Metodistmenigheten i Trondheim har betydd forandring og forskjell i mange menneskers liv, sa «gammelpresten» vår, Steinar Hjerpseth i sin preken på 140-års jubileumsgudstjenesten søndag 7. november. Menigheten har brakt tro og håp til mennesker, understreket han.
Utgangspunktet for Hjerpseths preken var Matteusteksten (Matt 5:13-16) om verdens lys og jordens salt – i følge ham et godt utgangspunkt for en preken ved et menighetsjubileum.
– Den kristne kirke er satt til å formidle Kristus inn i vår verden, og en tanke har slått meg foran denne jubileumsdagen, og det er at nettopp i skjæringspunktet mellom kirke og samfunn, der har Metodistkirken i Trondheim funnet sin plass, sa Hjerpseth.
– Gang på gang gjennom 140 år, har menigheten vist at den evner å være til stede midt i sin egen tid og bringe tro og håp til mennesker og grupper som trenger det på en særlig måte. Og med det står kirken i Trondheim i en god metodistisk og wesleyansk tradisjon, mente han.
Men en god etterfølgelse av Wesley er ikke å gjøre alt det han gjorde, understreket Hjerpseth. Wesley og hans venner hadde en unik evne til å gå inn i sin egen tid. En evne til å se behovene som eksisterte der på 1700-tallet i England. En evne til å gå menneskene i møte og bringe Kristus inn i deres tid og deres liv. Der ligger nøkkelen til god etterfølgelse.
En tilstedeværende menighet
– Og det er noe jeg gjerne vil løfte fram idag idag; at menigheten i Trondheim gang på gang gjennom disse 140 årene nettopp har vist at har evnet å være til stede her og nå. Den har klart å se og møte behov som har vært en del av samfunnet og miljøet her i Trondheim, sa Hjerpseth.
– Slett ikke fordi det ikke har vært kontroversielt, for det tror jeg det til tider har vært. Likevel har menigheten stått med rak rygg og være til stede i sin tid, sa han og viste til flere eksempler:
Samenes landsmøte i 1917, hvor Metodistkirken åpnet sine dører når mange andre stengte sine.
Den hemmelige jødiske synagogen som ble etablert med høy risiko, ja livsfare i 1941/42. Likevel ble dørene åpnet.
De tvangsevakuerte fra Finnmark som i 1944/45 bodde i kirken; sov i kirkebenkene og spiste i Wesleysalen. Dørene var åpne.
Og et av landets første kirkeasyl, som ble en krevende tid for menigheten, men dørene var åpne.
Metodister i Pride
– Så kan vi spørre: Hva med vår tid, spurte Hjerpseth og svarte selv slik på sitt spørsmål: – Jeg vet ikke om noen annen av våre menigheter som stiller opp i Pride-parade og går under egen parole og plakater med teksten: Metodister i Pride; hvor unge og godt voksne sammen går i denne paraden for å vise sin støtte og solidaritet.
–Det er ikke ukontroversielt. Langt ifra, understreket Hjerpseth. Dette griper inn i en konflikt som holder på å splitte hele kirken vår på globalt plan. Likevel velger en relativt liten menighet, å stå opp og forsøke å være med å bringe framtidshåp til en gruppe mennesker som befinner seg midt i kampens hete, sa han.
Har betydd forandring og forskjell
– Jeg tenker altså at menigheten her i Trondheim aldri stagnert (i motsetning til mange), men til enhver tid evnet å finne sin plass i sin tid, sa Hjerpseth. Menigheten har hatt et budskap å formidle, og det har den fortsatt. Så lenge dere klarer å møte menneskene som lever her og nå, så er det ingen grunn til at det skal stoppe med 140 år, mente gammelpresten vår som avsluttet sin preken slik:
– Dere er verdens lys og jordens salt, i Trondheim. Se stort på det dere er med på. Det har betydd forandring for veldig mange mennesker. Gud som selv kom for å gi oss alle håp og framtid, han er til stede med sin Ånd, han vil fortsette å virkeliggjøre sitt rike også i vår tid. La oss fortsatt ha åpne hjerter, sinn og dører.
–
Foto og utdrag av Steinars preken v/ Ole-Einar Andersen (basert på manus)
TRONDHEIM METODISTKIRKE 