– Vi er kommet langt med likestilling i Metodistkirken i Norge, men heller ikke vi er i mål, sa pastor Christina Thaarup i sin preken på gudstjenesten søndag 8. mars. Gudstjenesten var preget av flotte kvinner fra menigheten som presenterte flotte kvinneskikkelser fra Bibelen. Vi fikk både en berettiget forsvarstale for Marta, og fine refleksjoner om trofasthet, kjærlighet, målbevissthet og mot til å gå i tro.
Pastor Christina Innledet gudstjenesten med en hilsen til de 31 frammøtte fra Metodistkirkens Kvinneforbund, knyttet til Magnificat («Marias lovsang») i Lukas, men selv Maria kan skvises i forhold til 12 mannlige disipler. Kvinners kamp for likeverd er reell, og må stadig synliggjøres i forhold til både evangeliet, samfunnet og kirken, sa Christina.
– Det finnes så mange historier i Bibelen om sterke kvinner som følger Gud og går i tro. Det er viktig å løfte disse fram, sa Christina. Sammen med Tamisha (Kindberg), Diana ( Di Giampaolo), Synnøve (Sivertsen), og Candy (Deck) gjorde hun akkurat det. De leste hver sin bibelfortelling om Hanna, Rut, Marta og den «ukjente kvinnen» som rørte ved Jesu kappe. Å høre disse kjente fortellingene lest på italiensk, engelsk og fransk i tillegg til norsk, ga en ekstra dimensjon og understrekning av kvinnedagens internasjonale rolle. Etterfølgende tanker og vitnesbyrdaktige refleksjoner knyttet til hver kvinneskikkelse, bidro også til å levendegjøre og aktualisere dem. Menighetens flotte organist Takako (Ueno)var med sitt spill en av kvinnene som aktivt bidro til en meningsfull kvinnedags-gudstjeneste. Det samme gjelder Sunniva Elise (Lystrup) som sammen med Synnøve var forsangere. Og så glemmer vi ikke at Guttorm (Tysdal) som hadde søndagsskolen!
Hanna ble framholdt som et bilde på den utholdende bønnen (les 1. Samuelsbok 1:9-20). Omsider fikk hun det hun mest av alt ønsket seg (en sønn) – og så ga hun ham tilbake til Gud. Hanna er en kvinne som sannelig fyller oss med (be)undring og kjærlighet.
Ruts historie og forhold til Naomi sier oss mye om tro, kjærlighet og dedication ( les Ruts bok 1:8-18). Det er krevende å følge hjertets overbevisning, bryte opp og følge med i ukjent land. Ruts ord til Naomi, en kvinnes ord til en annen kvinne, sier oss noe vesentlig om dypt, sterkt vennskap og det å leve sammen i kjærlighet; ta imot hverandre og være villige til å gå der den andre vil gå.
Marta den travle søsteren som gjorde seg «strev og uro med mange ting» (Lukas 1:46-55) fikk en forsvarstale. Det som ofte fokuseres på i denne fortellingen er Jesu
irettesettelse av Marta. Men Marta er irettesatt nok! Dessuten er dette bare én av bibelhistoriene om Marta. I fortellingen hvor Jesus vekker Lasarus, Martas og Marias bror, til live, får vi gjennom dialogen med Jesus et annet inntrykk (les Johannes 11: 1-44). Der viser Marta både sterk tro og stor frimodighet overfor Jesus.
Å dømme Marta ut ifra den ene gangen hun får en mild irettesettelse, er derfor urettferdig.
Som kirke og menighet trenger vi mange Marta’er – ikke bare Maria’er. Det er en Marta som i dag ville ha organisert bevertningskomiteen og sørget for kaker til kirkekaffen. Det er en Marta som ville sørget for rengjøring av kirkebygg og blomster på alteret. Enhver menighet går i stå uten en Marta eller fem – og Marta’er kommer i dag i begge kjønn!
Maria på sin side, ville kanskje i vår tid vært den fødte retreat-deltaker. Maria søker stillhet og Jesus-meditasjon og er intenst Jesusfokusert. Maria er de menneskene som lytter intenst til Jesus og som formidler det de har fått videre, og som bærer andre fram i bønn.
At Jesus irettesetter Marta er en mild påminnelse om at vi trenger balansen mellom Marta og Maria – både i menigheten, men også i vårt eget liv. Johannesevangeliet slår fast at Jesus var like glad i både Marta og Maria. Jesus ser verdien i alle– enten vi er «lyttemennesker» som Maria eller «handlingsmennesker» som Marta!
Den ukjente kvinnen som rørte ved Jesu kappe ( les Markus 5: 25-34 ) vet vi ikke mye om, bortsett fra at hun slet med helsen og hadde mistet alt. Men samtidig var kvinnen åpenbart litt sta, og tok et massivt trosskritt da hun nærmet seg Jesus bakfra og dristet seg til å ta på kappen hans. Jesu spørsmål om hvem det var, var retorisk. Både han og kvinnen var øyeblikkelig klar over hva som hadde skjedd. Selv en ukjent, for oss navnløs kvinne, er et eksempel på at Jesus kan gjøre en forskjell. Å våge å ta et slikt trosskritt som denne kvinnen gjorde, kan endre liv, også ditt og mitt.
Kirken har fortsatt en vei å gå
– I Norge er vi kommet ganske langt i likeverd og likestilling av menn og kvinner. Men det er fortsatt et stykke igjen, sa pastor Christina Thaarup mot slutten av gudstjenesten. Det er områder og arenaer hvor kvinner i praksis vurderes som mindre verd, og det er ikke greit.
Slik er det også i vår egen kirke, Metodistkirken, påpekte hun, og trakk fram årskonferansen som eksempel. Der har både hun og kvinnelige kolleger opplevd at deres synspunkt ikke tillegges samme verdi som når nøyaktig samme syn fremmes av menn i alderen 60+. Hun refererte også til opplevelsen av en slags nedlatende holdning fra eldre mannlige kolleger og delegater, hvor hun og unge kvinnelige pastorer kan blir omtalt som «flinke jenter».
– I den sammenhengen er jeg ikke jente, men en voksen kvinne, understreket Christina, og finner på å kalle yngre mannlige pastorer for «veslegutt»…
– Jeg kan oppleve at jeg «snakkes ned» og ikke verdsettes som den jeg er. Vi er kommet langt i kirken vår, men er ikke i mål ennå. Vi må i sterkere grad respektere hverandre for det vi er og alt vi er, sa Christina. Vi er alle skapt i guds bilde. Gud gjør ikke forskjell på folk.
Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen
TRONDHEIM METODISTKIRKE 