Pangstart for søndagsskolen!

Vi var 53 som kom til gudstjenesten søndag 15. september, hvorav hele 17 barn! 14 av disse ble med opp på kirkeloftet til oppstarten av den nye søndagsskolen vår, og ble dermed de første «tårnseilerne» i Trondheim Metodistkirke. Pangstart!

Før barna gikk til søndagsskole, fikk de også åpne kofferten sammen med pastor Christina ved alterringen. Den inneholdt et tøystykke med mange sauer, både grå og hvite. Noen hadde fått et kryss teipet over seg, som om de de var strøket eller ikke hørte hjemme der. Men det gjorde de! Teip-kryssene ble fjernet, for alle har en plass i flokken. – Hvis Jesus sier du er en del av hans saueflokk, så er du det. Ingen andre bestemmer det, fastslo Christina.

Etter kofferten og barnesangene, samlet søndagsskolelærer Guttorm (Tysdal) barna framme i kirken, før de dansende gikk ned midtgangen og opp den mørke, frydefullt «skumle» vindeltrappa opp til det gule, nyoppussede kirkeloftet. Der hadde de en flott liten time sammen med Guttorm, tegnet hver sin Tårnseiler (svale) som de skrev navnet sitt på, lekte og sang. Tilbakemeldingene under kirkebakkekaffen var entydig gode. Ungene ville komme tilbake til neste Tårnseiler-søndagsskole!

De neste Tårnseieler-søndagsskolene i høst blir søndag 20. oktober og 10. november. Før det har vi flere familiegudstjenester! Følg med i kirkekalenderen! Til vårem blir det hyppigere samlinger for Tårnseilerne!

NB: Klikk på hvert enkelt av bildene, så får de se dem større!!

Det ble en god gudstjeneste med gledelig mye folk, og med en energi og stemning som var følbar. Alle generasjoner, og vel så det, var representert. Fra noen måneder gamle babyer til superveteraner på 92+ år! Takako (Ueno) spilte orgel. Ernestina (Osei) sang en vakker og inderlig lovsang og assisterte pastor under nattverden. Bjørg (Burkeland) og Amelia (Adubeaq Hagan) var kirkeverter. Synnøve (Sivertsen) ledet an i barnesangene med bevegelser. Asbjørn (Stjern) styrte teknikken.

Oppsøkende nåde

I sin preken til de voksne, hadde Christina samme budskap som til barna, men nå med utgangspunkt i den såkalte Johannesprologen (Joh 1:1.12) – om Ordet som tok bolig iblant oss, eller «slo opp sitt telt», som den hebraiske grunnteksten også kan oversettes med. Og det er et bilde på Jesu nærvær som pastor Christina likte. En bolig, et hus, er liksom mer fastlåst og geografisk bestemt. Et telt kan flyttes – for å være der vi til enhver tid er.

– Det er Guds måte å vise sin kjærlighet på, understreket Christina; det er som om Gud sier «Jeg vil være der du er – for å vise deg hvem jeg er.»

Gjennom Jesus kom Gud til alle; det er nåde. Nåden oppsøker oss, med alt vi trenger for å være menneske. Men den tvinges ikke på oss. Gud har valgt å gi oss et valg; det er også nåde, sa Christina som fortsatte med å sitere Gud slik hun hører ham si: «Jeg elsker deg. Hvis du vil leve et liv i fellesskap med meg, så kan du det!» Jeg tror på potensialet i deg, som det mennesket du er skapt til å være. Min nåde følger deg alltid.»

Nåden er Guds å gi

– Av og til misforstår vi, sa Christina. Vi tror at når vi har fått nåden, så er den vår eiendom. Vi vil liksom hjelpe Gud å forvalte nåden, være med å bestemme hvem som skal få den, og i hvilken dosering. Det har dessverre skjedd gjennom kirkehistorien, og skjer fremdeles i dag, beklaget hun.

– Men nåden er Guds å gi – vårt privilegium er å ta imot, sa Christina. Derfor understreket hun også at alle var velkommen til nattverden senere i gudstjenesten, også uten å kalle seg «kristen».

– Ingen av oss kan bestemme hvem som er «verdig» til å motta nattverden eller ikke. Uansett tro eller tvil; det eneste som teller er at du ønsker å møte Jesus. Alt annet er uviktig, sa pastor Christina Thaarup.

Og under «kirkebakke-kaffen» etter gudstjenesten summet det som vanlig godt og lenge! For som jungelordet sier: «De’ e’ trivelig’ i Metodistkirka, sjø!»