Guds nåde har ringvirkninger, understreket rektor og pastor Hilde Marie Øgreid Movafagh i sin preken på gudstjenesten 10. november. Vi som mennesker kan ikke sette grenser for Guds nåde, men vi skal gi den videre, sa hun.
Vi var omkring 35 på gudstjenesten, som ble ledet av pastor Christina Thaarup. Pianist var Sven Nørsett, og Trygve Sivertsen styrte teknikken. Blant de som kom til kirken var en flott gjeng ungdom/studenter, og flere av disse deltok også lørdag på miniseminaret «Selvsagt» med rektor Hilde Marie og MBU-leder Stephanie Buadu. Stephanie leste også søndagens tekster. Søndagsskole var det også, og Tårnseilerne våre inntok nok en gang kirkeloftet ledet av Guttorm (Tysdal).
Ringvirkninger
Tekstgrunnlaget for Hilde Maries preken med tittelen «Å gi nåden videre», var Matteus 25: 36-37, en av tekstene i Bibelen som aller tydeligst forteller oss at det er meningen at den nåde vi selv har fått skal gis videre til andre. Der sier Jesus: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.»
Men prekenen startet med henvisning til en TV-reklame for en bank som handler om de mange og viktige ringvirkningene av gründeres virksomhet. Ringvirkninger som bidrar til stor verdiskapning i samfunnet.
– På samme måte som i filmen, er Guds nåde i omløp mellom oss. Den nåden vi har fått, gir vi ut igjen. Guds nåde har ringvirkninger.
Hilde Marie viste til at vi i Trondheim har nåde som overordnet gudstjenestetema denne høsten, og at pastor Christina for noen uker siden prekte over temaet «Nåden er Guds å gi». Altså at det er Gud som gir nåde, og det gjør han til alle mennesker.
– Vi mennesker er ikke i en posisjon til å si at det er noen Gud ikke liker, eller til å sette grenser for nåden. Det hever Gud glatt seg over, for Gud gir nåde til alle, understreket også Hilde Marie.
Nåden skal være i omløp
Hva er så Guds nåde? spurte Hilde Marie retorisk, og svarte umiddelbart: Guds nåde er Guds nærvær. Guds nåde er at Gud er nær oss. I Guds nærvær finnes, tilgivelse, kraft, trøst, styrke, bekreftelse, utfordring, godhet, kjærlighet. Når vi gir Guds nåde videre er det alt det gode som kommer fra Gud vi gir videre til andre. Gud gir sin nåde til alle, og når vi i tillegg gir nåden videre til hverandre blir det et kretsløp av nådeforbindelser overalt som kan prege hele verden. Da blir vi godhetsambassadører hele gjengen, og det kan aldri være dumt. Når vi gjør noe godt for andre, da er Gud nær, påpekte Hilde Marie og viste til prekenteksten fra Matteus.
– Når da Jesus identifiserer seg med de lidende i verden, blir det vi gir til andre noe vi gir til Jesus selv. Dermed er Gud selv både på giversiden og på mottakersiden av dette her. Nåden skal være i omløp, ringvirkningene av godhet skal fungere, sa hun.
– Og når da Jesus irettesetter de som ikke har gitt godheten videre, handler det om at ringvirkningene ikke har fungert. De mottok nåde, men den stoppet hos dem. Det var jo ikke det som var meningen.
Tro utløser gode gjerninger
– Men vent litt! Handler ikke vår gudsrelasjon om å tro, og troen alene? Hvorfor i all verden snakker vi så mye om gjerninger da?, spurte Hilde Marie
– Det er viktig å få dette på plass, understreket hun, for vi snakker jo veldig mye om gjerninger i kirken og i kristen teologi. Vi snakker om å elske vår neste, vi snakker om rettferdighet og om å skape et bedre samfunn. Vi snakker om å gi sultne mat, ta imot de fremmede og besøke de som er i fengsel. Og at hvorvidt vi har gjort dette eller ikke, er det som dømmer oss.
– Vel, det er troen alene som forbinder oss med Gud, presiserte hun. Guds tro på oss først, og så vår tro på Gud etter hvert. Men så er det meningen at disse gode gjerningene skal flyte naturlig ut fra det. En som tror på Gud, gjør automatisk gode gjerninger egentlig uten å tenke over det. Vi hviler i Guds nåde, vi hviler i å være elsket, være tatt imot, være Guds barn, og ut fra det faller det helt naturlig at den godhet vi er fylt med, pipler ut og videre inn i kretsløpet.
– Sånn sett skulle vi egentlig ikke trenge å minne hverandre på å gjøre det gode, for det går helt av seg selv. Men så er heller ikke vi helt fullkomne vi mennesker da, så det hender vi trenger den påminnelsen; vi trenger det lille dyttet, og ser sammenhengen mellom den nåde vi er omsluttet med, og hvordan vi lever i verden, sa Hilde Marie.
Hun viste til at metodistkirken i Trondheim har en sterk historie om å stille opp, om å la nåden være den dominerende kraft når situasjoner krever handling. Konkrete eksempler er det første samemøtet i 1917, den hemmelige synagogen under krigen, kirkeasyl til kosovoalbanere i 1993, arbeid for romfolket, og at menigheten de siste årene har gått i Trondheim Pride. – Dette er de logiske ringvirkningene. Når Guds nåde fyller oss gir vi godhet videre, helt naturlig, sa Hilde Marie.
Alt godt som skjer, er Guds nåde
– Er det bare kristne som gir nåden videre da?, spurte Hilde Marie, og svaret var «nei». I kristen og ikke minst metodistisk teologi tenker vi at nåden, den forutgående nåde, er gitt til alle mennesker på kloden, uansett hvilken religion eller kultur man hører til i.
– Evnen til å gjøre det gode, til å elske vår neste, den er gitt alle mennesker. Den er en konsekvens av denne nåden som er gitt til alle. Slik kan vi faktisk tenke at alt godt som skjer på jorden – alle som tar vare på barna sine, overalt hvor noen bidrar til god helse, overalt hvor de fattige blir hjulpet, hvor murer rives ned, hvor de som er utstøtt blir inkludert – overalt er det Guds nåde som er i omløp og hvor ringvirkningene fungerer, sa Hilde Marie. Den eneste forskjellen er at kristne har sagt ja takk til Guds nåde, ja takk til en relasjon, og dermed er de bevisst på den nåde de har fått og på at den skal gis videre. Men nåden er gitt til alle, og alle gir den videre, sa hun. Vi inngår i et stort kretsløp av nåde og godhet der vi tar imot fra andre og gir det videre, vi tar imot Gud selv og gir tilbake til dem han elsker.
–
Gudstjeneste- og prekenreferat og foto v/ Ole-Einar (Andersen)
TRONDHEIM METODISTKIRKE 