SUSAN – PREST MED LIDENSKAP OG GLEDE

– Å være prest er det jeg elsker aller mest i livet. Og jeg er det med mye lidenskap og glede, sier pastor Susan Gatwiri Mati (47) til hjemmesiden vår. Susan er fra Kenya, men tjenestegjør siden høsten 2021 som metodistprest på Hønefoss. Med to mastergrader fra Menighetsfakultetet har hun også solid faglig bakgrunn. Søndag 6. mars preker Susan på vår internasjonale gudstjeneste!

– Å bli prest er den beste avgjørelsen jeg har tatt noen gang. Jeg har aldri angret et øyeblikk. Jeg elsker å tjene Gud; det er min største motivasjon i livet. Jeg er overbevist om at det er Guds kall til meg. Jeg føler sterkt for å være prest; å preke, døpe, vie og møte mennesker i ulike livssituasjoner og sammenhenger, forteller Susan. Å være prest gir meg sterk indre tilfredshet. Derfor er jeg kjempefornøyd, og tror jeg har valgt tidenes beste yrke og karriere, sier hun entusiastisk. Susan er gift med Benjamin Mati, som var metodistpastor i Kenya i mange år før kom han til landet. Som Susan, er han også utdannet på MF, og sammen har de tre gutter (Victor 21, Prosper 16, og Joshua 15 år).

– Livet er ikke alltid lett, og Gud lover oss heller ikke et lett liv. Livet mitt har ikke vært uten utfordringer, men jeg har alltid lært meg å jobbe hardt. Jeg er et vitnesbyrd om at hardt arbeid og besluttsomhet lønner seg, mener Susan som forteller at hennes livsmotto er: Susans livsmotto er: «Gi aldri opp! Fortsett å prøve!»

Guds nåde er alltid tilstrekkelig for alle.

Solid metodistfamilie

Hun ble født i åssidene til fjellet Mount Kenya, i Meru County, for førtisju år siden, og er den syvende av totalt ti søsken. Begge foreldrene er trofaste medlemmer av metodistkirken i Kenya, og alle hennes søsken er også metodister.

– Jeg vokste opp på søndagsskolen og elsket alt som hadde med kirkelige aktiviteter å gjøre, slik som sang og dans. Som ung jente tok jeg imot Jesus i mitt hjerte, og har hele tiden siden følt et sterkt ønske om å tjene ham, forteller Susan. Hun ble engasjert søndagsskolelærer som 16-åring, og ungdomsleder som 18-åring. På videregående skole var hun sekretær i en kristen ungdomsgruppe. – Jeg elsket kristne sanger, særlig lovsanger. Jeg beundret også hvordan predikanter og pastorer med lidenskap og entusiasme underviste og forkynte Guds ord. Jeg bestemte meg tidlig for å tjene Gud på den måten, det virket interessant og givende, forteller hun.

– Hvorfor kom du til Norge, og ble boende her?

 – Jeg kom til Norge i 2011 for å studere teologi som stipendiat i et utvekslingssamarbeid mellom Kenyan Universitet og Menighetsfakultetet i Oslo, forteller Susan. Meningen var at hun skulle reise tilbake til Kenya straks hun hadde fullført sin mastergrad i teologi, men da det var gjort, ble hun nysgjerrig på et ny lansert masterstudium i religion, samfunn og globale spørsmål.

– Jeg trodde en kombinasjon av de to masterstudiene ville gi meg enda bedre kunnskap om og forståelse av religionens relevans i dagens globale og flerkulturelle samfunn, sier Susan som dermed kan vise til to mastergrader.

Tidlig i studieårene ble hun kjent med «International Methodist Church» (IMCO), i Oslo (Metodistkirken på Grünerløkka), og ble et aktivt og engasjert medlem der i 2012. Hun ledet flere av menighetens utvalg, blant annet for søndagsskole og ungdomsarbeid.

– Sakte, men sikkert begynte jeg å kjenne en sterk trang og ønske om å jobbe i kirken Norge, forteller Susan. Én dag, på vei fra gudstjeneste, hørte hun en stemme i hjertet som sa: «Gud er én. Du kan tjene ham hvor som helst i verden. Det trenger ikke nødvendigvis å være i ditt eget hjemland». Hun ble også minnet om at John Wesley, metodismens grunnlegger, en gang sa: «Verden er mitt sogn».

– Jeg fortsatte å tenke over det, mens jeg ba om Guds veiledning. Jeg trodde ikke det ville være lett, med mindre jeg kunne jobbe i en internasjonal menighet. Men mannen min, og guttene våre, var veldig positive og støttende, og de oppmuntret meg til å studere norsk og lære meg språket, sier Susan.

Da mannen Benjamin var ferdig med sine studier med Menighetsfakultetet i januar 2021, var familien likevel innstilt på å reise hjem til Kenya, for det var ikke ledig jobb i Metodistkirken i Norge.

– Men, stråler Susan, – ved Guds nåde dukket det plutselig opp en ledig stilling.  En dag fikk jeg e-post fra tilsynsprest Knut Refsdal som spurte om jeg var interessert i å være prest på Hønefoss fra august 2021. Selvfølgelig svarte jeg ja, sier Susan. Hvorfor ikke? Familien min og jeg var så begeistret, og vi takket Gud for å ha besvart våre bønner.

Susan har aldri hatt problem med å bli akseptert, verken i samfunnet eller Metodistkirken. Den største utfordringen har vært språket. Da hun kom til Norge, kunne hun bare engelsk. Å kombinere norsk språkkurs med studier på engelsk, og familieliv, var ikke bare enkelt, så hun slet noen år med språket. Nå forstår hun norsk godt, og snakker stadig bedre: Samtidig har hun ikke noe imot at vår Internasjonale gudstjeneste skal foregå på engelsk …

Den største utfordringen har vært å finne en relevant jobb i tråd med utdannelse og yrke. – Mange sa til meg at religion er i ferd med å bli irrelevant i Norge, og at jeg burde ha valgt noe annet enn teologi, hvis jeg fortsatt ønsket å bli i landet, forteller Susan. Men så dukket Hønefoss opp!

Evangeliene forbløffer meg alltid, spesielt når jeg leser om hvordan Jesus håndterte sosiale problemer som utroskap og andre sosiale onder i sin tid.

– Hva er den største forskjellen mellom livet i Kenya og Norge?

– Mennesker har sin egen måte å leve på, over hele verden. Imidlertid er vi også like, fordi vi alle er skapt i Guds bilde, mener Susan, men livet i Norge er selvsagt annerledes enn i Kenya, sier hun.

– Den største forskjellen for meg er klimaet og kulturen. I Kenya har jeg aldri sett snø. Det var bare noe jeg hørte og leste om i geografitimene på skolen. Kenya er som mange afrikanske land veldig varmt nesten hele året, i motsetning til i Norge. Kulturen er også annerledes, inkludert nasjonalspråket. I Norge er norsk morsmål som læres og snakkes av alle. I Kenya er det mer enn 47 forskjellige språk, og Kiswahili er det eneste nasjonale språket som forener alle. Mange kenyanere forstår slett ikke hverandre.

– Hva gjør troen og kirken relevant i dagens samfunn?

– Bibelen sier at vi er verdens lys. Kirken forventes å være et godt eksempel for verden ved å gjøre gode ting, vise kjærlighet og medfølelse og ikke fordømme noen. Jeg tror den kristne troen er tuftet på Guds kjærlighet til verden. Den kom Jesus for å demonstrere, og den skal vi bringe videre.

– Hva er da kirkens største oppgave og utfordring?

– Kirken er forpliktet til å gjøre alle mennesker til Jesu disipler, slik misjonsbefalingen gjør det klart. Utfordringen er «inkludering» – å faktisk tro og mene at vi alle skal være Jesu disipler. I den aktuelle sosiale og etiske debatten, kan kirken kanskje oppleve det som et dilemma. Men jeg tenker at Gud er den eneste dommeren, og ikke vi som kristne. Vår hovedoppgave er å gjøre alle mennesker til Kristi disipler, og ikke å dømme eller fordømme noen. Tross alt er vi alle Guds barn, skapt i hans eget bilde og likhet, sier Susan.

Den overbevisningen preger også hennes syn på den brennaktuelle debatten og situasjonen i Metodistkirken, knyttet til homofilispørsmålet:

– Etter min mening bør ikke kirken være splittet i etiske og sosiale spørsmål, for Jesus inviterer alle til å ha fellesskap med ham. Vi bør heller ikke dømme noen, uansett grunn, fordi Gud er den absolutte dommer. Og Guds nåde er alltid tilstrekkelig for alle. Vi er alle frelst av Guds nåde og barmhjertighet. Dette betyr at Guds frelsende nåde ikke er begrenset til noen. Vi som kristne er heller ikke bedre på alle måter enn andre, mener Susan.

– Evangeliene forbløffer meg alltid, spesielt når jeg leser om hvordan Jesus håndterte sosiale problemer som utroskap og andre sosiale onder i sin tid. Jeg ser på Jesus som et perfekt eksempel og et forbilde i tjenesten. Hans oppdrag på jorden var ikke å bringe dom, men å søke og redde de fortapte, sier Susan. – I sin tjeneste viste Jesus mye medfølelse og kjærlighet til alle. Han samhandlet med alle klasser av mennesker, både rike og fattige, syndere og utstøtte. Han samhandlet også med de som trodde at de ikke var syndere, slik som fariseere og de skriftlærde, lovens lærere.

– Jeg er overbevist om at Gud har kalt meg til å tjene hele sitt folk fra alle samfunnslag. Jeg trenger å vise dem kjærlighet og medfølelse slik Jesus gjorde. Jeg har ingen forpliktelse til å dømme noen, for jeg tror at Gud er den endelige dommeren, understreker Susan.

– Det ble et langt svar, men kanskje jeg på denne tabloidskalaen kan plassere meg i midten, antyder hun.

– Har du et favoritt-bibelvers?

– Efeserne 2:8-9, og der står det: «For av nåde er dere frelst ved tro, og dette er ikke fra dere selv. Det er Guds gave, ikke ved gjerninger, slik at ingen kan skryte».

–Jeg tror at vi ikke av oss selv kan gjøre noe godt eller være rettferdige overfor Gud. Gud kunne ha valgt hvem som helst andre enn meg, men han valgte meg. Ikke fordi jeg oppførte meg bedre enn andre, men bare gjennom nåde og barmhjertighet.

– Og en favorittsalme/sang?

– «Hvilken venn har vi i Jesus»! Jesus er ikke som en mann som ombestemmer seg. Han er en virkelig venn, som aldri forlater oss. Selv når vi gjør galt, er Jesus alltid klar til å tilgi oss, i motsetning til alle andre i verden hvor vi kan miste venner og aldri få dem igjen. Jesus er alltid villig til å akseptere oss tilbake til sitt fellesskap, understreker pastor Susan Gatwiri Mati.

Søndag 6. mars kan du høre og møte henne på Internasjonal gudstjeneste i Trondheim Metodistkirke!