«På ein dag som dette ser eg ikkje etter eit glansbilete av mennesket» sa preses i Den norske kirke, biskop Olav Fykse Tveit på kveldsgudstjenesten vår på allehelgens-søndagen 6. november. Også liv som gikk i stykker og mislyktes, er i nådens lys på allehelgendagen, undertstreket han.
En dag han understreket kan utløse mange tanker og følelser hos oss: «Vi kjenner på eit vemod, kanskje tung sorg, eller eit tomrom som ikkje lar seg så lett fylle. Men dette er også ein dag som får fram det vakre. I musikken, i tekstar, i lys, i blomar, som vi tar fram og minnest det vakre og gode dei gjorde og var, og som vi gjerne tar vare på.
For det tek slutt, dette livet i denne verda. Døden bryt dei relasjonane vi har hatt. Men noko kan vi ta med oss vidare. Minnene. Frøa dei sådde. Smila som sette seg i sinnet. Kjærleiken dør ikkje», fastslo Fykse Tveit.
Forutgående nåde
Bare noen timer før han kom til gudstjenesten vår, hadde han fått beskjeden om at den gode vennen, nrk-journalisten og forfatteren Tomm Kristiansen brått var død. «Tom har med si forteljarstemme skapt så mange bilete for vårt indre auge av Afrika og av mykje anna, ikkje minst menneske og vår Gudstru som kjem for meg i kveld», sa Fykse Tveit og fortsatte: «Denne veka låg det ei bok på pulten min frå han, «Afrika på 200 sider», med ei helsing frå Tomm inni: «En hilsen fra en del av verden du kjenner! Jeg fant Gud der, og han hadde vært der lenge.» Dette er jo god metodistisk teologi om den forutgående nåde. Gud er der før oss, sa preses.
På godt og vondt
«Det er noko tvetydig over menneskelivet som også vert sterkt synleg og merkbart for oss i møte med døden. Det vakre tek slutt. Og vi bør bli ærlege i møte med døden. Vi kan ikkje pynte på noko eller endre noko meir då», sa Fykse Tveit i sin preken. «Slik kan ein allehelgensdag med feiring av dei døde bli litt skakk eller litt halv. Vi kjenner menneske på godt og vondt».
«Dette er helgnane sin dag. Kven dei nå måtte vere. I vår lutherske kyrkjetradisjon, som har vore tilbakehalden med å feire så mange helgenar, er det nokon vi har høyrt om. Her er i Trondheim er vi ved Heilag Olavs grav, og vi vert stadig minna om det. I det økumeniske arbeidet markerte vi også ikkje-kanoniserte helegenar, så som Dietrich Bonhoeffer, Martin Luther King og Moder Theresa», sa Fykse Tveit. «Det er mange som har gitt oss gode førebilete. Nokon ved måten dei levde på. Nokon ved måten dei døydde på, og korleis deira minne vart eit frø som vaks til noko mykje større etter deira død».
Preses prekte ut fra Lukas’ versjon av bergprekenen (6:20-23), en tekst som med sine saligprisninger nesten kan oppleves provoserende rett fram om det motsetningsfulle i livet.
«Sæle de fattige!» «Sæle de som no svelt!» «Sæle de som no gret!» «Sæle de som vert hata, spotta og kasta ut…!»
«Det er ikkje dei mektige, dei perfekte, dei priviligerte, dei stødige, dei sterke som vert tiltalte», poengterte Fykse Tveit og utydypet bruken av ordet «sæle» («salige») I engelske bibeloversettelser bruykes ghjerne «blessed» (velsignet). Men det greske ordet «makarioi» kan også oversettes med «lykkelig».
Håp, her og nå
«Det er eit ord som kan verke provoserande, fordi ein opplever at det nettopp ikkje er slik», sa han, men likevel: «Det finst ord som ber meining i seg som kan gje oss det motet som trengst for å sjå det heilage og ukrenkjelge i mennesket, men som også kan få oss til å tru på Guds kraft til å skape forandring», undertstreket Fykse Tveit.
Vi tenkjer lett at det kristne håpet som Jesus uttrykkje, er eit håp om noko så langt framme at vi ikkje kan sjå det no, bak død og grav. Men det lyser inn i det livet vi lever no. Og difor vert dette ord som skaper det orda seier. Det vert slik. No. For Gud kan vere noko i ditt liv som gjer deg til meir enn eit tap eller ein tapar, eller ein fortapt», sa han.
Preses Olav Fykse Tveit avsluttet sin preken med noen betraktninger rundt sin favorittsalme «Deg å få skoda», som vi også sang før prekenen etter hans ønske. En eldgammel irsk salme, som kanskje har vært sunget i Trondheim for snart tusen år siden. Fykse Tveit er glad for den nynorske oversettelsen, bortsett fra akkurat åpningsstrofen hvor han synes originaltekstens «Be Thou my vision, o Lord of my heart» tar enda bedra tak i hva det dreier seg om:
«Det er ikkje berre det som eg skal sjå ein gong langt der framme, det er tale om, det som er utanfor tida som er å vere «sæle», eller å vere «salig». Men det er den visjonen, det biletet vi kan bere med oss kvar dag, i vårt indre, og som vi kan la kome til uttrykk i det vi seier, det vi syng, det vi ber – men også der vi går og i det vi gjer. Det kan gjere at det er noko «sælt», noko som ikkje er berre mitt, men Guds – også i mitt liv, hefr og nå», sa preses Olav Fykse Tveit.
Vi feiret også nattverd hvor preses Fykse Tveit og vår prest Christina forrettet og delte ut brød og vin sammen. Og lysgloben ble fulltent av lys.
Etter gudstjenesten tok preses seg også tid til en spørsmåls- og samtalestund, ledet av presten vår Christina Thaarup. Der svarte han på spørsmål både om hva det å være preses innebærer, hva hans ti år som Generalsekretær i Kirkenes Verdensråd har lært ham, om status for «Nådens Fellesskap», homofilispørsmålet og krigen i Ukraina.
En annen som bidro til å gjøre allehelgen-kveldsgudstjenesten til en god opplevelse, var musikeren Henning Sommerro som på kort varsel steppet inn som organist. Hans lekne improvisasjoner til pre- og postludium var bare nydelige. Dessuten tillater referenten seg å si at Sommerros «komp» til min salme «Nåden feiger aldri ut» som avsluttet gudstjenesten, var en sann fryd! (Salmen ble forøvrig skrevet, direkte inspirert av ord som ble sagt under festgudstjenesten for preses i Nidarosdomen 11. oktober 2020). Jeg gjengir de to første versene, og ikke minst refrenget hvor Sommerro fikk fram «dansefoten» hos flere enn meg… En salig opplevelse!
1) Nåden feiger aldri ut! Du kan snuble, gå på trynet
men for Gud som elsker alle, er du aldri ut av syne!
Slik er Guds kjærlighet.
Vi kan gråte og danse!
Vi kan føle og sanse!
Det er nådens puls som gjelder!
Det er Guds kjærlighet!
2) Nåden feiger aldri ut! Den har evig datostempel,
gjelder like godt på gata, som i katedral og tempel.
Slik er Guds kjærlighet.
Gudstjenestereferat og foto: Ole-Einar Andersen
TRONDHEIM METODISTKIRKE 