TRONDHEIM METODISTKIRKE :-) åpne hjerter – åpne sinn – åpne dører

" Vi ønsker å være en åpen, inkluderende og fordomsfri menighet for alle mennesker. Alle betyr ALLE for oss! Kirka vår er åpen for Gud, for livet, for verden – og for deg! "

JEG GLEDER MEG 100 PROSENT!

– Jeg ønsker og håper at folk gjennom min forkynnelse får med seg noe konkret inn i hverdagen, sier vår nye pastor Christina Thaarup. Hun holder sin første preken som «vår prest» på samlingssøndagen 18. august, og erklærer seg «veldig klar» for Trondheim. – Jeg har en opplevelse av at det er her Gud vil jeg skal være, sier Christina.

Hjemmesiden møtte vår nye pastor et par dager før samlingssøndagen. Christina forteller at hun har funnet seg godt til rette i sin nykjøpte leilighet på Risvollan. Hun ser med forventning fram til prestetjenesten i Trondheim, med innslag av spenning og usikkerhet.

«Du og jeg, Gud»

– Jeg gleder meg 100%, forsikrer Christina, og det merkes fra første stund i samtalen vår. Smilene er mange, og engasjementet sterkt.  Elementene av spenning og usikkerhet er knyttet til at hun ikke akkurat vet hva som venter. – Jeg er en person som gjerne vil vite, forteller hun. Samtidig er det greit med det ukjente. Jeg har lært meg å hvile i usikkerheten. 

Så langt i mitt liv og min prestetjeneste har Gud vært trofast, og jeg satser på at det fortsetter i Trondheim, smiler Christina og sier hun kan identifisere seg med den korte samtalen mellom Emil i Lønneberga og tjenestegutten Alfred. I solnedgangen etter et kveldsbad i Katthultsjøen og en sommerdag full og lek og lyst, sier Emil til Alfred: «Du och jag, Alfred». «Ja, du og jag», svarer Alfred. Ikke mange ord, men de sier mye om tilhørighet og trygghet.

– Jeg kan si det samme om mitt forhold til Gud. For meg er det «Du og jeg, Gud», og jeg kan høre svaret «Ja, du og jeg, Christina». 

Oppdagelsesreise

– Hvilke forventinger har du til å være prest i Trondheim?

– Først og fremst ser jeg fram til å bli skikkelig kjent med menigheten jeg skal være kirke sammen med. Og så er jeg spent på hvordan det er å være prest for en menighet som gjennom mange år har utviklet seg til å bli en veldig selvstendig, «selvgående» menighet. Det blir en spennende prosess for både meg og menigheten, tror Christina.

Hun gleder seg til å være prest i Norges største studentby og bli kjent med Trondheims mangfoldige studentmiljø. Det er noe hun vil prioritere høyt. Christina vet også at Trondheim menighet, selv om den ikke er stor, er så heldig og velsignet å ha medlemmer og venner i alle aldre og generasjoner.

– Det blir på mange måter en stor forskjell fra hva jeg er vant med fra mine år som prest på Øståsen (Kolbotn). Det er en forandring jeg hadde lyst på, og som jeg er klar for, sier Christina som også ser fram til å orientere seg i «kirkelandskapet» i Trondheim og bli kjent med både kolleger og menigheter i andre kirkesamfunn. Til sammen blir dette en spennende «oppdagelsesreise», sier hun.

Vil sette preg

– Før du er blitt kjent med oss, hvilket inntrykk har du av Trondheim menighet?

– «Åpen» og «varm», er de første ordene som kommer til meg, sier Christina, og «selvstendig».  Dere får folk til å føle seg hjemme, og det er kjempeflott. Dere har også funnet rutiner som fungerer for dere, og jeg er spent på hva som skal fortsette av det, eller hva vi skal endre på – når jeg er blitt litt varmere i trøya, sier Christina. Samtidig er det viktig at selvstendigheten, og evnen og viljen til å gjøre ting på deres måte bevares, understreker hun. 

– Jeg ønsker selvfølgelig å sette mitt preg på menigheten, men ikke skape avhengighet. Det vi gjør, skal vi gjøre sammen; menighet og prest. Alt må være forankret i menigheten. Aktiviteter skal ikke være avhengige av meg. Når jeg en gang, om maaange år, reiser fra Trondheim, skal ikke noe klappe sammen av den grunn. Jeg håper jeg både kan inspirere og motivere, og kanskje komme med noen ideer og nyttige innspill som vil fremme menighetens utvikling, sier Christina.

– Hva er «Christina-preg»? 

– Jeg må nesten svare på grunnlag av tilbakemeldinger jeg har fått. Det går kanskje særlig på forkynnelsen. For meg er det viktig å alltid preke/tale inn i hverdagen. De som kommer til gudstjenesten skal alltid kunne ta med seg noe konkret, tanker som kan bety noe for dem i hverdagslivet; for det er i hverdagen, utenfor kirken vi lever og oppholder oss mest som kristne.

Dessuten håper jeg å gi alle en opplevelse av å bli sett av presten. At jeg bryr meg, på en positiv måte. Det er når vi begynner å dele liv og erfaringer, vi for alvor vokser i troen og fellesskapet med Gud og med hverandre. Å se folk, kan vi gjøre på ulike måter. For meg er det blant annet viktig å hilse folk med bruk av navn; så jeg får mange nye navn å lære meg, ler Christina.

Wow! Et kall!

– Hva er det med det å være prest som gjør at du vil bruke livet ditt til det?

– Først og fremst opplevelsen av et kall. Jeg tror at det er dette Gud vil jeg skal gjøre med livet mitt, med de gaver og evner Gud har gitt meg.

– Betyr det at du har en konkret kallsopplevelse?

– Ja – og nei, svarer Christina, og utdyper det nærmere: Da jeg var 18 år, visste jeg at jeg ville tjene Gud ved å jobbe i kirken, men absolutt ikke som prest, forteller hun. Hun flyttet fra hjembyen Strandby til København og ble aktiv i ungdomsmiljøet. 

– Som 20-åring fikk jeg stadig spørsmålet «skal ikke du bli prest?», og svarte «nei, tuller dere?» Jeg så for meg prester som eldre gråhårede menn, og bestemt ikke noe for meg, sier Christina. I de 7-8 årene som fulgte, var Christina «på leit», mens hun prøvde å finne ut hva hun skulle bli som voksen, som hadde med kirken å gjøre. Prestespørsmålet dukket opp så ofte at hun ble både irritert og frustrert.

Noe skjedde da hun rundet 28 år, og innså at «nå er du voksen». Mens hun sjekket studiekatalogen for Universitet i Århus, opplevde Christina at hun hørte noe hun beskriver som en «stemme» som sa: «Kanskje du ikke finner det du leter etter i den katalogen, kanskje du skal bli prest?»

«Wow», svarte jeg, forteller Christina. Opplevelsen satte tankene i gang. Hennes tidligere absolutte «nei» kom i bevegelse. Det var nesten skummelt. Christina konfererte med prester hun hadde tillit til og særlig med én som mente at de fikk be Gud om et tegn.

– Da vil jeg se et lysende neonskilt hvor det står «Christina skal bli prest», svarte Christina, men fikk beskjed fra sin «mentor» (Charlotte Thaarup – prest og en ikke helt nær slektning) at hun kanskje skulle tenke noe litt mer realistisk – og gjerne sette en tidsfrist.

Tre avgjørende tegn

For å gjøre en lengere historie kort, bestemte Christina seg tre tegn. (Hva tegnene var, kan Christina med fordel fortelle mer om senere). Charlotte ville sette 1. november som tidsfrist, altså 2,5 måneder. Det syntes Christina var veldig kort tid, og mente de burde gi Gud fram til 1. juledag, Jesu fødselsdag.

En høstkveld fikk Christina det siste svaret; en venninne som hun aldri hadde snakket med om tro, sa da de samtalte om sine framtidsutsikter: «men skal ikke du bli prest? Det har jeg alltid sett for meg».

– Da sa jeg til Gud: «Jeg hører hva du sier. Jeg vil bli prest, selv om jeg ikke helt vet hva det betyr», forteller Christina – og det var kvelden før 1.november…

Hun begynte å studere teologi ved Teologiska Högskolan i Stockholm (Ekumeniakyrkan). De første par årene var hun irritert på både seg selv og Gud. – Hvorfor sa jeg ikke ja til å bli prest da jeg var 21 år – så mange bortkastede år, tenkte jeg, sier Christina. Etter hvert lærte hun å se på det som nødvendig erfaring, utvikling og modning. – Kanskje var jeg ikke klar som 21-åring. Kanskje ville jeg ikke «overlevd» om jeg ble prest så tidlig, undrer hun.

– Nå er jeg helt sikker, og jeg opplever at tjenesten har bekreftet at jeg valgte rett, sier Christina.

Erter du meg, Gud?

– Men som dansk, ble du prest i Norge?

– Jeg studerte jo for å bli prest i metodistkirken i Danmark. Men da jeg hadde et år igjen av teologistudiet, fikk jeg vite at kirken ikke hadde økonomi til å ansette meg. Tilsynsmannen sa at jeg enten kunne bli i Sverige, men antydet også at det kunne være en åpning i Norge, forteller Christina. I Sverige var jo metodistkirken blitt en del av Ekumeniakyrkan, men Christina er bevisst metodist og ville være prest i Metodistkirken. En stund følte Christina at Gud erter henne, og hun ble sint. Norge??

– Da hørte jeg «stemmen» igjen, forteller Christina. Stemmen sa: «Hva var det du sa ja til for fem år siden?» «Å bli prest», svarte Christina og da alvoret i det sank inn, sa hun til Gud: «Nå blir det Norge. Jeg har gjort mitt, nå får du gjøre ditt for at dette skal bli bra.»

– Det er, og har alltid vært viktig for meg, understreker Christina; alt jeg gjør, gjør jeg sammen med Gud. «Du og jeg, Gud» – «Ja, du og jeg, Christina».

– Så langt har Gud holdt sin del og vært trofast. Jeg satser på at det vil fortsette her i Trondheim. Jeg har flyttet hit med den klar oppfatning og opplevelse av at det er her Gud vil jeg skal være nå. Og her er jeg, smiler Christina.

(Pastor Christina ble intervjuet og fotografert for hjemmesiden vår av Ole-Einar Andersen)

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 15/08/2019 av .

KONTAKTINFO

METODISTKIRKEN ligger på Lilletorget/ Cicignonsplass

mail: trondheim@
metodistkirken.no

Kontortelefon:
485 17 951

Bankkonto: 8220.02.83593

VIPPS:  107849

Postadresse:
Krambugata 6
7011 TRONDHEIM

Follow TRONDHEIM METODISTKIRKE :-) åpne hjerter – åpne sinn – åpne dører on WordPress.com

ARKIV

%d bloggere like this: