Vi har kommet fram til årets siste adventssøndag, 4. søndag i advent. Alle fire lys er tent. Ventetiden er snart over. Det er kun fem dager til julaften.
Gleder du deg? Er du spent? Merker du julestemningen? Eller du stresset? Oppgitt? For mye å gjøre og for lite tid til å gjøre det i? Og hvordan er det med ditt hjerterom, hva er det som tar plass i ditt innerste?
Første søndag i advent stilte jeg oss alle disse spørsmål:
Er det rom hos oss, hos deg og meg til å ta imot Gud som kommer til oss enda en gang i juleevangeliet, i salmer, i bønner, i nærvær, i stillhet, i felleskapet med familie og venner eller er vi dem som sier: Nei, her ikke plass. Alt er opptatt. Finn et annet sted å være, et annet hjerte å finne rom i. Har vi hjerterom for Jesusbarnet? For den store, omfavnende, betingelsesløse kjærlighet som Gud sendte til alle som ville ta imot den for to tusen år siden og som han har sendt til oss hver eneste dag siden den første julenatT?
Jeg skal gjerne være den første til å innrømme at de seneste ukenes nye smitteverns-anbefalinger og påbud på grunn av økt smitte har frustrert meg. Hverdagen har blitt litt vanskeligere, og noe som jeg VIRKELIG hadde gledet meg til, nemlig å feire julaften i kirken sammen med menigheten, blir ikke til noe i år heller. Så utrolig kjipt.
Samtidig vet jeg at det blir jul likevel. En annerledes jul, men fortsatt jul. Med familie. Med god mat og julesang. Med gaver og lek med tantebarn. Jeg har mye å glede meg over. Enda mer å være takknemlig for. Selv i en annerledes julehøytid. Det håper jeg også du har og at du kan se at du har det. For jeg tror at noe av det som virkelig skal kunne åpne opp ditt og mitt hjerterom for Jesusbarnet, Guds fineste gave til oss mennesker noensinne, det er takknemlighet og det er å prøve og løfte blikket. Se stjernene på himlene. Stjernene i vinduene i hjemmene til folk. Julelysene rundt omkring. Lys midt i alt som er mørkt og kan virke mørkt.
I en dansk julesang, med tekst av presten og dikteren Johannes Møllehave og melodi av artisten Anne Linnet, synger vi i første vers:
En stjerne på himlen og flere og flere. I natt føder himlen med jordiske veer. I natt lover himlen at den vil befri oss. Maria på eslet. Med lille Messias.
Det sies så mye i dette første verset. Himmelen var på alerten da Jesusbarnet skulle fødes. Fødes som menneskebarn, slik alle andre menneskebarn har blir født. Med jordiske veer. Eller rier som det heter på norsk. Og likevel, i dette lille barnet ble det også født et løfte. Om befrielse. Om Guds nærvær. Om kjærlighet. Om en annerledes konge som er på vei for å hjelpe mennesker å finne veien hjem til Gud. Til å vite at de, at vi alltid har et hjem der Gud er.
I natt ruger himlen på gleden og freden. Så varsomt i mørket som fuglen i reden. Og freden og gleden nå fødes de i oss. Maria på eslet. Med lille Messias.
Å gi plass i vårt hjerterom til Jesusbarnet, er å gi plass til den fred og glede som englene sang om, som gjeterne fikk ta imot og som Maria gjemte i sitt hjerte, i sitt hjerterom. En himmelsk glede og en himmelsk fred. Storslått og overstrømmende. En varsom glede og en varsom fred. Stille og nesten umerkelig. Begge følelser og opplevelser fødes i oss når vi gir hjerterom for Jesusbarnet. Det store og det lille. Fordi livet rommer begge deler. Fordi vi rommer begge deler. Noen dager kan vi ta imot Guds storhet. Andre ganger er det Guds litenhet som vi klarer å ta imot. Begge deler er fullt ut Gud. Begge deler er fullt ut hans kjærlighet til oss. Den kjærligheten som han sendte til oss første gang en julenatt og som han har sendt og sender til oss hver dag siden.
I det siste verset i julesangen synger vi:
En plass mellom sau, i en stall mellom kyrne. Hun fødte og svøpte den lille i klede. Og hyrdenes glede var stor som Marias. Lys tentes i mørket. Nå fødtes Messias. Nå fødtes Messias Nå fødtes Messias.
Når jeg synger dette verset, eller leser det som det nydelige diktet det også er, så fylles jeg av mange ting: Glede. Fred. Kjærlighet. Og håp. Håp der man ikke først kan tro at håpet skal fødes og finnes. Håpet som noe så sårbart og samtidig fullstendig vidunderlig som et nyfødt lite barn er. Håp, som deles med andre så håpet blir større. Og håpet som, lik lyset, alltid er større enn mørket. Å gi plass for Jesusbarnet i ditt og mitt hjerterom, er å gi plass for håpet. Det trassige håpet. Det usannsynlige håpet. Det levende håpet. Håpet som er Jesus selv.
Immanuel – det betyr Gud med oss.
Med ønsket om en velsignet 4. søndag i advent til oss alle,
Pastor Christina
TRONDHEIM METODISTKIRKE 