På gudstjenesten søndag 26. januar er det klart for en spesiell begivenhet i kirken. Da skal Diana Di Giampaolo ( 39 år) døpes. Hjemmesiden har intervjuet Diana før den viktige dagen, og i vår «dåpssamtale» forteller hun både om sin familie, sitt liv og sin troshistorie. Dianas favoritt-bibelfortelling er forresten lignelsen om den barmhjertige samaritan. Les hele intervjuet, så får du vite hvorfor!
– Vi går rett på sak, Diana. Hvorfor er det viktig og riktig for deg å bli døpt, og hvorfor ønsker du at det skal skje i Metodistkirken i Trondheim?
– Metodistmenigheten i Trondheim er blitt et referansepunkt for meg, både for mitt åndelige liv og hverdagslivet. Jeg er takknemlig for pastorene Kjell (Werner Rødder), Lars-Erik (Nordby) og Christina (Thaarup), og for alle medlemmene i kirken. Takknemlig for velkomsten de ga meg og Paolo, og kjærligheten som vises mot oss. Da vi etablerte oss i Trondheim, besøkte vi noen gudstjenester i flere kirker. Men fra vi første gang kom inn i Metodistkirken, forsto vi at den skal være vår lokale menighet, sier Diana.
– Jeg har alltid sett på dåp som en viktig hendelse i det kristne livet, der man viser sin tro og tilhørighet til kirken. I det italienske pinsemiljøet, hvor jeg vokste opp, blir barna introdusert for Herren og kirken med et ritual som ikke er en dåp. Dåpen må man selv be om, som ungdom eller voksen, forteller Diana.
Første gang hun ønsket å bli døpt, var hun 18 år gammel. Av ulike årsaker, blant annet at hun har flyttet flere ganger, er aldri ønsket blitt oppfylt. Det har vært et savn.
– Å bli døpt i Trondheims Metodistkirke er derfor en kilde til stor glede for meg fordi jeg samtidig kan vitne om kjærligheten som denne menigheten viser til alle, både nordmenn og utlendinger.
Livet er en pilegrimsreise
Diana kommer fra byen Pescara i den lille provinsen Abruzzo, «midtveis» på den italienske Adriaterhavskysten, drøyt 20 mil øst for Roma. Det gjør også hennes mann, Paolo. Paolo tok sin doktorgrad i Trondheim mens de var kjærester og Diana fortsatt bodde i Italia. I 2017 giftet deg seg, og Diana flyttet til Trondheim hvor Paolo har jobb som forsker på NTNU. Diana har siden hun kom til Trondheim i 2017, tatt norskkurs, gjennomført «gründer/etableringskurs for utlendinger» og er i ferd med å utvikle en forretningsidé basert på elektronisk /netthandel av italienske (mat)varer. Hun jobber også som italiensk guide, språkundervisning og holder kurs om italiensk mat og kultur.
Våre to italienske venner har i snart tre år vært blant våre aller mest aktive og trofaste kirkegjengere, og de er begge tatt opp som assosierte medlemmer av menigheten.
– Et bibelord som har vært med meg siden jeg kom til Trondheim er Salme 84, forteller Diana. Den minner oss om at livet vårt er en pilegrimsreise, og inviterer oss til å komme inn og forbli i Herrens nærhet. Jo lengere vi går på den veien, jo mer styrke får vi (vers 8). Vi henter velsignelser for oss selv og for andre, også fra livets prøvelser og plager (vers 7), sier Diana – av erfaring. For veien til Trondheim har ikke bare vært enkel for henne, noe hennes nært sammenknyttede livs- og troshistorie forteller.
Omvendt under «Giro d’Italia»
Diana ble født i en aktiv, kristen familie, og gikk som barn i en pinsemenighet i Pescara.
Foreldrene hennes, Paolo og Rita, var ansatt i den offentlige, videregående skolen. Faren som lærer og moren som sekretær. Hennes mormor og morfar jobbet i tekstilsektoren, mens farfar og farmor drev en mølle og en olivenoljefabrikk. Fabrikken er fortsatt i familien, og administreres nå av Dianas søskenbarn.
– Ettersom jeg var enebarn til jeg var 10 år gammel, var forholdet til voksne slektninger og søskenbarnene mine viktig for meg gjennom oppveksten. Og da min lillebror Igor ble født, ble jeg en slags «vakt» for ham, forteller Diana.
Diana ser fram til dåpshandlingen søndag; det er liksom noe som har manglet i hennes kristenliv. Hun husker selv godt sin egen omvendelse. Den skjedde ikke i kirken eller på et møte, men hjemme, og hun var syv år gammel.
– Det var en fin ettermiddag i slutten av mai. Solen skinte, og jeg husker at de sendte en etappe av sykkelløpet «Giro d’Italia» på tv, minnes Diana. I syvårsalderen har man jo ikke noe klart bilde av synd, og det hadde ikke jeg heller. Men der og da jeg følte at jeg manglet noe i livet mitt. Jeg trengte hjertevennen Jesus, han som alltid forstår, sier Diana og viser til bibelordet (Joh. Åp. 3:20 ): «Se jeg står for døren og banker. Om noen hører min stemme og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.» Syvåringen Diana hørte det banket, lukket opp, slapp Jesus inn – og der har han vært siden.
– Troen ble med meg og beskyttet meg i ungdomsårene, og senere i voksen alder, sier Diana. Hun var aktiv i søndagsskolen i Pescara til hun fylte 18, og sang et år i kirkekoret. Hun var heldig og hadde mange gode lærere på barneskolen og ungdomsskolen. De bidro til vekst og til utviklingen av kritisk forstand både som samfunnsborger og troende, forteller hun.
– Da jeg var ferdig med videregående skole, startet jeg å studere økonomi på Universitetet i Bologna, på campusen i Rimini. Der deltok jeg først i en lokal pinsemenighet, men senere kom jeg i kontakt med valdenserne, forteller Diana. Valdenserkirken er en av de aller eldste reformerte kirkene, og ble etablert før Luther og hans reformasjon. I Italia ble Valdenserkirken slått sammen med Metodistkirken i 1979. (Så på den måten har Diana metodistiske linjer i sin troshistorie!)
Behov for endring
Etter å ha fullført mastergrad i økonomi, ble Diana tildelt et EU-stipend for å spesialisere seg ytterligere innen ledelse, markedsførings- og kommunikasjonsfag rettet mot turisme. Da universitetet i Chieti arrangerte et kurs for turistutvikling i hjemmeregionen hennes, flyttet Diana tilbake til Pescara for videre studier og praksis.
Like etter kurset, og samtidig som den globale økonomiske krisen rammet Italia veldig hardt, skjedde også en meget alvorlig hendelse i regionen. Et kraftig jordskjelv la byen L’Aquila i ruiner i 2009. Det gjorde sterkt inntrykk, og forverret en allerede vanskelig og tung tid for mange, med negative konsekvenser samfunn og næringsliv. Diana fikk bare noen midlertidige jobber. Samtidig var hun pårørende for syke familiemedlemmer, og på fritiden gjorde hun en innsats som frivillig på sykehjem i Pescara.
– Da jeg fylte 30 år i 2011, innså jeg at det var behov for en endring i livet mitt, forteller Diana. Hun hadde studert og jobbet hardt, men det virket ikke å være nok, ettersom alle hadde endt opp i en situasjon med økonomisk og sosial tilbakegang. Men Diana ga ikke opp. – Den troende vet at vår glede ikke er avhengig av omstendighetene, men av Herren, sier hun og siterer Salme 4:7-8.
Diana bestemte seg derfor for å reise til Milano i Nord-Italia for å studere et år ved en berømt Forretnings/handelshøyskole. Hun besto opptaksprøven, og begynte studiene i mai 2011.
– På togreisen fra Pescara til Milano husker jeg at jeg ikke ba til Gud om at studiet skulle gå bra og at jeg måtte få en jobb. I stedet følte jeg meg inspirert til å be annerledes; ikke om arbeid og materielle goder, men om «å lære ydmykhet», forteller Diana. Og det skjedde, også takket være pinsemenigheten i Cesano Boscone (Milano) som tok vennlig og kjærlig imot henne, og særlig et ektepar (Antonio og Annamaria) som Diana anser som sine åndelige veiledere.
I 2012 jobbet Diana som stipendiat på en kontoret til Innovasjon Norge Milano. Mens hun var der, fikk hun beskjed om at far til kjæresten hennes, Paolo, plutselig var død i en ulykke.
– Det fulgte vanskelige måneder hvor jeg også hadde helseproblemer, men hvor jeg samtidig følte mer og mer nærhet til Herren, familien og menigheten, forteller hun.
– Spesielt var jeg i stand til å meditere med Paolo over Saligprisningene, med utgangspunkt i Matteus 5:4: «Salige er de som sørger, for de skal trøstes».
Flyttet hjem igjen
Fordi hun ikke fikk betalte jobber i Milano, bare ubetalt praksis, og fortsatt slet med noen helseproblemer, bestemte Diana seg for å flytte tilbake til hjembyen Pescara. I 2014 valgte hun å starte sin egen, lille bedrift med økonomisk støtte av ektemannen og sin mor. Diana produserte håndlaget bakverk innen spesialkost (allergier og intoleranser) og la vekt på bruk av lokalproduserte råvarer.
– Det var ingen lett vei, forteller Diana, selv om kundetilfredsheten var en stor oppmuntring til å gå videre. Men i de vanskeligste periodene spurte hun noen ganger i sine bønner hva innsatsen egentlig var for. Svaret hun fikk, var uventet; «å møte mennesker underveis».
– Og det er sant, om jeg tenker på det nå, sier Diana. Takket være bakeribedriften fikk jeg møte mange mennesker og fortelle dem Ordet de trengte. I tillegg var det en nyttig erfaring å ta med, en lærdom i å bli kjent med verden og menneskets natur. Jeg forsto hvorfor Skriften vil at vi blir «kloke som slanger og troskyldige som duer!», Matteus 10:16.
– Like før at Paolo og jeg giftet oss i 2017 og flyttet til Norge, fant vi ut at det var mest praktisk å stenge bedriften i Italia. I løpet av 2020 håper jeg å kunne starte bedrift på nytt, her i Trondheim. Den vil nok ha med mat å gjøre, selv om den vil være veldig forskjellig fra bedriften jeg hadde i Italia, sier Diana.
Åndelig følsomhet
Som 20-åring var Diana utsatt for en liten trafikkulykke. Etter den hendelsen begynte hun å oppleve et mer intenst bønne- og meditasjonsliv. Det utviklet seg til noe hun selv karakteriserer som «en viss åndelig følsomhet» og viser til Joel 3:1 hvor det står: «En gang skal det skje at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal profetere, de gamle skal drømme drømmer og de unge skal se syn.»
– I begynnelsen forsto jeg ikke grunnen til endringen i fromhetslivet mitt. Ja, jeg var også redd for den, forteller Diana. – Men over tid forsto jeg at hver troende har en nådegave eller flere forskjellige nådegaver, som må komme til uttrykk for at menigheten skal bygges opp. (1. Korinter 12:1-11).
– Siden jeg vokste opp i pinsemenighet, ba jeg gjennom hele ungdommen konstant om å få tungetale, men jeg fikk aldri noe svar. Etter hvert sluttet jeg derfor helt å be denne bønnen, forteller Diana.
Men i 2016 deltok hun på sjelemessen for Paolos bestemor. Hun følte at hun måtte bli med, selv om det ikke var den beste anledningen til å besøke en katolsk kirke. Luther bygde jo hele sin reformasjon rundt blant annet kritikken av avlatshandelen, tenkte Diana
– Men, fordi Herren ikke tar hensyn til steder eller omstendigheter, fikk jeg tungetalens nådegave akkurat der, under sjelemessen, forteller Diana. Frans av Assisi, en av den katolske kirkens helgener og forbilder, sier at vi skal «vitne om evangeliet, også ved bruk av ord om nødvendig», og jeg tenker da at Åndens ild hver dag skal brenne i den troendes hjerte, slik at hun / han kan vitne med sitt liv, sine gjerninger og sine ord om hva Kristus gjorde for oss, sier hun.
Siden 2018 har Diana arbeidet som frivillig oversetter for prosjektet “Your Version” prosjekt. Det er en app som lar millioner av mennesker lese Bibelen på sitt eget språk hver dag, og få tilgang til forskjellige meditasjoner og bønner.
– Alt vi gjør, også de minste av tjenestene, er dyrebare for Herrens øyne, sier Diana. – Vi tror ofte at vi må gjøre store ting for å bygge Guds rike; men vi skjønner ikke at Herren er guden for de små ting, at alt vårt engasjement er viktig. Ja, Gud vil verdsette et glass vann som vi har gitt til en trengende person. Vi blir ofte fristet til å satse på vår egen styrke, men Gud kaller oss til å gjøre akkurat det motsatte, til å stole på Ham til enhver tid, understreker hun.
Kjenner på stor takknemlighet
Når dåpsdagen hennes nå nærmer seg, ser Diana tilbake på livet så langt med takknemlighet. – Jeg vil særlig takke Gud for de åndelige tegn og de personlige og materielle velsignelser jeg har fått, akkurat da jeg trengte dem, og for menneskene jeg har møt underveis, sier hun.
– Jeg vil også takke Herren for eksemplene på kristen tro jeg fikk fra farfar Donato, farmor Antonietta, morfar Licio, mormor Rosa og oldemor Maria. Hver på sin måte, har de bidratt til min personlige og åndelige vekst. Jeg takker også Herren for alle mennesker, kateketer, pastorer og kirkearbeidere, som gjennom sin tjeneste har fulgt meg i tro, i Italia og her i Norge. Jeg takker Herren for foreldrene mine, Paolo og Rita, og broren min, Igor, for deres kjærlighet og støtte.
– Og ikke minst takker jeg Herren for mannen min, Paolo, for at han daglig er min reisefelle gjennom livet og for at vi kan dele nye trosopplevelser og Herrens barmhjertighet hver dag, sier Diana.
Favorittsalme
– Har du en favorittsalme?
– Det finnes veldig mange salmer som jeg liker, og som jeg ofte synger eller lytter til. Både , klassiske og moderne, og på forskjellige språk. Likevel er det én salme som har fulgt med meg helt siden jeg var barn: «Nærmere deg, min Gud» som beskriver Jakobs drøm.
I Italia er det også vanlig å synge denne melodien til en annen tekst, forteller Diana, hvor den første strofen går slik:
Così qual sono, misero ingrato
Vengo a quel sangue da Te versato;
Sotto di esso, o mio Signore,
Lava il mio cuore; pietà di me.
–
( Slik som jeg er, elendig og utakknemlig
Jeg kommer til dette blod som du har gitt.
Med det, min Herre,
vask mitt hjerte; ha barmhjertighet med meg.)
– Det er en invitasjon til å komme til Gud slik som vi er, med alle våre svakheter og inkonsekvenser; i tillit til at ingen krukke er så ødelagt at den ikke kan repareres av Ham, sier Diana.
Elsker den barmhjertige samaritan
– Har du en favoritt bibelfortelling også?
– Blant mange bibelske vers og fortellinger som har sagt, og sier, noe til hjertet mitt, er en fortelling som jeg har vært spesielt glad i siden jeg var liten. Det er historien om den barmhjertige samaritan (Lukas 10:25-37), sier Diana.
– Jeg hadde nettopp lært å lese, da foreldrene mine kjøpte en illustrert versjon av denne historien i en kirkebokhandel. Senere har jeg meditert og reflektert rundt denne teksten mange ganger.
– Jeg rett og slett elsker den historien fordi den viser oss hvordan Herren bruker mennesker som verden betrakter som annerledes, fiendtlige, foraktet, og utstøtt, for å utføre Hans verk. De andre personene som var involvert, presten og levitten, hadde egentlig plikt til å stoppe og hjelpe. I stedet gikk de videre på grunn av frykt og overfladiskhet. Derimot viste samaritanen seg som en neste for ham som led, og hjalp ham.
– Dette lærer oss å elske de som viser barmhjertighet mot oss; materielt, personlig og åndelig. Og ikke minst oppfordrer det oss til å bli en neste, en barmhjertig samaritan, for de som herren viser oss på vår vei gjennom livet, sier Diana.
Til slutt vil søndagens dåpskandidat gjerne dele et favorittvers fra Salme 62 som oppfordrer oss til å sette vårt håp til Herren:
«Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp.» (vers 6)
– Jeg ber om at Herren vil gi oss alle nåde til å søke ut av oss selv, glemme våre små besværligheter, for å leve til Guds ære og i Hans nærvær – for å tjene andre, sier Diana Di Giampaolo.
Diana ble intervjuet av Ole-Einar Andersen
TRONDHEIM METODISTKIRKE 