Søndagens dåpsgudstjeneste (26. januar) var et «halleluja» verd! En inspirerende og sterk gledesstund. Det syntes nærmere 50 andre kirkegjengere også, som dessuten fikk oppklart hvorfor Jesus tilsynelatende hadde null peiling på å så korn.
Gudstjenesten ble innledet med en liten prosesjon hvor dåpskandidaten Diana Di Giampaolo under preludiet gikk sammen med sin ektemann Paolo Pisciella og pastor Christina Thaarup. Diana bar dåpslyset, og Paolo kannen med dåpsvannet. Dåpen fant sted mot slutten av gudstjenesten. I dåpsritualet bekreftet Diana sin kristne tro før hun knelte ved døpefonten og ble døpt og velsignet av pastor Christina. Sterkt og flott! Hjemmesidens referent er jo ikke akkurat kjent for hyppig bruk av «hallelujah», men tar altså sjansen på å bruke årskvoten allerede før januar er omme! Etter dåpshandlingen sang vi, etter Dianas ønske, salmen «Nærmere deg min Gud».
Gudstjenesten ble ledet av ungdommene Hannah (Burkeland) og Trygve (Sivertsen). Sven Nørsett bidro med vakkert pianospill og salmekomp. Kirkevert var Synnøve Sivertsen som også leste dagens bibeltekst. Vi markerte i tillegg at det var Bibeldagen, og ga et offer til Bibelselskapets aksjon for bibelspredning i Kina.
Såmann uten peiling?
I sin preken tok pastor Christina Thaarup utgangspunkt i Jesu lignelse om såmannen (Lukas 4), og kornet som falt både på steingrunn, blant tornebusker og i god jord.
Alle som kan noe om å så, ville ristet på hodet av lignelsen. Såteknikken var under enhver kritikk. Jesus hadde tilsynelatende ikke peiling, mente Christina. I alle fall var det helt umulig å få noe levebrød som bonde ved å så på den måten som lignelsen forteller.
Korn var en verdifull ressurs som man ikke bare slengte vilkårlig rundt omkring seg uten å sjekke hvor det egentlig falt. Steiner og tornebusker gir dårlige vekstforhold. – Denne måten å så på gir rett og slett ikke mening, sa Christina, – før vi spør oss hva Jesus egentlig mente, la hun til.
Det Jesus vil understreke med lignelsen, er at Gud er god. Kornet i lignelsen er Guds ord, evangeliet. Det sås overalt – uansett hvor. Å så slik, kan kalles tullete, eller ekstremt raust, sa Christina og etterlot liten tvil om hvilken tolkning hun gikk inn for.
Den «håpløse» metoden såmannen brukte, sier noe om hvor god Gud er, og hvor høyt han elsker alle. Guds ord, evangeliet, skal nå ut til alle. Alle skal i alle fall hatt muligheten til å reagere på det.
– Også i våre egne kristenliv kan vi erfare at jordsmonnet varierer, påpekte Christina. Vårt hjerte og sinn er ikke alltid like mottagelig. Derfor er det både trøst og håp i at Gud ufortrødent fortsetter å så på samme rause måte. Lignelsen utfordrer oss også til å stille spørsmålet; er jeg åpen for ordet, er hjertet mitt forberedt til å ta imot? Hvordan er det med vår tro? Det gjelder å sikre best mulig jordsmonn i troshagen vår, understreket Christina. Valget er alltid vårt, men ordet sås hele tiden og over alt slik at det kan nå oss – uansett hvor og i hvilken situasjon vi befinner oss.
Etter gudstjenesten var Wesleysalen full av glade mennesker som ville dele Dianas store dag med henne. Et raust kake/matbord med en blanding av italienske og norske godsaker, fikk mange besøk, og nykjøkkenets kaffemaskin fikk kjørt seg…
Her kan du se en video fra kirkekaffen: https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim/videos/174132383936119/
Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen
TRONDHEIM METODISTKIRKE 