SPENNENDE HISTORIE

Metodismen kom til Trondheim tidlig på 1880-tallet. menigheten ble stiftet i 1881 med 24 medlemmer. Dagens kirkebygg ble innviet i 1925.

Du finner spennende og interessant informasjon både om kirkebygget og menigheten ved å gå inn på de punktene i menyen i spalten  til høyre – eller direkte fra forsiden ved å holde markøren over HISTORIE i menyen der.

Men det er også skrevet norgeshistorie knyttet til Metodistkirken i Trondheim. På den siden du når er, legger vi to artikler knyttet til to helt spesielle hendelser av nasjonal betydning :

1) I en periode under 2. verdenskrig hadde jødene hemmelig synagoge på kirkeloftet i Metodistkirken. Etter deportasjonen av jødene, ble mange av det mosaiske trossamfunns liturgiske gjenstander skjult i kirken og returnert da jøder vendte tilbake til Trondheim etter krigen.

2) Metodistkirken i Trondheim var stedet for det første samepolitiske møtet i Norden, 6. februar 1917. Det er det historiske grunnlaget for fastsettelsen og feiringen av den samiske nasjonaldagen 6. februar hvert år. (Samemøtet fant sted i den gamle metodistkirken som sto på Lilletorget før dagens kirke).

Begge disse hendelsene har fått minneplaketter på kirkeveggen.

Hemmelig synagoge på kirkeloftet

Loftsetasjen i Metodistkirken i Trondheim fungerte i 1941/42 som hemmelig jødisk synagoge i et drøyt år. Der ble det også feiret Bar-Mitzwah (konfirmasjon). Synagogens hellige tora-ruller og andre kultgjenstander som bønnesjal og lysestaker ble dessuten oppbevart i Metodistkirken under hele resten av krigen.

Metodistkirken ga jødene adgang til å brukte loftet som synagoge da det ble for farlig for dem å samles i private hjem etter at de tyske okkupantene tok synagogen påsken 1941. Det var metodistkirkens pastor Einar Anker-Nilsen og menighetsrådets leder Andreas Unneland som la til rette for den hemmelige synagogen uten å involvere resten av menigheten. Ingen måtte få vite at jødene samlet seg i Metodistkirken i hemmelighet. Det Anker-Nilsen og Unneland gjorde var slett ikke uten risiko; i verste fall kunne de risikert hard straff for sin assistanse.

Jødene ble instruert om ikke å komme til kirken i større grupper. De kom derfor en og en eller maksimalt to i følge, for ikke å vekke (tyskernes) oppmerksomhet. Og etter sine samlinger, forlot de kirken på samme måte. En fordel med loftsetasjen var at det var god utsikt til Lilletorget gjennom de runde vinduene, og dermed mulig å sjekke om det var tyske soldater eller andre tvilsomme personer i nærheten. Det var også en fluktrute over taket til nabobygget gjennom en liten luke i kirketaket.

Den hemmelige synagogen var i virksomhet fram til unntakstilstanden og deportasjonen av jøder fra byen i oktober 1942. Pastor Anker-NIlsen og menighetsrådsleder Unneland sørget da for å ta vare på synagogens bokruller (torahen), diverse kultgjenstander og dokumenter. Disse ble gjemt i et trangt, lite rom under den siste trappeavsatsen opp til – også det uten at resten av menigheten visste noe – og gitt tilbake til den sterkt reduserte jødiske menigheten da synagogen ble gjenåpnet 14.oktober 1947.

Jødisk begravelse

Metodistkirkens pastor Einar Anker Nilsen hadde allerede før krigen etablert god kontakt rabbiner Jacobsson og det jødiske miløjet i Trondheim. Jacobsson var i Sverige da krigen brøt ut og oppholdt seg der til krigen var over. I 1943, da nesten alle jøder var borte fra Trondheim, mottok Anker-Nilsen en hemmelig henvendelse fra Sverige om han kunne ta seg av to syke, eldre jødiske kvinner som lå fordøden på Kalvskinnet sykehus i Trondheim, og sørge for at de fikk en hederlig begravelse. Uten å nøle påtok Anker-Nilsen seg oppdraget. de to kvinnene døde i mars og april 1943. Anker-Nilsen sørget for at de døde ble svøpt og lagt i kister laget i tråd med jødiske regler. På sykehuset leste han også fra Salmenes bok og ba en bønn. I forbindelse med den første begravelsen ledet metodistpresten an i et sørgetog gjennom byen og til begravelsen på den jødiske kirkegården i Trondheim. Sørgetoget vakte oppsikt. Tyske soldater stanset opp for å se hva som foregikk, men grep ikke inn mot Anker-Nilsen og de andre som deltok i begravelsen.

Minneplakett

I forbindelse med Trondheim metodistmenighets 100-års jubileum i 1981, ble det montert en minneplakett på kirkes nordvegg ut mot Cicignonsplass. Plaketten som ble ble avduket av byens ordfører Olav Gjærevoll har følgende tekst:

«Under naziokkupasjonen 1940-45 ble loftsrom i Metopdistkirken brukt som hemmelig synagoge i 1941-42. Toraruller m.m ble skjult på kirkens loft. Kirken ble brukt av flere kirkesamfunn. Tvangsevakuerte fra Finnmark ble innkvartert i kirken 1944-45.»

—

Bakteppet er dramatisk, alvorlig og tragisk, men Trondheim Metodistkirke glad for at menigheten og kirken vår gjennom «den hemmlige synagogen» ble en del av den jødsike synagogens og jødenes historie i Trondheim.

Selv om Metodistkirken (The United Methodist Church) i flere vedtak har tatt klar avstand fra den israelske okkupasjonen og bosttingspolitikken i okkuperte palestinske områder, står kirken like klart og selvfølgelig fullt og helt på jødenes side i kampen mot økende jødehat, antisemittisme og trakassering i dagens verden.

—–

Samisk historie skrevet i Metodistkirken

6. februar, er samens nasjonaldag. Metodistene i Trondheim sier et hjertelig «Lihku beivviin sámi álbmogii» – («gratulerer med dagen») til det samiske folk! Nasjonaldagen bygger på historiens første samiske landsmøte – som ble arrangert i Metodistkirken i Trondheim 6. februar 1917.

Dagens metodister i Trondheim er både glade og stolte over at kirken vår i 1917 ville åpne sine dører for samene og historiens første samepolitiske møte som ble arrangert 6. -9. februar. Landsmøtet fant sted i den gamle Metodistkirken på Cicignonsplass. Den lille, hvite trekirken sto på samme sted som dagens kirke som ble bygget i 1927. De to bildene i midten av fotomosaikken (over) viser de samiske utsendingene både utenfor og inne i den gamle Metodistkirken.

(NB: Nederst i denne artikkelen finner du også litt informasjon om det vakre og stilige samiske flagget, og teksten til den samiske nasjonalsangen)

Det norske storsamfunnet har ingen ærerik historie i forhold til landets samiske befolkning. En massiv og undertrykkende fornorskingsprosess tok fra midten av 1800-tallet sikte på å utslette samisk kultur og identitet. Samisk kultur og levemåte, ja samene selv ble ansett som mindreverdige. Både skole, kirke, forsvaret, næringsliv og andre samfunnsinstitusjoner ble brukt som fornorskningsredskaper. Denne prosessen er uttrykk for holdninger og handlinger over for samene som vi som menighet, kirke og medmennesker dypt beklager og som vi selvfølgelig tar sterkt avstand fra.

Det første samiske landsmøtet i 1917 er anerkjent som så viktig at det danner grunnlaget for feiringen av 6. februar som samenes nasjonaldag over hele Sápmi (Sameland) i Norge, Sverige, Finland og Russland. Trondheim Metodistkirke ser meget positivt på at Metodistkirken på den måten for alltid er skrevet inn i det samiske folks historie og dets kamp for rettferdighet. En samisk bibel har siden 1997 ligget på alteret i kirken. Vi markerer alltid nasjonaldagen med å flagge det samiske flagget på kirkeveggen, ved siden av minneplaketten om det historiske samemøtet. Vi gjentar ( på nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk): Lihkku beivviin !Vuorbbe biejvijn ! Læhkoeh biejjine !

Det var den 15. samekonferansen, som ble arrangert i Helsingfors i 1992, som besluttet at 6. februar skulle være samisk nasjonaldag til minne om det historiske møtet i Trondheim. I 1993 ble nasjonaldagen feiret for første gang, samtidig som FNs internasjonale urbefolkningsår ble offisielt åpnet i Karasjok. Bondevik II-regjeringen anerkjente betegnelsen «nasjonaldag» i 2001 – mens enkelte «bare» vil kalle dagen «samefolkets dag» helt fram til i dag. Fra 2004 har dagen vært offisiell flaggdag i Norge. (Norge har 16 offisielle flaggdager; viktige dager det alltid skal flagges på).

Minnetavle

På ytterveggen av Metodistkirken, ble det i anledning feiringen av 80-årsjubileet, avduket en minnetavle over det første landsmøtet. Minnetavlen er laget av den samiske kunstneren Mathis Nango. Den er støpt i bronse og formet som en trekant. Trekanten er i flere kulturer et kvinnelig symbol, men i denne sammenhengen tenkte Nango trekanten primært som et symbol som forener det religiøse og det samiske. Trekanten kan både være et symbol på den treenige Gud og på det flyttbare samiske teltet; lavvoen.

Midt i minneplaten ses tre samiske symboler, støpt som sirkler. Inne i sirklene er det farget glass i primærfargene. Den største sirkelen viser symbolet for solguden som også kan være symbol for Gud. Den midterste symboliserer fargene i sameflagget. Den nederste sirkelen viser en detalj fra en vandrestav fra Luleå-Lappmark hvor den samiske lederen Elsa Laula Renberg ble født.

Inskripsjonen er både på samisk og norsk. Den norske teksten lyder:

» SAMEFOLKETS DAG

6-9. februar 1917 ble det første landsmøte for samer holdt her. Initiativtaker til møtet var Elsa Laula Renberg. Daniel Mortensen ledet møtet. Møtet bidro til at samene i de ulike land organiserte seg, og møtet danner grunnlaget for feiringen av samefolkets dag 6. februar. Minneplaten er reist 6. februar 1997″.

Kulturell og politisk oppvåkning

Det historiske samiske landsmøtet i 1917 ble arrangert over fire dager fra 6. til 9.februar og samlet nærmere 150 representanter for samene på nordkalotten, mange av dem kvinner! Det var første gang i historien at nord- og sørsamer samlet seg til et slikt stort møte over nasjonalgrensene, for å drøfte og belyse felles sosialpolitiske saker og problemstillinger for hele Sápmi, som er betegnelsen for alle samiske områder i Norge, Sverige, Finland og Russland.

Landsmøtet var resultat av en kulturell og politisk oppvåkning blant samene rundt århundreskiftet. Samene begynte å organisere seg, og krevde rettigheter som et eget folk innenfor nasjonalstaten Norges grenser. I de sørsamiske områdene sto særlig Elsa Laula Renberg og Daniel Mortenson i spissen for kampen mot myndighetenes politikk. Mortensson var sosialist og baptist. Det var trolig han som sørget for at selveste Martin Tranmæl var en av talerne. Den radikale fløy i AP var på den tiden positiv til samenes organisering.

Elsa Laula Renberg (bildet) var initiativtakeren til samemøtet i 1917 og omtales gjerne som «den samiske nasjonaldagens mor». Hun holdt en flammende åpningstale, mens Daniel Mortensom ledet landsmøtets forhandlinger.

Renberg var født i Sverige men gift i Norge. Hun tok utdannelse, var meget aktiv politisk, og markerte seg som en uredd og sterk forkjemper for både likestilling mellom kvinner og menn, og samiske rettigheter. Hun skrev og utga i 1904 boken/kampskriftet «Inför Lif eller død» om samenes situasjon.

Renberg arbeidet iherdig både på svensk og norsk side for å organisere samene, og konferansen i Trondheim ble kronen på verket. Hun hadde et nært og viktig samarbeid og vennskap med avisen Dagspostens journalist Ellen Lie som gjennom mange år skrev artikler om samefolkets situasjon. Lie kan være en medvirkende årsak til at samemøtet ble arrangert i Trondheim.

Renberg holdt en flammende åpningstale der hun manet til samhold på tvers av landegrensene. Samekonferansen og Renberg ble av mange oppfattet som politisk farlig. Hun opplevde å bli hengt ut som sinnslidende, men fortsatte sin virksomhet og reiste rundt og talte om samiske spørsmål, spesielt for kvinner.

Møtet i 1917 betydde mye for samisk selvfølelse og identitet og kampen for samisk kultur og rettigheter i årene som fulgte. Men utover på 1920- og 30-tallet fikk det man kalte «rasehygeniske» tanker fotfeste i brede lag av befolkningen. Dette rammet både samer, tatere og andre minoriteter. Også av andre årsaker, som f.eks. at den framvoksende arbeiderbevegelsen også rekrutterte samer flatet selve arbeiderbevegelsen, flatet selve samesaken etter hvert ut, og skjøt ikke fart igjen før etter 2. verdenskrig – og egentlig ikke før på 1970-tallet.

Det samiske flagget

Det samiske flagget er felles for alle samer, uansett hvor de bor. Flagget har de samiske fargene rødt, grønt, gult og blått.; de samme fargene som brukes i samedrakten. Hver farge har sin egen symbolikk. I tillegg symboliserer de fire fargene også at samene lever i fire land; Norge, Sverige, Finland og Russland. Sirkelen er et sol- og månesymbol. Solringen er rød og måneringen blå.

Flagget ble formgitt av den samiske kunstneren Astrid Båhl fra Skibotn i Troms og offisielt godkjent 15. august 1986 på den 13. nordiske samekonferansen i Åre i Sverige.

Hovedmotivet er inspirert av den samiske «trolltrommen» runebommen, og diktet «Beaivvi bártnit» av sørsamen Anders Fjellner (1795–1876). I dette diktet framstiller Fjellner samene som solas sønner og døtre.

Det samiske flagget ble offisielt anerkjent i Norge i 2003 gjennom endringer i Sameloven og Lov om flagging på kommunenes offentlige bygninger. Stortinget bemyndiget samtidig Sametinget til å vedta forskrifter for bruk av flagget. Sametinget vedtok dette i 27. mai 2004. Flagget har offisiell status, men det representerer ikke kongeriket Norge i forlkerettslig og statrettslig forstand.

Samenes nasjonalsang

Den samiske nasjonalsangen kan synges både til en tradisjonell joikemelodi fra Varanger i Øst-Finnmark, og til en melodi som Odd Sørli. Sangen ble vedtatt som samenes felles nasjonalsang på Samekonferansen i 1986.

«Sámi soga lávlla «eller «Samefolkets sang» som den heter på norsk, er skrevet av Isak Saba (1875-1921): Han var lærer og kirkesanger fra Nesseby. Saba satt på Stortinget som første same fra 1906 til 1912.

Du kan høre den samiske nasjonalsangen på youtube her: https://www.youtube.com/watch?v=UTWUkip6Yok

Dette er teksten til «Samefolkets sang»:

Langt nord under Store Bjørnen

sakte stiger Samelandet:

Vidde seg bak vidde strekker,

sjø ved sjø hvor øyet rekker.

Lier, åser, snaue rabber

hever seg mot himmelbrynet.

Elver bruser, skoger suser,

stålgrå, steile fjell-nes skyter

mot det ville hav seg ut.

Vintertid med storm og kulde,

snøflokk uten mål og måte.

Sameslekten dog av hjertet

henger ved sitt hjem og yrke.

For en vandrer månen skinner,

nordlys flimrer, stjerner tindrer.

Reingrynt høres mellom krattet,

sus og brus fra sjø og slette,

pulkestøy langs vintervei.

Og når sommersolen gyller

fjell og skoger, hav og strende,

fiskere i gull-glans gynger,

gynger stilt på hav og innsjø.

Gyllent glinser svømmefugler

og som selv de store elver.

Staker glimter, årer glitrer,

folket under sang det farer

gjennom stiller, stryk og foss.

Samelandets ætt og stamme

utholdt har og tålt så mange

herjingstokter, bannskapshandler,

frekke, falske skattefuter.

Hill deg, seige samestamme!

Hill deg, fredens rot og flamme!

Aldri er der kamper kjempet,

aldri broder-blod har runnet

i den stille sameslekt.

Våre fedre før har seiret

over dem som urett øvet.

La oss også motstå, brødre,

dem som oss vil underkue!

Solens sønner seige avkom!

Aldri skal du overvinnes,

om det gylne språk du vokter,

husker dine fedres tale:

Sameland for samene!

—
Professor Peder Borgen skrev i anledning 80-årsjubileet for samemøtet i 1997, en bok om den sosiale og politiske bakgrunnen for og gjennomføringen av møtet i 1917. Boken, som heter «samenes første landsmøte», ble utgitt på Tapir forlag og inneholder mye viktig dokumentasjon som fram til da ikke var samlet og kjent. Du kan lese boken på nasjonalbibliotekets flotte tjeneste bokhylla.no. Bohylla.no ble lansert i 2009 og vil innen utgangen av 2017 omfatte hele 250.000 bøker som er gratis tilgjengelig for alle med norsk IP-adresse!

Dette er linken til Peder Borgens bok om samemøtet:

http://www.nb.no/nbsok/nb/4637b125aeb9c872559c46ff82e8b97f#0