Mens den såkalt «fortapte sønn» forberedte seg på hva han skulle si, sprang pappaen ham i møte og kastet seg om halsen på ham. Før sønnen fikk fullført sin unnskyldning/beklagelse, avbrøt pappen ham og sa: «Stopp – du er hjemme! Du kom tilbake til meg – det rekker». Slik gjenfortalte pastor Christina (Thaarup) den kjente lignelsen i sin på «låvegudstjenesten» søndag 25. august.
Vi var hele 31 som fant veien til gudstjenesten på familien Nørsetts «smågods» på Byneset søndag. På låven var det dekket et enkelt alterbord, og satt fram benker. Takako (Ueno) var organist, og konverterte for anledningen sømløst til elpiano/orgel for salmer og flotte preludium og postludium. Ole-Einar (Andersen) ledet gudstjenesten. Pastor Christina prekte. Hun hadde også barnepraten, og imponerte med allerede å kunne fornavnet på alle barna – som hun kun har møtt én gang før! Hun brettet ut et kart på gulvet. Der pekte ut hvor hun selv bor, og barna kunne gjøre det samme; og Christina fulgte opp med å snakke om å finne veien hjem.
«Nå skal vi ha fest«
Tema for pastor Christinas preken til de voksne var «Nåden – en andre sjanse». Hun startet med å parafrasere (omskrive/gjenfortelle) fortellingen fra Lukas 15: 11-32; la til litt i dialogen, men Lukas ville nok vært enig. Sønnen hadde i beste fall sett for seg å kunne bli akseptert som tjener på hjemgården, men pappaen ville det annerledes. Han ga blaffen i status og stolthet og rykte, og risikerte skam og spott ved å ta imot sønnen, som hadde falt så dypt og på alle måter var blitt «uren» i de rettroendes øyne, som sin sønn og sitt barn.
«Du skal få sko på føttene (signal om at han ikke var tjener/slave) og du skal være min sønn igjen. Nå skal vi ha fest», slo faren fast.
Den eldste sønnen ble sint. Enn å gjøre slik stas på denne drittungen som har sølt bort alt og gjort seg selv uren og uverdig gjennom utagerende festing. Faren måtte minne eldstesønnen om at «alt mitt er ditt» – og «dette er din bror». (Et alvorsord også til oss, om hvordan vi ser på folk og tar imot dem. ) – Vi vet ikke om den eldste broren ble med på festen. Det sier teksten ikke noe om. Men jeg håper det, sa Christina; – også han fikk en andre sjanse.
Gud springer oss i møte
– Å være Guds barn er ikke noe vi gjør oss fortjent til. Vi er det fordi Gud elsker oss. Vi er hans sønner og døtre, sa Christina. – Gud er en ventende far som aldri gir opp håpet om at barna skal komme hjem. Han venter heller ikke på at vi kommer. Han springer oss i møte. For Gud er vi så viktige at han må oppsøke oss. Ingenting er så viktig for meg, som deg, sier Gud – til oss og til alle mennesker, konkluderte hun og understreket at den oppsøkende Gud er en illustrasjon på det vi metodister forstår med «den forutgående nåde» – Guds nåde er i forkant av oss. Alltid, sa Christina og leste dette diktet av Ragnhild Bakke Waale:
Fortell meg
at jeg er noe,
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg det.
Ikke fortell meg
det jeg gjorde,
eller det jeg kunne gjort,
eller det jeg burde eller skulle gjort.
Nei, ikke fortell meg det.
Fortell meg heller
at jeg er noe,
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg heller det.
Jeg trenger det,
skjønner du.
Jeg trenger det så sårt.
Jeg trenger en søyle av trygghet
å lene meg mot gjennom livet.
Jeg trenger det,
skjønner du,
for det er så værhardt å leve!
– Gud venter på oss, og oppsøker oss med nåde og tilgivelse. Han er klar til å tilgi før vi får bedt om det, Gud gir oss alltid en andre sjanse, igjen og igjen og igjen, sa Christina.
Veien hjem er alltid åpen
– Ingen ting vi kan finne på å gjøre, vil fører til at veien til Gud ikke er åpen. Den er alltid åpen. Det er «hjemme», sa Christina – og da hun avsluttet prekenen med sangen «I’ll rescue you» på musikkanlegget, ble nåden ble til å ta og føle på, under hvelvingen på det gamle høyloftet:
You are not hidden
There’s never been a moment
You were forgotten
You are not hopeless
Though you have been broken
Your innocence stolenI hear you whisper underneath your breath
I hear your SOS, your SOSI will send out an army to find you
In the middle of the darkest night
It’s true, I will rescue youThere is no distance
That cannot be covered
Over and over
You’re not defenseless
I’ll be your shelter
I’ll be your armor
Derfor var det som det skulle være, at akkurat da Christina lyste velsignelsen, brøt sola gjennom skydekket og skapte en ekstra flott ramme rundt den sosiale samlingen på tunet, med grilling og annen medbragt mat.
Stas for barn godt opp i voksen alder, at Sven slapp ut hønene, og en hane, lslik at de spankulerte omkring på tunet sammen med de andre metodistene. Vi fikk også sett kaninen, og hilst på hestene innimellom god prat og måltidsfelleskap rundt grillen.
Kjempetakk til Sven og familien som stilte låven og tunet til disposisjon på kort varsel. Konklusjonen er klar; menighets-akedagen på Byneset i februar/mars er allerede en tradisjon, nå må en «låvegudstjeneste» i august også bli det! Og det blir det nok…
Låvegudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar (Andersen) – og tanker fra Christinas preken, slik han hørte den
TRONDHEIM METODISTKIRKE 