– Det lille hjertet som begynner å slå i barnet som Maria kjenner beveger seg i magen sin, slår med Guds kjærlighet og rettferdighet. Det er Guds hjerteslag på jord. Jeg tror det er viktig i dag at vi lar oss smitte av denne kjærligheten, sa Ivan Chetwynd i sin inspirerende preken på våroffergudstjenesten søndag 24. mars.
Chetwynd, som var pastor i Trondheim Metodistkirke fra 1988-1997, var en særdeles velkommen «våroffer-gjest». Det var flott å både se, møte og høre ham igjen! Selv om kraftig «bløtsnøstorm» gjorde sitt beste for å stille spørsmålstegn ved kalenderdatoen og vårfølelsen, fikk omkring 35 frammøtte en varm og optimistisk gudstjeneste, ledet av Ingerid Marie Hoggen (som Chetwynd konfirmerte i sin tid som prest i Trondheim i forrige årtusen…). Etter gudstjenesten var det hyggelig og god kirkekaffe i Wesleysalen.
I «kofferten» som barna åpner som ledd i gudstjenesten hver søndag, var det denne gangen både jord og frø. Dette tok barna med seg ned til søndagsskolen, hvor de plantet tre frø hver, i «krukker» av melkekartonger. Små frø, som om noen måneder (kanskje) har spiret og vokst seg til flere meter høye solsikker! (Vi skal prøve å følge solsikkeprosjektet på Facebook og hjemmesiden vår!)
Revolusjonens mor?
Vårofferdagen falt i år på Maria Budskapsdag, og «gammelpresten» vår Ivan Chetwynd tok i sin preken utgangspunkt i det vi kjenner som «Marias Lovsang» i Lukas 1:46-55:_
«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»
– Marias lovsang er gjennomsyret av kjærlighet og rettferdighet, understreket Chetwynd i sin preken. Hun synger om Guds kjærlighet som gjør at hun føler seg verdifull, og som varer fra slektledd til slektledd i den slekten som hun hører til; og hun synger om en rettferdighet som gjør at de små opphøyes mens herskere styrtes ned fra tronene, de sultne får mat mens de rike går tomhendt bort. Maria kunne kalles Revolusjonens mor, sa Chetwynd. som også reflekterte litt rundt «jomfrufødselen».
– I våre dager er det mange, også kristne, som ikke tror på den bibelske beretning om engelens budskap og Marias status som jomfru da Jesus ble unnfanget og født, påpekte Chetwynd. Han mente grunnen er et vi lever i Vitenskapens tidsalder, med stor V. Vi tror at vitenskapen kan forklarer alt, at alt har sin plass i en kjede med naturlige årsaker og virkninger som strekker seg langt tilbake til verdens begynnelse. En jomfrufødsel passer liksom ikke inn i dette. – Jeg tenker på samme måte, men egentlig er det litt pussig, mente Chetwynd.
– Moderne forskning har fått mange vitenskapsmenn til å tvile på at allting kunne oppstå og utvikle seg av seg selv uten at en intelligent skaper står bak. Skaperen må ha ordnet Marias svangerskap på en eller annen måte. Hvis det finnes en intelligent, rasjonell skaper som er ansvarlig for at vi rasjonelle, og i varierende grad intelligente, mennesker er til, så kanskje ønsker denne skaperen å vise seg for oss og bli kjent med oss, funderte han.
– Den dagen Maria ble gravid, kan være begynnelsen på skaperens viktigste måte å vise seg for mennesker på – uansett hvordan han, eller hun eller hen, ordnet selve svangerskapet, sa Chetwynd.
Vi må la oss smitte av kjærligheten
– Da Marias barn ble voksen, var hjerteslaget fortsatt kjærlighet og rettferdighet. Det gjennomsyrer alt han gjorde. Han trøstet og helbredet de svake og han refset dem som utnyttet andre, veltet pengevekslernes bord for eksempel. Jeg tror det er viktig i dag at vi lar oss smitte av denne kjærligheten, sa Chetwynd
Mange er redde for fremtiden, påpekte han, med henvisning til forskning som dokumenterer at jordkloden blir varmere, at dyrearter utryddes i et farlig tempo, at det er fare for at mennesker kan bli blant dyreartene som forsvinner. De sier at de vet med 99,9% sikkerhet og at alt dette skyldes den måten de rike iblant menneskene har utnyttet naturen og dens ressurser på.
– Men de samme forskere forteller oss at det ennå er tid å snu utviklingen. Og hvis vi skal klare det, tror jeg ikke at frykt er den beste motivasjon. Jeg tror at vi må bli smittet av Guds hjerteslag, av kjærlighet og rettferdighet, sa Chetwynd. Vi trenger kjærlighet til vår neste; ikke bare den neste som lever i dag, men også den som ennå ikke er født, kommende generasjoner som hører med til menneskeslekten.
– Og vår neste er ikke bare mennesker, understreket han. Det er et slektskap mellom mennesker og andre dyrearter. Det har vitenskapen vist oss gjennom dna med mer. Og vår skjebne er knyttet til skjebnen til de andre arter som vi deler jordkloden med. Vi er avhengige av dem.
Som håpstegn fremhevet Chetwynd flotte, engasjerte ungdommer og forbilder som 14-årige Penelope Lea fra Miljøagentene som i fjor ble kåret til tidenes yngste vinner av Frivillighetsprisen, og svenske Greta Thunberg som satte i gang hele den verdensomspennende skolestreikbevegelsen.
DU er verdifull!
– Vi trenger en kjærlighet til alt levende og en rettferdig harme over for alle som ødelegger for andre skapninger mens de bare tenker på egne interesser, sa Chetwynd og minnet om første momentet i Marias Lovsang: Hun kjente at hun var verdifull. Gud brydde seg om henne, hun hadde fått et spesielt oppdrag.
– Du er også verdifull. Gud bryr seg om deg. Du har et spesielt oppdrag i livet. Det blir nok ikke til noe så stort som det Maria fikk gjøre, eller Penelope Lea eller Greta Thunberg. Men du kan spre kjærlighet og rettferdighet, uansett hvor du er og hvor ung eller gammel du er, utfordret og oppmuntret Ivan Chetwynd oss.
Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen
TRONDHEIM METODISTKIRKE 