TRONDHEIM METODISTKIRKE :-) åpne hjerter – åpne sinn – åpne dører

" Vi ønsker å være en åpen, inkluderende og fordomsfri menighet for alle mennesker. Alle betyr ALLE for oss! Kirka vår er åpen for Gud, for livet, for verden – og for deg! "

Korona, Gud og sånn…

Gud kunne ikke forhindret koronaepidemien! Korona er ikke en straff fra Gud. Å tro på Gud er ikke et vern mot å bli smittet! Tilsynsprest Knut Refsdal i Metodistkirken har publisert et meget viktig og riktig innlegg på Facebook, som vi har fått hans tillatelse til å legge ut på hjemmesiden vår.

Det var mandag kveld (23.mars) Refsdal delte sine tanker på Facebook, og innlegget fikk i løpet av kvelden, natten og morgentimene i dag mange lesere, og mange takknemlige kommentarer. (Gå gjerne til Refsdals Facebookside og les reaksjonene! Mye fint å lese der også!)

Her er hans gode og viktige tanker, som vi er takknemlige for å få bruke på hjemmesiden vår:

KORONA, GUD OG SÅNN…

I møte med alle kriser dukker det opp mye usunn og feilaktig teologi. Sånn er det også nå. Ganske kjapt etter koronautbruddet kunne vi både lese om at epidemien er en straff fra Gud, men også at de som tror på Gud kan være trygge. Begge disse «teologiene» vil jeg ta skarp avstand av. De er også begge langt fra det Metodistkirken står for.

Det at det finnes lidelse i verden er et tema vi mennesker aldri har kommet til rette med og funnet svar på. Det som forundrer meg er at så mange synes å akseptere dårlige svar. Det skyldes nok at for en del er dårlige svar bedre enn ingen svar, men også at man så gjerne vil trøste og ha iallfall noe å si i usikre tider preget av frykt.

Men tanken om at Gud «tillater» korona eller at Gud har skapt koronaviruset vel vitende om at hundretusener av mennesker vil dø, er et gudsbilde som de fleste teologer for lengst har tatt et oppgjør med, særlig etter andre verdenskrig.

Vonde ting kan skje

Selv har jeg aldri hatt en tro som utelukker at vonde og meningsløse ting kan skje. Noe av det jeg har opplevd, ikke minst å miste en sønn, Fredrik, har fått meg til å tenke mer gjennom noen av livets mest eksistensielle spørsmål: Hvor er Gud? Hvis Gud er til stede i vår verden, hvordan er hun/han det? Og kanskje enda viktigere: Hvem er Gud? Er det mulig å snakke om at Gud er allmektig? Er Gud en lunefull gud vi ikke kan stole på? Er Gud en grusom gud som lar ulykken ramme tilfeldig? Eller er Gud en gud som ikke bryr seg om oss mennesker, som lar kaoskreftene ramme tilfeldig?

Jeg har ikke alle svarene på disse spørsmålene. De tror jeg heller ikke finnes. Heller ikke Bibelen har alle svarene. Den lar snarere spørsmålene stå og dirre: For eksempel er mange av salmene i Salmenes bok klagesalmer, som ikke besvares. Vi kan også lese om Job som kaster de eksistensielle spørsmålene mot Gud og som spør hvor Gud er. Job får ikke svar, men han lærer seg å leve med at Gud ikke er til å forstå fullt ut.

Ingen Super-Gud

Det finnes to forskjellige forståelser av Gud i den kristne tradisjonen: På den ene siden viser Gud til et vesen utenfor universet, atskilt fra resten av alt det skapte, der ute eller der oppe. Dette er bildet av Gud som en ekstern autoritetsfigur, som har åpenbart hva som er rett og galt, hva vi skal tro, hvordan vi skal leve og som av og til griper inn i verden. Denne forståelsen er knyttet til et tradisjonelt bilde av en allmektig Gud, en slags Super-Gud, som griper inn utenfra og som ordner opp på måter som gjør at vi aldri er i tvil om at det er Gud som handler.

Den andre forståelsen av Gud er veldig annerledes. I denne viser ordet Gud ikke til et eksternt vesen, en som er atskilt fra universet, men til en altomfattende, hellig virkelighet i oss og rundt oss. Her er Gud i mye større grad en del av vår verden, noe som også åpner for at Gud kan ha en rolle i det som skjer uten å være årsaken til det som skjer. Jeg tror Paulus er inne på dette når han sier: ”Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til” (Apg 17:27b-28a).

Den sårbare Gud

Hvor er vi i forhold til Gud? Vi er i Gud. Vi beveger oss i Gud. Vi har vår væren innenfor Gud. Gud er ikke en som er langt borte, der ute eller der oppe, atskilt fra verden. Gud er den virkeligheten som omfatter oss og alt som er. Det finnes ikke et sted der man kan befinne seg og samtidig være utenfor eller atskilt fra Gud.

Det slår meg gang på gang når vi feirer jul hvordan Gud gir oss svarene på en annen måte enn det vi ofte forventer. Da Gud ble en del av vår verden, valgte han å komme like utsatt, like sårbar for alt det vi mennesker kan oppleve, som ethvert annet menneske som blir født. Det var ikke noe eget, guddommelig sikkerhetsnett for Guds sønn. I all menneskelig sårbarhet, lot Gud sin sønn bli menneske. Inn i en helt vanlig familie, like mye overlatt til og avhengig av andre menneskers omsorg som alle andre, ble Guds sønn født.

Kanskje kunne Gud ha valgt å komme til verden på en annen måte, som mektig og stor? Det vet jeg ikke. Men Gud valgte å komme som et lite barn og jeg tror dette sier mye om hvordan Gud er til stede i verden. Her det ikke bildet av den allmektige Gud i tradisjonell forstand, Super-Guden, Fix it-Guden som ordner opp i alt, som trer fram. Det er bildet av den sårbare Gud, som først og fremst kjennetegnes av solidaritet med oss mennesker, som lever med oss, som trer fram.

I stedet for å tenke på Gud som en utenfor verden, gir det mer mening for meg å tenke på Gud som Værens grunn, som er den som bærer alt, men som ikke har mulighet til å gripe inn slik vi ofte ønsker at han gjør det. Jeg for min del kan ikke tro at Gud kunne ha grepet inn for å forhindre at Fredrik døde, men at han – av en eller annen ukjent grunn – lot det være. Det blir en absurd tanke, uansett hvor gode grunner en slik gud måtte ha for ikke å gripe inn. Da blir Gud til syvende og sist ansvarlig.

Jeg for min del kan heller ikke tro at Gud kunne ha avverget koronaepidemien, men at Gud – av en eller annen ukjent grunn – lot det være. Like lite tror jeg at Gud kan holdes ansvarlig for andre katastrofer som vi mennesker opplever, enten det er på det globale, nasjonale, lokale eller personlige plan. Slik er rett og slett ikke Gud.

Derfor handler dette om å erkjenne at sårbarheten uttrykker noe grunnleggende ved det å være menneske, at vi aldri vil leve under andre forutsetninger, at Gud vanligvis ikke er en som griper inn og ordner opp på måter som gjør at vi aldri er i tvil om at det er Gud som handler, men at vi samtidig bæres av en overbevisning om at hele vår tilværelse er i Gud.

Å tenke om Gud på denne måten gjør det ikke nødvendigvis noe lettere. Alt er heller ikke besvart, heller ikke i møte med kriser. På mange måter stiller det oss overfor nye spørsmål, ikke minst knyttet til opplevelsen av livets sårbarhet. Våger vi å være i vår sårbarhet? Våger vi å erkjenne at sårbarheten uttrykker noe grunnleggende ved det å være menneske, at vi aldri vil leve under andre forutsetninger, at det ikke finnes en gud som ordner opp i alt for oss og at utfordringen handler om å leve med vissheten om denne usikkerheten og sårbarheten uten at det tar fra oss livsmotet, håpet og gleden?

Jeg tenker at dette er en mye mer ærlig måte å forholde seg til Gud og livet på.

For meg har Jesu ord om at ”…ingen kan rive noen ut av min Fars hånd (Joh 10:29), blitt ord å klynge seg til, som en slags grunnleggende trosbekjennelse om oss mennesker i Guds verden.

Vi kan ikke fullt ut forstå hvem Gud er. Det vi kan tro er at Gud er med oss i alle ting. Gud ble menneske i Jesus for å være nær med sin kjærlighet midt i en verden som langt fra er god for alle. Vi er ikke overlatt til ondskap eller ensomhet. Vi er overlatt i Guds hender – i både liv og død.

Gud slutter aldri å elske

Det helt grunnleggende i kristen tro er dette: Det står en skapende Gud bak alt, en Gud som vil livet og som har skapt mennesket i sitt bilde. Alle som vet noe om foreldres kjærlighet til sine barn, vet noe om Guds kjærlighet: Foreldre slutter aldri å elske. Gud slutter heller aldri å elske. Å tro på Gud handler derfor om å leve med et livsperspektiv som sier at alle mennesker og alt annet som er skapt, er omsluttet av Gud som den store kjærlighetskraften.

Denne bønnen, som jeg ikke vet noe om opprinnelsen til, uttrykker mye av det jeg tenker: «Herre Jesus Kristus Gud Sønn: Du hører våre skrik, du merker våre tause rop, du ser våre gråtende sjeler. Møt oss ved grensene for vår forstand. Møt oss i vår dype avmakt. La din kjærlighet være båndet til verden slik den er. Hold oss fast i din dype omsorg og fyll oss med mot nok til å møte livet».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 24/03/2020 av .

KONTAKTINFO

METODISTKIRKEN ligger på Lilletorget/ Cicignonsplass

mail: trondheim@
metodistkirken.no

Kontortelefon:
485 17 951

Bankkonto: 8220.02.83593

VIPPS:  107849

Postadresse:
Krambugata 6
7011 TRONDHEIM

Follow TRONDHEIM METODISTKIRKE :-) åpne hjerter – åpne sinn – åpne dører on WordPress.com

ARKIV

%d bloggere like this: