Homofilisaken er eneste sak på den ekstraordinære generalkonferansen for United Methodist Church som åpner i St. Louis, USA, om få dager. Faren for splittelse i kirken vår er overhengende. – Å oppleve kirken sin i en slik situasjon innebærer smerte. Det er en form for kjærlighetssorg og det gjør vondt, skriver rektor ved Metodistkirkens Teologiske seminar, Hilde Marie Øgreid i en artikkel i forkant av generalkonferansen.
Rektor Øgreid informative artikkel om Generalkonferansen som åpner 23. februar, er tidligere publisert i Vårt Land og på Metodistkirken i Norges hjemmeside. Trondheim menighets hjemmeside velger også å la Hilde Maries artikkel tjene som bakgrunn for skjebnedagene i St. Louis.
Når kirken rives opp
Av Hilde Marie Øgreid
The United Methodist Church, som Metodistkirken i Norge er en del av, rakner i sømmene. Det gjør vondt. UMC holder ekstraordinær generalkonferanse på globalt nivå i St. Louis 23. – 26. februar. Homofilisaken er eneste sak, og faren for splittelse i kirken er åpenbar.
The United Methodist Church som Metodistkirken i Norge er en del av, holder ekstraordinær generalkonferanse på globalt nivå i St. Louis 23. – 26. februar. Saken er ikke ny. Hver generalkonferanse siden 1972 har behandlet forslag om å endre kirkens restriksjoner rundt vigsel og ordinasjon av homofile, samt at homofilt samliv beskrives som «uforenlig med kristen lære».
Samtidig som likekjønnede relasjoner er blitt vanlig i den vestlige verden, har trykket for likebehandling i kirken økt. Dermed har også motstanden økt. På generalkonferansene har vi sett aggressive demonstrasjoner fra den progressive siden, og de konservative pressgruppene har brukt virkemidler som i norsk kontekst grenser til korrupsjon. Særlig har tiltak for å sikre de afrikanske stemmene gått for langt. Dermed har sterke uttrykk og handlinger på begge sider forsterket aggresjonen i debatten.
Metodistkirken er global, med 800 delegater på konferansen. Øst-Europa er gjennomgående konservativt i spørsmålene som skal opp, og russisk politikk overfor homofili har funnet støtte i kirken. I flere av de afrikanske landene er homofile relasjoner forbudt ved lov og straffeforfølgelsene alvorlige. Kritikken at dette er et vestlig problem kommer jevnlig. Samtidig har vi også i den siste tiden hørt flere afrikanske stemmer med en post-kolonial vektlegging som reagerer kraftig på det massive trykket fra konservative amerikanere og appellerer til at afrikanske land må ta sine egne beslutninger. Så her er flere saker i spill samtidig. Amerikanerne og vest-europeerne er delt i spørsmålet med en progressiv overvekt, men sterke konservative bevegelser. Det er i USA foretatt mange likekjønnede vigsler, en god del prester lever i homofile relasjoner, og det er valgt en lesbisk biskop på tross av den vedtatte lovgivningen.
Tre veier
Tre modeller ble lansert av en arbeidsgruppe nedsatt av biskopene:
The One Church Plan innebærer at ulike regioner av kirken kan ha ulik teologi og praksis i spørsmålet. Kirken vil da være en misjonal kirke på ulike måter i ulike kontekster. Dette er planen et flertall både av biskopene og arbeidsgruppa går for. Men det er svært usikkert om denne planen har nok stemmer til å kunne vedtas.
The Traditionalist Plan holder fast på teksten i kirkeordningen både når det gjelder restriksjoner mot ordinasjon og vigsler, og at homofilt samliv er «uforenlig med kristen lære». Uttrykk for et progressivt ståsted tillates ikke, og godkjenninger som er gitt vil tas tilbake. Denne planen er foretrukket av de konservative pressgruppene, og den største har uttrykt at de kommer til å trekke seg ut av kirken dersom denne planen ikke blir vedtatt.
The Connectional Plan innebærer å dele kirken opp i tre hovedgrupperinger med utgangspunkt i USA – en konservativ, en progressiv og en midt på, og med en felles overbygning. Vi utenfor USA kan da velge fløy. Denne planen har så store svakheter og har derfor ikke særlig stor tilslutning.
Senere er også The Simple Plan lansert som innebærer å stryke alt av restriksjoner i kirkeordningen. Dette er nok en plan som på tross av sin enkelhet kjennes dramatisk og gir den progressive siden en for stor seier, så dette er nok ingen reell mulighet.
Exit-mulighetene har blitt en viktig del av debatten – muligheten for at en menighet kan trekke seg ut av kirkesamfunnet med alle eiendeler. Dette er per nå ikke mulig. Dette anses av motstanderne som et forsøk på å avvikle hele kirkesamfunnet. Dette viser at ved en mulig splittelse står også mange andre saker på spill – økonomi, pensjon, underorganisasjoner – akkurat som i en skilsmisse.
Kirken rives opp
Et viktig spørsmål er hvor villig vi er til å være i kirke med mennesker som mener noe annet enn oss. På hver av ytterfløyene er det mange som ikke er villig til det. Når ordene er sagt – «jeg kan ikke lenger være i kirke med deg» – er de vanskelige å ta tilbake. Den første smerten er den de berørte og deres nettverk kjenner på i denne saken. Mange av oss kjenner også på en annen smerte. Det at kirken rives opp, at mennesker ikke lenger kan være kirke sammen, er en reell og vond smerte som preger mange av oss.
Ytterpunktet på den konservative siden er mennesker som ikke kan være i en kirke hvor noen tillates å ha en annen praksis enn dem selv. Denne gruppen er relativt stor. Ytterpunktet på den progressive fløyen har nok mer tålmodighet enn motparten, men det nærmer seg en smertegrense, og disse vil ikke lenger være i en kirke hvor det er tillatt å diskriminere. Det er et stort spørsmål hvor stor gruppen i midten er – de som har et konservativt eller progressivt ståsted, men som kan være i kirke med mennesker som mener og praktiserer annerledes enn dem selv slik The One Church Plan legger opp til.
Slags kjærlighetssorg
Det å oppleve kirken sin i en så krevende situasjon innebærer smerte. Det er en form for kjærlighetssorg der vi kan miste noe som er kjært for oss og som vår identitet er knyttet til. Dette er kanskje forsterket i norsk kontekst hvor vi metodister tross alt er en liten minoritet og kirketilhørigheten vår er et svært bevisst valg vi har gjort. De mange mennesker som venter på om det blir avklart om deres liv fortsatt er «uforenlig med kristen lære» har en annen type smerte, og mange av disse har allerede forlatt kirken.
Vi metodister vet ikke hvilken kirke vi har om et par uker. Vi vet at vi etter all sannsynlighet vil miste noen, men vi vet ikke på hvilken side eller hvor mange. Vi vet heller ikke hvordan utfallet på globalt nivå vil være å leve med for oss i Norge. Denne saken har lammet kirken i lang tid, og satsninger og andre avgjørelser settes på vent. Flere av oss håper på et slags mirakel – at delegatene skal klare å finne en vei så mange som overhodet mulig kan være med på og at vi fortsatt er en global kirke med fokus på framtiden.
—–
FØLG MED!
Trondheim Metodistkirke oppfordrer alle medlemmer og venner og andre interesserte, til å følge med i hva som skjer på Generalkonferansen.
UMC News er den sentrale, offisielle informasjonskilden; der finner du også en rekke interessante forhånds-artikler: UMC NEWS General Conference Vi anbefaler også: UM-INSIGHT Forhandlingene i St. Louis streames, og kan følges direkte via denne linken: LIVE STREAMING
Den norske legdelegaten til generalkonferansen, Audun Wested vil også holde norske metodister oppdatert gjennom sin Facebook-side Konferanse-Audun Den anbefales! Også Brobyggerens redaktør Karl Anders Ellingsen skal følge konferansen «ringside» i St. Louis. Han vil blogge «live» og legge ut artikler på Metodistkirken i Norges hjemmeside: Metodistkirken Det anbefales å følge ham også! Andre sosiale medier som Twitter og Instagram vil også gå varme i dagene 23. – 26. februar, så lenge Generalkonferansen varer. Ulike interesse/aksjonsgrupper vil også ha direktedekning og kommentarer til det som skjer i St. Louis.
—-
TRONDHEIM METODISTKIRKE 