Adventstiden er over oss igjen. Fire søndager i desember, som uke for uke tar oss enda litt nærmere julehøytiden. Mye skal skje innen vi kommer så langt. Hus og hjem skal pyntes med stjerner, julenisser og adventslys. Julegaver, julemat og juletre skal kjøpes. Blir det tid for julekort i år, eller blir det en vennlig hilsen i en melding? Hvilke julekonserter skal vi gå på? Blir det julebord i år, eller legger pandemien seg opp i det enda en gang? Så mye å forberede, fundere over, komme seg gjennom. Det er lurt å planlegge noe av alt det som skal skje, slik at det blir en sjans for at juleroen kan innfinne seg når vi når fram til 24. desember.
Ordet advent betyr «komme». Adventstiden handler om adventus Domini, «Herrens komme». Gud selv skal komme til oss mennesker. Vi trenger ikke oppsøke Gud. Gud kommer til oss der vi er. Samtidig står det i innledningen til Johannes evangeliet at: «Han(Jesus, Guds sønn) kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.»
For det at Gud kommer til oss, i julens budskap, i det lille Jesus barnet, i hverdagen som den ser ut hos hver og en av oss, er ikke det samme som at Gud blir tatt imot av oss. Gud maser seg ikke på. Kommer kun til den som ønsker han velkommen inn; i hjerte, tanke, sjel og sinn. «Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.»
Adventstid er ventetid, forventningstid. I adventstiden forbereder vi oss på at Herren skal komme. Like lurt som det er å planlegge for alt som skal skje i desember og ikke minst i julen, like lurt er det å planlegge for å kunne ta imot at også denne julen kommer Gud til oss der vi er. I det lille Jesus barnet som fødes i en stall og legges i en krybbe. Da Jesus ble født julenatt, var det ikke rom for hverken ham eller foreldrene hans. I juleevangeliet får vi vite, som du kanskje husker, at Maria og Josef ikke fant husrom noe sted da de kom seg fram til Betlehem. De måtte nøye seg med en stall.
Her kommer vi til det mine adventsrefleksjoner vil handle om denne advent. Et spørsmål til oss alle: Er det rom hos oss, hos deg og meg til å ta imot Gud som kommer til oss enda en gang i juleevangeliet, i salmer, i bønner, i nærvær, i stillhet, i felleskapet med familie og venner? Eller er vi dem som sier: Nei, her ikke plass. Alt er opptatt. Finn et annet sted å være, et annet hjerte å finne rom i.
Har vi hjerterom for Jesusbarnet? For den store, omfavnende, betingelsesløse kjærlighet som Gud sendte til alle som ville ta imot den for to tusen år siden og som han har sendt til oss hver eneste dag siden den første julenatt. Er julens budskap blitt noe som kjører på rutinen? Noe som vi ikke riktig klarer å ta inn lenger, som ikke får bo i hjertet vårt?
Vi kan jo historien. Den er den samme år etter år. Ikke noe nytt der. Men det trenger jo ikke gjøre budskapet mindre verdt av den grunn. Trenger ikke minske gleden eller storheten i kjærligheten Gud har til oss. Som vi synger det i en kjent julesalme: «Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født; Da lyste stjernen som en sol og engler sang så søtt.»
Selv om budskapet er det samme, er det like stort og nådefullt hver julekveld. Men å ta imot det, la det synke helt inn og forme oss, krever noe av oss. At vi tar imot Gud som enda en gang kommer til oss i julens budskap. At vi finner plass til budskapet og ønsker det, ønsker Gud velkommen inn. Også i år.
Min oppmuntring til oss alle denne adventstiden, er å kjenne etter og gi plass til, og lage hjerterom for Jesus barnet, så at hele fylden av julens budskap kan få ta bolig i oss når vi kommer fram til julaften. Ta sakte skritt, dag for dag, som åpner våre hjerter sa at vi kan si: «Her, Jesus, her er det plass, her er det hjerterom for deg og for din kjærlighet til meg.» Det finns forskjellige måter å gjøre det på, like forskjellige som vi mennesker er forskjellige. I julesalmen fra i sta tennes det lys: «Da tenner moder alle lys så ingen krok er mørk; Hun sier stjernen lyste så i hele verdens ørk.»
Kanskje det var noe å prøve, tenne et lys og sitt i stillhet i 5 minutter og se lyset brenne. Eller ta kopp kaffe/te/varm sjokolade og lytte til en julesalme på mobilen. Stoppe opp og se barn leke og bli berørt av deres glede. Lese juleevangeliet i Matteus eller Johannes og fundere på hvordan disse tekstene sier noe om Guds kjærlighet til oss.
Hvis det å være i naturen er det som best åpner ditt hjerterom, så vær der jevnlig i adventstiden. Hvis det å være med mennesker er det som åpner ditt hjerterom for Jesus barnet, så vær med mennesker. Er det å være kreativ, så vær kreativ. Er det å være praktisk, så vær praktisk. Uansett hva du og jeg gjør, så la oss denne adventstid skape hjerterom for Jesusbarnet, så også vi helhjertet til jul kan synge: «Jeg holder av vår julekveld og av den herre Krist, Og at han elsker meg igjen, det vet jeg ganske visst.»
Med ønsket om en velsignet adventstid til oss alle.
Pastor Christina
TRONDHEIM METODISTKIRKE 