Kjære venner! Vi kan ikke holde dette for oss selv. Vi er faktisk kalt til å vitne, om nødvendig med ord, utfordret pastor Lars-Erik Nordby på slutten av sin preken på gudstjenesten 1. påskedag. En gudstjeneste som ifølge en kommentar vi har fått, var «Metodistkirken på sitt beste».

Grunnet særdeles beklagelig sykdom i redaksjonen, kunne hjemmesiden ikke delta på årets kirkepåske. Men vi har jo våre kilder, og har mottatt flere takknemlige reaksjoner på en gudstjeneste, som åpenbart gjorde mange godt. Vi har allerede brukt sitatet «Metodistkirken på sitt beste»,og det hadde et ledd til: «det vil si en velsignelse til å ha med seg ut i hverdagen!»
Kirkepåsken ble avsluttet 2. påskedag, med et enkelt måltid og en andakt – knyttet til Emmaus-vandrerne. De to påskedagene sett under ett, bød på utfordrende og inspirerende nærkontakt med oppstandelsen!
Påskegudstjenesten 21. april, var godt besøkt, med i overkant av 35 tilstede; blant dem meget hyggelig besøk fra Danmark (tante og onkel og søskenbarn av vår kommende, nye pastor Christina). Gudstjenesten var preget av mange salmer, og «Deg være ære» ble sunget med vers på både norsk, fransk og engelsk. Våre ghanesiske medlemmer Ernestina og Amelia gledet nok en gang med sin lovsang. Takako forsterket gudstjenesteopplevelsen med sitt orgelspill. Sylvi hadde ansvaret for samtalen med barna, og når «kofferten» ble åpnet, inneholdt den et tomt kors – og sjokoladepåskeegg! Under førbønnen ble det selvfølgelig tent lys for ofrene og alle berørte av terrorbombingen mot kirker og hoteller i Sri Lanka; en hendelse som kastet lange skygger over påskefeiringen i hele verden.
Øyenvitnet Maria
I sin preken tok pastor Nordby utgangspunkt i Johannes 20:1-18, hvor evangelisten lar oss komme tett på begivenhetene med Maria Magdalena som øyenvitne. Hun var en av kvinnene som på langfredag stod ved korset. Hun nevnes 12 ganger i Det nye testamentet og regnes som en av de mest betydningsfulle kvinner i den første kristne tid. Hun var en av de velstående kvinnene som fulgte Jesus og som hjalp Jesus og de tolv med det de eide. Hun var regnet som en nær venn av Jesus, men noe ut over det er finnes det ikke belegg for, bare så er det sagt, sa Nordby, som også redegjorde for noen av de mer legendepregede forestillingene om Maria Magdalena.
– Men ser vi på det nye testamentet og den plasseringen hun har der, ikke minst i vår tekst, så fremstår hun som den ledende disippel som brakte mennene budskapet om Jesu oppstandelse, understreket Nordby.
Fra mørke til lys
Maria fant graven tom. Gråtende ble hun tilsnakket av en mann hun umiddelbart trodde var gartneren, men straks den ukjente sa navnet hennes «Maria», skjønte hun hvem det var. Men hun fikk ikke ta på ham; «Rør meg ikke», eller kanskje «Hold meg ikke fast», sa Jesus.

– Det er som Jesus er i en mellomtilstand mellom det jordiske og det himmelske, sa Nordby. Ingen ting må lenger holde ham fast i det jordiske. Også Maria må gi slipp på den jordiske Jesus. Hun er også på vei fra mørke til lys. Nå kan hun søke han på en ny måte, som den oppstandne. Slik ble Maria fra Magdala ved Genesaretsjøen, det første vitne og budbringer om Jesu oppstandelse. En oppmuntring for kvinner til alle tider når de utsettes for mannlig dominans og undertrykkelse.
– Vi møter i dag på første påskedag det første vitne på at Jesus er oppstått. Hun har ikke bare sett den tomme grav, møtt engler i graven men også så møtt Jesus ansikt til ansikt for så å vitne hva hun hadde opplevd: Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.
Maria blir for alltid stående som den første som møtte Jesus etter oppstandelsen og som brakte budskapet videre. Senere ble han sett av disiplene og til sist av Tomas som fikk høre: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror».
Ikke holde det for oss selv
– Og her kommer vi alle inn, understreket Nordby. Kvinner og menn, unge og gamle, og med ulike seksuelle identiteter. Alle vi som er ett i Jesus Kristus og som bærer med oss et håp som går ut over tiden her, et håp for tid og evighet.
– Men er det slik, da kan vi jo ikke holde dette for oss selv. Her ligger det en utfordring til oss alle. Vi lever i en tid hvor vi har frihet til å tro og mene hva vi vil, men hvor vi samtidig aner en kulturell motstand mot enhver form for religion. Det er i hvert fall ikke noe som skal prakkes på andre, hverken store eller små. Og kjenner vi etter, så kjenner vi en gjenklang av dette også i vårt eget bryst. Ikke minst vi som har vokst opp som dissentere og som nok har minner om majoritetens arroganse. Det kan ha gjort oss tilbakeholdene, mente Nordby.
– Men nettopp i dag, på første påskedag blir vi minnet om det utrolige under som vi bygger vår tro på: Som Johan Nordal Brun skrev: «Jesus lever graven brast! Han stod opp med guddoms velde. Trøsten står som klippen fast at hans død og blod skal gjelde!» Og som Johan Halmrast synger: «Tenk jeg skal hans hilsen frembære, Å kunne jeg synge det ut!»
—
Hellige Emmaus-øyeblikk kan bli våre
– Det finnes ikke et eneste sted på denne jord, og det finnes ikke et eneste menneske som ikke lever omgitt av Guds kjærlighet og nåde, understreket pastor Lars-Erik Nordby i sin andakt i forbindelse med 2. påskedagsmåltidet, mandag 22. april.
Omkring 15 deltok i denne samlingen, som ble en aktualisering av bibelens fortelling om Emmaus-vandrerne og deres møte med Jesus etter oppstandelsen. Torun (Andersen) sørget for et godt brødmåltid, og alle som kom fikk et ark med ulike kunsteriske framstillinger av Emmaus-vandringen, og salmene «Deg være Ære» og «Tro ikke Gud er død». Toril Nordby spilte til salmene.
– Vi har hørt fortellingen om Emmausvandrerne fra vi var små. Vi kjenner den som vår egen bukselomme. Men alltid er det noe nytt å oppdage. Har dere tenkt på hvordan Jesus kan gå sammen med oss, ja være sammen med oss, og så kjenner vi han ikke igjen, spurte pastor Lars-Ertik Nordby i sin andakt.
Kjenner og kjenner ikke
– Noen ganger så kjenner vi ham meget godt. Vi kan alle fortellingene om ham, ja mer enn det, vi er slett ikke så verst teologer, heller. Vi vet hva ordene betyr. Vi vet hva som menes med rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Ord som frelse og nåde er ikke ukjente for oss. Når vi synger: «Vi går nå til Sion», så vet vi hvor vi er på vei, og hva det innebærer.
Men til tross for alt dette, er det som et ullent tåketeppe har senket seg over oss. Vi kan med vår kristelige forstand både lese og forstå at tett ved sida mi går Jesus – men vi tror det ikke allikevel. Han er ikke der. Jeg kan ikke finne ham, jeg kan ikke kjenne ham. Og om han allikevel er der, så bryr han seg i hvert fall ikke om meg. Han er død og begravet, og om all verdens kvinner kommer og forteller meg at jeg tar feil, han lever og de har både sett og møtt ham, ja så tror jeg det ikke.
– Og så er det sant allikevel. Plutselig skjer ett eller annet som trekker forhenget til side. Å nåde rike for hvem som helst, For hver og en som ber. Jeg var fortapt, men er nå frelst, Var blind, men nå jeg ser!
En dag letter tåken, jeg forstår og ser det jeg ikke hadde kunnet fatte. At jeg virkelig ikke var overlatt til meg selv. Men at han var der hele tiden.
Hellige øyeblikk kan bli våre
– Kan dere ikke kjenne dere igjen i opplevelsen til de to emmausvandrerne når Jesus tar brødet, bryter det, og gir dem? , spurte Nordby, Kan dere kjenne følelsen av innsikt, av forståelse. Husker dere at dere arbeidet med et vanskelig regnestykke. Dere har prøvd å løse det på alle mulige måter, dere var nær ved å gi opp, ja hadde kanskje gitt opp, men så i ett nå ser dere løsningen. Eller det har vært noe dere har strevd med og arbeidet med uten å forstå. Og så -kanskje i søvne- fikk dere løsningen.
– Var det noe som lignet på dette, bare enda sterkere og enda viktigere, som de to disiplene opplevde? Jesus selv – han som var død og begravet – satt mitt i mellom dem. Det var han som vandret sammen med dem og hadde forklart skriftene for dem mens de gikk på veien. Nå forstod de det alt sammen! Ja, takk og lov slike hellige øyeblikk kan bli oss til del. De kan bli våre!, understreket pastor Nordby.

Nærmere enn du tror
– Men det er ikke bare gjennom slike sterke åndsopplevelser vi kan erfare ham, poengterte Nordby. Noen ganger finner Jesus oss gjennom andre mennesker. Derfor er det slik at når Jesus til tider kan synes ukjent, fjern og langt borte – så er han oss kanskje nærmere enn du tror.
– Han er der nær i dine aller nærmeste, eller i det mennesket du tilfeldig møter på din vei gjennom livet. Den omsorg som du daglig møter, den er også et uttrykk for Jesu omsorg og Jesu kjærlighet. Tenk på det gåtefulle ordet i hebreerbrevet: «Uten å vite det kan dere ha hatt engler på besøk». Angelos betyr jo nettopp budbærer, de som er betrodd å gå med et viktig budskap for Kongen selv. Kanskje er det flere slike budbærere og sendebud rundt deg hver eneste dag, enn du oppfatter, minnet Nordby om.
– Også det blir en variant av fortellingen om Emmausvandrerne. De så først bare en fremmed ukjent mann, men de så ikke Jesus. Kanskje du bare ser mennesker som du har kjent bestandig, men du ser ikke Jesu sendebud i de samme menneskene? Kanskje vi også på den måten skulle akte hverandre høyere, undret pastor Lars-Erik Nordby.
– I alle fall er Jesus nærmere deg enn du tror – også i dem du ikke tror, understreket han og avsluttet slik: Hør det glade budskap. Jesus lever og er nær – også deg!
—