I morgen er det andre søndag i advent, og vi skal tenne to adventslys i nedtellingen til julaften og julehøytiden.
Først skal vi tenne lyset vi tente forrige søndag. Et lys for våre lengsler. Jeg håper du fikk ha et rolig øyeblikk da du tente lyset, og hadde tid til å tenke over dine lengsler. Kanskje delte du dem også med Gud, og med noen som står deg nær.
Det andre lyset, som vi skal tenne i morgen, er et lys for håp.
Håp. Det er et lite ord som kan ha så uendelig stor betydning i våre liv, for våre liv.
Googler man ordet «håp» i disse dager, er det første treff man får, en ny norsk film som heter nettopp «Håp». Filmen er basert på en sann historie. Den handler om en kvinne som lillejuleaften får vite at brystkreften som hun var operert for et år tidligere, og som alle trodde var borte, nå har spredt seg til hjernen og at hun høyst sannsynlig har tre måneder igjen å leve.
Regissør Maria Sødahl, som har også har skrevet manus ut fra sin egen opplevelse en lillejuleaften for 7 år siden, sier blant annet om filmen at: «Krisen gir håp – men kan de lære å elske hverandre igjen før det for sent?»
Jeg har ikke sett filmen, og vet ikke om kvinnen i filmen overlever, men ut fra regissørens kommentar er det kanskje ikke overlevelsen som er filmens eneste håp. Kanskje er håpet også fornyet kjærlighet mellom to mennesker som har blitt en vane for hverandre? Kanskje er det håpet om å ta livet på alvor, med alt hva det innebærer.
I en liten bok med forskjellige sitat om håp og drømmer, beskrives håp slik:
«Håp er som et mikroskopisk lite frø, fra hvilket noe stort kan vokse fram – mod og vennlighet, tålmodighet, utholdenhet og kjærlighet.»
Fra håpet kan noe stort vokse fram.
I Matteus 1,23 beskrives det slik: «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.»
Julens håp starter med et lite barn som med tiden skal bli verdens Frelser, for en gang for alle å fortelle alle menneskebarn at uansett hva du står i, uansett hvordan ditt liv former seg, så er Gud med deg, med meg, med oss. Vi er ikke alene.
Prøv å ta deg tid i løpet av de neste dagene til å sitte ned ved adventslysene. Tenn det første lyset og del igjen din lengsel med lyset og med Gud. Tenn det andre lyset og la alt du håper på få strømme ut fra ditt hjerte. Jeg tror du trenger å høre håpet du bærer i ditt hjerte, selv om Gud allerede vet hva det er. Sitt ved lysene en liten stund og vit at Gud har sett deg og hørt din lengsel og ditt håp.
Med ønsket om en velsignet 2. søndag i advent til oss alle,
Christina Thaarup
TRONDHEIM METODISTKIRKE 