– Ånden taler ikke dommens språk, men kjærlighetens språk, sa pastor Christina Thaarup i sin preken da menigheten vår for første gang på elleve uker kunne samles til gudstjeneste 2. pinsedag. Den nye «samlingsdagen» falt symbolsk sammen med feiringen av den kristne kirkens fødselsdag.
– Pinsen markerer at kirkens budskap er ment for alle, uavhengig av språklige, etniske, kulturelle eller andre skiller vi mennesker setter opp mellom oss, sa Christina. Og Den hellige ånd er ikke mer hos de som taler i tunger enn hos de som ikke gjør det, sa hun i en preken som understreket verdien av mangfold i kirken.
2. pinsedagsgudstjenesten vår ble selvfølgelig holdt innenfor gjeldende smittevern-rammer, med registrering av navn, korrekt avstand og antibac-vask. Vi var 21 tilstede, men vet at flere fortsatt føler det mest komfortabelt å ikke samles. Derfor ble gudstjenesten også direkteoverført på menighetens Facebookside. Den sendingen ble fulgt av medlemmer og venner av kirken vår, ikke bare i Trondheim, men også i resten av Norge, ja vi registrerte tilogmed et par seere i USA!
En ekstra glede knyttet til denne gudstjenesten var at kirkeorgelet nå har gjennomgått en høyst nødvendig reparasjon; og har fått tilbake pusten! Nå er det skikkelig «trøkk» i orgelpipene igjen! Det demonstrerte dagens pianist/organist Sven Nørsett med et kraftfullt postludium.
På den vemodige siden, ble det lest minneord over Frederic Johansen. Vår franske venn Ludvig Deck, som var blitt en god venn av Frederic, leste salme 23 på fransk. Sven Nørsett spilte også et stykke musikk han selv har skrevet, og som Frederic hadde fortalt at han likte veldig godt. Etter minnemarkeringen for Frederic, overbragte pastor Christina Thaarup den triste beskjeden om at Dagfinn Bratland døde natt til 1. pinsedag.
Pastor Chrsitinas preken
I sin preken slo Christina fast at pinsens ord er: Kjærlighet, sannhet, ny pakt, forståelig, virkelig, mangfold, grenseoverskridende, for alle. Og her kan du lese hele hennes pinsepreken:
«Pinsen er feiringen av at Den hellige ånd kom til disiplene, presis som Jesus hadde lovet dem, og markerer starten på den kristne kirken. Det vil si Kirken som etterfølgere av Jesus Kristus, Kirken som en bevegelse, ikke en institusjon eller en bygning. Kirken som en organisme mer enn en organisasjon. Vår egen kirke her i Trondheim startet i 1881. Neste år har menigheten vår faktisk 140 års jubileum.
Hva skjedde da den første pinsedagen?
Disiplene var samlet innomhus i Jerusalem og ventet slik Jesus hadde bedt dem om å gjøre.
Vanligvis ville de hadde vært ute for å feire den jødiske pinsen. En fest der jødene feiret at Moses hadde fått loven på steintavler på Sinai fjellet av Gud. Men denne pinse var annerledes. Presis som påsken for alltid hadde fått en ny betydning for disiplene gjennom Jesu død og oppstandelse, skulle pinsen også komme til å få en ny betydning med Helligåndens komme.
Da Den hellige ånd kom til disiplene bak lukkede dører, var det som en vind som fylte rommet de var i, som tunger av ild som satte seg på disiplene. Ånden kom med kraft, med veiledning, med hjelp slik at disiplene kunne utføre den oppgave Jesus hadde gitt dem:
«Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
Den nye pakt som Jesus var og er ble beseglet med Den hellige ånd. Den nye pakt, den pakt vi som kristne lever i, i dag, hadde og har et annet språk enn den gamle pakten hadde. Pakten som Moses inngikk på vegne av Israels folk på Sinai fjellet, den gamle pakten, var lovens pakt for lovens barn med du skal og du skal ikke.
Den nye pakt, er kjærlighetens pakt, som proklamerer: som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Og se, jeg sender dere min Ånd for å hjelpe dere å elske hverandre med min kjærlighet. Ånden taler ikke dommens språk, men kjærlighetens språk. Og alt Den hellige ånd taler til oss er sant, er kjærlighet.
På Pinsedagen, og alle dager fremover, får ordene, Guds ord om Jesus, Guds ord som er Jesus, ånd. De blir forståelige og virkelige og de blir det for alle. Det leser vi i teksten fra Apostlenes Gjerninger til i dag. Jøder fra alle folkeslag hører plutselig disiplene tale om Guds storhet på egne språk.
Pinsen markerer at nå inviterer Gud alle troende med inn i sin misjon for verden. Og Gud gjør det gjennom å markere at kirkens budskap er ment for alle, uavhengig av språklige, etniske, kulturelle eller andre skiller vi mennesker setter opp mellom oss. Den hellige ånd ber oss ta imot den slik at den kan hjelpe oss å se og oppdage dem som er på den andre siden av de skiller, de grenser vi har trukket opp mellom hverandre.
Pinsens ord er: Kjærlighet, sannhet, ny pakt, forståelig, virkelig, mangfold, grenseoverskridende, for alle. Ord som ikke bare sammenfatter Pinsen, men også den kirke og misjon Gud startet på Pinsedagen og som Gud ber oss være, ber oss ta del i. Og det er det den Den hellige ånd skal hjelpe oss med å være og ta del i, presis som den gjorde det for disiplene på den første Pinsedagen.
Dessverre vitner kirkehistorien om at vi mennesker så lett går feil når vi skal være kirke, være Guds misjon i verden. Kanskje fordi vi har glemt utgangspunktet, Pinsedagen, kanskje fordi vi takker nei til Den hellige ånd hver gang den har forsøkt å hjelpe oss, åpne våre
øyne, hjelpe oss å se de mennesker som har vært rundt oss. Kanskje fordi vi har fått for oss at vi er utgangspunktet for kirken og misjon. Satt oss selv inn på Guds plass. Og så har vi igjen satt opp alle de skiller og grenser Ånden kom for å bryte ned, og vise at de ikke trengs.
Overlat til oss selv kan kirke og misjon bli, har kirke og misjon opp gjennom historien vært ukjærlig, usann, uforståelig, virkelighetsfjern og grensestengende. Uten hverken åpne hjerter, sinn eller dører.
Det er selvfølgelig ikke sant om alle kirker eller alle kristne eller al misjon, men det er sant om mange nok til at mennesker har lidd på grunn av det. Noen gjør det fremdeles den dag i dag.
Vi trenger pinsedagen i våre kirker og i våre kristne liv. Vi trenger Guds ånd og Guds veiledning slik at vi kan være kristne og kirke som er Guds kirke i denne verden, som tar del i Guds misjon for denne verden. Sånn som Gud vet at verden trenger det.
Kanskje er det også på tide å slå fast at presis som kirke og misjon er Guds, så er Den hellige ånds også Guds hvis vi skulle være i tvil om det.
Ingen kristne har patent på Helligånden. Ånden er ikke mere hos noen enn hos andre. Den første Pinsedagen gjorde det veldig klart. Ånden kom til alle disiplene og de, kjære venner, var et salig mangfold.
Den hellige ånd er ikke mer hos de som taler i tunger enn hos de som ikke gjør det. Ånden er ikke heller mer hos de som kan tyde tungetale enn hos de som ikke kan det. Og skulle pinsevennene få for seg at pinsen og Den hellige ånd er mer hos dem enn hos andre, syns jeg vi skal gjøre som Egil Svartdahl oppfordret til i sin andakt på Facebook i dag. Minne dem om at: Pinsen er for alle, Pinsen er for alle. Og det samme er Den hellige ånd.
Tålmodig ventende på at vi skal ta imot den hjelp, kraft og veiledning den rekker fram mot hver den som tror på Jesus.
Den hellige ånd møter oss som dem vi er, på måter du og jeg er åpne for å ta imot.
Mine møter Den hellige ånd, min hjelp og veiledning fra Ånden skjer i den stille. Som en sakte brise og en varsom flamme. Fordi Helligånden kjenner meg og vet hvordan den skal møte meg.
For meg skjer det oftest på tre forskjellige måter: Som en hjelper som sitter på høyre skulder og hjelper meg med å finne veien. Som en indre stemmer annerledes enn min egen indre stemmer som veileder meg og gir meg råd. Som en ide eller tanke som plutselig dukker opp i meg. Så plutselig at jeg vet med en gang at det ikke var noe jeg selv fant på. For jeg kan også selv finne på gode ideer.
Sånn er mine møter, mine opplevelser med Helligånden.
Ingen store favntak. I stedet rolige, omsorgsfulle øyeblikk.
Det betyr ikke at min opplevelse, min relasjon med Den hellige ånd er mindre verd enn de hvis opplevelse og relasjon med Ånden er en mektig vind, en kraftig flamme.
Det eneste det betyr er at vi mennesker er forskjellige, vi er et mangfold og det tror jeg er bra det.
«Hellig Ånd, med lys og makt. Et med Faderen og Sønnen. Kom som Jesus selv har sagt. Styrk oss troen, håpet, bønnen. Fyll hver fattig sjel som tror, med den kraft som i Deg bor!»
Amen!
TRONDHEIM METODISTKIRKE 