TRONDHEIM METODISTKIRKE :-) åpne hjerter – åpne sinn – åpne dører

" Vi ønsker å være en åpen, inkluderende og fordomsfri menighet for alle mennesker. Alle betyr ALLE for oss! Kirka vår er åpen for Gud, for livet, for verden – og for deg! "

pastor KJELL WERNER:

Pastor KJELL WERNER RØDDER er fra august 2016 ansatt som pastor i Metodistkirken i Trondheim i en deltidsstilling. I sin faste spalte på hjemmesiden  vil han dele sine refleksjoner omkring en rekke tema og spørsmål – både innen og utenfor kirkeliv og teologi:

Vi trenger et språkkurs i kjærlighet

Januar: Vi trenger alle et språkkurs i kjærlighet. Og vi trenger handlekraft mer enn den ordkrigen som utspiller seg på sosiale medier. Vi trenger et kurs om det språket som er født i Guds hjerte og som bare kan meddele seg fra hjerte til hjerte. Så når vi lar barmhjertigheten får rom mellom oss åpner vi kanaler for Guds nåde og godhet og bekrefter slik vår identitet som et humant samfunn, et kristent fellesskap og ansvarsbevisste medmennesker.

Det er hjerteskjærende å være vitne til flyktningenes lidelser nå når vinteren har kommet til Europa. Vi har visst for lengst vent oss til både tanken og realiteten at mennesker dør under flukten fra nød og krig.

Det er utålelig at mennesker som forsøker å redde sine liv må sette livet på vent i alt for lang tid fordi vi er mer opptatt av å begrense innvandringen og sende signaler om at vi ikke har rom for dem. ”Flyktningepolitiske hensyn” heter det visst. Vi må beskytte vår velstand.

Selv om det har stått høyt på den politiske agendaen i årtier at vi må etablere en mer rettferdig fordeling av verdens resurser, synes veien dit enda lang. Vi liker ikke å si det høyt men det er mye i dagens situasjon som ligner på Europa i 1930 årene.

En gammel vismann har sagt: ”Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer for livet utgår fra det” Salomo het han og han skriver i Ordspråkene i kapittel 4:

20 Lytt til det jeg sier, min sønn,
vend øret til og hør mine ord!
21 Slipp dem aldri ut av syne,
bevar dem dypt i ditt hjerte!
22 For de gir liv til den som finner dem, og helsebot for hele kroppen.
23 Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.

24 Hold deg fra å tale falskt,
bruk aldri leppene til svik!
25 Ha øynene rettet framover,
fest blikket på det som ligger foran deg!
26 Legg merke til de spor du skal følge,
hold hele veien stø kurs!
27 Vik ikke av til høyre eller venstre, hold foten borte fra det som er ondt!
”Bevar ditt hjerte.” Både den hebraiske og greske betydningen av ordet hjerte omfatter følelser, vilje og intellekt.

Hjertet er det indre «selvet» som tenker, føler og beslutter. Når Bibelen bruker ordet hjerte, og det gjør den hele 860 ganger (databibelen gjør at det er fort å sjekke det) da refereres det alltid til et aspekt ved menneskets personlighet. Jeg tror dette er kjernen i vårt åndelige og psykologiske DNA. ”I hjertet bærer vi Guds bilde,” skriver Peter Haldorf og fortsetter ”dette er det mest autentiske uttrykket for hvem vi er.” Vi er skapt til kjærlighet, til å elske og til å elskes. Uten dør vi. Så enkelt og så besværlig.

Derfor trenger vi alle språkkurs i kjærlighet. Vi trenger det for å opprettholde vår menneskelighet, vår identitet.

trhumc-kjellw-3Vi trenger å drilles i og utfordres av det språk som er født i Guds hjerte og som bare kan meddele seg fra hjerte til hjerte. Et godhetens budskap som utfordrer og forandrer mennesker, som kan elske oss sønder og sammen. Et språk som uttrykker seg gjennom kvalitet i kontakten, gjennom respekt for enkeltmennesket og som ikke er begrenset til bruk av ord alene men taler tydelig i både ord og handling, kraftfull handling, nesten profetisk.

For vår læremester er han, Jesus som var Guds kjærlighetsgave til oss. Han som kom for å forløse det beste i oss og viste vei da han ga alt.

Jeg innrømmer det ikke gjerne men vedstår meg at også jeg til tider har hatt et nokså rasjonelt forhold til veldedighet, sterkt føleri og spontane hjelpeaksjoner. Sagt med andre ord, jeg har ikke så lett latt meg rive med. Jeg ville ha tid til ettertanke og kunne tenke gjennom tingene før jeg handlet. Men jeg lar meg utfordre og bevege av Han om hvem det står i Skriften flere ganger at da han så folkene syntes han «inderlig synd» på dem. Grunnspråkets betydningsinnhold er langt sterkere. Å «synes inderlig synd på», betyr noe i retning av at et annet menneskes situasjon tar bolig i meg. Det er nesten overveldende. Og slik må det være om vi skal bevare vår menneskelighet, kjærlighetsevnen i oss – og være tro mot vår identitet.

”Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.”

Kjell Werner

Det står skrevet…

November: Jeg vet at jeg er bare en av mange som sørger og gråter over at den kristne kirkes historie ble så full av meningsmotsetninger og sterke brytninger. Motsetninger som førte til undertrykkelse, overgrep, ja, til og med drap – mens man påberopte seg Bibelens autoritet.

Og det gjør vondt når vi enda ikke klarer å besinne oss. Vi er blitt mer forfinet riktig nok, mer sofistikerte. Men både i avvisspaltene og på nettet ser vi utsagn og ytringer som oser av mistenksomhet og hat. Jeg gremmes.

Håp ikke helvete

For tiden går det debatter om hva helvete er. Noen tegner et bilde av en hevngjerrig Gud som straffer og dømmer til evig pine. Som om vi mennesker ikke er i stand til helt på egenhånd, å etablere helvete på jord gjennom krenkelser og overgrep både av individer og nasjoner!? Det vi trenger, er et håp om at disse grusomme tilstandene skal bli tømt for sin ødeleggende kraft og gi rom for fred og god vilje.

Og i vår egen kirke har vi enda ikke klart å komme til enighet om at vi er uenige om seksuell legning og dens betydning for kirkens vitnesbyrd og tjeneste. I snart 50 år har diskusjonen pågått, og nå truer den med å splitte fellesskapet. Er ikke nok nok? Hvor lenge skal de som berøres av uenigheten vente på klare svar?

Og alle påberoper seg …at det står skrevet.

 Det er sagt at det svakeste blekk er sterkere enn det sterkeste minne. Sant nok. Det er noe trygt med å se ting svart på hvitt. Samtidig vet vi at veien fram til de klare formuleringer ofte kan være lang og kronglete. I de gamle fortellertradisjonene var den muntlige overleveringen selve nøkkelen til oppsamlet innsikt og kunnskap. Det var også slik våre hellige skrifter først ble videreformidlet. Fortellingene kom først, men ble etter hvert samlet og skrevet ned for ettertiden.

Jeg er overbevist om at hukommelsen den gang, både den kollektive og individuelle, var mer å stole på enn den er i dag. Dataalderen gjør noe med vår hukommelse. Det er lettere å google enn å bry hjernen med å huske, og det gjør oss skremmende avhengige av teknikken.

Jesushistorien ble altså båret fram av tidsvitnene i muntlig form før fortellingene om det glade budskapet ble festet til papiret. Og vi tror at Gud var med i hele prosessen at han inspirerte både i sak og personene som fortalte og de som skrev.

Kan ikke lese bokstavelig

Hvorfor er dette så viktig? Jo fordi det som er skrevet gir støtte og næring til troens liv og tjeneste. Likevel betyr ikke det at vi kan lese Bibelen bokstavelig som Guds ufeilbarlige ord, i et hvert henseende. Dertil står det for mye i den om retten til å steine, retten til hevn, retten til å ha slaver, om hellig krig og mye mer som kirken har tatt et oppgjør med og har lagt bak seg. Men Bibelen er inspirert av Gud, og den har vært og er en kilde til inspirasjon og fornyelse. Den har formidlet en forståelse av at vi er mennesker som trenger Guds nådige godhet.

Men vi vet også at Bibelen har en menneskelig side. At de som fortalte og skrev hadde begrenset innsikt og var preget av sin egen kultur og samtid. Dette svekker likevel ikke Bibelens vitnesbyrd. For den gjør oss kjent med en evig gyldig sannhet om en nådig Gud og den formidler et gledesbudskap for fattige og for de som har et knust hjerte. Den proklamerer frihet for fanger og frigjøring for de som er bundet i lenker.

Jesus umulig å holde fast

SEPTEMBER: Hvem var han, den Jesus som møtte og møter mennesker? Han som sa «Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere…» Han som spiste og drakk med syndere, tok kontakt med fremmede og utstøtte og derfor brøt med de religiøst aksepterte og sosialt etablerte mønstrene på så mange måter?

Jeg har i mer enn 50 år nå brukt store deler av tiden min til å lese og skrive om Jesus. Studere Jesushistorien – og fortelle den. Tilbe ham og følge ham. Og gjennom alle disse årene har det slått meg hvor vanskelig han er å forstå seg på.

Jesus gjør noe

Kan hende er det betegnende at Jesus selv ikke etterlot seg noe skrift. Slik at å tro på ham ikke er det samme som å sette sin lit til en tekst. Det handler mer om å få tillit til en person som taler direkte til oss. Slik at hver gang vi setter oss ned for å lese i Bibelen eller høre, er det for å oppdage hva Jesus har å si oss akkurat nå, der og da. Nesten som å spørre ham: «Hva ville du Jesus gjort i min situasjon?»

Og så, når vi tror vi har funnet svaret er det ofte bare for å oppdage at Jesus er større enn vi kan forestille oss. Større enn kirken har kunnet tenke seg, og større enn alt ulike religiøse strømninger har prøvd å holde ham fast i. Ingen av våre tanker om ham kan gi oss det hele bildet. Han er alltid større enn vår forestillingsevne.

Når jeg leser evangeliene kan jeg ikke unngå å merke hvordan mennesker dras mot Jesus fordi han gjør noe. Han helbreder syke, metter sultne mager, redder liv. For mange blir brødet han gir dem viktigere for troen enn det brødet han selv er for dem.

«I skiftet som har skjedd i vår tid, fra det rasjonelle til det følelsesladede, blir argumentene for en bestemt tro eller livsanskuelse knyttet opp mot nytteverdien: Funker det?», skriver Peter Halldorf (kjent svensk pinsepastor, teolog og forfatter). Det er ikke lenger Gud og hva han gjør som står i sentrum, men mennesket selv og hva som tjener hennes eller hans eget beste. Når Jesus utfordrer til radikal etterfølgelse og et liv i tjeneste, var og er det mange som trekker seg. Men mange fant og finner også i dag at Jesus ikke bare var kristendommens opphav. Han er i egen person selve innholdet i kristen tro.

Grepet og båret

Jeg sitter og skriver dette med ferske inntrykk fra en uke i Taizé; det felleskirkelige klosterfellesskapet i det østlige Frankrike. I dette fellesskapet møtte jeg mennesker av alle nasjonaliteter og i alle aldre. Jeg ble grepet og båret av rytmen i tidebønnene, av Kristustilbedelsen, av gleden, alvoret og enkelheten, de korte sangbare bønnene, skriftlesningen og stillheten sammen med hundrevis av andre – mens vi satt eller knelte i forsoningskirken. Det var noe autentisk ved stedet og menneskene; slik kirken var tenkt å være. Ribbet for makt og ære, mer opptatt av å tilbe og tjene kirkens Herre, bry seg om fattige, lidende og utstøtte, opptatt av å inkludere og gi omsorg.

Om å bli hva vi er skapt til å være

1.august: Et positivt selvbilde og god selvforståelse er livsnødvendig. Det fremmer en god og sunn utvikling og vekst. Derfor blir jeg så lei meg når så mange lar seg fange av eller fristes til å formes i andres bilde, at det blir viktigere å bli slik andre venter vi skal bli. Oppfylle deres behov og drømmer. Det er jo ikke noen hemmelighet at vi formes gjennom en lang livsprosess men spørsmålet er bare hvem som former oss og til hva.

Vi gjør alle så godt vi kan… ingen tvil om det. Men like fullt formes vi i våre foreldres bilder og vi kan heller ikke si oss helt fri fra å bære på et ønske om å gjøre egne barn til kopier av oss selv og våre idealer. Ofte blir slik aktivitet bare mislykket. Likevel skjer det overalt. Det skjer i vennegruppen, i menigheten, på skole og arbeidsplasser og jo mer vi strever jo dårligere blir resultatet.

Det utfordrer vår trygghet og provoserer når noen står fram med en sterk bevissthet om å være annerledes enn det vi er vant med. Striden om homofile og lesbiskes plass i kirkens liv og tjeneste er bare ett av mange uttrykk for dette. Vi kjenner jo igjen argumentasjonen fra tidligere da det handlet om kvinners plass, om langt hår eller bestemte kleskoder.

Det pågår en massiv påvirkning og likeretting. Presse, media og reklame ensretter oss og dytter på oss fremmede selvbilder. Falske bilder og vi biter på fordi det kjennes tryggere å være som alle de andre. Ta bare det banale eksempelet de fleste av oss utsettes for når vi ser oss i speilet på prøverommet i klesbutikken. Vi blir fort både triste og oppgitte når neonlysets stråler avslører rynker og valker, feilplasserte kilo og slitte ansikter. Ikke rart det er høykonjunktur for plastisk kirugi. Vi har jo nettopp passert reklameplakatene av disse syltynne, unge og smarte modellene og vet at på vei ut vil vi passere dem på vei ut igjen. Og vi betaler prisen for denne massive påvirkningen for i vårt indre gjør vi disse håpløse ,ja bent ut meningsløse sammenligningene med idealene som holdes opp for oss og gjør alt for å finne nåde det skarpe lys i våre egne og andres øyne.

At andre bekrefter meg og gir positive tilbakemeldinger er jo i og for seg bra og til å gledes over. Men når vi blir avhengige av og så opphengt i hva andre mener om oss og det vi står for at vi strekker oss langt og lenger enn langt for å moderere både antrekk, utseende og meninger. Da ender vi fort opp som uekte kopier og forfalskninger. Da blir det galt. Vi blir ikke det vi er skapt til å være og det gjør vondt.

Det er Gud som har skapt oss, alle sammen og vi bærer hans bilde.

Ingen av oss var offer for et hendelig uhell eller en dårlig dag fra Skaperens side. Hva denne bildelikheten med Gud består i er ikke lett å komme til rette med. Kan hende er det evnen til å vandre i Guds nærhet, jeg vet ikke sikkert. Men jeg er overbevist om at Gud vil ha originalen tilbake, foredlet og forandret. Han vil ha os slik han skapte oss.

Peter Haldorf berører dette i flere av sine bøker: sann åndelighet, sier han, bidrar til å gjenskape i oss bildet av Kristus. Vi er kalt til å bli ham lik. I Jesus Kristus, han som er «den usynlige Guds bilde» , ser vi oss selv. Det avgjørende kriteriet på sann åndelighet er at den får oss til å likne mer og mer på Ham. Det fører til at vi ser på hverandre og våre omgivelser – også oss selv – med større barmhjertighet. Det gir større romslighet og åpner kanalene for Guds nåde. Det trenger vi. Det er livsviktig for liv og tjeneste.

KONTAKTINFO

METODISTKIRKEN ligger på Lilletorget/ Cicignonsplass

mail: trondheim@
metodistkirken.no

Kontortelefon:
406 76 136

Postadresse:
Krambugata 6
7011 TRONDHEIM

Follow TRONDHEIM METODISTKIRKE :-) åpne hjerter – åpne sinn – åpne dører on WordPress.com

ARKIV

%d bloggers like this: