Frelse – mer enn fra synd

– Under skjer ikke automatisk. Det er ikke noe vi kan forlange. Men erfaringen gjennom hele kirkens historie har vist at Gud kan komme nær på måter vi ikke klarer å forklare med vår fornuft, sa pastor Lars-Erik Nordby i sin «Bartimeus»-preken på gudstjenesten 18. oktober. En preken hvor han også påpekte at frelse kan handle om mer og annet enn å få sine synder tilgitt.

Utgangspunktet for søndagens preken med temaet «Bartimeus – for vår tid» var fortellingen om den blinde tiggeren som i møte med Jesus fikk synet tilbake. (Markus 10:46-52) En sterk, aktuell og engasjerende preken som vi velger å referere store deler av.

(Tegninger fra Kees de Korts illustrerte bibelfortellinger.                                                        Boka om Bartimeus ble først utgitt på norsk i 1969 )

– Da vi vokste opp og hørte denne fortellingen for første gang, måtte vi forklares hva en tigger var, sa Nordby; på Jesu tid var det mennesker som var syke og ikke klarte å tjene til livets opphold og derfor måtte be andre mennesker om hjelp for å overleve. Disse hadde på sin side en klar moralsk forpliktelse til å dele med dem som ikke hadde noe.

– I dag er verden blitt liten, og vi finner tiggere overalt. Kanskje sitter det en eller to utenfor døren her i dag når vi kommer ut av kirken, sa Nordby.

Utenforskap

– For oss blir tiggeren i veikanten et eksempel på de mange som sliter også i vår verden i dag.  I dag er det mange som faller utenfor storsamfunnet, som lever i et utenforskap. Ungdom som ikke klarer de teoretiske kravene som dagens utdanningssystem stiller. Kronisk syke som ikke har klart å komme tilbake til arbeidslivet innenfor de tidsfrister som trygdesystemet stiller. Mennesker som har så store smerter at de de fortsetter med selvmedisinering når de ikke får mer smertestillende av legen sin. For ikke å snakke om de som for 15 år siden brukte en nødløgn for å komme inn i Norge, og som nå må forlate landet, mens kone og barn blir igjen. Og de er bare en liten del av alle som prøver å flykte fra krig og elendighet, eller som er på jakt etter et bedre liv her hos oss.  Ja, vi kjenner alle noen som tilhører den store gruppen av mennesker som faller utenfor i dagen samfunn.

Hva er vår reaksjon?

Bibelfortellingen viser at folk møtte Bartimeus på ulike måter. Noen reagerte med sinne og avvisning: Ti stille! ikke forstyrr Jesus! Han har det travelt og kan ikke la seg hefte av sånne som deg! Kanskje var det også en snev av dårlig samvittighet her, antydet Nordby, for disse hadde tydeligvis ikke hjulpet Bartimeus som de burde.

– Men vi møter også en annen reaksjon: Når Jesus stopper opp og ber om at mannen må komme til ham, er det flere som sier: «Bartimeus, vær ved godt mot! Reis deg! Jesus kaller på deg.  Nå gjelder det, nå må du benytte sjansen. Kanskje Jesus kan hjelpe deg!»

Hvilken gruppe tilhører vi, spurte Nordby. Er vi de som oppmuntrer, som inviterer, som står på for våre medmennesker, som vil dem det best?  Eller er vi blant de som hindrer, som stenger som lukker døren både bokstavelig eller i overført betydning? Eller tilhører vi kanskje den store gruppen av tilskuere? De som hverken oppmuntrer eller hindrer, men bare står rundt og ser på det som foregår. Det der angår ikke meg!

Frelse er del i det nye livet

Jesu spørsmål til Bartimeus: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» er et av diakoniens hovedspørsmål. Jesus tar mannen på alvor, han vil høre hva han egentlig ønsker. Bartimeus blir nå sett, hørt, ja, egentlig respektert.

Alt for ofte vet vi som enkeltmennesker, menighet eller samfunn, best. Vi vet hva folk trenger, før de i det hele tatt får åpnet munnen og kommet fram med sine ønsker og behov, sa Nordby.

Bartimeus vet tydeligvis hvordan det er å se, og nå ønsker han å få synet igjen. «Rabbuni, la meg få synet igjen!»  Og det går det faktisk som vi alle tenker: Jesus svarer, litt underlig: Gå du, din tro har frelst deg. Straks kunne han se, og han fulgte Jesus på veien.

Denne litt overraskende avslutningen inviterer oss til to ulike måter å lese teksten på og ikke minst til å tenke på hva som her menes med å bli frelst. Det som skjer er at Bartimeus’ tro på Jesus åpner hans øyne, slik at han blir frelst.  «Og straks kunne han se og fulgte Jesus på veien. Vi vet jo at «veien» var et vanlig uttrykk blant de første kristne for nettopp å følge Jesus. (ref. Ap.gj. 9:2).

Jesus åpner den blindes øyne så han kunne se lyset og finne veien. I det våre lutherske omgivelser blir jo frelse forbundet primært med å få våre synder tilgitt. Men her så åpner teksten for en videre betydning, påpekte Nordby: Frelsen gir del i det nye livet sammen med Jesus. Tiggeren som satt i veikanten har blitt sett, vi har fått vite navnet hans, han har møtt Jesus som tar ham og hans situasjon på alvor med å spørre hva han kan gjøre for ham og nå blir han født på ny, han får del i det nye livet, ja faktisk det evige livet allerede her og nå, og Bartimeus gir seg ut på veien sammen med Jesus.

Kan under skje i dag?

Men alle forstår at denne lille beretningen også handler om et under, en helbredelse, i bokstaveligste forstand, sa Nordby, selv om vi vel kan tenke den mer som et tegn, sa han. Et tegn på den måten forklarte meningen med (Joh 20.30-31):  «Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.»

Like fullt ligger spørsmålet der, og berører oss alle: Det som skjedde den gangen Jesus gikk her på jorden, er dette noe som bare skjedde en gang for lenge siden, eller er det noe vi kan håpe på i dag?, spurte Nordby. La oss holde hodet kalt og tenke oss litt om før vi er for raske med å lage et klart skille mellom det guddommelige og det mer verdslige, det alminnelige, det som bare skjer av seg selv, oppfordret han.

– Vi som er her er enige om at det er Gud selv som har skapt alle ting, men han er også den som virker i og holder sin skapning ved like. Gud er den som gir oss livet og som holder oss i live.Jo, mer vi lærer om kroppen vår, jo mer forstår vi at i kroppen vår foregår det en kontinuerlig kamp for å holde oss i live. Immunforsvaret i kroppen vår forsvarer oss mot virus, bakterier og endog kreft. Det betyr at de aller fleste sykdommer blir avverget eller helbredet av kroppen selv. Men troens øye ser her Guds finger. Vi våger å tro at her virker Gud selv midt i det dagligdagse.

Så har vi hele legevitenskapen som stadig gjør nye fremskritt. Hele systemet med leger, sykepleiere, hjelpepleiere, sykehus, pleiehjem, medisiner.  Det har innenfor diakonien aldri vært tvil om at dette har vært et arbeid i Guds tjeneste for mennesker i nød.  Ja, vi er til og med så frimodige at vi tror at Gud virker selv gjennom dem som ikke tror.  Ja, selv gjennom den ateistiske leges arbeid, våger vi å se Gud finger i virksomhet.

Helbredelse?

– Så nærmer vi oss spørsmålet vi alle sitter med. Virker Gud også på andre måter? Hva med bønn, håndspåleggelse og salving? Her må vi være ærlige og si at noen ganger så ber vi, og ber, men våre bønner ser ikke ut til å bli hørt. Våre nærmeste blir ikke bedre, men tvert imot ender det med død og begravelse, og kanskje også en veldig skuffelse over at Gud kunne tillate dette til tross for våre og hele menighetens intense bønner. Da må vi være så realistiske at vi innrømmer at det hører med til det å være menneske at vi en gang skal her i fra.

– Men så ser vi også at noen mennesker har en kraft i seg til å lindre «vonter», ja kanskje til og med å helbrede på uforklarlig vis. I vår kristne språkbruk sier vi at de må ha «helbredelsens nådegave».

– For noen uker siden var jeg på et seminar i Nidarosdomen med Snåsamannen. Det var en opplevelse å være sammen med han som har hjulpet tusenvis av mennesker, og å høre hans klare vitnesbyrd. Det er flere med slike gaver enn vi ofte er klar over og som ikke alltid er klar over det selv heller. Andre ganger ser det ut til at det er de troendes forbønn som bringer helbredelse, slik det er beskrevet i Jakob 5. Andre ganger er det prestens bønn og salving som har sin virkning, kanskje i forbindelse med syndsbekjennelse og tilsigelse av syndenes forlatelse. Men la oss være ærlige, dette er ikke noe som virker automatisk, noe vi kan forlange, sa pastor Nordby.

I Guds hender, uansett

– Guds godhet og omsorg virker på mange måter. Gjennom kroppens helbredende evner, gjennom naturens planter og urter, gjennom helsepersonalets kunnskap og omsorg og ved at Gud selv griper inn på uforklarlig vis. Det gjør at vi våger å tro at det også kan skje tegn i dag midt i mellom oss. Tegn som peker frem mot den gangen der fremme da det ikke skal være mer sorg, død, sykdom og pine. Men det som er viktig å vite, er at uansett hvordan det foregår eller hva som skjer, så er vi i Guds hender.

Som Paulus en gang sa det, «om jeg lever eller dør så hører jeg Herren til». Og, i Romerbrevet 8; «Og så er jeg viss på at verken liv eller død, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus vår Herre.»

Amalie Amelia (Adubeaa Hagan) og Ernestina (Osei Assibey) gledet oss nok en gang med lovsang på gudstjenesten; personlig, engasjert og troverdig! Ernestina assisterte også ved nattverden. Takako (Ueno) bidro med flott orgelspill. Synnøve (Sivertsen) hadde kofferten/barnestunden og Bjørg (Burkeland) var kirkevert og leste dagens tekster.

(Preken/gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen)