Gi deg selv en fin start på jula!
Stikkord: Metodistkirken
-
vi har fått «oppstandelsen» i gave!
Etter utstillingen av hans malerier i kirken, har komponist og maler Bertil Palmar Johansen gitt maleriet med tittelen «Oppstandelsen» i gave til kirken / menigheten. – Jeg klarte ikke å ta det ned av kirkeveggen, forteller kunstneren som ivrer for at kirka vår må bli en kulturkirke.
Maleriet har tidligere både hatt tittelen «Soloppgang» og «Oppstigning», men etter å ha sett bildet henge i kirken har Bertil endret den til «Oppstandelsen». Han vil nødig lansere en bindende tolkning, men antyder i alle fall at fokuset, dynamikken og inspirasjonen i maleriet ligger i himmelen og alt over fjellet… – Kirkerommet gjorde noe med både dette maleriet og meg, sier Bertil som forklaring på gaven.
Utstillingen med over 40 malerier i kirkesalen og Wesleysalen ble egentlig avsluttet tidlig i mai, men Bertil tilbød raust at maleriene kunne henge både gjennom konfirmasjonssøndag og takkedag m/dåp, og bidro på den måten til å gi disse spesielle søndagene en ekstra vakker ramme.
Bertil er fra Sunnmøre og har sterke religiøse personligheter i slekta. Ikke minst hans bestemor Helga. Hun var organist og spilte på evangeliseringsskipet «Elieser» som hver sommer tøffet langs kysten og besøkte lokalsamfunn som et flytende bedehus. Og hans oldefar var maskinist ombord.
– Jo eldre jeg blir, jo mer går det opp for meg hvor mye det faktisk har betydd for meg og preget meg, sier Bertil. Han var bare seks år da bestemoren døde, men har likevel mange minner om henne. Ja, det er nesten ufattelig hvor mye han husker, reflekterer han; – all musikken, alle salmene og sangene. Hun ville lære meg alle de religiøse barnesangene, og de sitter som «tatovert» i hodet mitt fortsatt, forteller Bertil. Han har også bevart lydopptak av bestemor Helga som spiller orgel, og et spor hvor han selv synger som fem-seksåring:
«Vær forsiktig lille venn hva du gjør! Vær forsiktig lille venn hva du gjør! For vår fader over der, han ser ned på jorden her Vær forsiktig lille venn hva du gjør!» ..... og mormor akkompagnerer...– Elleve vers med små variasjoner; jeg blir fremdeles rørt bare ved tanken, sier Bertil.
Kirkerom gir ekstra dimensjon
Bertil Palmar Johansen er primært komponist, og en av samtidens mest produktive og anerkjente norske komponister. Men i de periodene han skriver musikk, maler han også, og bare da. Musikken og maleriene er et nødvendig kreativt vekselbruk.
Han har sjelden titler klare på forhånd, verken på musikk eller malerier. Han jakter på noe som han synes låter og ser så bra ut som mulig. Titlene vokser fram etter hvert, når han hører og ser hvor det bærer. Av og til i etterkant, og noen titler kan også endres når omstendigheter tilsier det., som med «Oppstandelsen».
– Jeg har aldri stilt ut i en kirke før. Å se maleriene mine i et sakralt rom gjorde liksom noe både med dem og meg, sier Bertil til hjemmesiden vår. – Et vigslet rom er noe helt annet enn et galleri eller en konsertsal. Kirkerommet har noen ekstra dimensjoner som setter i gang ulike prosesser. Bildene gjør noe med rommet og motsatt. Det har jeg opplevd som veldig positivt og meningsfullt.
– Å stille ut i Metodistkirken har vært en nærmest overveldende opplevelse. For meg som komponist var det litt skummelt å plutselig skulle stå der som maler også. Men det har vært spennende, lærerikt, hyggelig og mest av alt veldig inspirerende, sier Bertil.
Han innrømmer at han var «skitnervøs» i dagene før utstillingsåpningen, hvor det også var førstegangsframføring av hans fagottkonsert i en versjon for fagott og klavér. Men responsen på både musikk og bilder gjorde at nervøsiteten raskt gikk over i ro, takknemlighet og glede.
Håper på kulturkirke
– Jeg håper virkelig at Metodistkirken i Trondheim fortsetter å åpne seg mot byens kulturliv; kirken deres har potensiale til å bli en kulturkirke som byen savner og trenger, mener Bertil Palmar Johansen. Beliggenheten er perfekt, midt i smørøyet, og kirkerommet er kjent for sin gode akustikk. Veldig mange har minner og erfaringer fra musikkskolens konserter under Klemensdagene (et konsept fra flere år tilbake). Mange orkester og kor leier kirka til øvelser og har allerede et positivt og godt forhold til Metodistkirken. Det nye tiltaket deres med Susanna Forum bygger opp om dette, sier Bertil.
Han viser også til at kulturkirker er en sterk internasjonal trend. I Norge er Kulturkirken Jakob i Oslo en suksess, det samme er Geilo Kulturkyrkje.
– Å gjøre Metodistkirken i Trondheim til en kulturkirke, vil bli en berikelse for byen vår og trolig bidra positivt til menighetslivet også, mener Bertil. Han er overbevist om at mange sentrale og viktige aktører i Trondheims musikk- og kulturliv vil stille opp som eventuelle «kulturkirke-fødselshjelpere». Ja, på eget initiativ har han allerede snakket med flere om dette og møtt stor interesse og velvilje.
– Det er noe helt spesielt med kombinasjonen av en vigslet kirke hvor vanlig menighetsliv og gudstjenester går hånd i hånd med konserter, utstillinger, kåserier og mye mer, sier Bertil Palmar Johansen entusiastisk.
—
-
GRATULERER, BISKOP RAGNHILD!
Vi gratulerer vår gode lutherske venn, domprost Ragnhild Jepsen med utnevnelsen til ny biskop i Bjørgvin! Vi får bare glede oss med bergenserne, selv om Ragnhild vil bli savnet både i Nidarosdomen og i det felleskirkelige miljøet i Trondheim.
Metodistkirken i Trondheim hadde gleden av å ha besøk av domprost Ragnhild i februar 2018. Da sa hun i sin preken, på sin praktfulle Hallingdals-dialekt, blant annet:
– Å følgje Jesus inneber å stå saman med vår bror og syster som lid som følgje av ulukke, vondskap eller urett. Å vere med dei som har lagt ut på farefulle reiser for å finne redning. Vi skal ikkje forbanne dei som vil oss vondt. Vi skal ikkje forbanne det som er vondt. Men vi skal møte det med det lyset som vil godt, sa Ragnhild.
I vår hjemmesides referat fra gudstjenesten, ble det også fortalt at:
«Da hun senere i gudstjenesten vakkert messet innstiftelsesordene for nattverden (første gang de er sunget i Trondheim Metodistkirke?), var det som en manifestasjon av omkvedet på gudstjenestens avslutningssalme:
«För himmelens portar har öppnats och ljuset från himmelen strålar hit ner. I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler»
PRESENTERES IDAG
Det var tre kandidater til bispestillingen i Bjørgvin; sokneprest Kjersti Gautestad Norheim, domprost Ragnhild Jepsen og sokneprest Sunniva Gylver. I Kirkerådets avgjørende stemmerunde torsdag 9. februar, fikk Ragnhild åtte stemmer, Sunniva Gylver seks stemmer og Kjersti Gautestad Norheim tre stemmer.
Ragbhild blir presentert som biskop i Bergen Domkirke fredag 10. april kl. 12.00. Den presentasjonen blir streamet på Den norske kirkes hjemmeside : https://www.kirken.no
Selve vigslingen og innsettelsen av biskop Ragnhild skjer ved en gudstjeneste i Bergen Domkirke 16.april, hvor blant annet kong Harald vil være til stede.
Vi ønsker Ragnhild Jepsen alt godt i tjenesten som biskop!
-
REFLEKS TIL UKRAINA!
Vår spontante todagers lynaksjon “refleks til Ukraina» rett før jul, innbrakte 4490 kroner. Beløpet er nå omsatt i refleksuitstyr, og sendt til Ukraina. Takk til alle som bidro, og takk til Posten som fortsatt ikke tar betalt fir hjelpesendinger til Ukraina!
For en uke siden sendte tilsynsprest Knut Refsdal de første 50 refleksvestene, betalt av oss, til Ukraina. Idag har vi selv sendt to store pakker med flere refleksartikler far Trondheim. Til sammen har menigheten vår dermed bidratt til at ca. 120 vester og 20 refleksarmbånd / hodelykter (inkludert noen vestyer/armbånd som ble levert til kirken) forhåpentlig kan gjøre det litt tryuggere for ukrainere å bevege seg utendørs i mørket. Refleksaksjonen var en spontan reaksjon på en oppfordring fra vår biskop Christian Alsted, som grunnet krigen også er (midlertidig) biskop for Metodistkirken i Ukraina.
Vi sendte refleksvestene til Metodistkirken i byen Uzhhorod i vest-Ukraina, helt på grensen mot Slovakia og Ungarn. Tankevekkende at det bare er 28 timers biltur fra Trondheim. Vår kontaktmann der, er presten Oleg Starodubets. Han var sammen med sin kone Yulia (også metodistprest) prest i hovedstaden Kyiv da Russland startet invasjonen og krigen mot Ukraina. De arbeider nå i relativt fredelige vest-Ukraina med å hjelpe flyktninger, og formidle hjelp og bistand til sine medborgere i krigsområdene.
Uzhhorod ligger i en fattig del av Ukraina. Byen har normalt ca 112.000 innbyggere, men det antallet er nå mer enn doblet som en følge av flyktningestrømmen fra de krigsherjede områdene. Byen har så langt unngått direkte krigshandlinger, og flere hjelpeorganisasjoner jobber herfra med å sende hjelp videre inn i landet.
–
-
KJÆRLEIKEN DØYR IKKJE
«På ein dag som dette ser eg ikkje etter eit glansbilete av mennesket» sa preses i Den norske kirke, biskop Olav Fykse Tveit på kveldsgudstjenesten vår på allehelgens-søndagen 6. november. Også liv som gikk i stykker og mislyktes, er i nådens lys på allehelgendagen, undertstreket han.
En dag han understreket kan utløse mange tanker og følelser hos oss: «Vi kjenner på eit vemod, kanskje tung sorg, eller eit tomrom som ikkje lar seg så lett fylle. Men dette er også ein dag som får fram det vakre. I musikken, i tekstar, i lys, i blomar, som vi tar fram og minnest det vakre og gode dei gjorde og var, og som vi gjerne tar vare på.
For det tek slutt, dette livet i denne verda. Døden bryt dei relasjonane vi har hatt. Men noko kan vi ta med oss vidare. Minnene. Frøa dei sådde. Smila som sette seg i sinnet. Kjærleiken dør ikkje», fastslo Fykse Tveit.
Forutgående nåde
Bare noen timer før han kom til gudstjenesten vår, hadde han fått beskjeden om at den gode vennen, nrk-journalisten og forfatteren Tomm Kristiansen brått var død. «Tom har med si forteljarstemme skapt så mange bilete for vårt indre auge av Afrika og av mykje anna, ikkje minst menneske og vår Gudstru som kjem for meg i kveld», sa Fykse Tveit og fortsatte: «Denne veka låg det ei bok på pulten min frå han, «Afrika på 200 sider», med ei helsing frå Tomm inni: «En hilsen fra en del av verden du kjenner! Jeg fant Gud der, og han hadde vært der lenge.» Dette er jo god metodistisk teologi om den forutgående nåde. Gud er der før oss, sa preses.
På godt og vondt
«Det er noko tvetydig over menneskelivet som også vert sterkt synleg og merkbart for oss i møte med døden. Det vakre tek slutt. Og vi bør bli ærlege i møte med døden. Vi kan ikkje pynte på noko eller endre noko meir då», sa Fykse Tveit i sin preken. «Slik kan ein allehelgensdag med feiring av dei døde bli litt skakk eller litt halv. Vi kjenner menneske på godt og vondt».
«Dette er helgnane sin dag. Kven dei nå måtte vere. I vår lutherske kyrkjetradisjon, som har vore tilbakehalden med å feire så mange helgenar, er det nokon vi har høyrt om. Her er i Trondheim er vi ved Heilag Olavs grav, og vi vert stadig minna om det. I det økumeniske arbeidet markerte vi også ikkje-kanoniserte helegenar, så som Dietrich Bonhoeffer, Martin Luther King og Moder Theresa», sa Fykse Tveit. «Det er mange som har gitt oss gode førebilete. Nokon ved måten dei levde på. Nokon ved måten dei døydde på, og korleis deira minne vart eit frø som vaks til noko mykje større etter deira død».
Preses prekte ut fra Lukas’ versjon av bergprekenen (6:20-23), en tekst som med sine saligprisninger nesten kan oppleves provoserende rett fram om det motsetningsfulle i livet.
«Sæle de fattige!» «Sæle de som no svelt!» «Sæle de som no gret!» «Sæle de som vert hata, spotta og kasta ut…!»
«Det er ikkje dei mektige, dei perfekte, dei priviligerte, dei stødige, dei sterke som vert tiltalte», poengterte Fykse Tveit og utydypet bruken av ordet «sæle» («salige») I engelske bibeloversettelser bruykes ghjerne «blessed» (velsignet). Men det greske ordet «makarioi» kan også oversettes med «lykkelig».
Håp, her og nå
«Det er eit ord som kan verke provoserande, fordi ein opplever at det nettopp ikkje er slik», sa han, men likevel: «Det finst ord som ber meining i seg som kan gje oss det motet som trengst for å sjå det heilage og ukrenkjelge i mennesket, men som også kan få oss til å tru på Guds kraft til å skape forandring», undertstreket Fykse Tveit.
Vi tenkjer lett at det kristne håpet som Jesus uttrykkje, er eit håp om noko så langt framme at vi ikkje kan sjå det no, bak død og grav. Men det lyser inn i det livet vi lever no. Og difor vert dette ord som skaper det orda seier. Det vert slik. No. For Gud kan vere noko i ditt liv som gjer deg til meir enn eit tap eller ein tapar, eller ein fortapt», sa han.
Preses Olav Fykse Tveit avsluttet sin preken med noen betraktninger rundt sin favorittsalme «Deg å få skoda», som vi også sang før prekenen etter hans ønske. En eldgammel irsk salme, som kanskje har vært sunget i Trondheim for snart tusen år siden. Fykse Tveit er glad for den nynorske oversettelsen, bortsett fra akkurat åpningsstrofen hvor han synes originaltekstens «Be Thou my vision, o Lord of my heart» tar enda bedra tak i hva det dreier seg om:
«Det er ikkje berre det som eg skal sjå ein gong langt der framme, det er tale om, det som er utanfor tida som er å vere «sæle», eller å vere «salig». Men det er den visjonen, det biletet vi kan bere med oss kvar dag, i vårt indre, og som vi kan la kome til uttrykk i det vi seier, det vi syng, det vi ber – men også der vi går og i det vi gjer. Det kan gjere at det er noko «sælt», noko som ikkje er berre mitt, men Guds – også i mitt liv, hefr og nå», sa preses Olav Fykse Tveit.
Vi feiret også nattverd hvor preses Fykse Tveit og vår prest Christina forrettet og delte ut brød og vin sammen. Og lysgloben ble fulltent av lys.
Etter gudstjenesten tok preses seg også tid til en spørsmåls- og samtalestund, ledet av presten vår Christina Thaarup. Der svarte han på spørsmål både om hva det å være preses innebærer, hva hans ti år som Generalsekretær i Kirkenes Verdensråd har lært ham, om status for «Nådens Fellesskap», homofilispørsmålet og krigen i Ukraina.
En annen som bidro til å gjøre allehelgen-kveldsgudstjenesten til en god opplevelse, var musikeren Henning Sommerro som på kort varsel steppet inn som organist. Hans lekne improvisasjoner til pre- og postludium var bare nydelige. Dessuten tillater referenten seg å si at Sommerros «komp» til min salme «Nåden feiger aldri ut» som avsluttet gudstjenesten, var en sann fryd! (Salmen ble forøvrig skrevet, direkte inspirert av ord som ble sagt under festgudstjenesten for preses i Nidarosdomen 11. oktober 2020). Jeg gjengir de to første versene, og ikke minst refrenget hvor Sommerro fikk fram «dansefoten» hos flere enn meg… En salig opplevelse!
1) Nåden feiger aldri ut! Du kan snuble, gå på trynet men for Gud som elsker alle, er du aldri ut av syne! Slik er Guds kjærlighet. Vi kan gråte og danse! Vi kan føle og sanse! Det er nådens puls som gjelder! Det er Guds kjærlighet! 2) Nåden feiger aldri ut! Den har evig datostempel, gjelder like godt på gata, som i katedral og tempel. Slik er Guds kjærlighet.Gudstjenestereferat og foto: Ole-Einar Andersen
-
OPPTAK TIL CAROLA-CD I KIRKA VÅR!
I går og idag gjør Kirkelig Kulturverksted og Erik Hillestad CD-innspilling i kirka vår. Det dreier seg om opptak av korinnsatsene i Carolas (Häggqvist) konsertforestilling «Maria Magdalena» som ble urframført i Borggården på årets Olavsfest. Og koret er kammerkoret Aurum fra Trondheim.
Erik Hillestad ved opptakspulten (t.h.) og kammerkoret Aurum i Metodistkirken. Carola har komponert all musikken, og Erik Hillestad har skrevet alle tekstene til syngespillet «Maria Magdalena» som skildrer påskedramaet fra Maria Magdalenas perspektiv – en av Bibelens mest fasinerende kvinneskikkelser. Konsertforestillingen i Borggården fikk gode omtaler.
For Hillestad og Carola er Maria Magdalena en kvinne som representerer det oppreiste mennesket. Maria gikk fra fornedrelse og forakt, til å bli reist opp av Jesu kjærlighet. Jesus bekreftet hennes menneskeverd, sier Hillestad.
Livsglede og raus Gud
Hillestad og Kirkelig Kulturverksted har lang «fartstid» sammen med Carola gjennom flere plateprosjekter.
– Vi er forskjellige, men har en god musikalsk og personlig kjemi. Det er veldig mye livsglede og energi i Carola, og dessuten deler vi opplevelsen og oppfatningen av en radikalt kjærlig og raus Gud, sier Hillestad som selv står for opptakene i kirka vår. Han er veldig tilfreds med akustikken og opptaksforholdene og er glad for å bli tipset om oss fra ledelsen i Olavsfest.
– Kirkerommet er akkurat passe stort. Det gir en god klang som passer korsangen og bidrar til fylde og liv i lydbildet, sier Hillestad til hjemmesiden vår.
Tilfreds er han også med innsatsen til kammerkoret Aurum. I alle fall kom det flere «bravo» fra Hillestad under den opptakssekvensen som vi var til stede på. Kammerkoret Aurum ble stiftet i 2006. Det ambisiøse og dyktige koret har 30 sangere. Dirigent er Eva Holm Foosnæs. Carola selv er ikke i Trondheim disse dagene. Hun skal legge på sin stemme som hovedpersonen Maria Magdalena i studio senere.
Erik Hillestad og dirigent Eva Holm Foosnæs sjekker et opptak. 
Produsenten (Erik Hillestad) var både synlig og hørbart tilfreds med innsatsen til kammerkoret Aurum – Hvorfor Maria Magdalena?
– Carola og jeg har i mange år ønsket å gjøre noe med Maria Magdalena. Etter å ha laget to juleplater i Betlehem, fikk vi også lyst til å lage en påskeplate. Derfra vokste idéen om et syngespill om Maria Magdalena fram, forteller Hillestad.
– Maria Magdalena er den ene kvinnen som går igjen i alle Bibelens fortellinger om hva som skjedde i påskedramaet, og som har en sentral rolle i alle de fire evangeliene. Hun hadde en helt spesiell rolle som den fremste blant kvinnene som fulgte Jesus fra Galilea til Jerusalem og ble med ham gjennom dramaet som førte til hans død. Derfor er hun en spennende skikkelse å fordype seg i og det er mye mystikk knyttet til henne, sier Hillestad.
Det er ikke så mye vi faktisk vet om den fasinerende kvinneskikkelsen, men i tillegg til det Bibelen forteller, er det en rekke legender og historier knyttet til henne.
– Gjennom disse sidefortellingene, som vi ikke vet sikkert handler om henne, har jeg prøvd å lete frem aspekter ved Maria for å bygge ut bildet Bibelen gir av henne. Vi bygger syngespillet med utgangspunkt i den tradisjonen som finnes, forklarer Hillestad.
– Vi forsøker å forestille oss hvordan Maria Magdalena har tenkt, hvilke gleder hun har hatt, hvilken uro og desperasjon hun har følt, sier Hillestad som tenker at det er tema og spørsmål som angår alle mennesker, uavhengig av tro. Er jeg akseptert? Er jeg elsket? Tør jeg tro på meg selv? Hva angrer jeg på?
—
CD’en blir produsert med akkurat de samme musikalske kreftene som urframførte syngespillet i Borggården. I tillegg til Carola som Maria Magdalena, er det solistene Anders Wyller (Jesus ), Grethe Svensen (Maria, Jesu mor), kammerkoret Aurum (dirigent Eva Holm Foosnæs) og et band bestående av musikerne Kjetil Bjerkestrand (keyboards og piano), Gjermund Silseth (bass), Hallgrim Brattberg (gitar) og Rune Arnesen (trommer)
Nøyaktig dato er ikke satt, men «Maria Magdalena»-CD’en blir lansert i løpet av 2023, opplyser Hillestad. Og da vil det framgå at deler av opptakene er gjort i Trondheim Metodistkirke!
(Reportasje og foto: Ole-Einar Andersen)
.
-
Ingen 20 $-seddel med metodisten Harriet Tubman så lenge Trump er president
NB: Bildet av denne 20-dollarseddelen er en fotomontasje. Den nye seddelen er ikke ferdig designet ennå. Anti-slaveri-aktivisten, nordstats-spionen, kvinnesaksforkjemperen og metodisten Harriet «Moses» Tubman skulle etter planen pryde forsiden av nye, amerikanske 20-dollarsedler i 2020. Nå har Trumps finansminister gjort det klart at den nye seddelen ikke blir utgitt så lenge Donald Trump er president.
Noen vil kanskje huske at hjemmesiden vår i april 2016 fortalte om Obama-administrasjonens initiativ til den nye 20-dollarseddelen. Planen var at den skulle utgis i forbindelse med 100-årsjubileet for kvinners stemmerett i USA i 2020. Men onsdag slo Trumps finansminister Steven Mnuchin altså fast at det tidligst vil skje i 2026/2028.
Under valgkampen i 2016 karakteriserteTrump forslaget som et utslag av «politisk korrekthet». Selv antydet han at Tubman heller kunne pryde den langt mindre brukte to-dollarseddelen. Trump har flere ganger rost president Jackson, som nå er avbildet på 20 $-seddelens forside, og framholdt ham som et forbilde. Han har også et bilde av Jackson hengende i the Oval Office. President Jackson var selv slaveeier…
Her er artikkelen hjemmesiden publiserte i april 2016 om Harriet Tubman:
Tubman som blir den første afroamerikaner på en pengeseddel, var metodist og medlem av African Methodist Episcopal Zion Church. Født som slave, viste hun senere til sin kristne tro som inspirasjon og grunn til å hjelpe hundrevis av slaver til å flykte og få et liv i frihet. Hennes livshistorie er usedvanlig dramatisk, spennende og inspirerende.
Harriet Tubman ble født omkring 1820/23 som tredje generasjons slave. Hennes mormor kom til USA på et slaveskip fra Afrika – trolig tilhørte hun en folkegruppen Ashanti fra Ghana. Om det stemmer er vanskelig å fastslå, men for Tubman ble den afrikanske opprinnelsen en trøst, støtte og stolthet. Som slaver ble familien splittet og solgt til ulike slave/plantasjeeiere.
Pisket før frokost
Harriet, som opprinnelig ble gitt navnet Aminta eller «Minty» av sine foreldre, var den fjerde av ni søsken. Som seksåring ble hun lånt bort som barnevakt til et meget velstående Marylandhjem. Hun skulle passe på en hvit baby. Hver gang babyen gråt, ble Minty pisket. En dag ble hun pisket fem ganger før frokost.Etter hvert som hun vokste til ble Minty satt til diverse tungt jord- og skogbruksarbeid på plantasjen i Maryland. Da hennes eier døde i 1849, oppsto en tid både forvirring og frykt. Slavene var redd de skulle bli solgt sørover, hvor forholdene om mulig var enda verre.Minty, som da var gift, begynte å planlegge flukt. Hun tok morens pikenavn Harriet og sin manns etternavn Tubman. Mannen henens, som var en frigitt slave, valgte å bli igjen. En septembernatt i 1849 klarte Harriet og to av hennes brødre å flykte fra plantasjen i Dorchester, Maryland. De skjulte seg om dagen og vandret om natten. Men brødrene fikk kalde føtter underveis og vendte tilbake. Harriet fortsatte alene de 25 milene nordover til Pennsylvania.
Straks hun hadde tjent noen penger som tjener for en vennlig hvit familie i Philadelphia, engasjerte hun seg i arbeid med å hjelpe andre slaver til frihet – med eget liv som innsats. Det første hun fikk gjort var, via stråmenn, å kjøpe fri sin niese og hennes to barn som skulle bli solgt på en slaveauksjon. Det lyktes, og hun brakte dem til sikkerhet i Canada.
«Grenselos» med fare for livet
Etter dette ble Harriet «conductor» (en slags parallell til norske grenseloser under andre verdenskrig) innenfor slavefluktsystemet «Underground Railroad». Det var gjennom denne virksomheten hun fikk tilnavnet «Moses» – han som ledet jødene ut av slaveriet i Egypt. «Underground Railway» var et nettverk av både hvite og afroamerikanske slavemotstandere og aktivister som etablerte flere «trygge hus» langs ulike fluktruter fra sørstatene og nordover.
I ulike forkledninger, og bevæpnet med en revolver, gjennomførte Harriet til sammen 19 turer som «conductor». Ble hun tatt ville hun garantert blitt hengt eller skutt på flekken. På et tidspunkt skal det ha vært utlovet hele 40.000 dollar i dusør til den som klarte å fange henne; det tilsvarer ca 1,2 millioner dollar i dagens pengeverdi (ca 9 millioner kroner…) I 1854 klarte hun endelig å frigjøre sine tre småbrødre og i 1856 reddet hun sine foreldre. de var på den tiden blitt fri, men holdt under oppsikt og mistanke om å hjelpe andre slaver å flykte.
Spion for nordstatene
Under den amerikanske borgerkrigen 1861-1865 var Tubman aktiv innen nordstatshæren fordi hun ønsket å hjelpe alle slaver til frihet, ikke bare de hun selv kunne hjelpe. Harriet var bare 157 cm høy og hadde en rekke fysiske plager som følge av mishandling hun ble utsatt for som slave. Hun kunne verken skrive eller lese; men det begrenset ikke hennes engasjement.
Harriet deltok i borgerkrigen først som kokk og sykepleier, senere som guide og spion bak fiendens rekker. I 1863 ledet hun en avdeling på 150-200 afroamerikanske soldater i et raid langs elven Combahee i South Carolina. Ombord på tre militære fartøy (gunboats) ødela de mange av sørstatshærens miner og torpedoer, sprengte broer, raserte sørstatshærens varelager og avlinger – og befridde omkring 800 slaver. Harriet Tubman mistet ikke en eneste soldat i raidet.
Ble metodist
Etter borgerkrigen, da slaveriet formelt ble avskaffet, dedikerte hun resten av livet til å hjelpe tidligere slaver, særlig barn og eldre. Hun ble også en meget aktiv forkjemper for kvinners rettigheter og stemmerett og engasjerte seg i den amerikanske suffragette-bevegelsen. På spørsmål om hun mente at kvinner burde få stemmerett svarte hun en gang: «Jeg har lidd nok til å tro det». Etter borgerkrigen meldte hun seg også inn i African Methodist Episcopal Zion Church hvor hun var et meget bevisst og engasjert medlem. ( AME Zion Church ble ikke med i sammenslutningen da United Methodist Church ble dannet i 1968, men de to kirkene har nær kontakt og fullt sakramentsamarbeid.)
Harriet Tubman bodde siste del av livet i et hus på en liten eiendom i Auburn, New York som hun fikk i gave fra slaverimotstanderen senator William Seward. I 1903 donerte hun deler av eiendommen til African Methodist Episcopal Church for at det skulle bygges et hjem for eldre afroamerikanere. I 1908 ble «Harriet Tubman Home for the Aged» åpnet. Der døde hun også selv i 1913 av lungebetennelse. Omgitt av familie og venner skal dette ha vært hennes siste ord: «Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere» (ref. Joh:14.3)
I sin samtid var Harriet Tubman respektert og anerkjent. Hennes innsats er/var godt dokumentert. Men som tilfellet var med mange afroamerikanere, ble også hun gradvis skrevet ut av historien noen tiår etter borgerkrigen. På folkemunne forble hun hun et ikon og symbol for kampen for slavers frihet og rettferdighet. I forbindelse med den moderne borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet, begynte hennes innasts sakte å bli bli offentlig kjent igjen – og nå inngår hun i skolebøkene og allmennutdannelsen.
Tubman vil talende nok erstatte president Andrew Jackson på 20-dollarens forside; han var slaveeier og dessuten meget brutal i sin kamp mot den amerikanske urbefolkningen, indianerne. Jackson fortrenges til en langt mindre prangende positur på 20-dollarens bakside…
Å la Tubman fronte den nye 20-dollarseddelen er ledd i en politisk prosess for å synliggjøre fremtredende amerikanske kvinner på landets pengesedler. På baksiden av 10-dollarsedddelen skal for eksempel sufragettene (kvinnesaksbevegelsen) markeres.
Nyheten ble kunngjort av det amerikanske finansdepartementet onsdag denne uka. Mottakelsen har vært overveiende positiv, men ikke uten en del rasistiske kommnetarer på sosiale medier. En av de som gledet seg var presidentkandidat Hillary Clinton: «Jeg kan ikke tenke meg et bedre valg enn Harriet Tubman», skrev hun på Twitter straks etter kunngjøringen onsdag. Donald Trump kalte Tubman «fantastisk», men mente beslutningen om sette henne på 20-dollarseddelen var uttrykk for rendyrket politisk korrekthet. Han ønsker at salveeier-president Jacksom fortsatt skal pryde 20-dollarseddelen. Tubman kan få plassen på to-dollarseddelen ( som ikke lenger er i bruk), antydet Trump….
Tubman blir for øvrig den tredje metodisten på amerikansk valuta. De to tidligere er president Ulysses Grant og William McKinley. Alle disse tre ble formet av borgerkrigen og kampen mot slaveriet.
Å lansere en ny dollarseddelserie er en lang prosess. det handler ikke bare om redesign og valg av motiv, men i høyeste grad om teknologi for å gjøre sedlene så vanskelig/umulig å forfalske som mulig. Det er derfor ikke ventet at noen av de nye sedlene (1, 5, 10 og 20-dollar) blir sluppet på markedet før tidligst tidlig på 2020-tallet.
—
Metodistskoleelever – skriv særoppgave om Tubman!
Dette var bare noen kjappe hovedtrekk av Harriet Tubmanns fasinerende liv og innsats. Hun er vel verd å lese seg opp på, og er for eksempel et flott og spennende alternativt valg for skoleelever som ellers ville skrevet særoppgave om f.eks. Martin Luther King jr. og/eller Rosa Parks.
Kilder: umc.news, BBC news, Wikipedia og andre nettsteder, og her er i tillegg «9 things you should know about Harriet Tubman» hentet fra «TGC» – The Gospel Coalitions nettside:
- Harriet Tubman didn’t become “Harriet Tubman” until her mid-20s. She was originally born a slave named Araminta Ross on a plantation in Maryland’s Eastern Shore. The surname Tubman comes from her first husband, John Tubman, a free black man, and after marrying, she adopted the name “Harriet” after her mother: Harriet Ross.
- A few years after she married, Tubman and two of her brothers initially escaped from slavery. However, when her brothers returned (one of them had recently become a father) she returned with them to the plantation. She would later escape again with the help of the Underground Railroad, a network of secret routes and safe houses used by abolitionists. Tubman later recalled how she felt upon arriving a free woman in Pennsylvania:
When I found I had crossed that line, I looked at my hands to see if I was the same person. There was such a glory over everything; the sun came like gold through the trees, and over the fields, and I felt like I was in Heaven.
- Since none of Tubman’s family was with her in Pennsylvania (her husband, John, stayed behind and would later remarry another woman), she returned on several trips to help lead her relatives to freedom. Over the next 15 years she would, with the help of others in the Underground Railroad, lead approximately 70 slaves out of their captivity. Her efforts in the dangerous undertaking earned her the nickname “Moses” by abolitionist William Lloyd Garrison, who compared her to the Hebrew leader who lead his people out of slavery in Egypt.
- By the late 1850s, Tubman had gained renown in the abolitionist community. J. W. Loguen, a bishop of the African Methodist Episcopal Zion church, said of her, “Among slaves she is better known than the Bible, for she circulates more freely.” Loguen introduced Tubman to the controversially violent abolitionist John Brown, who connected her to other influential leaders in the movement. Brown once introduced Tubman by saying, “I bring you one of the best and bravest persons on the continent—General Tubman, we call her.” Tubman would go on to become a powerful speaker for the antislavery movement.
- During the Civil War, Tubman served the Union Army as a spy, helping map out areas of South Carolina. She became the only woman to lead men into battle during the Civil War when she guided a nighttime raid at Combahee Ferry in June 1863. While under fire, Tubman’s group freed more than 700 slaves from neighboring plantations. Both before and after her work as a spy she also served as a nurse and cook for the Army. Despite her service, Tubman never received a regular salary and was denied an official military pension. Tubman later became the beneficiary of military benefits, but only as the wife of an “official” veteran, her second husband, Nelson Davis.
- After the Civil War Tubman became involved in other social reform movements, including temperance, women’s rights, and universal suffrage. Tubman once gave a speech alongside suffragette leader Susan B. Anthony and was introduced at the event as the “great Black liberator.” When a friend asked Tubman if women should have the right to vote she responded, “I’ve suffered enough to believe it.”
- At a young age, Tubman suffered a traumatic head injury that caused her to have crippling headaches and disabling epileptic seizures. But it also gave her powerful visions, which, as a lifelong devout Christian, she attributed to God. The abolitionist Thomas Garrett once said about Tubman,
I never met with any person, of any color, who had more confidence in the voice of God, as spoken direct to her soul. She frequently told me that she talked with God, and he talked to her every day of her life . . . she said she never ventured only where God sent her, and her faith in the Supreme Power was truly great.
- Throughout her life Tubman remained either in poverty or on the verge of destitution. She managed to scrape by on her labor, her husband’s pension, and donations from admirers. According to one biographer, she “never drew for herself more than 20 days’ rations” during the four years she labored during the war. Instead, she supported herself by selling pies, gingerbread, and root beer to soldiers. After the war, she used her reputation to help raise $2,000 on a scheme that turned out to be a con. Tubman had hoped to use the proceeds to open a home for black people but was instead attacked, bound, and gagged by the con men. Wisconsin Congressman Gerry W. Hazelton introduced legislation in 1874 that Tubman be paid “the sum of $2,000 for services rendered by her to the Union Army as scout, nurse, and spy,” but the bill was defeated.
- From the proceeds of a biography written by a supporter, Tubman was able to buy a property with two buildings on 26 acres near her home in Auburn, New York. She later deeded the land to the African Methodist Episcopal (A.M.E.) Zion Church, to be used as a home for the elderly (which she wanted to be named John Brown Hall). At the time she attended the mostly white Central Presbyterian Church, but she later became active in the A.M.E. church, where her husband was a trustee. In 1908, the A.M.E. Zion regional conference voted to take an annual collection for the maintenance of what was now called the Harriet Tubman Home for the Aged. Tubman herself was the only female member on a board of trustees dominated by pastors. By 1911, she was so ill and impoverished that she was admitted to the home named after her. She died in 1913, with her last words being, “I go to prepare a place for you.”
-
Vil ha barn og ungdom på dagsorden!
– Jeg ser en særlig utfordring i å skape arenaer og møtepunkt for ungdom fra konfirmasjonsalder og oppover, sier Stephanie Buadu (21) som er den nye lederen av Metodistkirkens Barne- og Ungdomsforbund (MBU). Vi er så heldige at vi har Stephanie som student i Trondheim, og dermed er hun «vår» i alle fall to år framover!Stephanie ble valgt som ny MBU-leder på Ungdomsforbundets landsmøte 16. april. I kraft av det vervet blir hun også fast medlem av Metodistkirkens Hovedstyre, og synes det skal bli spennende og interessant å oppleve kirken sin fra det perspektivet. På spørsmål om hun er optimist på Metodistkirkens framtid svarer Stephanie et kontant og klokkerent «JA!»
Solid metodistslekt
I Trondheim er Stephanie NTNU-student, og er i ferd med å avslutte det tredje av fem års studier innen Ingeniørvitenskap & IKT. Om hun skal sikte seg hundre prosent inn mot IT-bransjen eller det marine feltet, har hun ikke helt klart for seg ennå.– Heldigvis har jeg et par år til å bestemme meg på, smiler Stephanie. Hun forteller at hun trives veldig godt i Trondheim, både med studiene, i metodistmenigheten og med byen generelt.
Den nye MBU-lederen er av solid metodistslekt. Både en av hennes onkel og en bestemor er metodistprester i Ghana. Stephanie selv er født i Norge. Foreldrene hennes kom hit fra Ghana tidlig på 1990-tallet. Hun ble døpt i Centralkirken i Oslo og gikk sine første barneår der, uten at hun husker særlig mye fra den tiden. I tidlig barneskolealder begynte hun og familien å gå i Metodistkirken på Bjølsen (Immanuelskirken). Der hørte hun til, helt til hun flyttet hjemmefra. På Bjølsen sang hun i menighetens barnekor, og var med i ungdomsgruppen «Bertene».
– Ellers har jeg hengt en del i Centralkirken etter konfirmasjonen, fordi det var et større ungdomsmiljø i Central enn det vi hadde på Bjølsen, forteller Stephanie.
Internasjonalt MBU-rulleblad
Bortsett fra at hun aldri har vært speider, har Stephanie har et langt og innholdsrikt «rulleblad» innen MBU. Som styremedlem har hun etter sigende imponert med oversikt og utpreget organisasjonstalent. (Og det er ingen hvem som helst som sier det, men avtroppende MBU-leder Audun Westad). MBU-engasjementet er også internasjonalt. De siste årene har Stephanie representert MBU i EMYC (European Methodist Youth and Childrens Council), og har gjennom det fått et innblikk i barne- og ungdomsarbeidet som drives rundt omkring i Europa. Hun har også blitt kjent med metodister fra andre land og besøkt flere metodistkirker i Europa. I tillegg representerer hun MBU i NECCYC (Northern European and Eurasian Central Conference Youth Council), forteller hun. (Som aktiv metodist må du tidlig lære deg internasjonale forkortelser…)Skape arenaer og møtepunkt
– Hva blir din fremste/viktigste oppgave som MBU-leder, og hva er kirkens største utfordring i forhold til barn og ungdom?
– Nå har jo Audun (Westad) lagt et fantastisk grunnlag, så her er det bare å jobbe videre med det han har gjort. Det viktigste er å sørge for at barn- og unge får plass på kirkens og menighetenes dagsorden. Men et problem er jo menigheter hvor det er lite eller ikke noe barne- og ungdomsarbeid. Det er vanskelig å få barn og unge til kirken dersom det ikke er noe «spennende» som skjer for deres del.– Jeg har dessuten et sterkt ønske om å få til noe for de litt eldre ungdommene i menighetene rundt om i landet, understreker Stephanie. Vi trenger virkelig arenaer for ungdom etter konfirmasjonsalder og utover i 20-årene. Jeg skulle ønske flere menigheter hadde møtepunkt for denne aldersgruppen – utenom gudtstjenestene, sier hun.
– Jeg er litt usikker på hva det skal være og hvilken form det skal ha, men jeg har heldigvis med meg et supert landsstyre. Sammen tror jeg vi skal få til mye bra i årene som kommer, håper Stephanie.
– Har du et favoritt-bibelvers?
Det er nesten litt vanskelig å velge, men om jeg skal velge kun ett, må det nesten bli 1. Tim 4:12. Og der står det: «La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet.»
—
Tips: Til sommeren skal Stephanie lede familiesamlingene på Sommerfesten 2016, Metodistkirkens store samling på Drottningborg ved Grimstad (28.juli – 31.juli). Dermed fikk du enda en grunn til å melde deg på og treffe ikke bare henne, men også masse andre flotte folk i metodiststorfamilien!
-
UMChicken GConfusion casserole
32 metodister samlet seg i Metodistkirken til myldremiddagen 25. april. Dagens rett var en gryteaktig greie med navnet «UMChicken GConfusion casserole». Denne kyllingbaserte myldremiddagsretten var inspirert av kokkens forventninger, frustrasjoner, frykt, beven og håp i forkant av Generalkonferansen (GC) i United Methodist Church i mai.
Kokken forklarer at retten var et helhjertet forsøk på å forene (nord)europeiske, amerikanske, afrikanske og asiatiske impulser og tolkning av kyllingoppskrifter fra både det konservative og liberale verdenskjøkkenet.
Kokken valgte bevisst å avstå fra fundamentalistisk etterfølgelse av vedtatte oppskrifter og sannheter. Retten gir mulighet for godt slingringsmonn med tanke på såvel ingredienser som mengder. Alle mål er omtrentlige. Viktigst er at retten skal være spiselig for alle (i alle fall de fleste) og at det ubetinget skal være plass til alle rundt bordet! Det var det i Metodistkirken mandag, og de fleste forsynte seg både to og flere ganger!
Lurer du på hva vi spiste, så var framgangsmåten noe ala dette:
Buljong, grov bulgur (eller couscous), asiatiske wok-grønnsaker og kokosmelk varmes og blandes til konsistensen er lett «gryteaktig» – altså tykkere enn suppe. Husk at bulguren absorberer mye veske! Tilsett knuste tomater om ønskelig, og finkuttet hvitløk! Legg i marinert/krydret kyllingkjøtt (bryst og lårfilet skåret i litt grove terninger og gjerne krydret med litt kanel, gurkemeie, koriander etc) ca. 20 minutter før servering. Holdes såvidt på kokepunktet fram til servering.
Smaksettes ekstra individuelt (for sikkerhets skyld) med f.eks. chilibaserte eksplosiver som harissa, sambal oelek, piri-piri, tabasco og rundes av med en smaksrik ketjap (indonesisk søt soyasaus). Brød/rundstykker/loff kan være ok tilbehør.
–
Myldredagene fortsetter å trekke folk. Tross opptil flere meldte «lovlige forfall» blant de faste myldrerne, rundet vi altså 30 denne mandagen også. Etter middag og kaffe med flott summing ved bordene, fortsatte myldringen med sang- og musikkøvelser, speidermøte og menighetsråd.
Neste myldredag er mandag 9. mai. Da er DU også hjertelig velkommen. Det er helt ok å «bare» komme og spise middag for 20 kroner, delta i (måltids)fellesskapet og treffe/prate med folk. Middagen serveres kl. 16.30.
-
Påskedag – oppstandelse verden rundt!
Kristus telah bangkit! مسیح برخاسته است!Krestos a uprisin! Christ is risen! Христóсъ воскрéсе! Christus ist auferstanden! Kristo leviĝis! Kristur er upprisinn! Cristo è risorto! Tha Crìosd air èiridh! Kristus aq ungwektaq!¡Cristo ha resucitado! المسيح قام! حقا قام! Christus is opgestaan! Kristus är uppstånden! Lo Crist es ressuscitat! Si Kristo ay nabuhay! Kristus vstal z mŕtvych! ハリストス復活！Christus resurrexit! Le Christ est ressuscité!
408VISO-THYSSEN- 6.
Dette er ikke en preken. Ingen fasit. Det er noen tankestreif rundt oppstandelsen. Sammen med illustrasjonene fra ulike deler av kristenheten, og den avsluttende salmen, kan det forhåpentlig inspirere til egne refleksjoner og bevisstgjøring. Det gjelder for påskebudskapet og oppstandelsestroen, som alle sider ved troen, at vi må gjøre den til vår egen. Ofte krever det (kritiske) spørsmål og ikke nødvendigvis skråsikre svar.
Det begynte allerede i går (norsk tid). Fra de østligste deler av Sibir, Stillehavsøyene og New Zealand begynte den kristne påskehilsenen begynt å rulle. I en sammenhengende, ubrutt ring vil den i løpet av påskedagsdøgnet lyde gjennom alle tidssoner. Som en stafettpinne blir påskeropet overlevert og bølge gjennom verdensdeler og kontinenter. På tvers av alle kirkesamfunn, raser, kjønn og sosial status lyder ropet: «KRISTUS ER OPPSTANDEN!»Og selv om heller ikke oppstandelsen er unntatt nødvendig teologisk forskning, bibeltolkning og diskusjon, kan de fleste fra sine ulike ståsted bekrefte det tilhørende liturgiske svaret: «JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN!»
I dette påskedagsdøgnet anbefaler vi gjerne Wikipediasiden «Paschal greeting». Der er påskehilsenen (utropet og svaret) gjengitt på et stort antall språk, flere av dem garantert ukjente for mange. Å se og lese påskehilsenen opplistet på denne måten, er faktisk en spesiell og sterk opplevelse. Det bidrar også til en bevisstgjøring på påskebudskapets universelle karakter og gjennomslagskraft. Du finner den her: PASCHAL GREETING
Oppstandelsens praksis
Et av de sterkeste bildene fra denne påsken er pave Frans som skjærtorsdag knelte for å vaske og kysse føttene til muslimske, hinduistiske og kristne flyktninger fra et asylmottak i den italienske byen Castelnuovo di Porto.For en preken og vitnesbyrd rett inn i vår hverdag! Gjennom denne ekstremt symboltunge handlingen bekreftet paven oppstandelsen ved å praktisere den. Og han setter mange av oss i skammekroken.
Den irske teologen og filosofen Peter Rollins (født 1973) er en av flere som snakker om at vi som kristne og kirke, gjennom våre handlinger og holdninger, enten er med på å bekrefte oppstandelsen, eller benekte den:
«Jeg fornekter Kristi oppstandelse hver gang jeg ikke tjener ved de undertryktes føtter, hver dag jeg snur ryggen til de fattige, når jeg lukker ørene for skrikene fra de undertrykte og gir min støtte til korrupte og urettferdige (politiske og religiøse, red.anm) systemer.»
Men det er også øyeblikk, sier Rollins, hvor vi bekrefter oppstandelsen, selv om slike øyeblikk er alt for få og langt i mellom:
«Jeg bekrefter oppstandelsen når jeg står opp for de som er tvunget til å leve på sine knær, når jeg snakker/tar ordet på vegne av de som har fått tungene sine revet ut og når jeg gråter for de som ikke har flere tårer å felle.»
Troens mysterium
Påskens budskap rommer troens store mysterium: Kristus døde. Kristus oppsto. Kristus skal komme igjen. Det kan de aller fleste bekjenne, selv om forskning, debatt og ulike fortolkninger knyttet til dette fyller «hyllekilometere» med litteratur. Det starter jo allerede med de bibelske kildene (evangeliene) som gir hver sine versjoner av hva som skjedde påskemorgen og de nærmeste timene og dagene – hvem som var der, hva de gjorde og hva de sa, tvilte, trodde og håpet.
Den tomme graven beviser ingen ting; liket kunne vært stjålet eller tatt vare på av noen. Og det er klart også ut fra de bibelske skriftene at den oppståtte Jesus ikke var til å kjenne igjen. Maria trodde for eksempel at det var gartneren som snakket til henne. To disipler gikk hele veien til Emmaus sammen med den oppståtte Jesus uten å kjenne ham igjen før de spiste kveldsmat sammen. Det er ingen tvil om at det som på litt fromt språk kalles «Jesu oppstandelseslegeme» var veldig forskjellig fra den kroppen og skikkelsen som ble lagt i graven.I fjor ble det rabalder da den dansk sogneprest blant annet fortalte at han ikke trodde på oppstandelsen. Den historien og hvordan den endte, kan du evt sjekke opp selv ved å google ”Per Ramsdal – oppstandelsen – biskop Peter Skov Jakobsen”. Her nøyer vi oss med svaret biskop Jakobsen ga en journalist på spørsmålet:
«Må en prest i den danske kirke tro på oppstandelsen?»
» Ja det må man. Kirken ble født ved oppstandelsen. Det som intet øye så, er det kirken feirer påske for. Jesus sto opp fra de døde – det skjedde en enestående kosmisk begivenhet, som jeg tror på, og som de fleste kristne tror på. Men jeg vil ikke gå inn i ordvalget omkring fysisk, for hvis jeg sier fysisk, aksepterer jeg at det blir brukt et naturvitenskapelig språk omkring dette. Og så spør du meg videre; hvordan så han ut?»
Og som vi vet, det vet ingen – bortsett fra at Jesus sikkert så ut som en 30-åring fra Midt-Østen.
100% oppstandelsestro
Bibelen er skrevet og snakker til oss i et mytologisk språk gjennom bilder, symboler og metaforer fra skapelsesberetningen og fram til Johannes Åpenbaring. Det gjelder også påskefortellingene; fra Langfredag til påskemorgen og de følgende dagene.
Mange kristne er til utmattelse opptatt av «bevis»; at Bibelen har «rett» i ett og alt – som om det er snakk om en ufeilbarlig fagbok i historie, geografi, matematikk og naturvitenskap. Oppstandelsesfortellingen(e) er intet unntak. For mange er troen avhengig av 100% bevis for en 100% fysisk og legemlig oppstandelse. Det beviset finner vi ikke i Bibelen, og ingen andre steder heller, for den del. Men det vi helt sikkert finner, er troen på oppstandelsen.
Troen på oppstandelsen ( noen vil si troen på troen om oppstandelsen…) har hatt forvandlende kraft på mennesker og samfunn i snart 2000 år. Mange teologer og kristne vil si at oppstandelsen er virkelighet nettopp gjennom at disiplene hadde sterke og livsendrende opplevelser av Kristus etter hans død. På den bakgrunn vil mange teologer, prester og ”vanlige” kristne tolke og forstå oppstandelsen som et psykisk fenomen.
Teologen Clarence Jordan (1912-69) sa det slik: «Beviset for at Gud oppreiste Jesus fra de døde er ikke den tomme graven, men hans forvandlede disiplers fulle, glødende hjerter. Beviset for at Jesus lever, er ikke en ledig grav, men det åndelige fellesskapet mellom hans etterfølgere.»
Ikke slutten
Oppstandelsen viser at døden ikke var slutten på Jesus-historien. Oppstandelsen viser at Gud ikke har gitt opp verden. Oppstandelsen er begivenheten som gjør at den positive faktoren i alle motsetninger vinner: Døden over livet. Lyset over mørket. Kjærligheten over hatet. Håpet over frykten. Vi kan alle forlenge den listen ut fra egne erfaringer. Vi skal fortsatt alle dø, men døden har ikke det siste ordet. Og i hvert glimt av godhet og hint av håp vi ser og er med å skape, er oppstandelsen en realitet i dagens verden.
Mørket vinner aldri
I forlengelsen av dette, velger vi denne salmen «Se, mørket vinner aldri over lyset» av Sindre Skeie (2012) til refleksjon og meditasjon denne 1. påskedag.
Se, mørket vinner aldri over lyset.
La håpets flamme skinne, sterk og klar!
For ennå kjemper noen for det gode,
og ennå deler noen det de har.
Se, freden finnes i den gode striden,
så reis deg opp til kamp for andres rett!
Da skal du aldri frykte mørkets makter,
det er i mørket flammene blir sett.
Iblant vil kampen stjele dine krefter,
du kjenner sorgen over tap og svik,
du tror at alt du ga, har gjort deg fattig,
men i din fattigdom er du blitt rik.
Et mørke hviler ennå over jorden,
men barn av lyset finnes overalt:
Se, noen åpner døren for en flyktning,
og noen reiser opp en venn som falt.
Hvor finnes brød til alle folk i verden
hvis ikke du vil dele med din bror?
Vi puster alle i den samme luften
og lever på den samme, lille jord!
Må ingen lenger hegne om sitt eget.
Må de som hersker, ofre alt for fred.
Må de som tror de kjemper helt alene,
få se hvor mange flere som er med!
Se, Verdens Lys rir inn i våre gater.
En sang om frihet stiger i vår by,
hør, også vi vil være barn av lyset
og tenne håpet: Jorden skal bli ny!
-
Perfekt arena for engasjement
Er du engasjert, involvert, interessert i hva som skjer i Metodistkirken i Trondheim, eller «bare» nysgjerrig? Uansett er du velkommen til menighetens Årsmøte torsdag 31. mars kl. 19.30. Årsmøtet er den perfekte arena for å bli informert og for å påvirke.
Copyright Karl A. Zorowski Gjennom rapporter og kommentarer får du et godt inntrykk av menighetens aktivitet i 2015 og planer for 2016 og fremtiden. Du får være med å velge medlemmer til menighetsråd og andre tillitsverv. Årsmøtet, eller Menighetskonferansen som er det «offisielle» navnet, er en god anledning til å ta opp saker som du er interessert i. Det er også stedet for å stille både konstruktive og kritiske spørsmål til tilsynsmannen og menighetens ledelse. Bare medlemmer har stemmerett, men alle er velkommen og kan be om ordet.
Tilsynsmann Steinar Hjerpseth leder årsmøtet som begynner klokken 19.30. Det blir også servert kaffe og kaker.
Du kan laste ned rapportene til årsmøtet her: RAPPORTER TIL ÅRSMØTET 2016 Dersom du får problemer med å lese eller laste ned dokumentene, send en mail til kristine.hummel@trondheim.metodiskirken.no, så får du dokumentene tilsendt.
–
( Likte du «Church Mice»-tegningen, så kan du sikre deg noen humrestunder ved å sjekke denne ekumeniske, kirkelige kommentartegneserien av metodistpresten Karl A. Zorowski. «Pastor Z», som han gjerne kalles, er pastor på heltid i St. Peter’s United Methodist Church i Morehead City, North Carolina. Med en dose sannhet kombinert med en splash humor, tar hans «kirkemus» stadig for seg ulike kirkelige spørsmål. Du finner dem her: Church Mice ) Her er en til, når vi først er i gang:
-
11 avgjørende dager i mai
«Therefore Go!» er motto for UMC Generalkonferanse 2016 i Portland, USA 10.- 20.-mai.864 delegater fra hele verden skal i løpet 11 dager i mai diskutere og vedta en rekke viktige saker knyttet til kirkens teologi og struktur/organisasjon. Noen saker er så store og tunge at vedtakene kan få store konsekvenser for kirkens framtid. Et «verste-scenario» er kirkesplittelse på homofilispørsmålet.Generalkonferansen arrangørs hvert fjerde år. og er kirkens øverste organ – organisatorisk, teologisk og økonomisk. Prislappen for å arrangere Generalkonferansen 2016 er ganske heftige 10,532,800 dollar, altså temmelig nær 90 millioner norske kroner. Det er to millioner dollar mer enn i 2012. Prisøkningen kan stort sett knyttes til kirkens økende globale struktur, med reiseutgifter og ikke minst utgifter knyttet til simultanoversettelse fra en rekke språk. Alle Generalkonferanser har hittil vært arrangert i USA. Minneapolis (USA) er utpekt som arrangør i 2020. Men så kan det bli «utflytting». Det er gjort foreløpige vedtak om at Generalkonferansen i 2024 skal arrangeres i Manila på Filippinene og i 2028 i Harare, Zimbabwe.
I tillegg til de 864 delegatene som har stemmerett i Portland i mai, møter alle kirkens biskoper (uten stemmerett) og ledere/generalsekretærer for en rekke offisielle kirkelige råd og utvalg.P å tilhørerplass vil det i tillegg sitte hundrevis av representanter for tallrike kirkerelaterte aksjons- og interessegrupper. De vil garantert sette sitt preg på konferansen i og utenfor konferansesenteret.
Metodistkirken i Norge sender to flotte delegater som dessuten bidrar til å trekke ned snittalderen i Generalkonferansen! Det er Audun Westad (leg delegat og leder av Metodistkirkens Ungdomsforbund) og Frøydis Grinna (pastoral delegat og MBU-prest ). De er valgt av Årskonferansen, men reiser som årskonferansens delegater, ikke representanter. De har ikke noe bundet mandat fra Årskonferansen, og kan i alle saker stemme helt etter egen overbevisning.
Last ned Generalkonferanseguiden!I god tid før Generalkonferansen anbefaler hjemmesiden vår ALLE interesserte, bevisste metodister og nysgjerrige venner av kirken å laste ned Generalkonferanseguiden. Den finner du i PDF-format her: http://s3.amazonaws.com/Website_Properties/general-conference/2016/documents/gc2016-guide.pdf
I tillegg til å gi et flott og oversiktlig innblikk i aktuelle saker, gir guiden god forståelse av konferansens sammensetning og arbeidsmåte. Du får også en nyttig kortversjon av kirkens historie, organisasjon og struktur.
Du kan også sjekke: http://www.umc.org/who-we-are/general-conference-2016-guide
App med aldergrense 17 år…
Du kan allerede laste ned app’en «UMC General Conference 2016». Den finnes i både IOS (Apple) og Android-format. Av en eller annen grunn er app’en gitt aldersgrense 17+ med følgende varsel: Infrequent/Mild Realistic Violence. Riktig nok har det forekommet demonstrasjoner og arrestasjoner under tidligere Generalkonferanser, men likevel…Når vi kommer så langt, blir Generalkonferansens forhandlinger og gudstjenester/samlinger streamet live, slik at alle kan følge med i det som skjer. Streamingen kan du logge deg på via denne linken: http://gc2016.umc.org
Dessuten vil sosiale medier som Twitter og Facebook «koke» under Generalkonferansen. Den offisielle hashtagen er #UMCGC.
Uansett hvordan man ser på spørsmålet, vil kirkens holdning til homofili, være den store saken offisielt og uoffisielt.. Homofilispørsmålet er nå så betent at det kan ha kirkesplittende potensial. Trolig ender man opp med noe mindre dramatisk, men uansett vil spørsmålet «regionaliseres» – slik at den enkelte årskonferanse, menighet og pastor får større innflytelse på hvilken praksis som skal følges.
Meget opplysende
Det foreligger også en rekke forslag som vil påvirke kirkens struktur/organisasjon. For å sette seg inn i disse forslagene, anbefales sterkt et par bloggposter av den meget godt orienterte og reflekterte metodistpresten Jeremy Smith / Hacking Christianity.
Hans innlegg «Vision for General Conference 2016» http://hackingchristianity.net/2016/01/2020-vision-for-general-conference-2016.html
og «Primer on structural proposals for General Conference 2016» http://hackingchristianity.net/2016/01/primer-on-structural-proposals-for-umc-general-conference-2016.html er meget informative og opplysende.
Og når du først er inne på Hacking Christianity, så sjekk gjerne flere av hans bloggposter også!
—
-
Skapelsen gjenskapt
Skaperverket var tema for søndagens familiegudstjeneste 13. mars. Synnøve Sivertsen sto for en meget gjennomarbeidet og fint ledet gudstjeneste hvor alt hang sammen i musikk, ord, bilder og aktiviteter.
Barna var gudstjenestens hovedmålgruppe, men alle voksne fikk dermed anledning til «å bli som barn igjen» – og det har aldri skadet! Per-Anders Mortensen bidro med strålende pianospill til pre/postludium og salmer/sanger!
Gudstjenesten startet i mørke, med alle lyskilder slukket, noe som endret seg straks vi i åpningsordene fikk høre fra skapelsesberetningen at Gud skapte lyset. Barna som var tilstede, ble engasjert i å gjenskape resten av skapelsen gjennom hele gudstjenesten. Etter hvert vokste himmel, jord, sjø, vann, blomster og dyr fram på alterringen – blant dyrene var flere medbrakte kosedyr! Menneskene var representert gjennom de 30 som møtte fram til gudstjenesten. I tillegg til nødvendigheten av å ta vare på skaperverket/naturen ble vi også minnet på nødvendigheten av å ta vare på hverandre. Etter forbønnen kunne alle som ønsket det tenne lys, og lysgloben ble fort full.
Nok en optimistisk, livs- og trosglad søndag i kirken. Neste søndag er det palmesøndags-gudstjeneste ved Ingerid Hoggen og Jon Løvland. Ta en tur innom da vel!!
-
NM-vinnere blåste i kirka!
Christiania Blåseensemble vant eliteserien i Janistjar-NM i Trondheim lørdag 12. mars. Lillestrøm Musikkorps (bildet) tok tredjeplassen. Begge disse orkestrene brukte Metodistkirken i Trondheim for å finpusse spilleformen før de avgjørende rundene i Olavshallen. Vi gratulerer hjertelig, og ønsker velkommen tilbake til å øve i kirka vår også neste år!Som tidligere år, satte også årets NM i Janitsjar sitt preg på Metodistkirken. 12 korps leide kirkesalen og Wesleysalen som øvingslokale foran mesterskapsrundene i Olavshallen et kvartal unna. Til sammen 117 korps/ensembler deltok i NM som omfatter åtte divisjoner. To av våre leietakere tok altså gull og bronse i den aller gjeveste divisjonen, og Christiania Blåseensemble ble dermed norgesmestre for andre året på rad.
Christiania Blåseensemble (CBE) ble stiftet september 2008 av studenter ved Norges musikkhøgskole. Ensemblet har janitsjarbesetning og er opprettet for å gi studenter og musikere et korpstilbud på høyt nivå og verdifull erfaring mot senere arbeid i profesjonelle korps. CBE har hvert år etter stiftelsen deltatt i elitedivisjonen i NM for janitsjarkorps i Trondheim. Ensemblets medlemmer består hovedsakelig av nåværende studenter ved Norges musikkhøgskole og Barratt Dues musikkinstitutt, og gjør prosjekter i ulike sjangre.
Ringsaker Janitsjar startet prøvene i kirka allerede torsdag kveld. Fredag var den travleste dagen. Da hadde vi Lørenskog Musikkorps, Østre Gausdal Musikkforening, Stabekk Janitsjarorkester, Christiania Blåseensemble, Nordstrand Janitsjar, Rælingen Musikklag, Asker og Bærum Ungdomskorps og Hov Musikkorps innom. Lørdag var det Tolga-Os Janitsjar, Alvdal og Tynset Janitsjarkorps og Lillestrøm Musikkorps som inntok kirken.
Flere av disse korpsene har vært hos oss tidligere, opptil flere ganger. Også i år er tilbakemeldingene fra de musikalske leietakerne veldig gode. De vet å sette pris på et godt, og vakkert, øvingslokale i umiddelbar nærhet til konkurransearenaen. Og ryktet sprer seg. I år måtte vi faktisk si nei til tre-fire korps fordi det ikke var ledig på de tidspunktene som var aktuelle.
Kirka vår er kjent for sin gode akustikk, og brukes gjennom året av flere orkester. Trondheim Orkesterforening ( fusjon mellom Trondheim Byorkester og Midt-Trøndelag Symfoniorkester i 2003) har fast ukentlig øvelse i kirkesalen hver onsdag. TrondheimSolistene , som er et av verdens ledende kammerorkester, legger gjerne inn øvelser i kirka vår som siste forberedelser før de reiser på sine turneer.
Utleien til orkester/kor og korps gjennom året gir et viktig bidrag til menighetens økonomi. Bare «Janitsjar-NM-leien» betyr drøyt 10000 kroner i menighetens regnskap!
Stor takk til kasserer Asbjørn Stjern og kontormedarbeider Kristine Elvebakk Hummel som delte på vaktholdet i kirken denne NM-runden.
Foto: Asbjørn Stjern
-
Klart for homofili-samtaler!
Lørdag 12. mars kl. 11.00 starter Metodistkirken i Norge en samtalerunde om homofilispørsmålet. De seks «offisielle» samtalepartnerne er håndplukket av Hovedstyret, men samtalene «streames live» slik at alle kan følge med på direkten. Under veis er det også mulig å stille spørsmål til samtalen via mail.Samtalene kalles «brobygger-samtaler» og er resultat av et vedtak på Årskonferansen i 2014 etter benkeforslag fra Liv Berit Carlsen. Hensikten med samtalene er å øke refleksjonsnivået knyttet til homofilispørsmålet hos alle. Det skal i løpet av våren holdes to samtaler. Den første skjer altså i Bergen Central (Metodistkirke) lørdag 12. mars, den neste i Oslo Central 30. april. Det skal også være en bred samtale om homofilispørsmålet under Årskonferansen 2016 i Sandnes/Stavanger i juni. De seks samtaledeltakerene gjennomførte sist helg en «bli kjent»-samling og er klare til oppgaven og utfordringen.
Du kan logge deg på og følge streamingen av den første samtalen her: http://www.metodistkirken.no/brobygger-samtalene
Ulike syn innen kirken
Også i Metodistkirken lever vi med en spenning mellom lære og personlige erfaringer om samliv og kjærlighet. Ja, innen United Methodist Church er spørsmålet så betent, at flere kommentatorer snakker om en mulig kirkesplittelse under Generalkonferansen i Portland, USA i mai i år. Brobyggersamtalerne i Norge skal løfte frem ulike erfaringer i kirken. Utgangspunkt for homofil-samtalene er Metodistkirkens Kirkeordning (som sier at homofil praksis ikke er forenlig med kristen lære), men også en aksept av at det faktisk finnes ulike meninger og holdninger til dette spørsmålet innenfor Metodistkirken i Norge. Det viser også sammensetningen av samtalepanelet som har talsmenn/kvinner for begge sider. Samtalene skal ledes av tilsynsmann Øyvind Helliesen og daglig leder ved Metodistkirkens Hovedkontor, Johanna Lundereng. Senest i pausen som legges inn i hver samtale, er det anledning til å sende spørsmål til samtaledeltakerne via johanna.lundereng@hk.metodistkirken.no Noen av disse spørsmålene kan bli besvart/tatt opp etter pause. Det blir også skrevet et fyldig, tematisk referat fra hver samtalerunde.Disse skal samtale
Det er Hovedstyret som har valgt ut deltakere til samtalen; og det i utgangspunkt rimelig balanserte panelet ser slik ut:
Anne Grete Rørvik er pastoralt medlem av Hovedstyret og pastor i Metodistkirken i Drammen.
Dag Martin Østevold er pastoralt varamedlem av Hovedstyret og metodistpastor i Bergen)
Aart Huurnink er legmedlem av Hovedstyret og leder av Metodistkirkens Misjonsselskap.
Magnus Løvland, kommer fra Flekkefjord, men jobber og bor i Oslo. Han har sittet i styret for Metodistkirkens Barne- og Ungdomsarbeid siden 2014.
Katrine Meltzer fra Stavanger, var i 2008 nær å bli misjonær i Liberia. Hun valgte å avslutte forberedelsene da det ble klart at kirken/Metodistkirkens Misjonsselskap i Norge ikke ville sende henne ut etter at hun sto fram som lesbisk. Hun er gitt med en kvinnelig prest/trosopplærer i Den norske kirke.
Bjørn Helge Sandvei, er førstelektor emeritus på Menighetsfakultetet og medlem av Den norske kirke. Når han er deltar i denne sammenhengen, er det fordi Sandvei er kjent for at han er homofil, men samtidig mener at det å leve ut legningen er synd.
Du kan lese mer om samtalene her: http://www.metodistkirken.no/hoved/artikkel/article/1382767
-
Hattrick – Aston Villa også metodistlag!
Fotballklubben Aston Villa FC i Birmingham, ble grunnlagt i 1874 av fire unge menn fra cricketlaget til Villa Cross Wesleyan Chapel. De fire var også medlemmer av kirkens søndagsskole/bibelklasse for voksne. Dermed fullfører hjemmesiden vår et bra hattrick denne uka: både FC Barcelona, Everton FC og Aston Villa FC har metodistiske røtter!
Legenden sier at de fire cricketspillerne møttes under en gasslykt i Heatfield Road like ved kirken i området Aston, en (oktober)kveld i 1874. Som så mange cricketspillere, ønsket de seg en sport de kunne drive om vinteren. De valgte den nye ballidretten «association football» og i løpet av kort tid var laget Aston Villa stiftet! (Moderne fotball har litt enkelt sagt sitt opphav i rugby. I 1863 skilte «rugby football» og «association football» lag, og the Football Association i England ble stiftet.)
Det nyetablerte Aston Villa spilte sin aller første kamp mot en rugbylag fra nabolagskirken St. Marys i Aston Brook. Betingelsen var at Villa gikk med på å spille første omgang etter rugbyregler og andre omgang med fotballregler! Det sto uavgjort ved pause, men med en scoring i andre omgang vant Villa sin første kamp 1-0! I den første tiden brukte spillerne kirken som garderobe.
Etter å ha spilt litt rundt omkring ble Wellington Road Aston Villas første offisielle hjemmebane i 1876. Det var en inngjerdet bane, slik at det var mulig å ta inngangspenger. – en viktig del av begrunnelsen for å flytte dit. Allerede i 1897 anskaffet Aston Villa tomten til det som også i dag er klubbens hjemmebane. Den het opprinnelig Aston Lower Grounds, men ble omdøpt til Villa Park i 1901.
Aston Villa ble ligamester første gang i 1893/94-sesongen. Kubben hadde stor publikumsappell, og samlet jevnlig minst 20-25000 til sine hjemmekamper på en tid da finalen i FA-cupen var godt besøkt om den trakk 20000 tilskuere.
Fotball- og kirkehistorie
De fire «søndagsskole-medlemmene» valgte å kalle opp klubben etter metodistkirken de tilhørte; Aston Villa Wesleyan Chapel som ble bygget omkring 1850. Etter en utvidelse/nybygg i 1865 skiftet navnet til Villa Cross Wesleyan Chapel (bildet t.h.) fordi kirken lå tett ved veikrysset Villa Cross. I dette krysset mellom Lozells Road og Heathfield Road, lå også landemerket Aston Villa – et stort murbygg i georgiansk stil. Det huset/villaen er egentlig navnopphavet til alt som kaller seg noe med Aston og/eller Villa. Aston-distriktet er for lengst innlemmet i byen Birmingham.Metodistkapellet i Aston ble «plantet» der av medlemmer i Wesley Chapel på Constitution Hill i Birmingham – og det kapellet var et av flere metodistkapell/kirker i Birmingham som selveste John Wesley, alle metodisters kirkefar, etablerte! Så dette er kirkehistorie og fotballhistorie i salig blanding!
I 1967 ble Villa Cross Wesleyan Chapel solgt til New testament Church of God, en kirke med karibiske røtter. I 2007 ble kirken revet og erstattet av et nytt, stort og moderne kirkebygg som også rommer en rekke offentlige, kommunale tilbud. På veggen til dette nye kirkebygget henger en minnetavle (bildet) som sier at her ble fotballklubben Aston Villa grunnlagt av fire medlemmer fra metodistkirken som tidligere sto på dette stedet.
Den engelske ligaens far
Aston Villa er uløselig knyttet til skotten William McGregor som også regnes som den engelske ligaens far. McGregor tok initiativet til stiftelsen av the Football League i 1888 – verdens første organiserte fotball-seriesystem. Det la grunnlaget for at fotball utviklet seg fra en amatør/fritidsaktivitet til en profesjonell idrett.McGregor var egentlig presbyterianer. Han flyttet til Birmingham i 1870 hvor han etablerte seg som en vellykket kles/stoffhandler i Aston-distriktet. McGregor var så fotballinteressert at han stengte butikken tidlig på lørdager for å kunne se kampene til klubben Calthorpe som en skotsk venn hadde stiftet.
Fotballinteressen brakte ham i kontakt med «metodistlaget» Aston Villa. I 1877 ble han invitert/oppfordret til å bli medlem og sitte i Aston Villas styre. Han sa ikke bare ja til det, men påtok seg også å dømme kamper for klubben. Medlemslistene fra den tiden viser at McGregor var eldre enn fleste medlemmene på den tiden. Han spilte aldri fotball selv, men stilte av og til opp som keeper på Villas treninger. Det var hans store organisasjons- og forretningstalent som virkelig kom Aston Villa – og engelsk fotball til gode. McGregor steg raskt i gradene i Aston Villas administrasjon og var i lange perioder styreleder og president i klubben. Foran klubbens hjemmearena, Villa Park, står det en stor statue av McGregor.
Mc Gregor var også den som i 1878 introduserte den «den skotske løven» som sentralt element i klubbens logo. Aston Villa spilte den første tiden med ulike drakter/farger, men i 1887 landet de på den velkjente burgundervinsrøde trøyen med himmelblå armer. Det var også draktfargene da klubben samme år vant sin første FA Cup.Det begynner å bli en stund siden Aston Villas gullalder. Men laget har vunnet førstedivisjon/Premier League sju ganger, siste gang i 1981. de har også ti andreplasser i den øverste ligaen. Et stort cuplag har det også vært. Villa har sju FA-pokaler i premieskapet, men må helt tilbake til 1957 for å finne den nyeste. Laget har tapt fire cupfinaler, den siste i 2015 mot Arsenal (4-0)
Aston Villa vant Europacupen i 1982, European Super Cup i 1982/83 og Intertotocupen i 2001.
12 lag med kirkelige røtter
I boken «Thank God for Football» skriver forfatteren Peter Lupson at 12 av de 38 klubbene som har vært innom Premier League siden 1992/93 kan spore sine røtter direkte tilbake til en kirke. Det er Aston Villa, Barnsley, Birmingham City, Bolton Wanderers, Everton, Liverpool, Fulham, Manchester City, Queen’s Park Rangers, Southampton, Swindon Town og Tottenham.
Av disse har i alle fall Everton og Aston Villa solide metodistiske røtter.
—
-
Everton FC startet som metodistlag!
Det baller på seg. Ikke før har vi slått fast at FC Barcelona ble grunnlagt av en metodist, så kan vi fortelle at Everton Football Club i England startet som et «metodist-menighetslag» i 1878. En Everton-metodist var også indirekte sterkt medvirkende til dannelsen av Liverpool FC!
Men tilbake til Everton. Laget het først St. Domingo F.C. og var knyttet til en metodistkirke i Everton/Merceyside-distriktet i Liverpool i 1878! Allerede året etter skiftet klubben navn til Everton FC, og det er en klubb med meget solide tradisjoner og meritter. Everton var blant stifterne da The Football League ble etablert i 1888, og vant sitt første seriemesterskap to år senere. Klubben har vært engelske seriemestre ni ganger, og syv ganger har de endt på sølvplass. Everton har spilt fem FA Cup-finaler og vunnet fem av dem, siste gang i 1995. Everton er det eneste laget i som har spilt over 100 sesonger på høyeste nivå i engelsk fotball! De er nå inne i sin 113. sesong!
Evertons historie startet da metodistmenigheten med det lange navnet St. Domingo Methodist Church Sunday School, bestemte seg for å bygge en ny kirke i Liverpoolområdet i 1868. Menigheten fikk kjøpt en tomt i Breckfield Road North i distriktet Everton som siden 1835 var en del av City of Liverpool. I 1871 ble den nye kirken, St. Domingo Methodist New Connection Chapel innviet. (bildet under viser St. Domingo i Breckfield Road North)
I1878 fikk menigheten en idrettsglad prest, Ben Swift Chambers. Han etablerte først et cricketlag som et tilbud til strøkets ungdommer. Men ettersom cricket var en ren sommersport, var det rom for å plusse på nok et sportstilbud gjennom vinterhalvåret, og da pastor Chambers startet fotballklubben St. Domingo FC for å gi sine sognebarn et helårs idrettstilbud. De spilte kampene i et hjørne av den nyanlagte Stanely Park. de første motstanderne var andre «kirkelag» fra Merceyside-området.
Fotballklubben ble fort et meget populært tiltak, og slett ikke bare folk som hørte til metodistkirken ønsket å bli medlemmer i klubben. Klubben ble fort en bydelsklubb mer enn et «kirkelag», og allerede i 1879 ble det bestemt å endre navnet til Everton FC.
St. Domingo/Everton spilte først sine kamper på Stanley Park og så en stund på Priory Road. Derfra ble laget kastet ut av baneeieren som mislikte at klubbens tilhengere var bråkete. Da Evertonfans sto bak betydelig uro og bråk etter at klubben slo Earlestown og vant sin første tittel i 1884, var det slutt for spill på Priory Road.
Høsten samme år fikk de adgang til å leie fotballbanen Anfield Road hvor Everton spilte sine hjemmekamper i nesten åtte år. I løpet disse årene ble Anfield den første fotballbanen i England med målnett. Men bak kulissene var det sterk uro og misnøye i klubben rettet mot den egenrådige presidenten John Holding. «Opprørsleder» var eieren av et revisor/sakførerkontor, George Mahon. Han var en meget aktiv metodist og spilte orgel i både Great Homer Street Wesleyan Chapel og i St. Domingo.
Kjemien mellom Evertons president Holding (t.h) og Mahon (tv.v) var dårlig; av mange årsaker. De var begge politisk aktive, for ulike partier. Holding var konservativ, mens Mahon tilhørte det liberale partiet. Mahon og hans meningsfeller i Everton lot seg provosere av at Holding, som eide Anfield, krevde meget høy baneleie av klubben. De var også uenige i synet på eierskapsmodell i klubben. Holding ville gi investorer adgang til å kjøpe og eie store aksjeposter, mens Mahon ønsket å spre Everton-aksjene utover til flest mulig medlemmer og vanlige folk. Å drive og eie en fotballklubb skulle ikke primært dreie seg om å tjene penger, mente han. Tilhørighet og identitet var viktige elementer for Mahon.
Mahons fløy mislikte også at Holding kun tillot salg av øl fra sitt eget bryggeri (Orrell Brothers Brewery), og i det hele tatt at Everton ble forbundet med alkoholsalg til publikum. ( Mahon var, som en god metodist på den tiden, selvfølgelig avholdsmann.)
Tegning som viser en kamp på Goodison Park George Mahon allierte seg derfor med en rik lege, og fikk hånd om et større landområde/tomt på nordsiden av Stanley Park. Mahon foreslo at klubben skulle flytte dit og bygge sin egen bane. Etter heftige diskusjoner og mye vondt blod mellom partene, fikk forslaget flertall. Det for datiden meget avanserte og flotte fotballstadionet, fikk navnet Goodison Park etter navnet på gaten som gikk langs den ene langsiden av banen. Med tre tribuner som tilsammen tok 11000 tilskuere, var Goodison Park Englands første virkelige fotballstadion.
John Holding sto igjen med sitt Anfield, uten leietakere. Resultatet ble at han stiftet sitt eget fotballag, Liverpool FC, som fikk Anfield som sin hjemmebane. Men det er en annen historie…
Etter bråket om banevalg og skismaet med John Holding, ble George Mahon Evertons nye styreleder i 1892. Under hans ledelse skjedde en betydelig profesjonalisering av laget. Blant annet anskaffet Everton en egen spillerbuss, som også tok med pressefolk og styremedlemmer til lagets bortekamper. Luksus i de tider!
Mahon var styreleder for Everton i to perioder. Først fra 1892 til 1895 og så fra ca 1901 til 1908 da han trakk seg tilbake.
Både George Mahon og John Houlding regnes som to av de fem «founding fathers» av Merceyside-fotballen ; miljøet som frambragte klubbene FC Everton og Liverpool FC.
Når det gleder Everton og metodistkirken, kan det også nevnes at den femte «founding father», Will Cuff (1868–1949) i alle år var korleder og kasserer i St. Domingo hvor Everton-eventyret startet. Metodisten Cuff ble kalt «Mr. Everton». Han styrte klubben effektivt og med hard hånd i fire tiår.
Kirken St. Domingo Methodist New Connection Chapel, ble revet tidlig på 1970-tallet.
—
-
FC Barcelona grunnlagt av metodist!
Grunnleggeren av verdens (kanskje) beste fotballag, Barcelona, var metodist! 22-åringen (!) Hans ”Joan” Gamper startet klubben i 1899 som et tilbud til seg selv og fotballglade metodister og andre protestantiske ungdommer i den katalanske hovedstaden. Det legger unektelig en ny dimensjon til nytelsen av Messis, Neymars og Suarez’ herjinger på fotballbanen!Sveitseren Hans Gamper, bosatte seg i Barcelona i 1898. Han var medlem av den sveitsiske Evangelisk-Reformerte Kirke, som var og er en del av Metodiskirke-familien. I Barcelona kom Gamper i kontakt med et «gatelag» tilknyttet Metodistkirken, som gjerne spilte ”løkkefotball” på esplanaden/gaten ved Arc de Triomf; Triumfbuen som ble bygget til Verdensutstillingen i Barcelona i 1888. Der var det godt belyst om kveldene. Sammen med andre protestantiske ungdommer, ble disse metodistene kjernen i det aller første FC Barcelona-laget.
Hans Gamper var egentlig på gjennomreise til Afrika hvor han ville starte sukkerhandel, men på veien dit skulle han først besøkte sin onkel i Barcelona. Gamper ble så begeistret for byen at han bestemte seg for å bli. Han lærte seg å snakke perfekt katalansk og tok seg også et katalansk fornavn, Joan. Han fikk jobb som sportskorrespondent for to sveitsiske aviser og arbeidet i tillegg som bokholder.Etter arbeidstid og i helgene spilte Gamper aller helst fotball. Sammen med sine metodistvenner og andre ungdommer spilte han på gater og i parker, særlig i Sant Gervasi-strøket. Utstyret var det så som så med. Ballen var gjerne en litt ujevn kule, rullet sammen av tøystykker. Men da Hans Joan Gamper fikk tilsendt en skikkelig fotball fra Sveits, ble det fortgang i sakene. Han fikk med seg 36 ungdommer som ønsket å spille med en skikkelig ball. Rekrutteringskilden var sportsakademiet Gimnasio Solè hvor aktive ungdommer drev med ulike idretter.
De første 36 medlemmene var hovedsakelig engelskmenn og sveitsere som var bosatt i Barcelona, men også noen få spanjoler. Klubben ble stiftet 29. november 1899, og ble oppkalt etter byen. Barcelonas velkjente klubbfarger, blått og vinrødt (blaugrana), skal/kan være inspirert av draktene til FC Basel i Sveits hvor Hans Gamper tidligere hadde spilt angriper.
Gamper spilte 48 kamper for FC Barcelona mellom 1899 og 1903, og scoret over 100 mål for klubben. I 1908 ble han president i FC Barcelona i en krisetid hvor laget holdt på å gå i oppløsning. Han fikk klubben på beina igjen, økonomisk og organisatorisk. Han var til sammen klubbpresident i 25 år, fordelt på fem perioder.Gampers liv og historie med FC Barcelona endte imidlertid dramatisk og tragisk. Han var klubbens president da Barcelona-fansen 24. juni 1925 buet under den spanske nasjonalsangen. Som ikke det var ille nok, jublet fansen og applauderte til «God save the Queen» som et gjestende Bristish Royal Marine-korps spilte før kampen. Spanske styresmakter under diktatoren Primo de Rivera mislikte episoden sterkt. De anklaget Gamper for å fremme katalansk nasjonalisme og han ble kastet ut av Spania. Barcelonas hjemmebane Les Corts ble stengt i et halvt år. Gamper fikk etter hvert komme tilbake, men betingelsen fra myndighetene var at han holdt seg langt unna FC Barcelona. Fem år senere tok Gamper sitt eget liv, etter en lengere depresjonsperiode med bakgrunn i personlige og økonomiske problemer.
Senere har han fått en slags oppreisning. I 1966 etablerte FC Barcelona «Joan Gamper-Trofeet» til hans ære. Pokalen gikk de første 30 årene til vinneren av en internasjonal vennskapsturnering med fire lag (Barcelona + tre inviterte) i august hvert år, like før seriestart i Spania. Fra 1997 ble turneringsformatet forlatt, og det spilles én kamp mot en invitert motstander. Barcelona har vunnet trofeet de tre siste årene; i 2015 slo de Roma 3-0. For å ære Gamper har FC Barcelona også «pensjonert» Gampers medlemsnummer i klubben. Byen Barcelona har oppkalt en gate etter ham, Carrer de Joan Gamper, i distriktet Les Corts.——
Hans Gamper ble født i den sveitsiske (lands)byen Winterthur 22.11.1877. Hans mor døde av tuberkulose da han var åtte år, og da flyttet faren med sine tre sønner og to døtre fra Winterthur til Basel.Gamper var en meget allsidig idrettsutøver. Allerede som tenåring spilte han fotball for FC Basel og som 19-åring var han med å stifte FC Zürich hvor han også hadde plass på laget. I tillegg til fotball, var han en ivrig syklist og løper, og han spilte både rugby, tennis og golf. I 1897 spilte han rugby for Athletique Union i Lyon, Frankrike.
Takk
Vi takker metodistpastor Ole Birch i Jerusalemskirken i København som på Facebook fortalte at han i det finske metodistmagasinet «Nya Budbäraren» hadde funnet opplysningen om at Barcelona ble grunnlagt av en metodist! Ytterligere kilder for denne artikkelen har vært hjemmesiden til Evangelisch-methodistische Kirche i Sveits og Wikipedia.
.
-
Metodisten bak «To kill a Mockingbird»
Forfatteren av boken «Drep ikke en sangfugl», Nelle Harper Lee, døde tidlig fredag morgen,19. februar, 89 år gammel. Harper Lee var ikke bare den legendariske forfatteren av en av det 20. århundrets mest solgte, lese og omdiskuterte bøker. Hun var også livslang metodist og medlem av First United Methodist Church i Monroeville, Alabama. Derfra ble hun begravet lørdag 20. februar.
Bare nær familie og noen få venner deltok i begravelsen som var like privat som hun levde det meste av sitt liv. Fra kirken ble båren ført til familiegravstedet på kirkegården i Monroeville, hvor hennes far, mor og eldre søster tidligere er begravet.
«To kill a Mockingbird», som originalen heter, fikk enormt gjennomslag ikke bare i USA, men blant lesere over store deler av verden. Boken har fram til i dag solgt i over 40 millioner eksemplarer og er oversatt til over 40 språk. I mange undersøkelser (i USA) har boken tidvis konkurrert med Bibelen på spørsmål som «hvilken bok har betydd mest for deg?»
«Hun bidro til å endre USA til det bedre», sa president Obama og first lady Michelle i en kommentar til Harper Lees død. » Hva én historie gjorde, mer kraftfullt enn hundre taler kunne, var å endre måten vi så hverandre på, og dermed hvordan vi så på oss selv», sa presidentparet. Harper Lees og bokens betydning understrekes også av at storaviser som New York Times og Washington Post i USA og The Guardian, The Independent og The Telegraph i England har bragt meget fyldige nekrologer. Hennes død ble også omtalt på tv-stasjoner over hele verden.
Enorm gjennomslagskraft
Handlingen i «To kill a Mockingbird», som originalen heter, er lagt til 1930-tallet i en fiktiv og sterkt rasedelt sørstatsby kalt Maycomb i Alabama, USA. Byen har svært mange likhetstrekk med Harpers hjemby Monroeville. Hovedpersonen i romanen er den hvite småby- og sørstatsadvokaten Atticus Finch. På tvers av rasefordommer, lynsjestemning, og klasseskiller legger Atticus all sin ære og krefter i et best mulig forsvar av en svart mann som uskyldig er tiltalt for å ha voldtatt en ung, hvit kvinne.
«To kill a Mockingbird» skildrer personene og hendelsene rundt rettssaken, gjennom øynene, ørene og tankene til Atticus’ unge datter Scout i løpet av de tre årene prosessen og handlingen strekker seg.
På grunn av boksens enorme popularitet og gjennomslagskraft, er Atticus Finch en av de litterære, fiktive skikkelsene som faktisk kan sies å ha hatt en innvirkning på samfunnet og gjort en forskjell. Atticus ble et ikon, symbol for menneskeretter og antirasisme. Han ble også en rollemodell, slik han i boken oppdrar sine to barn Scout og Jem til toleranse og (med)menneskelighet.
Boken ble utgitt i 1960 – mot et bakteppe av tidlig borgerrettighetskamp og skarpe rasemotsetninger i det amerikanske samfunnet. «To kill i Mockingbird» vakte umiddelbart enorm oppsikt både for sitt innhold og sine litterære kvaliteter. Harper Lee mottok den meget prestisjetunge Pulitzer Prize for boken (i klassen “fiksjon») i 1961. Boken ble filmatisert med Gregory Peck i hovedrollen, og filmen fikk tre Oscars i 1962.
I 2007 mottok Harper Lee «Presidentens frihetsmedalje» av president George W. Bush jr. Det er den høyeste sivile pris i USA og en anerkjennelse for enkeltpersoner som har gitt «en særlig fortjenstfull bidrag til samfunnet eller USAs nasjonale interesser, verdensfreden, kulturelle eller andre betydelige offentlige eller private bestrebelser.»Tre år etter belønnet president Barack Obama henne med «Den nasjonale medalje for kunstartene» den høyeste utmerkelse gitt av de amerikanske myndigheter «for framstående bidrag til kunstartenes utmerkelse, vekst, støtte og tilgjengelighet.»
«To kill a Mockingbird» har klare selvbiografiske trekk. Harper Lees far, A.C. Lee, var for eksempel advokat slik som bokens hovedperson. Handlingen trekker også veksler på opptil flere kjente saker fra det virkelige liv, hvor svarte menn (uskyldig) ble anklaget for voldtekt mot hvite kvinner. A. C. Lee var primært skatteadvokat, men forsvarte ved en anledning to svarte menn som var anklaget for drap på en butikkeier. Han tapte saken, og de to (far og sønn) ble hengt og likene maltraktert.
Metodist
First United Church i Monroeville, Alabama I åpningskapitlet i «To kill a Mockingbird» refereres det både til metodismens grunnlegger John Wesley og metodistkirken. Vi får forståelse av at Atticus Finch er metodist, uten at kirketilhørigheten spiller vesentlig inn i bokens handling.
I det virkelige liv var Harper Lee selv av solid metodistslekt. Hennes far og mor var medlemmer av Metodistkirken. Moren hadde trolig «bipolar lidelse» og døde allerede i 1951. Harper Lee dedikerte «To kill a Mockingbird» til sin far og søster Alice. Alice, som døde 103 år gammel i, var et meget sentralt og synlig kirkemedlem. Alice var advokat som sin far, og bestyrte sin forfattersøsters interesser og vernet om hennes privatliv med hard hånd. I tillegg til å være aktiv i lokalmenigheten, fikk hun en også en rekke sentrale kirkelige tillitsverv og var delegat til Generalkonferansen. Alice døde i 2014, 103 år gammel.
Familien Lee har helt fram til i dag vært støttespillere og sentrale i First UMC i Monroeville, Alabama. Harper Lee har gjennom årene gitt betydelige summer til kirken og til ulike humanitære formål. Sammen med søsteren finansierte hun kirkens blyglassvindu som et minne om deres foreldre.
Sjokkerende og sterk ny bok
Harper Lee ble født 28. april 1926. Hennes bestefar var sørstatssoldat, og blant hennes forfedre var det slaveeiere. Etter den massive suksessen med «To kill a Mockingbird» levde Harper Lee et meget tilbaketrukket og privat liv. Hun ga sjelden eller aldri intervjuer, og viste seg bare motvillig i offentlige sammenhenger. Til tross for sin enorme popularitet, ble det påstått at hun kunne ha vandret omkring på Manhattan uten å bli gjenkjent. Harper Lee bodde hele vekselvis i New York og hjembyen Monroeville; inntil sviktende helse gjorde at hun ble fastboende på et pleie/omsorgshjem i Monroeville.
Hele litteraturverdenen har gjennom mange tiår forgjeves ventet på en oppfølger til «To kill a Mockingbird», men den kom aldri. Overraskelsen var derfor sjokkartet da Harper Lee i 2014 ga ut boken «Go set a Watchman». (Tittelen er hentet fra profeten Jesaja 21:6)
Der møter vi advokaten Atticus Finch i en senere fase i livet, omkring 20 år etter hendelsene i «To kill a Mockingbird». Sjokket ble ikke mindre da det viste seg at Atticus er blitt rasist og deltar på Ku Klux Klan-møter. Handlingens kjerne er datteren Scouts oppdagelse av dette, og hennes intense oppgjør med faren og omgivelsene. »
«Ønsker du negre på parkeringsplassene til våre skoler, kirker og teatre? Ønsker du dem i vår verden?», spør blant annet Finch sin datter Scout. «Set a watchman» er blitt en skikkelig utfordrende test på graden av toleranse og evnen til tilgivelse blant de millionene av lesere som i alle år har beundret Atticus Finch.
Det er viktig å være oppmerksom på at «Go set a Watchman» ikke er en nyskrevet bok. Faktum er at den ble skrevet før «To kill a Mockingbird». Forleggeren ønsket imidlertid et annet fortellergrep, og Harper Lee framskrev da historien og fortalte den gjennom ungpiken Scouts øyne i boken som ble «To kill a Mockingbird». Harper Lee trodde at manuset til «Go set a Watchman» var borte, men hennes advokat fant det i 2014 og den ble utgitt sommeren 2015. Boken er også utgitt på norsk med tittelen «Sett ut en vaktpost» (Aschehoug).
«Go set a watchman» har ikke de samme kvaliteter som «To kill a Mockingbird» og særlig de første anmeldelsene og reaksjonene var negative. Etter hvert som den spontane vantroen og skuffelsen over at den edle Atticus svikter sine tidligere idealer ble fordøyet, har «Go set a Watchman» bidratt til interessante diskusjoner både om samfunnsutvikling og hvordan menneskers holdninger kan påvirkes og endres. Boken setter også et ubehagelig søkelys på spriket mellom kristen overbevisning og rasistiske holdninger i enkelte miljøer.
—
Harper Lee var barndomsvenn av forfatteren Truman Capote. De vokste opp i samme nabolag i Monroeville. De beholdt vennskapet, og Harper Lee gjorde mye research og samarbeidet med Capote om hans bok «In cold blood». Capote er også forbildet for karakteren Dill i «To kill a Mockingbird». Forholdet mellom Lee og Capote er skildret i filmene «Capote» (2005) og «Infamous» (2006).
For ikke mange uker siden ble det kjent at «To Kill a Mockingbird» skal bli teaterstykke og settes opp på Broadway i 2017/18-sesongen. Manusforfatteren Aaron Sorkin, som blant skrev manus til filmene «Et spørsmål om ære» og «Presidenten» og tv-serien «The West Wing» («Presidenten» ) skal skrive manus til forestillingen.
-
Superman, Hilary og andre metodister
Quiz: Hva har tegneserie- og filmhelten Superman (Clark Kent )og presidentkandidat Hilary Clinton til felles? Enkelt. De er metodister.
Det er tidlig i valgkampen, men dersom Clinton skulle vinne høstens valg, blir hun i så fall den sjette metodisten som innehar presidentembetet i USA. Clinton har hele livet vært en aktiv og bevisst United Methodist. I april 2014 talte hun til United Methodist Women Assembly (den amerikanske metodistkirkens kvinneforbund) som har 800.000 medlemmer. Både som politiker og kirkemedlem har Hilary Clinton lenge vist et spesielt engasjement for situasjonen til kvinner og barn og deres rettigheter.
De fem amerikanske presidentene som har vært metodister, er James Knox Polk (1845-49), Ulysses S. Grant (1869-77) , Rutherford B. Hayes (1877-81), Wlliam McKinley (1897-1901) og George W. Bush (2001-09). At også visepresidenter som Walter Mondale, Hubert Humphrey og Dick Cheney var metodister, illustrerer at det er politisk romslig i den metodistiske kirkefamilien…
Verdens kanskje mest respekterte metodist er Nelson Mandela som mottok Nobels Fredspris i 1993. Også etter hans død, beundre en hel verden frigjøringskjempen og antiapartheidforkjemperen og forsoneren som både ble Sør-Afrikas første svarte statsminister og landets første president som ble valgt i frie valg. I 2013 mottok Mandela også og World Methodist Peace Award. (Du kan se og høre hans takketale her: https://www.youtube.com/watch?v=gMopoaJKWJ0 )Mandela er forøvrig ikke den eneste metodisten som har mottatt Nobels fredspris. Allerede i 1946 fikk amerikaneren John Mott prisen for sitt arbeid for å grunnlegge og styrke internasjonale kristne ungdomsorganisasjoner som jobbet for fred. Mott var i mange år leder for World Student Christian Federation (WSCF). Han gikk også i spissen felleskirkelig arbeid på tvers av konfesjoner og nasjoner, og var sentral i etableringen av Kirkenes Verdensråd (World Council og Churches) hvor han ble livslang ærespresident i 1948.
I 2011 gikk Nobels fredspris til Liberias president Ellen Johnson Sirleaf som også er metodist. Hun fikk prisen sammen med to andre afrikanske kvinner for deres ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og deres rett til full deltakelse i fredsbyggende arbeid.
Den amerikanske borgerrettighetskampens «mor», Rosa Parks, skrev seg inn i historien i 1955, i Montgomery i Alabama. 1. desember nektet hun å gi fra seg setet i den «fargede» delen av Buss No. 2857 til fordel for en hvit mann som gjorde krav på setet fordi den «hvite» delen var full.Parks hadde ikke planlagt sin «aksjon», men hun var sliten etter en lang arbeidsdag og lei av å bli behandlet som en annenrangs borger. Hun valgte å bli sittende. Parks ble arrestert, dømt og fengslet, men raskt løslatt mot kausjon. Hendelsen utløste raseri og en lang boikott av busselskapet, og en rekke demonstrasjoner over hele USA. Rosa Parks var hele livet medlem av African Methodist Episcopal Church – et kirkesamfunn som fikk tilnavnet «The Freedom Church» lenge før borgerrettighetskampen startet. Året etter Parks stille protest på bussen, kom USAs høyesterett i 1956 fram til at segregering av svarte og hvite på busser var grunnlovsstridig. Rosa Parks døde 92 år gammel i 2004.
Den ikoniske og legendariske tegneserie- og filmhelten Supermann (Clark Kent), ble skapt av Jerry Siegel og Joe Shuster som begge var jøder. Det har imidlertid alltid vært opplest og vedtatt Superman hadde solid protestantisk oppvekst i det amerikanske Midtvesten. Av tegneserien om superhelten over alle superhelter, framgår det begge foreldrene, Jonathan og Martha Kent, var metodister. Mor Martha var den ivrigste kirkegjengeren. Det er altså ikke tvil om at Superman Kent Clark var/er metodist…
Andre virkelige metodister er for eksempel popstjernen Beyonce (bildet t.v.) , filmskaperen George Lucas, popduoen «The Carpenters», sangerne Roberta Flack og Dionne Warwick og skuespillerne Robert Mitchum og Donna Reed.(Nb: listen/oversikten over kjente metodister vil bli forlenget. Har du tips om navn, er det flott om du bruker kommentarfeltet under til å gi oss beskjed!)
—
-
Hurra for 6. februar!
Lørdag 6. februar, er samens nasjonaldag. Metodistene i Trondheim sier et hjertelig «Lihku beivviin sámi álbmogii» – («gratulerer med dagen») til det samiske folk! Nasjonaldagen bygger på historiens første samiske landsmøte – som ble arrangert i Metodistkirken i Trondheim 6. februar 1917.
Dagens metodister i Trondheim er både glade og stolte over at kirken vår i 1917 ville åpne sine dører for samene og historiens første samepolitiske møte som ble arrangert 6. -9. februar. Landsmøtet fant sted i den gamle Metodistkirken på Cicignonsplass. Den lille, hvite trekirken sto på samme sted som dagens kirke som ble bygget i 1927. De to bildene øverst til høyre i billedmosaikken, viser de samiske utsendingene både utenfor og inne i den gamle Metodistkirken.
(NB: Nederst i denne artikkelen finner du også litt informasjon om det vakre og stilige samiske flagget, og teksten til den samiske nasjonalsangen)
Det norske storsamfunnet har ingen ærerik historie i forhold til landets samiske befolkning. En massiv og undertrykkende fornorskingsprosess tok fra midten av 1800-tallet sikte på å utslette samisk kultur og identitet. Samisk kultur og levemåte, ja samene selv ble ansett som mindreverdige. Både skole, kirke, forsvaret, næringsliv og andre samfunnsinstitusjoner ble brukt som fornorskningsredskaper. Denne prosessen er uttrykk for holdninger og handlinger over for samene som vi som menighet, kirke og medmennesker dypt beklager og som vi selvfølgelig tar sterkt avstand fra.
Det første samiske landsmøtet i 1917 er anerkjent som så viktig at det danner grunnlaget for feiringen av 6. februar som samenes nasjonaldag over hele Sápmi (Sameland) i Norge, Sverige, Finland og Russland. Trondheim Metodistkirke ser meget positivt på at Metodistkirken på den måten for alltid er skrevet inn i det samiske folks historie og dets kamp for rettferdighet. En samisk bibel har siden 1997 ligget på alteret i kirken. Vi markerer alltid nasjonaldagen med å flagge det samiske flagget på kirkeveggen, ved siden av minneplaketten om det historiske samemøtet. Vi gjentar ( på nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk): Lihkku beivviin !Vuorbbe biejvijn ! Læhkoeh biejjine !
Det var den 15. samekonferansen, som ble arrangert i Helsingfors i 1992, som besluttet at 6. februar skulle være samisk nasjonaldag til minne om det historiske møtet i Trondheim. I 1993 ble nasjonaldagen feiret for første gang, samtidig som FNs internasjonale urbefolkningsår ble offisielt åpnet i Karasjok. Bondevik II-regjeringen anerkjente betegnelsen «nasjonaldag» i 2001 – mens enkelte «bare» vil kalle dagen «samefolkets dag» helt fram til i dag. Fra 2004 har dagen vært offisiell flaggdag i Norge. (Norge har 16 offisielle flaggdager; viktige dager det alltid skal flagges på).
Minnetavle
På ytterveggen av Metodistkirken, ble det i anledning feiringen av 80-årsjubileet, avduket en minnetavle over det første landsmøtet. Minnetavlen er laget av den samiske kunstneren Mathis Nango. Den er støpt i bronse og formet som en trekant. Trekanten er i flere kulturer et kvinnelig symbol, men i denne sammenhengen tenkte Nango trekanten primært som et symbol som forener det religiøse og det samiske. Trekanten kan både være et symbol på den treenige Gud og på det flyttbare samiske teltet; lavvoen.Midt i minneplaten ses tre samiske symboler, støpt som sirkler. Inne i sirklene er det farget glass i primærfargene. Den største sirkelen viser symbolet for solguden som også kan være symbol for Gud. Den midterste symboliserer fargene i sameflagget. Den nederste sirkelen viser en detalj fra en vandrestav fra Luleå-Lappmark hvor den samiske lederen Elsa Laula Renberg ble født.
Inskripsjonen er både på samisk og norsk. Den norske teksten lyder:
» SAMEFOLKETS DAG
6-9. februar 1917 ble det første landsmøte for samer holdt her. Initiativtaker til møtet var Elsa Laula Renberg. Daniel Mortensen ledet møtet. Møtet bidro til at samene i de ulike land organiserte seg, og møtet danner grunnlaget for feiringen av samefolkets dag 6. februar. Minneplaten er reist 6. februar 1997″.
Kulturell og politisk oppvåkning
Det historiske samiske landsmøtet i 1917 ble arrangert over fire dager fra 6. til 9.februar og samlet nærmere 150 representanter for samene på nordkalotten, mange av dem kvinner! Det var første gang i historien at nord- og sørsamer samlet seg til et slikt stort møte over nasjonalgrensene, for å drøfte og belyse felles sosialpolitiske saker og problemstillinger for hele Sápmi, som er betegnelsen for alle samiske områder i Norge, Sverige, Finland og Russland.
Landsmøtet var resultat av en kulturell og politisk oppvåkning blant samene rundt århundreskiftet. Samene begynte å organisere seg, og krevde rettigheter som et eget folk innenfor nasjonalstaten Norges grenser. I de sørsamiske områdene sto særlig Elsa Laula Renberg og Daniel Mortenson i spissen for kampen mot myndighetenes politikk. Mortensson var sosialist og baptist. Det var trolig han som sørget for at selveste Martin Tranmæl var en av talerne. Den radikale fløy i AP var på den tiden positiv til samenes organisering.
Elsa Laula Renberg var initiativtakeren til samemøtet i 1917 og omtales gjerne som «den samiske nasjonaldagens mor». Hun holdt en flammende åpningstale, mens Daniel Mortensom ledet landsmøtets forhandlinger.
Renberg var født i Sverige men gift i Norge. Hun tok utdannelse, var meget aktiv politisk, og markerte seg som en uredd og sterk forkjemper for både likestilling mellom kvinner og menn, og samiske rettigheter. Hun skrev og utga i 1904 boken/kampskriftet «Inför Lif eller død» om samenes situasjon.
Renberg arbeidet iherdig både på svensk og norsk side for å organisere samene, og konferansen i Trondheim ble kronen på verket. Hun hadde et nært og viktig samarbeid og vennskap med avisen Dagspostens journalist Ellen Lie som gjennom mange år skrev artikler om samefolkets situasjon. Lie kan være en medvirkende årsak til at samemøtet ble arrangert i Trondheim.
Renberg holdt en flammende åpningstale der hun manet til samhold på tvers av landegrensene. Samekonferansen og Renberg ble av mange oppfattet som politisk farlig. Hun opplevde å bli hengt ut som sinnslidende, men fortsatte sin virksomhet og reiste rundt og talte om samiske spørsmål, spesielt for kvinner.
Møtet i 1917 betydde mye for samisk selvfølelse og identitet og kampen for samisk kultur og rettigheter i årene som fulgte. Men utover på 1920- og 30-tallet fikk det man kalte «rasehygeniske» tanker fotfeste i brede lag av befolkningen. Dette rammet både samer, tatere og andre minoriteter. Også av andre årsaker, som f.eks. at den framvoksende arbeiderbevegelsen også rekrutterte samer flatet selve arbeiderbevegelsen, flatet selve samesaken etter hvert ut, og skjøt ikke fart igjen før etter 2. verdenskrig – og egentlig ikke før på 1970-tallet.
Det samiske flagget
Det samiske flagget er felles for alle samer, uansett hvor de bor. Flagget har de samiske fargene rødt, grønt, gult og blått.; de samme fargene som brukes i samedrakten. Hver farge har sin egen symbolikk. I tillegg symboliserer de fire fargene også at samene lever i fire land; Norge, Sverige, Finland og Russland. Sirkelen er et sol- og månesymbol. Solringen er rød og måneringen blå.Flagget ble formgitt av den samiske kunstneren Astrid Båhl fra Skibotn i Troms og offisielt godkjent 15. august 1986 på den 13. nordiske samekonferansen i Åre i Sverige.
Hovedmotivet er inspirert av den samiske «trolltrommen» runebommen, og diktet «Beaivvi bártnit» av sørsamen Anders Fjellner (1795–1876). I dette diktet framstiller Fjellner samene som solas sønner og døtre.
Det samiske flagget ble offisielt anerkjent i Norge i 2003 gjennom endringer i Sameloven og Lov om flagging på kommunenes offentlige bygninger. Stortinget bemyndiget samtidig Sametinget til å vedta forskrifter for bruk av flagget. Sametinget vedtok dette i 27. mai 2004. Flagget har offisiell status, men det representerer ikke kongeriket Norge i forlkerettslig og statrettslig forstand.
Samenes nasjonalsang
Den samiske nasjonalsangen kan synges både til en tradisjonell joikemelodi fra Varanger i Øst-Finnmark, og til en melodi som Odd Sørli. Sangen ble vedtatt som samenes felles nasjonalsang på Samekonferansen i 1986.
«Sámi soga lávlla «eller «Samefolkets sang» som den heter på norsk, er skrevet av Isak Saba (1875-1921): Han var lærer og kirkesanger fra Nesseby. Saba satt på Stortinget som første same fra 1906 til 1912.
Du kan høre den samiske nasjonalsangen på youtube her: https://www.youtube.com/watch?v=UTWUkip6Yok
Dette er teksten til «Samefolkets sang»:
Langt nord under Store Bjørnen
sakte stiger Samelandet:
Vidde seg bak vidde strekker,
sjø ved sjø hvor øyet rekker.
Lier, åser, snaue rabber
hever seg mot himmelbrynet.
Elver bruser, skoger suser,
stålgrå, steile fjell-nes skyter
mot det ville hav seg ut.
Vintertid med storm og kulde,
snøflokk uten mål og måte.
Sameslekten dog av hjertet
henger ved sitt hjem og yrke.
For en vandrer månen skinner,
nordlys flimrer, stjerner tindrer.
Reingrynt høres mellom krattet,
sus og brus fra sjø og slette,
pulkestøy langs vintervei.
Og når sommersolen gyller
fjell og skoger, hav og strende,
fiskere i gull-glans gynger,
gynger stilt på hav og innsjø.
Gyllent glinser svømmefugler
og som selv de store elver.
Staker glimter, årer glitrer,
folket under sang det farer
gjennom stiller, stryk og foss.
Samelandets ætt og stamme
utholdt har og tålt så mange
herjingstokter, bannskapshandler,
frekke, falske skattefuter.
Hill deg, seige samestamme!
Hill deg, fredens rot og flamme!
Aldri er der kamper kjempet,
aldri broder-blod har runnet
i den stille sameslekt.
Våre fedre før har seiret
over dem som urett øvet.
La oss også motstå, brødre,
dem som oss vil underkue!
Solens sønner seige avkom!
Aldri skal du overvinnes,
om det gylne språk du vokter,
husker dine fedres tale:
Sameland for samene!
—
Professor Peder Borgen skrev i anledning 80-årsjubileet for samemøtet i 1997, en bok om den sosiale og politiske bakgrunnen for og gjennomføringen av møtet i 1917. Boken, som heter «samenes første landsmøte», ble utgitt på Tapir forlag og inneholder mye viktig dokumentasjon som fram til da ikke var samlet og kjent. Du kan lese boken på nasjonalbibliotekets flotte tjeneste bokhylla.no. Bohylla.no ble lansert i 2009 og vil innen utgangen av 2017 omfatte hele 250.000 bøker som er gratis tilgjengelig for alle med norsk IP-adresse!
Dette er linken til Peder Borgens bok om samemøtet:
http://www.nb.no/nbsok/nb/4637b125aeb9c872559c46ff82e8b97f#0
—
-
Hipp, hippelujah MLK Jr!
Hjemmesiden vår hyller borgerrettighetskjempen og -martyren Martin Luther King Jr. Mandag 18. januar er Martin Luther King-dagen 2016. I USA er det en føderal helligdag. Slik verden ser ut for tiden, kunne dagen gjerne vært markert i Norge som gav ham Fredsprisen i 1964 – og ellers i verden også.
Martin Luther King jr. ble født i Atlanta 15. januar 1929. Helligdagen i hans navn legges til tredje mandag i januar, og mange virksomheter i skoler og bedrifter i USA holder stengt.
I United Methodist Church’s «Book of Resolutions» slår en av resolusjonene fast at United Methodist Church skal markere Martin Luther King-dagen, feire minnet om ham og ta tak i det fortsatte behovet for å kjempe for rettferdighet.
Resolusjonen og pålegget om å markere Martin Luther King Jr Day primært er myntet på kirken vår i USA . Der skal alle metodistkirkens biskopskontor, kirkelige hovedkontor, lokale kirkekontor og (så langt mulig) kontorer i kirkerelaterte institusjoner holdes stengt, og metodister oppfordres til å delta aktivt i markeringen av dagen.
«Å markere Martin Luther King Jr Day beriker og styrker vårt sosiale vitnesbyrd i dag» heter det i resolusjonen. Det understrekes også at Martin Luther King Jr ‘s vitnesbyrd om rettferdighet og fred på mange måter personifiserer og symboliserer ånden i Metodistkirkens sosiale prinsipper.
Hjemmesiden til Trondheim Metodistmenighet vil i alle fall hylle Martin Luther King Jr på denne dagen. Han er et symbol og sto for verdier som vi sårt trenger. Jobben er ennå ikke over – ikke i USA og ikke noe annet sted i verden!
(Vi regner det for helt unødvendig å redegjøre nærmere for MLKs virksomhet og betydning. Trenger du informasjon så finnes det rikelig med ressurser på nettet. Men et utmerket sted å starte er The Martin Luther King Jr Centers webside: http://www.thekingcenter.org
Og du skal selvfølgelig se/høre hele hans legendariske og profetiske «I have a dream»-tale ved den gigantiske borgerretts-demonstrasjonen i Washington DC 28. august 1963!! Den makeløse og historiske talen ble filmet og du finner den blant annet på youtube: https://www.youtube.com/watch?v=H0yP4aLyq1g )
-
Populær myldremiddag
Hele 38 (!) kom for å spise middag i Metodistkirken da årets første Myldredag ble arrangert 11. januar. Blant de glade middagsgjestene var det folk i alderen 3 til 87 år! Til kaffen ble det servert bløtkake og kringle som hyllest til vår populære menighetsrådgiver Jon Løvland som nettopp har fylt 50 år!
Myldredagen, som stort sett arrangeres annenhver mandag, er i ferd med å bli en skikkelig menighetsfamilieaktivitet. Konfirmantene starter allerede klokken 15.00. Klokken 16.30 er alle som vil, hjertelig velkommen til felles «myldremiddag». For den meget rimelige sum av 20 kroner får du servert middag og etterfølgende kaffe/te. Populært, også for menighetens studenter! Middagslagingen går på rundgang i en (foreløpig) liten gruppe pensjonister. Hittil er det Edith (Nørsett) og Ole-Einar (Andersen) som har stått for kokkeleringen – med uttalt tilfredse middagsgjester!
Etter middagen fortsetter myldredagen med diverse aktiviteter. Foreløpig er korøvelser (familiekor og lovsangsgruppe), men etter hvert og etter ønske, vil tilbudet bli utvidet.Den som ikke har en spesiell aktivitet å gå til, kan gjerne drøye kaffekoppen og prate med kjentfolk. Underavdelinger kan ogspå med fordel legge styremøter etc til myldredagen og innlede det hele med middagen. Mandag 11. januar var det både planleggingsmøte for speidertroppen vår og menighetsrådsmøte.
Vi anbefaler Myldredagen som en flott måte å samles på, og til hyggelig middagsfellesskap. Har du ikke vært innom før, så kom på neste Mylkdre(mid)dag 25. januar!
TRONDHEIM METODISTKIRKE 