsritualet, fastslo han.

Alle del av «oss»

– Jeg tror at når fellesskaps-sirkelen nå er blitt større, er det fordi vi har oppdaget noe som er felles for alle slags mangfold: når vi blir kjent, oppdager vi at vi ikke bare er forskjellige, men også like, sa Moxnes.

– Jeg tror det er dette som er skjedd for folk som samles i Pride-paraden – det er en feiring av mangfold, og anerkjennelse av forskjellighet, men også en glede over å kjenne igjen seg selv i de andre, påpekte han.

Det er par som holder hverandre i hendene fordi de er glade i hverandre, både par av like og av forskjellige kjønn. Og det er par med barnevogner med barn de er glade i og tar ansvar for, enten foreldrene er av like eller forskjellige kjønn. Og det er mennesker som ikke kjenner seg igjen i inndelingen i to kjønn, men som kjenner seg igjen som menneske med evne til kjærlighet og fellesskap.

– Etter snart 40 år som «åpen homofil» synes jeg det er en merkelig merkelapp: jeg klarer ikke se forskjell på vennskap, forelskelse, og kjærlighet og utholdenhet hos folk som har partnere/ektefeller av samme kjønn eller ulikt kjønn. Kjærligheten er ikke bestemt av kjønn!

– Sett med Guds øyne er menneskers verdi den samme. Derfor kan vi glede oss over og bekrefte mangfoldet. Å snakke om mangfold betyr å anerkjenne hverandre, så forskjellige som vi er. Og vi kan være glade for at til sammen er vi alle en del av «oss.» Da skjer det som biskop Oliveto snakker om: Gud gjør fellesskapssirkelen større!

Etnisitet, religion, seksualitet

Moxnes framhevet også at Trondheim Metodistkirke har en lang historie med mangfold og  åpenhet; særlig ved å åpne kirken for det første samepolitkske møtet i februar 1917, og den hemmelige synagogen på kirkeloftet 1941/42.

– Samisk kultur, språk religion og levemåte, ja samene selv ble ansett som mindreverdige. Dette var et mangfold som ble undertrykket av storsamfunnet, et mangfold som ikke ble ikke respektert, og som ble forsøkt utryddet. Da var det viktig at Metodistkirken åpnet for dette møtet og anerkjente samene.

– Mot nazismens inndeling i mennesker i «vi» og «de andre», som ikke har samme verdi, viste metodistkirken at den jødiske menigheten også var «vi». Uavhengig av religion har mennesker menneskeverdet felles.

– Disse to historiene peker fram mot de mest brennende utfordringer for mangfold i dag: gjelder etnisitet og religion. Den gang var det samer og jøder – nå er det ikke-hvite, ikke-europeere og muslimer – og mest eksplosivt når disse er koblet sammen. Stadig høyere grenser blir satt opp i Europa mot innvandrere og flyktninger; målet er et «en-foldig» Europa. Og så er det kommet et nytt element til; seksualitet og kjønn. Vi har sett i mange land at seksualitet som ikke er heteroseksualitet, er blitt fordømt som uforenlig med nasjonen og forfulgt, sa Moxnes.

– Hvordan skal vi tenke om dette? Hva slags stilling skal vi ta, og hva slags politikk skal vi støtte? Kan vi få noe hjelp fra evangeliene og deres fortellinger om Jesu ord og handlinger?fe, spurte Moxnes – og fant  altså et svar i Jesu lignelse om sauen som ble funnet igjen.