Metodismens DNA er nåde!

Jeg tenker at var det noen Jesus ville løfte fra undertrykkelse til frihet, så var det verdens urfolk, sier den samiske metodistpresten Yngvar Ruud som preker på vår gudstjeneste søndag 10. februar.  – Å identifisere seg med utenforskapet som mange samer har kjent og kjenner på, gjør meg bare enda mer avhengig av Guds nåde. Og betingelsesløs nåde er metodismens DNA, understreker han. – Som same gjenkjenner jeg også opplevelsen av utenforskap som homofile har kjent på i lange tider, sier Yngvar til hjemmesiden vår.

Yngvar Ruud er en mangeårig venn av Trondheim og menigheten vår. Det var på Årskonferansen i Trondheim i 1969 han ble ordinert til prest. Mange vil også huske hans meget personlige, gripende og utfordrende preken under samejubileet Tråante 2017 hvor metodistrepresentanter for en rekke urfolk i verden var tilstede. (Bildene til dette intervjuet er fra Yngvars besøk i 2017, red anm). Hans budskap den dagen gjorde et formidabelt inntrykk, og står som en av de sterkeste prekener i kirka vår på Lilletorget i «manns minne». Du kan lese den her, og det anbefales: https://trondheimumc.com/2017/02/16/fra-skam-til-oppreisning/

Frigjørende samisk identitet

– Du har valgt å stå i samemanntallet, og er bevisst din samiske identitet, også offentlig. Kan du si litt om veien/prosessen fram dit?

– Det er en vei fra skam til stolthet, som også var tema for min preken under 100 årsjubileet i Trondheim for to år siden. Jeg kontakten jeg hadde med «recovery» og «tolvtrinnsfolket» for vel 20 år siden, hjalp meg til å ta tak i dette, forteller Yngvar.

– Flytting fra Bergen til Finnsnes i 1996 gjorde at jeg gradvis «kom hjem» eller «til meg selv», slik den bortkomne sønnen i Jesu lignelse gjorde. Jeg kom hjem til alt som var godt med det å være fra Nord-Norge – dialekt, lynne, natur – men også til det smertefulle og skambelagte. Selv om det samiske og alkoholisme hang sammen gjennom min farfar – som var begge deler – ble det viktig å vende skammen til en erkjennelse av at dette også var en del av meg og min historie.

– Det hadde en dypt frigjørende virkning for meg, og da var ikke veien lang til å melde meg inn i samemanntallet. Nå kunne jeg åpent og med stolthet snakke om min samiske identitet.

Fargerik og fantastisk sammenheng

– Hva betyr det for deg å være same og tilhøre et «urfolk»?

– Det betyr å erkjenne at dette er en del av min identitet. Da jeg i 2005 ble invitert av Liberato «Levi» Bautista (Metodistprest og leder for United Methodist Church’s FN-kontor, red.anm) til et stort forum for urfolk i FN-bygget i New York, ble jeg for alvor bevisst hvilken fargerik og fantastisk sammenheng jeg står i som same, sier Yngvar.

– Levi tilhører selv et urfolk i Filippinene og ledet den internasjonale gruppen som var i Trondheim for to år siden. Derfor ble også det samiske 100 årsjubileet Tråante 2017 en opplevelse som jeg aldri kommer til å glemme. Her kjente jeg meg så hjemme blant samer fra hele Skandinavia og urfolk fra alle verdenshjørner. Jeg skulle gjerne behersket det samiske språket, slik at jeg f.eks. kunne forrette i samisk/norske gudstjenester.

– Har denne identiteten gjort noe med din teologi/tro?

– Jeg tenker at var det noen Mesteren ville løfte fra undertrykkelse til frihet, så var det verdens urfolk. De er blitt utsatt for så mye overgrep, og samtidig klar å stå rakrygget. Det minner meg om noe Paulus skriver til Korinterne: «når jeg er svak, da er jeg sterk, for Guds nåde fullendes i svakhet».

– Å identifisere meg med utenforskapet som mange samer har kjent og kjenner på, har åpnet mine øyne for at egen svakhet eller maktesløshet ikke er noen trussel. Det gjør meg bare enda mer avhengig av Guds nåde, noe som leder til åndelig modning og vekst. Jeg kan vel sammenfatte det slik en annen har uttrykt det: jo mer menneskelig jeg våger å være, desto mer åndelig er jeg.

Kommer med egen samekofte

– Kan du kort referere din «tros-cv» – og hvorfor valgte du å bli (metodist)prest?

– Jeg er vokst opp i Metodistkirken i Narvik, hvor min far var søndagsskolebestyrer. Ikke akkurat noe å skryte av blant kamerater!! Men en skolelagsleir i 1960 påvirket mitt valg – som i første omgang ble å begynne å gå i kirken hjemme.  Plutselig var vi en ungdomsflokk på 20-25 tenåringer som syntes å ha kommet til samme valg som meg.

– Jeg er ikke blant dem som har en sterk og tydelig frelsesopplevelse, men jeg vokste inn i det, selv om jeg til tider misunte dem som kunne tidfeste en slags overgangsopplevelse. For meg ble det en naturlig prosess. Å bli metodistprest vokste frem like naturlig, selvsagt noe påvirket av at broder Øystein dro til Øverås tre år før meg. Jeg har hatt stor glede (og en og annen bekymring) av det valget!

– Gleder du deg til å holde gudstjeneste i Trondheim, og betyr byen/menigheten noe spesielt for deg?

– Ja, jeg gleder meg til å komme tilbake til Trondheim. Byen og Metodistkirken var stedet der jeg under Årskonferansen i 1969 fikk min første utnevning som pastor til Molde.

– Men fremfor alt står opplevelsen av å være her under det samiske 100 årsjubileet 6. februar for to år siden som ett av mitt livs «höjdare»! Det var en ære å få preke på gudstjenesten dagen før. Da opptrådte jeg i lånt samisk Masikofte, nå kommer jeg med min egen Vassdalskofte. Det blir stort!

Metodismens DNA er NÅDE!

– Hva er metodismens «DNA»/fremste kjennetegn?

-– Den består for meg av fire bokstaver som nesten blir stående som alt min tro nå hviler på: NÅDE. Guds betingelsesløse nåde og kjærlighet avtegnes i mitt og alle mennesker dna-materiale ved at vi er skapt i Guds bilde, vi er villet og elsket av Gud.

– Jeg kan ikke gjøre noe for at Gud skal elske meg mer, jeg kan heller ikke gjøre noe for at Gud skal elske meg mindre! NÅDEN er at Gud elsker meg betingelsesløst!

Denne nåde er derfor forutgående (før alt), den er tilgivende, den er frelsende fordi Gud vil gjøre meg helt som menneske. Derfor er nåden også helliggjørende. Den vil at jeg som er elsket så betingelsesløst, mer og mer skal åpne meg for denne gaven og la den omskape og forme mitt liv og vise vei for min tjeneste for andre. Nåden springer først og sist ut av en Gud som elsker, og Guds kjærlighet blir derfor alltid lakmustesten på hva som er viktig for min tro og mitt liv.

– Gudstjenesten holdes få dager før UMC’s «skjebneuke» og den ekstraordinære generalkonferansen. Har du noen tenker rundt det, og selve stridstemaet, homofili?

– Som same gjenkjenner jeg den følelse av utenforskap som homofile har blitt utsatt for i lange tider av dem som representerer majoriteten eller opplever at de representerer «normalen». Det er ingen god følelse. Jeg håper at Generalkonferansen behandler denne saken med respekt for dem som det først og fremst gjelder – de homofile. Jeg håper også at jeg skal være i stand til å møte dem som har et annet syn enn meg med respekt, og at denne holdningen skal prege kirken vår i tiden etter avstemningen.

Euphonium 5-6 timer i uka

–Hva er dine hovedinteresser utover kirken? (hobbier, fritidsaktiviteter)

Som gutt spilte jeg baryton i Narvik skolekorps i mange år og ett år basstrombone i Narvik Orkesterforening. Etter 50 års dvale, er dette blitt min fremste pensjonisthobby. Jeg spiller euphonium (som betyr vellyd!) i SKALA BRASS, et kristent brassband som øver på Frekhaug bedehus og som har en av de store veteraner på brassband som dirigent, Tom Brevik. Vi er 15+ som øver hver uke og spiller på gudstjenester, møter og kirkelige arrangement i Bergen og Nord-Hordaland, som er brassmusikken «Mekka». Det går med 5-6 timer med egen øvelse pr uke, og jeg har stor glede av det! Noen ganger tar jeg med instrumentet og spiller sammen med organisten i kirkens gudstjenester.

– Har du en favoritt-bibelfortelling/vers? Hvilken og hvorfor?

Fortellingen om Mose møte med den brennende tornebusken fra 2.Mosebok kapittel 3, er en av mine favoritter. Flott at den er en åav rets tekster på Samefolkets dag, for det blir min prekentekst. Du får høre mer søndag 10. februar!!!

– Har du en favoritt-salme? Hvilken og hvorfor?

Det blir ikke enkelt, men generelt kan du si at jeg er blitt glad i flere av de nye salmene fra den verdensvide kirke som vi finner i sangboka «Syng håp». Men i tråd med det jeg har sagt tidligere, lander jeg på «Amazing grace», særlig i oversettelsen til Bodvar Schjelderup. Det er blitt kjenningsmelodien på våre sinnsrogudstjenester.

Kom, kom og hør et gledens ord, for Gud sitt lys har tent!

Den blinde ser og slaven får sin frihet, ufortjent.

Guds nåde lyser angsten bort, og troen kommer inn,

Og varmer det som før var kaldt av tvil og tankespinn.

Og derfor gir jeg ham mitt ja og kaller ham min Far.

For han vil gi meg evig liv og alt han er og har.

Pastor Yngvar Ruud er intervjuet for hjemmesiden av Ole-Einar Andersen