La oss sløse med kjærligheten!

Oppfordringen kommer fra vår pastor Christina Thaarup, idet vi går mot avslutningen av påsketiden og inn i pinsen. Les videre om hva Christina sier om kjærlighet og sløseri!

Kjærlighetens sløseri – TANKER MELLOM PÅSKE OG PINSE

Påsketiden nærmer seg sin avslutning. Pinsen står for døren med Helligånden, kirkens bursdag og Guds folk som virker og er til i Guds verden. Samtidig som vi går inn en ny tid i kirkeåret lever vi bestandig i påskens lys og hverdag. Hver søndag, uansett tid på kirkeåret, er en påskedag, er Herrens oppstandelsesdag. Hvordan da ta med oss påsken mer inn i hverdagen og også med inn i pinsen? Kanskje gjennom denne hverdagstanke, denne gang en påsketanke: La oss sløse med kjærligheten!

Nå er sløseri ikke vanligvis et ord som forbindes med noe positivt. I en ordbok jeg fant på nettet forklares sløseri som «ødsling og uvettig bruk.» Synonymer for sløseri blir ikke akkurat bedre for det er blant annet ord som «kaos, lettsindighet, rot, sjuskeri og slapphet.»

Hvorfor da sette sammen kjærlighet og sløseri? Hva skal det si oss?

Her må jeg dele hvordan denne påsketanken kom til meg.

Det gjorde den da jeg leste en bok og fikk nye perspektiver og tanker av det. Det er for øvrig veldig sunt. Både å lese bøker og å få nye perspektiver og tanker.

Boken jeg leste heter «Leva eller överleva – om kunsten att släppa taget» av Gøteborgs pastor Robert Eriksson. Jeg leste den i løpet av fasten sammen med fine folk jeg er i en online, nettbasert, bokklubb sammen med. Det kan for øvrig varmt anbefales. Både å være i bokklubb og også å prøve det på nettet.

Et kapittel i boken handlet om sløseri. Jeg forventet at jeg nå skulle lese noe om hvordan jeg kan sløse mindre i hverdagen, ta bedre vare på Guds skaperverk. Noe sånt. Men det handlet det overraskende nok ikke om. Det handlet i stedet om å sløse. Sløse mer. Sløse, ødsle med kjærligheten.

Som denne kvinnen gjør det i Matteus evangeliet 26,6 – 13: Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

Hendelsen beskrevet her i Matteus evangeliet skjer rett før Jesus feirer det siste påskemåltidet sammen med vennene sine. Hans siste tid har kommet. Han vet det. Vennene vet det ikke enda. Vi vet ikke om kvinnen visste det. Vi vet kun ut fra teksten at hun velger å se stort på alle sosiale regler og forventninger og gjør det hennes hjerte har overbevist henne om å gjøre: vise Jesus stor kjærlighet. Uten å forvente noe igjen. Hun gir kjærlighet for kjærlighetens skyld. Hun sløser med det fineste hun har. Og Jesus tar imot det. Tar imot henne og hennes gave. Og forsvarer henne overfor vennene når de ikke skjønner hvilken stor kjærlighets gave de presis har vært vitne til og hvor mye den betyr for ham. Ber til og med alle om for alltid å minnes henne og hennes gjerning når evangeliet forkynnes. Det er store ord fra Jesus. Hvordan tar vi dem med oss videre? Hva er det egentlig Jesus ber oss om å minnes? Kan det ha med mer enn ordene å gjorde? Enn handlingen? Kanskje dette minne krever at vi tar inn alle våre sanser?

For tenk om… Tenk om duften fra oljen hun salvet Jesus med fremdeles kunne duftes da han hang på korset? Tenk om duften av kjærlighetens sløseri var med ham, inkarnasjonen av kjærlighetens sløseri, midt i lidelsene og inn i hans død? Da døde han ikke alene på korset. Da var kjærligheten der, da kjærligheten døde. Og kjærligheten var der, da kjærligheten sto opp igjen.

Påsken budskap er jo nettopp dette: Kjærligheten gir alt for kjærlighetens skyld, så livet alltid vinner over døden, lyset alltid er sterkere enn mørket og håpet alltid det bærende i livene våre og ikke håpløsheten. For kjærligheten, Jesus Kristus Guds Sønn, vår Herre og Frelser, har overvunnet alt for vår skyld, for kjærlighetens skyld før enn vi har bestemt oss for om vi vil ta imot ham eller ikke, ta imot kjærligheten eller ikke. For et sløseri påsken egentlig er. Et kjærlighetens sløseri. Og det tror jeg er presis det Gud Fader, Gud Sønn og Gud Helligånd alltid har tenkt påsken skal være og er. Det står oss helt fritt å ta imot denne uendelige kjærlighetsgave. Gjør vi det, åpner vi oss selv opp for muligheten å også kunne sløse med kjærligheten. Både ved særlige tilfellen, som kvinnen i bibelteksten som oppsøker Jesus i den helligste av alle uker, påskeuken, for å gi han det dyrebareste hun har. Og i hverdagens små lysrom der et «jeg elsker deg, du er den fineste jeg vet om» kan komme som en uventet kjærlighets erklæring for den som den tar imot ordene og være helt rett å gi for den som deler dem der og da. Midt i hverdagen. Et hellig glimt av kjærligheten i et øyeblikks sløseri av kjærlighet.

Har du tenkt på at av alle de forskjellige tilfellene og hendelser i livet er det særlig et tidspunkt hvor vi sløser med kjærligheten og samtidig ønsker vi hadde gjort det oftere mens det enda var tid å gjøre det, nemlig til en begravelse eller en bisettelse. Sløseriet tar nesten ingen ende. For det er så mye å si, så mye kjærlighet å gi og det blir så lett og samtidig så utrolig tungt å tenke: sa jeg det til deg da du levde? Eller sparte jeg på ordene, på handlingene, på kjærligheten fordi det var jo bare hverdag og livet rullet på?

Pinsen ligger like foran oss. Og med den, påminnelsen om Helligånden alltid er ved vår side, som vår veileder, vår hjelper og vår venn. Kanskje vi denne pinsen skulle be Helligånden om hjelp. Om hjelp til å bli bedre til å sløse med kjærligheten. Både til hverdag og til fest. Både på fjellet og i dalen. Sløse med kostbar krukke og dyrbar olje. Sløse med ord og handlinger. Sløse med kjærligheten. Uten at det på noen måte gjør orden, handlingene, krukken eller oljen mindre verdt fordi vi sløser med dem. Nei, nettopp fordi at jo mer vi sløser med kjærligheten, jo mer kjærlighet er det å sløse med. Jo mer vi elsker, jo mer kan vi elske. Det er kjærlighetens mysterium. Det er kjærlighetens nåde. Den tar aldri slutt.

Pinsen er snart her. Helligånden og den kristne menighetens tid.

«Gode Helligånd lær oss å sløse med kjærligheten som kvinnen med oljen gjorde det. Lær oss å leve i og utfra påskens kjærlighets sløseri som Jesus rekker imot oss med åpne armer. Lær oss at kjærlighetens sløseri også er en hverdagstanke, er vårt hverdagsliv.»

Med ønsket om en velsignet pinse til oss alle,

Pastor Christina