Advent i sanger (4)
Det har blitt 4. og siste søndag i advent. Nedtellingen til jul nærmer seg sin avslutning. Snart skal vi få feire julehøytiden med familie og venner. Selv om det kanskje ikke blir sammen med alle vi er vant med å feire julen med, så skal vi få feire jul. Også i år.
Jeg håper du har kunnet bruke sangene jeg har delt i mine adventsrefleksjoner som din advents forberedelse til julehøytiden. Om ikke mange dager skal vi igjen få høre de velkjente ordene i Lukasevangeliet om Guds store gave til oss: at han har kommet til oss som et lite barn fordi han for alltid ønsker å være Immanuel, som betyr Gud med oss, i våre liv. Det er min bønn og mitt håp at være hjerter og tanker er forberedt på at enn en gang ta imot julens budskap.
Sangen som skal ta oss den siste delen i våre adventsforberedelser denne fjerde søndag i advent er «Nordnorsk julesalme» av Trygve Hoff. En salme som var ukjent for meg da jeg flyttet til Trondheim for snart halvannet år siden, men som jeg har blitt veldig glad i. I første vers synger vi:
Velsigna du dag over fjordan. Velsigna du lys over land.
Velsigna de evige ordan. Om håp og ei utrakt hand.
Verg dette lille du gav oss. Den dagen du fløtta oss hit.
Så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme. I armod og slit.
For meg er verset en bønn om at Gud skal velsigne vår hverdag. Der vi bor og lever våre liv. I både gode og mindre gode dager. For livene våre bærer med seg både lyse og mørke og ikke minst grå dager. Da er det godt å kunne be Gud ta vare på oss og velsigne livene våre.
I vers to synger vi:
Vi levde med hua i handa. Men hadde så sterk ei tru.
Og ett har vi visserlig sanna. Vi e hardhausa vi som du.
Nå har vi den hardaste ria. Vi slit med å karre oss frem.
Mot lyset og adventstida. D’e langt sør til Betlehem.
Dette verset opplever jeg sier mye om hvordan tiden har vært siden starten av mars. Vi lever så godt vi formår. Vi har tro på at «alt blir bra igjen». Samtidig har det tatt mye lenger tid enn hva vi har kunnet forestille oss. Vi lever kanskje ikke i den hardeste ri, men lang, det har den jammen vært. Da føles lyset og håpet så utrolig langt unna, at alt vi klarer å si er at «det er langt sør til Betlehem». Betlehem, staden, der julens gave, Guds kjærlighetsgave til oss ble for mer enn 2000 år siden. Er det fremdeles lys, er det fremdeles håp?
Svaret får vi i vers tre når vi synger:
Guds fred over fjellet og åsen. La det gro der vi bygge og bor.
Guds fred over dyran på båsen. Og ei frossen og karrig jord.
Du ser oss i mørketids-landet. Du signe med evige ord.
Husan og fjellet og vannet. Og folket som leve her nord.
Trygve Hoff (1985)
Håpet skinner igjennom i dette verset. Håpet om lyset som skinner i mørket og mørket som aldri overvinner det. For vi lever ikke alene i denne mørketid. Gud er med. Guds fred er midt iblant oss. Kommer over oss. Det ber vi om. Det tror vi på. At Gud ser oss. At Gud velsigner oss. Også nå. Også denne advents- og juletid. Det håpet kan vi ta med oss. Leve i det, støtte oss til det, tro at det sannelig er sant.
«Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,
og de skal gi ham navnet Immanuel
– det betyr: Gud med oss. » (Matteus 1,23)
Også denne siste adventssøndag dette året vil jeg oppmuntre deg til å ta deg en rolig stund i løpet av uken som kommer, gjerne med en kop kaffe eller te. Finn frem den musikktjeneste du bruker og lytt til denne sangen og ta imot det håp, det lys, det løfte som den vil gi.
Med ønsket om en velsignet 4. søndag i advent til oss alle,
Christina
TRONDHEIM METODISTKIRKE 