– Livets mange møter har lært meg å like mangfold og å la folk få være folk, sier korpsleder Elin Kyseth i Frelsesarmeen. Søndag 31. mars preker hun på gudstjenesten i Metodistkirken hvor Frelsesarmeen er våre gjester, og korpslederen har også med seg Hornmusikken! – Frelsesarmeen er kirken jeg elsker, den har alt jeg kan ønske meg: Romslighet, frihet, stabilitet, raushet, djervhet og setter enkeltmennesket først, sier Kyseth.
Hun ble utnevnt til jobben som korpsleder i Trondheim i 2017, etter å ha vært korpsleder på Island i tre år. Til hjemmesiden vår forteller Kyseth at hun gleder seg veldig til å preke i Metodistkirken, og oppleve gudstjenestefellesskapet.
– Vi i FA (Frelsesarmeen)er veldig glade i vår metodistiske arv, og vi ser på Wesly som en av vår egne. På offisersskolen hadde vi en metodist som lærer i Frelsesarmeens historie; han var bergenser og alltid morgenglad. Her i Trondheim har Anne Jorunn (Midtkil) vært en av dem som har gjort at jeg kjenner meg raskt hjemme; og med hennes sprudlende vesen har mitt bilde av metodistene bare blitt enda mer bekreftet som et svært raust og storhjertet kirkefolk. Jeg gleder meg veldig til å dele fellesskapet med dere, se dere og snakke med dere. Ordene som blir delt i prekenen, håper jeg skal bekrefte dette, sier Kyseth.
Liker mangfold
– Hvem er du?
– Jeg er et menneske som liker å skue mot horisonten og kjenne at vinden blåser. Være bevisst på at jeg er bare et menneske, blant alt det skapte, men at skaperen kjenner meg og lar meg få kjenne seg. Det synes jeg er et ufattelig stort mysterium hver eneste dag, sier Elin.
– Jeg går mot det siste sifferet på trettitallet, og er glad for å kunne kalle meg voksen, med alt det innebærer. Jeg er vel kjent med livsseilas på opprørt hav, men har lært meg til å like stille sjø. Jeg reiser alene, men er ikke ensom. Men kjenner på utfordringen ved å etablere gode nye vennskap som voksen på nye steder, forteller hun.
– Mjøsa og Randsfjorden var min barndoms og ungdomssjø, og fortsatt det som kalles hjemme innerst i hjerte. Omsorgsarbeidet åpnet et landskap med mange nye menneskemøter. Jeg er ydmyk over alle som har sluppet meg inn i livene deres. Vernepleie og spesialpedagogikk med mye oppfølging av familier med barn med nedsatt funksjonsevne har vært et viktig bidrag til hvem jeg er i dag, og til å lære meg at vi er aldri bedre enn det svakeste leddet i et fellesskap. Livets mange møter har lært meg å like mangfold og å la folk få være folk. I dag er jeg mer fargerik enn svart/hvit.
Teologi gjennom menneskelige møter
– Hva er din «tros-cv»?
– Jeg kjente til Jesus via kristendomsfaget i skolen, og hadde Han med som et håp for livet. Men jeg «festet ikke ankeret» før jeg var nærmere 20 år. Da vendte jeg ansiktet mitt mot Han, og lite visste jeg at Han hadde sett meg hele tiden. I to år vokste jeg i tro alene, men stabbet litt tvilrådig rundt i 3.mosebokens regler. Skjønte etter hvert at dette var en annerledes bok, som ikke trengte å begynne på første side. Da ble det liv i hjerte og sinn, og mange ord ble åpnet til liv, sier Kyseth.
– Gud i aleneheten er mitt landskap. Når livet med Gud også ble min tjeneste, er det et landskap jeg verner med omhu.
– Hvorfor valgte du Frelsesarmeen? Hva er FA’s viktigste kjennetegn slik du ser det?
– Jeg valgte FA, men FA ble også valgt til meg. Det er der Gud vil ha meg, og hvor jeg vil blomstre mest, lide mest og lære Gud mest å kjenne som menneske. FA er kirken jeg elsker, den har alt jeg kan ønske meg: Romslighet, frihet, stabilitet, raushet, djervhet og setter enkeltmennesket først. Den har rom for å romme både den troende, den tvilende, den ikke troende og annerledestroende. Teologien vår formes av menneskelige møter og det er jeg stolt av.
Vi må tåle mangfoldet
– Hva gir deg mest i tjenesten?
– Å aldri vite hvem jeg skal sitte rundt bordet med denne dagen. Å ikke vite hvem som hører til i fellesskapet i dag. Det gir en euforisk følelse av himmelsk lykke, og en visshet om at Gud er større og at Han er en Gud for alle mennesker.
– Hvis du ikke var blitt Frelsesoffiser; hvilket yrke kunne du da sett deg i?
– I hjerte og hjerne er jeg vernepleier og spesialpedagog. Det er det Gud har formet meg til, og da ville jeg fortsatt med det utenfor Frelsesarmeen og da gjerne i det politiske landskapet. «Brannen» og tjenesten ville vært den samme, bare et annet sted. Men nå er det her Gud har kalt meg, og da skal jeg fylle det til fulle.
– Hva er kristendommens viktigste budskap til dagens mennesker /samfunn?
– Til mennesket: At det finnes en Gud bakom alt. En Gud Som ser deg, som vil deg, og som er barmhjertig mot deg. Han lider med deg og Hans kjærlighet til deg kan gi deg trygghet til å være deg, den du ble skapt til. Dette må vi som kirke leve ut.
– Til samfunnet: Det finnes en Gud som er rettferdighet. Det er derfor viktig med gode bomiljø for mennesket, gode strukturelle systemer som fremmer den svakeste, og som sikrer likeverd mellom rik og fattig. Vi må tåle mangfoldighet slik at Guds skaperverk ikke hindres og ødelegges. Forsoning og tilgivelse må fortsette å prege samfunnet vårt gjennom et godt rettsvesen og demokratiske styringssett.
– Har du noen hobbier/interesser utenom jobben?
– Med en firbent venn er utsagnet «Ut på tur, aldri sur» blitt et livsmotto. Å ta inn naturen og la alle sanser være åpne og strekke seg mot det skapte og skaperen, er en stor glede jeg nyter hver dag. Å skue horisonten og å være liten under en allmektig stjernehimmel er nok min yndlingshobby, om det kan kalles det. En joggetur med påfølgende yogatime er fantastisk. Ellers er jeg glad i å strikke og til å slappe av i sofaen. Holde kontakt med venner og familiens syv barn er også en favoritt.
Jeg er i Herrens hender
– Hva er din favorittbibelfortelling eller -bibelvers?
«Han som har skapt meg i morsliv, har ikke Han også skapt den andre?»(Job 31:15)
Mitt Gudsbilde er universelt, og hvem er jeg fremfor noen andre til å komme med noe svar om noe som helst..? Men dialog med hverandre har jeg stor sans for. «Som ansikt speiler ansikt i vann, slik finner det ene mennesket seg selv igjen i det andre.»(Ordspr 29:19) En Gud som lar seg bli funnet igjen i den andre, er sårbart og fint.
«Så vandrer Han bortover og slår følge med to. . Hva går dere og snakker så ivrig om spør Han. Vet du ikke det? Du må være den eneste tilreisende som ikke har hørt hva som foregår her i disse dager. . Han sier: HVA DA?»( Lukas24.14-19)
Disse tre versene rommer mitt favorittbilde av Jesus som Gud. Etter oppstandelsen, når Han vandrer rundt med et legeme som har overvunnet døden og dødsrikets krefter, så vandrer Han igjen sammen med mennesket og har tid og fornuft til å lytte og spørre «hva da?». Han vet at Han har skapt den andre som går der. Han vet at den andre finner seg selv igjen i Han, og dermed så eier Han rommet til å vandre med, stille spørsmål og til å la den andre fortelle også når Han selv er hovedpersonen i fortellingen. Og etter det, åpenbarer Han seg, og de står igjen med vissheten. «Brant ikke våre hjerter da vi snakket med Han på veien?»
– Det ønsket har jeg for mitt eget liv og for andre mennesker, at når vi ser oss tilbake så kan vi gjenkjenne at Han vandret oppstanden med oss.
– En favorittsalme/sang?
– «Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer».Jeg tror på alt i den salmen, og den rommer alt jeg tror. En alltid tilstedeværende Gud, som jeg alltid kan overgi min livsvandring til, og ta i mot det som kommer med visshet om at Han selv er med i alt, sier Elin Kyseth.
Korpsleder Elin Kyseth ble intervjuet og fotografert av Ole-Einar Andersen
TRONDHEIM METODISTKIRKE 