– Gud ser, elsker og kommer alle mennesker i møte, i all deres forskjellighet, uansett hudfarge, etnisitet, kjønn eller seksuell legning, understreket pastor Yngvar Ruud i sin preken søndag 10. februar. Han sukket og undret seg over hvordan noen likevel klarer å skape et bilde av streng og dømmende «pekefinger-Gud».
Takket være en sterk og bildeskapende preken, lyktes det greit for den koftekledde Yngvar Ruud å få oss til å oppleve kirkesalen som en samisk lavvo. Han levendegjorde også et bilde av det samiske ildstedet «arran», midt i lavvoen, som et møtested mellom Gud og mennesker. Og ut av ilden, den livgivende kraften, begynte Gud å tale til hver enkelt av oss, nevnte oss ved navn og sa: «Du er dyrebar i mine øyne, aktet høyt og elsket av meg!»
Vi var 28 i kirken til denne gudstjenesten som vi hadde valgt å feire i «urfolks tegn». I forkant av gudstjenesten redegjorde Ole-Einar (Andersen) for United Methodist Church’s støtte til urfolk over hele verden, og Metodistkirken i Norges støtte til det samiske folkets kamp for egen identitet, kultur, språk og rett til naturressurser. Vi sang også to vers av den samiske nasjonalsangen, for å markedene at 6. februar var samens nasjonaldag.
Fantastisk musikk
Gudstjenesten var preget av flott musikk og store musikalske prestasjoner. Vi hadde nok en gang gleden av å ha Henning Sommerro (trekkspill, flygel og orgel) og John Pål Inderberg (diverse saxofoner) på besøk. Under lovsangselementet i gudstjenesten, øvde de to inn en svingende versjon av Anne Grethe Leine Bienties «Ånden er hellig» til Frode Fjellheims flotte, rytmiske melodi (melodi nr. 241 i Norsk Koralbok)
» Himmelens storlys, brakende torden, gnistrende lynglimt, frodige vidder, brusende vannstrømmer, reinsimlers lokkelyd – gaver fra Skaperen!
Gud, vi vil takke deg! Gud, vi vil ære deg! Vår Herre Gud, vi lever hos deg!
Jesus, du var her, så all vår smerte, led på et korstre, døde i mørket, vant over dødskrefter, frigjorde folkene – levende her med oss!
Gud, vi vil takke deg! Gud, vi vil ære deg! Vår Herre Gud, vi lever hos deg!
Ånden er hellig, mild som en vårvind, viser oss veien, kommer med troen, skjenker oss kildevann, kraftløse reiser seg – livsmotet er fra deg!
Gud, vi vil takke deg! Gud, vi vil ære deg! Vår Herre Gud, vi lever hos deg! «
«Lovsangen» fortsatte instrumentalt, med en låt som nærmest startet som en joik og gikk over i folkemusikk. I samtalen med barna lærte Yngvar hele menigheten «Bæ, bæ, lille lam» på nordsamisk; og sannelig ble Henning og John Pål med på den også. (et lite videoglimt her: «Bæ, bæ» )
I tillegg hev de seg improvisert med som «salmekomp» (liten videosnutt her: «Raus og romslig» ) sammen med vår egen organist Takako Ueno som også var i storform! (Hun hadde funnet fram flott musikk av L. Zelinski til preludium, postludium og meditasjon under forbønnen.) Du verden hvordan flott musikk, framført av inspirerte utøvere, løfter en gudstjeneste! Fantastisk var det.
Mot slutten av gudstjenesten fikk dagens tre spesielle gjester Yngvar, Henning og John Pål hver sin «håpsbrosje» i samiske farger, laget på Kirkens Bymisjons verksted i Trondheim. (Brosjen er laget av restegarn, presset telysholder, presset kaffekapsel og en tinnknapp fra en utrangert jakke.)
Etter gudstjenesten var det kirkekaffe med blant annet italiensk ostekake og fransk honningkake, bakt av et par av våre internasjonale, nye venner.
Ingen fjern og uengasjert Gud
Utgangspunktet for Yngvar Ruuds preken var fortellingen om Moses og den brennende tornebusken i 2. Mosebok 3:1-8a
I denne teksten er vi langt fra Sameland, men også her er det ilden som tiltrekker oppmerksomheten, sa Yngvar. Moses – for tiden sauegjeter og drapsmann på flukt – står barbent og i ærefrykt tett ved en brennende tornebusk i Sinaiørkenen. Midt i dette forunderlige synet, taler Gud ut av ilden. Moses kjenner at han er på hellig grunn. Med skjerpede sanser hører han hva Gud har å si til ham: Jeg har settmitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget nedfor å fri dem ut …
– Bakteppet for denne bibelfortellingen, er et trellbundet folk som lider under egypternes forferdelige utnyttelse og overgrep, påpekte Ruud. Her tegnes ikke et bilde av Gud som fjern og uengasjert, eller en Gud som overlater mennesker i nød til seg selv. Vi møter en Gud som har hjerte for menneskelige behov. Vi møter en Gud som har øyne, ører og en aktiv hukommelse, en Gud som er tilstede, midt i livet og midt i det mennesker strever med, sa Ruud.
Gud kjenner smerten
– Den sårbare Gud er intimt involvert i lidelsene til sitt folk. Gud kjenner lidelsene fra innsiden og tar dem inn i sitt guddommelige vesen. Gud vil ikke forholde seg passiv til de mennesker han elsker. Vi møter ikke en Gud som bare knipser med fingrene, så er alle problemer løst! Det er verdt å merke seg at Gud sier til Moses: «jeg kjenner deres smerte» understreket Ruud og forklarte at det hebraiske ordet som er brukt om å kjenne her- «yada», ikke begrenser seg til å ha kald faktakunnskap, men kjennskap i form av egen erfaring; der Gud aktivt går inn i den situasjonen som Gud også kjenner inngående: Jeg kjenner deres smerte, jeg lever med den, jeg lever i den!! En type kjennskap som er så viktig i et bærekraftig forhold mellom Gud og mennesker.
– Hva med Samefolket på Nordkalotten? Er de et folk som Gud har sett, har hørt, kjenner og er steget ned for å hjelpe?, spurte Ruud og svarte: Ja, så absolutt! Her er det ingen forskjell på samer, nordmenn eller jøder! Metodistkirken i Trondheim rommer jo på en forunderlig måte en bit av historien til alle disse tro folk! Og Gud velger sine medarbeidere når Gud griper inn, sa han og viste til flere eksempler også fra sin samiske slekts historie.
– Og da Elsa Laula og Daniel Mårtensson kalte til samling den 6. februar 1917, var det som Gud hadde hørt og Gud hadde sett, Gud kjente hva som rørte seg blant samefolket. Ja, det var som om Gud steg ned i Metodistkirken i Trondheim disse februardagene. Hvorfor? Fordi Gud ser, elsker og kommer alle mennesker i møte i all sin forskjellighet, uansett hudfarge, etnisitet, kjønn eller seksuell legning, understreket Ruud. Salmisten sier: «Du er en Gud som ikke tåler urett.» Det Gud ikke tåler, ville heller ikke samefolket lenger finne seg i. Derfor har kampen mot urett fortsatt blant alle urfolk!
En Gud som ser hver og en
Visste du at den første som gav Gud et navn i Bibelen var en slavekvinne i en desperat livssituasjon? Det var Abrahams slavekvinne Hagar. Hun ble så hundset med av matmoren Sara, at hun flyktet med sin sønn ut i ørkenen. Hun og sønnen Ismael var i livsfare. Men hun ble sett og hun ble hjulpet når alt håp syntes å være ute. Vet du hvilket navn hun gav Gud? Det står: Da satte Hagar dette navnet på Herren som hadde talt til henne: «Du er en gud som ser meg.»
Kan vi se for oss Metodistkirken denne søndagen som en stor lavvo, undret pastor Ruud, og det kunne vi! Arran – et ildsted – samler oss her midt i kirken. Rundt bålet sitter Moses, Hagar, Jerpe-Gaddja, Elsa Laula og Daniel Mårtensson sammen med oss i ringen. De nikker gjenkjennende når Gud plutselig begynner å tale til oss – til hver enkelt av oss i kirken i dag – ut fra arran som ikke synes å ville slukne: Du er dyrebar i mine øyne, aktet høyt og elsket av meg! Ole-Einar, John Pål, Henning… slik henvender Gud seg til hver enkelt av oss, til vi alle har fått høre med navns nevnelse at vi er sett og vi er elsket betingelsesløst av Gud!, sa pastor Yngvar Ruud i en preken som vil være med oss lenge!
Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen
TRONDHEIM METODISTKIRKE 