koronaens ettervirkninger

Hverdagstanker om å ta godt vare på oss selv og hverandre i koronaens ettervirkninger.

Denne helgen er det to år siden Norge stengte ned på grunn av et ukjent virus ved navn korona som på skremmende vis truet vår helse og helsevesen. Tiltak måtte til, og de var rett så dramatiske. Ja, ikke siden 2. verdenskrig hadde det skjedd noe så dramatisk.

Den gang trodde vi jo at nedstengning og sånt, det var snakk om noen uker, kanskje måneder. Ikke visste vi at det skulle være snakk om år, og at korona er et virus vi må leve med og ikke blir kvitt. Vi tilpasset oss og livet gikk videre, som livet alltid gjør, også selv når det ser annerledes ut enn vanlig.

Det som vi fremdeles ikke vet så mye om det er konsekvensen av korona virusets inntog i våre liv, vår hverdag og i vårt samfunn. Hva blir ettervirkningene av de siste to årene? Det er det ingen som riktig vet. Kanskje det beste stedet å starte, kanskje det eneste stedet å starte, er med og ut fra innsikten om at det blir ettervirkninger. De to siste årene får konsekvenser i mange år framover. Jeg tror vi gjør klokt å starte der.

For de som har hatt korona, er ettervirkningene tydelige. Det har tatt lang tid å komme tilbake til noenlunde normalform og mange er fortsatt ikke der. For noen er det til og med et spørsmål om å finne en ny normalform, for den gamle er et fortidsminne som ikke kommer igjen.

Ettervirkningene for alle de som måtte stå på når det var som verst, har vi ennå ikke sett. Jeg er bekymret for alle som har jobbet og som fremdeles jobber innom helsevesenet. Hvor mange av de har brent seg ut for samfunnets beste? Og hvordan har vi tenkt å ta vare på dem nå her etterpå?

Jeg har skrivende stund korona. Er bare mildt rammet av noe som mest av alt føles som en forkjølelse, som gjør meg sliten. Vet ikke om jeg får noen ettervirkninger av et mildt forløp. Det vil tiden vise. Jeg håper det ikke.

Jeg har prøvd å være farlig nær å bli utbrent. Jobbet for mye og tatt for dårlig vare på meg selv og mine behov. Det går ikke. Ikke for noen av oss. Det skjedde våren 2018. Jeg husker tydelig følelsen av å være helt utslitt, og vite at jeg sto kun få skritt fra å gå fullstendig og ødeleggende inn i veggen. Jeg fikk takk og lov sagt fra i tide. Ikke alle gjør det.

Samtidig hadde utslittheten en pris som skulle betales for å bli et fungerende og noenlunde velbalansert menneske igjen. Jeg måtte sykemeldes på halv tid. Først i noen uker, så noen uker til og endte opp med å være sykemeldt i nesten 6 måneder. Jeg husker jeg sa til min lege at jeg ikke hadde forestilt meg at sykemeldingen skulle vare så lenge. Han sa noe som jeg fremdeles husker veldig godt og som fikk tårene fram. Han sa: «Du var mer sliten enn du trodde.»

Det er utrolig deilig at vi har fått en hverdag som ikke er begrenset av et irriterende virus som skal herje og bestemme. Vi kan samles, vi kan klemme, vi kan nyte av uteliv og kulturliv, vi kan reise sørpå. Vi kan gjøre mye av det vi kunne innen koronaen kom på besøk og det er utrolig befriende.

Samtidig har vi en jobb foran oss. En jobb og et ansvar som samfunn og fellesskap å ta vare på de som koronaen ikke viste noen nåde: de som ble syke og de som pleiet de syke. De som ble isolert og ennå ikke har klart å finne veien tilbake til fellesskapet. De som gikk konkurs og mistet en livslang drøm, at de må få nye drømmer og se dem bli til virkelighet. De som mistet og ikke fikk være med og ta et siste farvel. Og mange, mange andre.

Nå, mer enn noen gang trenger vi hverandre. Å se og bli sett. Å bære og bli båret. Å lytte og bli lyttet til. Løfte opp hverandre slik vi vet Gud alltid ønsker og løfte oss opp.

Jeg vil avslutte med omkvedet til det som skulle vært avsluttende salme til søndagens gudstjeneste. Salmen er skrevet av Sigurd Lund, heter «Dine løfter er mange, din trofasthet stor» og omkvedet går slik:

«Herre, led du oss frem, la oss bli til hjelp for dem 
som du viser oss trenger en hånd! 
Gi oss lys til å se, gi oss vilje til å be: 
Herre Gud, fyll vårt liv med din Ånd!»

Med ønske om en velsignet fastetid og gryende vår.

Pastor Christina