– Universets enorme dimensjoner gir meg håp. Studier i astronomi og sterk interesse for universet har absolutt styrket gudstroen min, ikke svekket den, sier sykehusprest Øyvind Brastein (64). Søndag 18. november preker han på gudstjenesten vår. Under kirkekaffen vil han dessuten holde et kåseri med temaet «Og kosmos roper: Gud er Gud!»Likevel er Brastein usikker på om han ønsker seg en tur ut i verdensrommet. – I alle fall ikke med enveisbillett, smiler han.
Øyvind Brastein er født metodist, men har senere gått over til den norske lutherske kirke. De siste drøyt 12 årene har han vært sykehusprest (Psykisk Helsevern) ved St. Olav Hospital i Trondheim. (red anm: mer om hans bakgrunn senere i intervjuet)
Livets mysterium
– Men hvordan og hvorfor ble du interessert i astronomi?
– Det er mange år siden nå. Under en tung periode i livet mitt, kom jeg over en del flotte bøker med bilder og framstillinger av planeter og universet. Det fascinerte meg sterkt. I en vanskelig tid fant jeg stor glede i astronomien; de enorme avstandene, de ulike solsystemene, stjerner som lå millioner av lysår borte. Jeg fikk innvilget noen måneders studiepermisjon, og tok da grunnkurs i astronomi ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo. Jeg ble totalt hekta og satt på lesesalen fra morgen til kveld, forteller Øyvind Brastein, og den sterke interessen for astronomi har han beholdt.
– For meg blir dette eksistensielt. Livets mysterium ligger for meg der; i materien, de fysiske dimensjonene i skaperverket, ikke så mye i de åndelige tingene. Gud sa ja til materien; det setter jeg i sammenheng med den kristne inkarnasjonstanken. Jeg liker å tenke eksistensielt sammen med det moderne mennesket; ikke i kategorien synd/skyld, men hva er det vi er med på? Hva er sammenhengen?
Jeg har sans for kritisk, positiv tenkning. Etter hvert er jeg blitt stadig mer skeptisk til ukritisk «halleluja-tenkning», enten det dreier seg om kristendom, politikk eller andre ting, sier Brastein.
– Hva er det mest fantastiske med «universet» slik du ser det?
– Det må bli størrelsen. Lyset går syv-og-en-halv gang rundt jorda på et sekund. Nærmeste stjerne ligger 4,2 lysår unna jorden. Melkeveien, vår galakse, er 100.000 lysår i diameter og består av mer enn hundre milliarder stjerner. Og i universet er det milliarder av andre galakser i tillegg til vår Melkevei. Det er svimlende fantastisk å tenke på, sier Brastein.
– Når vi ser opp mot himmelen, ser vi alltid tilbake i tid. Sollyset er «bare» 8 minutter og 19 sekunder gammelt når vi ser det. Men lyset fra Andromeda-galaksen, ser vi i dag slik den lyste for to millioner lysår siden. Og det er vår nærmeste nabogalakse. Det sier for meg noe om Guds storhet.
Åpen for liv andre steder
– Hva er menneskets plass i dette bildet?
– Det er det store spørsmålet. Alle mennesker bor på ett sted, nemlig jorda. Men finnes det intelligent liv andre steder i universet? Rent statistisk skal det kunne vrimle av liv i universet, det er ikke noe ved vårt solsystem som skiller seg fra andre. Problemet er de store avstandene som gjør at vi kanskje, eller trolig aldri får vite.
På jorden, til vår menneskehet, sendte Gud Jesus, menneskesønnen. Om det finnes andre åpenbaringer for Gud på andre steder, vet vi ikke, men vi må absolutt holde den muligheten åpen, sier Brastein.
– Når vi ser hva Gud har skapt, er det jo åpenbart at Gud kan gjøre ekstremt mye mer enn det vi forstår. Kunnskap om astronomi, og stadig bedre innsikt av hva som skjedde med og etter «BigBang» for 13,7 milliarder år siden er ikke «farlig». Gud kan skape nytt liv, selv om jeg ikke forstår det. Det anfekter meg som sagt ikke, men gir meg håp.
– Kunne du tenkt deg en tur i verdensrommet?
– I alle fall ikke med énveisbillett, smiler Brastein, – og uansett garantert retur tror jeg at en slik tur vil bli for stor fysisk belastning for en kropp som min. Men det skal være flere tusen som har meldt seg som interesserte til en énveistur til Mars, forteller han.
Metodist
– Jeg er oppvokst med diplom fra «Vuggeavdelingen» i Metodistkirkens søndagsskole på veggen hjemme i Larvik, forteller Brastein som altså er født (1954) som metodist.
I Larvik metodistkirke gikk han gradene; i søndagsskole, speider og ungdomsarbeid fram til konfirmasjonsalderen. Han ble «eksaminert» som det het den gang, av pastor Karsten Stø.
– Som ung gutt var jeg nok aller mest opptatt av fotball. Larvik Turn var livet, forteller Brastein, men han tenkte stadig på «å bli kristen» eller «ta i mot Jesus». Og han husker fortsatt veldig godt når det skjedde:
– Det var 12.februar 1972 (lørdag). Mens jeg hørte musikk-koret synge, kjente jeg noe; en følelse som liksom startet på toppen, i hodet, og gikk gjennom hele kroppen. Det var en veldig sterk frelsesopplevelse. Da var jeg 17,5 år, men jeg husker det som om det var i går., sier Brastein.
Samme år, i 1972, ble han engasjert i den gryende karismatiske vekkelsen som fikk sterkt gjennomslag i Larvik, og i 1974 begynte han å studere ved Metodistkirkens teologiske seminar i Bergen.
Eksistensiell krise
– Det ble ganske tøft, ja møtet med det teologiske studiet førte meg ut i en eksistensiell krise, forteller Brastein. Han opplevde at studiet satte spørsmålstegn ved mye av det han tidligere hadde lært og trodd, og han følte behovet for å etablere sin egen teologiske plattform og ståsted. Derfor takket han etter å ha fullført studiene i Bergen nei til et tilbud om å bli ungdomsprest i Stavanger Metodistkirke. I stedet dro han til Universitetet i Oslo for å studere videre ved Teologisk Fakultet.
– Ikke nødvendigvis for å bli prest, men for selv å finne mer ut av dette med Gud. Jeg ville primært ganske enkelt bli teolog, med mulighet til å bli prest, forteller Brastein som underveis meldte overgang til den norske kirke. Etter teologisk embetseksamen, var det trangt om jobber i Osloområdet. Han så et oppslag om ledig stilling som vikarprest i Nidaros bispedømme, og den jobben fikk han. Etter en tid som vikarprest på Byneset, Strinda og andre kirker i Trondheimsområdet, ble han sogneprest i Kolstad menighet. Der var han i 20 år før han ble sykehusprest, som han nå er på trettende året.
– Selv om jeg nå har et luthersk ståsted, er jeg fortsatt veldig glad i Metodistkirken og metodistene, forsikrer Brastein. Han har mange metodistvenner både hjemme i Larvik og ellers i landet, og setter stor pris på bli invitert til å holde gudstjeneste i Trondheim. Neste år er det 50-år siden han ble konfirmert i Larvik metodistkirke, og ser fram til å bli invitert til feiringen.
– Hvordan vil du beskrive jobben din som sykehusprest?
– Givende. Læringskurven var bratt etter å ha vært menighestprest i 23 år. Forskjellen er veldig stor, mye større enn jeg trodde. Som menighetsprest er du liksom på «hjemmebane» med et budskap å formilde. Som sykehusprest er pasientene utgangspunktet, det er de som bestemmer tema. Hvis pasienter ønsker at jeg skal forkynne, gjør jeg selvfølgelig det, men jeg respekterer like selvfølgelig dersom de ikke ønsker det. Det måtte jeg lære meg, sier Brastein. Men prest er jeg like fullt, understreker han. En prest skal proklamere evangeliet, og hva er nærmere å vandre i Jesu fotspor enn det å vandre blant syke og skrøpelige mennesker? Det var Jesu førsteprioritet, sier han.
Favorittsalmer og bibelvers
– Har du en favorttsalme?
– Ja, men det må bli to, begge av Olaf Hillestad. «Se Universets Herre», hvor han så flott får fram at Gud er både i det store universet og i det helt nære; fra rommets kongehall til støvet, fra rommets kirkesal til jordens lave krypt; hvordan Gud som hersker over altet, også bor i hjertet hos sine barn på jord.
Og så «Store Gud vi lover deg»som også får fram det samme perspektivet. I den salmen finner du også strofen som blir tema for kåseriet mitt etter gudstjenesten; «Kosmos roper Gud er Gud», sier Brastein.
– Hva med et favoritt bibelvers?
– Det må bli tre! «Jeg vet hvilke tanker jeg har med deg, fredstanker» (Jeremia 29.11)
«kom til meg alle som strever», altså ikke de fromme og sterke…(Matteus 11:28) og «Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser sin godhet/miskunn» ( Rom 9:16 ) Det ordet forteller meg at jeg må stole på Gud, jeg klarer ikke å leve et «helt liv» uten, sier Øyvind Brastein.
ingen ting trumfer kjærligheten
– Til slutt, United Methodist Church står i fare for splittelse på homofilisopørsmålet. Har du, eller vil du ha noen mening om den saken?
– Jeg tenker at vi gjerne tenker litt for mye sex og for lite kjærlighet. For meg står det helt klart at vi som kristne og kirke(r) ikke kan nekte folk å være glade i hverandre. Det er i så fall et fullstendig brudd med selve kjernen i den kristne tro. Og hvis det handler om kjærlighet «så blir de stående disse tre; tro, håp og kjærlighet. Men størst av dem er kjærligheten», sier Brastein og siterer Paulus.
– Kjærligheten er altså størst, større enn selv det fantastiske håpet om liv hos Gud. Intet trumfer kjærligheten sier sykehusprest Øyvind Brastein.
: intervju og foto ved Ole-Einar Andersen
TRONDHEIM METODISTKIRKE 