– Tjenerne som på Jesu ord sørget for at vann ble til hundrevis av liter med god vin, ble en del av Marias bønnesvar, sa pastor Christina Thaarup i sin preken på høymessen i Ilen kirke søndag 19. januar. Jesu første under hindret også at brudepar ble påført skam, og det sikret en skikkelig fest, sa Christina.
Tradisjonen med at lutheranere fra Ilen menighet og Trondheims metodister hver januar møtes til en felles gudstjeneste, er en flere tiår gammel tradisjon som en «bilateral» spinoff av Bønneuken for kristen enhet. I år var det vår tur til å feire høymesse i Ilen kirke, og med en ca 25% andel av de gudstjenestebesøkende var vi bra representert.
Vår pastor Christina Thaarup holdt dagens preken, og forrettet nattverden sammen med Ilens sogneprest April Maia Almås (som har bakgrunn fra vår «moderkirke», den anglikanske kirken).
Tekstgrunnlaget for Christinas preken var fortellingen om Jesu første under, bryllupet i Kana. Johannes 2:1-11. Vers for vers gikk Christina gjennom teksten for å se hva Johannes ville si oss om Jesus.
Bryllup var også viktige markeringer av fellesskap og tilhørighet, understreket Christina. Festen samlet slekt, venner og nabolag. Bryllupet i Kana var åpenbart en stor fest, med mange innbudte. Maria høres ut til å være en sentral gjest, men også Jesus og disiplene var invitert. Men, krise! Maria la merke til at vinen var i ferd med å ta slutt. Det ville bli en skandale. Vinen var viktig for festen og gleden (og et element i det messianske festmåltidet) Et bryllup med vinmangel ville bli flaut og en skamfull fadese for brudeparet. Det var tydelig viktig for Maria at det ikke skjedde. Hun ville forskåne brudeparet for den vanæren.
Hva skulle hun gjøre? Hun sa det til Jesus – «vinen er i ferd med å ta slutt». Men hva kunne han gjøre med det? Jesus hadde, så langt vi vet, ikke gjort noe tidligere som skulle indikere at han kunne gjøre noe fra eller til. Men Maria visste, åpenbart. Hun, om ingen andre, kjente sin sønns potensial.
Jesu første reaksjon tyder slett ikke på at han ønsket å involvere seg. Svaret kunne virke direkte kjølig og avvisende. Men når Jesus kaller Maria «kvinne» og ikke «mamma» er ikke det i seg selv et tegn på upersonlig avvisning, understreket Christina. «Kvinne» var en ærefull måte å snakke til sin mor på. Jesus markerte ikke avstand, men respekt; han snakket ikke sin mamma ned, men opp.
Men vinmangelen ville Jesus i første omgang ikke gjøre noe med. Hans time var ikke kommet. Det er som om han sier til Maria: Du er min mor og du har født meg, men det er Guds plan og vilje jeg må følge.
Maria så ikke svaret som en avvisning, hverken av henne eller ønsket om å gjøre noe med vinkrisen. Tvert i mot. Som om hun visste, forberedte hun i stedet tjenerne på at noe kom til å skje. Hun utpeker Jesus for tjenerne og sier: «Det han sier, det skal dere gjøre». Og Jesus velger å handle; han har hørt Marias bønn. Tiden er inne. Vannet i seks store kar ble til vin da tjenerne gjorde som Jesus sa log begynte å øse opp. Hvor mye, er litt uklart, men et sted mellom 300 og 800 liter vin må det ha vært. En skikkelig god fest, uansett, sa Christina.
Slik ble tjenerne en del av bønnesvaret. Er vi like forberedt på å være bønnesvar?, undret Christina. For det kan Gud også ønske å bruke oss som; og da gjelder det av vi er forberedt, at vi har lyttet oss inn i situasjoner og vet når det er tid for å handle.
Men bryllupet og Jesu første under i Kana, handler ikke bare om masse god vin, men er et tegn på at Jesus representerer noe nytt. Det er ikke bare et under, men et tegn på den nye pakten mellom Gud og mennesker, et nytt bryllup.
De seks vannkarene som teksten forteller om, var renselseskar, påbudt av Moseloven. Vann man måtte vaske seg med for å kunne stille seg inn for Guds ansikt. Det var dette rituelle vannet Jesus forvandlet til vin. Det gamle er borte, noe nytt er blitt til. Moseloven forvandles til evangelium. Vi er alltid rene nok til å stille oss fram for Guds ansikt. Vi, du og jeg, er elsket akkurat slik som vi er.
Underet var også en måte for Jesus å vise disiplene hvem det var de skulle gå sammen med i tiden som fulgte. Teksten passer derfor godt i starten av «åpenbaringstiden» i kirkeåret, påpekte Christina. Vi har nylig feiret at Gud ble menneske. Johannes sier det slik (1:14); «ordet ble menneske og tok bolig iblant oss …. full av nåde og sannhet».
– Også vi kan glede oss over at Jesus vil vandre sammen med oss, og på ulike måter åpenbare for oss hvem og hva Gud er. Også vi kan få se hans herlighet, midt iblant oss, sa Christina.
Etter høymessen var det sosial samling nede i Ilen kirkes vakre og stemningsfulle kirkekjeller. Det var ingen mangel på kaffe, og praten gikk livlig mellom lutheranere og metodister. Et nådens fellesskap. Neste år kommer Ilen-folka til oss, og vi gleder oss allerede.
Høymessereferat og foto v/Ole-Einar Andersen
TRONDHEIM METODISTKIRKE 