Med 37 tilstede feiret vi søndag 13. januar årets «paktsgudstjeneste», en av de litt «sære» metodistiske begivenhetene i kirkeåret. Noen justeringer gjorde at årets versjon framsto noe «dempet» i forhold til tidligere, uten at det på noen måte la demper på opplevelsen av å være omsluttet av Guds betingelsesløse nåde og kjærlighet. Snarere tvert imot.
Ernestina (Osei) bidro nok en gang med lovsang, og assisterte ved nattverdsutdelingen. Arvid (Strømme) gjorde et meget bra «sykdomsforfall-innhopp» med kofferten og samtalen med barna. Takako (Ueno) trakterte både orgel og flygel. Flott preludium og postludium og «smektende» tango på flygelet. Og det ble nærmest «kø» til nattverden! (Vi rakk å synge alle versene av «Vårt alterbord er dekket» før vandringen var over!)
Sju elever fra en av Trondheim videregående skoler fylte en av de fremste benkeradene. Etter gudstjenesten fikk de orientering om Metodistkirken av Ole-Einar Andersen) og pastor Lars-Erik (Nordby). Vi har noen slike skoleprosjektbesøk gjennom året, men maken til godt forberedte, engasjerte og oppmerksomme elever har vi knapt vært borti. Flere meget relevante (og vanskelige) spørsmål, gjorde at deler av orienteringen fikk form av en samtale. Vi bare må si «heia Charlottenlund Videregående»!
Pakt = testamente
– I kirkeåret er vi nå i begynnelsen av åpenbaringstiden, og på denne søndagen feirer vi Jesu dåpsdag. Inngangen på det nye året er også tiden da metodistene verden over fornyer sin pakt med Gud i en gudstjeneste som blir avsluttet med at vi feirer nattverd sammen. Alt dette hører i hop, sa pastor Lars-Erik Nordby i sin korte refleksjon på «paktsgudstjenesten». Han viste til at ordet «testamente» også kan oversettes med «pakt», slik at Det gamle og Nye testamente også kan omtales som Guds gamle og nye pakt med menneskene. Nordby viste til Guds pakt med Abraham og omskjærelsen av alle guttebarn som paktstegn.
– Det er denne pakt vi som kristne tror at blir fornyet ved Jesu dåp som vi hører om i dag, ved Jesu liv og ved hans død for oss, sa Nordby. Dåpen er for oss stedet hvor vi får tegnet, pantet, merket på at vi blir opptatt i Guds kirke. Og når vi bruker ordet tegn, så er det i betydningen et virkekraftig tegn hvor vi ber om at når vi døper med vann så må Gud døpe med den hellige ånd.
Kraft og mot
– Metodister tenker gjerne dåpen som en prosess hvor Ånden og med den Guds nåde, er virksom allerede før dåpen, i dåpen og fortsetter sin gjerning etter dåpen. Våre lutherske venner tenker tradisjonelt dåpen mer punktuelt, hvor alt skjer på en gang. Uansett kan vi alle snakke om dåpen hvor Gud på en synlig måte tar oss inn i pakten med seg og bekrefter sine løfter om at vi er hans barn og tilhører hans menighet, sa Nordby, men det stopper ikke der.
– Ganske tidlig begynte man i metodistvekkelsen med å invitere til en spesiell paktsgudstjeneste hvor man takket for Guds godhet og kjærlighet, bekjente sine synder og fornyet pakten med Gud. Det er denne gudstjenesten som fortsatt lever blant metodistene, og som vi sammen med vårt folk over hele verden gjentar ved begynnelsen av det nye året. Denne gudstjenesten avsluttes med at vi feirer nattverd sammen. Her blir vi minnet om Jesus er vintreet og vi er grenene. Han har gitt seg selv for vår skyld og bærer frukt gjennom våre liv. I nattverden fornyes pakten på nytt og på nytt, og vi får kraft og mot til å leve det nye livet!
Trenger revisjon
Pastor Lars-Erik Nordby hadde valgt å bare bruke utdrag av liturgien for «paktgudstjenesten», og han integrerte disse sekvensene best mulig innenfor rammen av en vanlig gudstjeneste som forberedelse til nattverden.
Det opplevdes som klokt trekk i riktig retning. Paktsgudstjenesten tåler i sin nedarvede, fullstendige form rett og slett ikke helt møtet med vår tid. Å understreke pakten mellom Gud og mennesker er en god og spennende ting, og vel verd en egen liturgi og søndag i kirkeåret vårt. Men den eksisterende «Paktsgudstjenesten» trenger (sårt) til ny teologisk refleksjon, gjennomgripende revisjon, omformuleringer og vesentlig sterkere betoning av metodistisk nådes-teologi. Det kan være et godt prosjekt for kirkens «liturgikommisjon» – som vi aner er inne på lignende tanker…
Referat, foto og refleksjoner v/ Ole-Einar Andersen
TRONDHEIM METODISTKIRKE 