Blogg

Den norsk-svenske samerettsforkjemperen Elsa Laula Renberg vil, meget fortjent, få en egen plass oppkalt etter seg like ved Trondheim Metodistkirke. Renberg tok initiativet, og var en helt avgjørende kraft bak det historiske samepolitiskemøtet som ble arrangert i kirka vår i februar 1917 – en begivenhet som danner bakgrunnen for feiringen av 6. februar som samenes nasjonaldag i Norge, Sverige, Finland og Russland.

• 

• 

Bystyret i Trondheim har tidligere vedtatt at den samiske pioneren, politikeren og aktivisten Renberg fortjener å bli hedret. 15 juli i år gikk høringsfristen ut på hva plassen skal hete. Det er ennå usikkert om det blir Elsas Laulas Plass, eller Elsa Laula Renbergs Plass. men hennes plass blir det!

Vil du vite litt mer om hvem Elsa Laila Renberg (1877 – 1931) var, og hvilken betydning hun har hatt, så se nrk’s film om «Kvinnen som samlet Sápmi» her (den anbefales!): https://tv.nrk.no/program/SAPP67002117

Sjekk også f.eks: https://no.wikipedia.org/wiki/Elsa_Laula_Renberg

Det er den tidligere «skipekrok-plassen» rett over gaten øst for Lilletorvet/Cicignonsplass som vil få hennes navn. Den tidligere utsmykningen på denne plassen,  kunstverket «Flytende – Flyvende» (vannbasseng og spiral i granitt) er fjernet og skal flyttes til Korsvika. Det vil ennå ta et drøyt år før plassen er ferdigstilt og kan åpnes. Fram til høsten 2021 fungerer området nemlig som riggplass for byggeprosjektet «Kjøpmannsgata Ung Kunst».

Så langt foreligger det, så vidt vi vet, ingen planer om noen statue av Renberg på den nye plassen, eller annen kunstnerisk utsmykning knyttet til henne utover gateskilt med navnet. Men Elsa Laula Renberg har allerede (2019)  fått en statue i Mosjøen (første samiske kvinne på sokkel…)  og dessuten fått en hurtigbåt (!) oppkalt etter seg. MS «Elsa Laila Renberg» trafikkerer ruter mellom Bodø og Svolvær og Bodø og Sandnessjøen.

• 

• 

Allerede i 2016 behandlet Trondheim Bystyre saken “Byromsstrategi” og ba om at Cicignons plass og Skipakrok i større skulle kobles sammen til et helhetlig byrom med oppholdskvaliteter som leder fra enden av Thomas Angells gate til Kjøpmannsgata. I samme sak ba bystyret om at det skulle legges større vekt på aktiviteter for barn, og lek og fysisk utfoldelse for barn i alle Trondheims byrom. Agraff arkitekt-firma har utarbeidet et idéprosjekt hvor det er tatt hensyn til bystyrets ønske, samtidig som også innspill fra andre er tatt hensyn til. (Pastor Christina Thaarup og Ole-Einar Andersen har deltatt på et informasjons- og idémøte med arkitektfirmaet underveis, på vegne av kirken/menigheten.)

Natur, rasteplass og torg

Prosjektet for å koble Cicignonsplass / Lilletorvet sammen med den nye plassen, kalles «Urkraft». Som ledd i denne prosessen kom også forslaget om å oppkalle «nye» Skipakrok etter Elsa Laula Renberg. Et forslag som passer godt med godt bystyrets forutsetning om at stedets historie, inklusive den samiske, skal synliggjøres idet aktuelle byrom-prosjektet.

«Urkraft» legger stor vekt på natur, og fra samisk side er det uttrykt glede over at det samlede uttrykket vil bidra til å visualisere naturen og dens rolle i samisk historie og hverdag. ( se skisse under )

Prosjektet innebærer blant annet at de to byrommene knyttes sammen med et helhetlig bygulv. De gamle trærne på Cicignonsplass beholdes I tillegg er tanken å supplere med mer grønt i midten av byrommet. I forslaget er det spent vaiere mellom bygningene som bærer belysningen over byrommet. Det danner et visuelt tak i mørket og gir samtidig mulighet til å henge opp bannere og annet hvis det er arrangement eller andre ting som skal markeres.

Idéprosjektet deler opp byrommet med plass til benker, uteservering inn mot veggene, soner for gående og syklende, mens det i midten er plass til lek og opphold, scene og torg. Disse har fått navn fra og er inspirert av kvaliteter fra naturen. Her finner vi både fuglefjellet, svaet, røysa, enga, tretoppen, beitelandet og røysa. I tillegg blir det mer sosiale plasser som rasteplass og torg.

Pastor Christina Thaarup er tilbake i Trondheim etter noen ferieuker hjemme i Danmark. Hun sender alle medlemmer og venner av menigheten en hilsen på hjemmesiden; og hun ber samtidig om innspill til høstens tema: «Fellesskap»!

Dette er Christinas sommerhilsen:

Hei alle sammen!

Håper dere alle har det bra og nyter sommeren i Norge, eller hvor dere enn måtte være. 

Sommeren for min del, har så langt vært både Danmark og Norge; bading i havet, spilling inne, sol og regn, is og jordbær, familie og venner i en salig, herlig blanding. 

Det er fremdeles en stund til vi skal samles i kirken igjen. Første gang etter sommerferien er samlingsdagen som er søndag 23. august kl. 11.00. 

Tema for høstens gudstjenester er «Fellesskap». Jeg kunne tenke meg å få vite hva dere tenker når dere hører ordet «fellesskap». Hva er fellesskap for deg, og hva betyr fellesskap for deg?  Er det noen særlige tekster, både fra bibelen og fra andre kilder, som du syns sammenfatter hva fellesskap er på en bra måte? Del det gjerne med meg i en e-post eller en melding. (epost: christina,thaarup@metodistkirken.no eller sms: 948 05 686 )

Vi satser på å starte opp med myldremiddag igjen etter sommerferien. Men det blir muligens med servering, og ingen selvbetjening de første gangene. Når vi vet mer om hvilke retningslinjer og regler som blir gjeldende, får dere vite det. 

Vi må fremdeles gjøre det vi kan for å minske smittespredning og ta vare på oss selv og hverandre. Følg de gjeldende retningslinjer både ute og hjemme. Både når vi får besøk, og når vi er på besøk. Både i sommerferien og i hverdagen.

Jeg er i Trondheim resten av sommeren. Dersom du kunne tenke deg besøk eller en samtale, så gi meg gjerne beskjed om det! 

Avslutningsvis vil jeg dele en dansk salme jeg er veldig glad i, med dere. Den er skrevet av den danske metodistpresten Emil Larsen. Jeg har ikke funnet noen norsk oversettelse, derfor får dere den her på dansk:

Med ønske om en fortsatt velsignet sommer til dere alle,

Pastor Christina

På «Takkedagen» 21. juni, siste søndag før sommerferien, var vi i fortsatte koronatider 27 i kirken, og i tråd med dagens tema og funksjon, takket vi på minst like mange språk! Gleden over å kunne samles til takkedag-gudstjeneste var også til å ta og føle på – innenfor gjeldende smittevernregler! Og lysgloden ble full av lys, tent i takknemlighet.

• 

• 

• 

Takkingen startet allerede under samtalen med barna, ettersom kofferten denne søndagen inneholdt papirlapper med ordet «takk» skrevet på en rekke ulike språk. Fra folk som var tilstede, vi fikk førstehånds korrekt uttale av «takk» på blant annet japansk, fransk, ghanesisk – og dansk.

• 

• 

• 

Misjonsbefalingen var dagens prekentekst, men pastor Christina startet sin preken med å gjennomgå sitt første arbeidsår som pastor i menigheten vår. Hun viste bilder fra både samlingssøndagen i august i fjor, og fra hendelser gjennom året som vi hadde grunn til å huske med glede, og takke for. Som for eksempel oppstart av søndagsskole, varierte gudstjenester og samlinger (blant annet låvegudstjeneste, Lucia- og karnevalgudstjeneste) og bygging og innvielse av nytt kirkekjøkken og toaletter.

Og selvfølgelig var det ingen vei utenom koronaepidemien og smittevernreglene som plutselig betød bråstopp for alle planlagte aktiviteter og som har satt et helt spesielt preg på siste del av arbeidsåret. Det har vært en merkelig, spesiell tid, vanskelig for mange, men Christina understreket vår bratte og raske læringskurve i å være kirke på nye måter. Vi har grunn til å være takknemlige for hvordan vi i den nye situasjonen har evnet å bevare følelsen og opplevelsen av menighetssfellesskap. Det har skjedd blant annet gjennom andakter og gudstjenester på Facebook, kirkekaffer på Zoom, «åpen kirke» for lystenning og refleksjon på fredager og telefon/sms-kontakt mellom medlemmer og venner av menigheten. (Hjemmesiden vil også takke for pastor Christinas «torsdagstanker» som har hatt stort gjennomslag på Facebook!)

• 

• 

• 

• 

• 

 I sin preken linket pastor Christina disiplenes opplevelse av tiden etter Jesu oppstandelse til «koronatiden» vi som kirke og menighet har vært gjennom denne våren. Disiplene var usikre og forvirret, ja noen tvilte, som teksten klart forteller. Men de dro til Gallilea, fikk et møte Jesus, en utfordring om å gjøre ham kjent i hele verden, og et løfte om at han alltid ville være med dem. Det samme løftet gjelder for oss i dag, understreket Christina. Etter en vanskelig periode, hvor noen og enhver av oss kan ha kjent på usikkerhet og kanskje tvil, gjelder utfordringen og løftet også oss.

Når Jesus oppfordrer disiplene og oss til å «gå ut», er ikke det utelukkende en befaling om å bli misjonær i utlandet. Det greske ordet kan like gjerne oversettes med «gående ut / i det dere går ut». Altså, uansett hvor vi går i vår vanlige hverdag, skal vi være vitnesbyrd om Jesus og fortelle folk om Guds ubegrensede kjærlighet og nåde til alle mennesker – og «gående» kan vite at Jesus går sammen med oss. Det er ikke noe vi gjør på egen hånd, sa pastor Christina Thaarup.

• 

• 

På en takkedag hører det også med å takke menighetens ansatte. Det ble ivaretatt av personalkomiteens leder Sylvi Larsen Strømme som takket og ga en vel fortjent blomstersjekk til vår trofaste og strålende organist Takako Ueno (som også fikk applaus etter postludiet!) Pastor Christina fikk både takk og gratulasjon (dobbel blomstersjekk) – og menigheten reiset seg og sang «hurra for deg som fyller ditt år» for å gratulere Christina med 40-årsdagen som var 8. juni. Det vanket takk og blomstersjekk også til Hanna Burkeland som gjennom arbeidsåret har sørget for å holde kirkehuset rent.

• 

• 

• 

• 

• 

Etter gudstjenesten var det første servering av «kirkebakkekkaffe» etter 12. mars. Det var vi også takknemlige for! Desto mer som Anne Jorun (Midtkil) stilte med to store fat med særdeles fristende makroner, og det var også kjeks til kaffen, teen og saften – og ispinne til den som ville ha! Alt behørig servert i tråd med smittebvernreglene.

Og nå er det sommerferie. Første gudstjeneste etter sommeren, blir på «samlingssøndagen) 23. august.

SOMMER-ONSDAGSTREFF

Men før det kan vi treffes på noen «sommeronsdager», som er uformelle, sosiale samlinger i private hjem. Onsdagene som allerede er på plass, er:

24. juni hos Synnøve og Edvard Sivertsen i Movollen 18 (på Tiller)

1. juli hos Sylvi L. Og Arvid Strømme i Sverresborg allé 9

15. juli hos Anne Jorunn og Håvard Midtkil (i Trolla)

Vi håper å fylle opp flere onsdager etter hvert. Følg med på hjemmeside og Facebook!»

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

Værmeldingen for i morgen, søndag 7.juni, er dessverre både våt og kald. Derfor er det bestemt at den planlagte søndags-formiddagsturen rundt Theisendammen er avlyst. Synd, selvfølgelig, men vi ses til gudstjeneste i kirken neste søndag, 14. juni, kl. 11.00!

– Ånden taler ikke dommens språk, men kjærlighetens språk, sa pastor Christina Thaarup i sin preken da menigheten vår for første gang på elleve uker kunne samles til gudstjeneste 2. pinsedag. Den nye «samlingsdagen» falt symbolsk sammen med feiringen av den kristne kirkens fødselsdag. ­

– Pinsen markerer at kirkens budskap er ment for alle, uavhengig av språklige, etniske, kulturelle eller andre skiller vi mennesker setter opp mellom oss, sa Christina. Og Den hellige ånd er ikke mer hos de som taler i tunger enn hos de som ikke gjør det, sa hun i en preken som understreket verdien av mangfold i kirken.

2. pinsedagsgudstjenesten vår ble selvfølgelig holdt innenfor gjeldende smittevern-rammer, med registrering av navn, korrekt avstand og antibac-vask. Vi var 21 tilstede, men vet at flere fortsatt føler det mest komfortabelt å ikke samles. Derfor ble gudstjenesten også direkteoverført på menighetens Facebookside. Den sendingen ble fulgt av medlemmer og venner av kirken vår, ikke bare i Trondheim, men også i resten av Norge, ja vi registrerte tilogmed et par seere i USA!

En ekstra glede knyttet til denne gudstjenesten var at kirkeorgelet nå har gjennomgått en høyst nødvendig reparasjon; og har fått tilbake pusten! Nå er det skikkelig «trøkk» i orgelpipene igjen! Det demonstrerte dagens pianist/organist Sven Nørsett med et kraftfullt postludium.

På den vemodige siden, ble det lest minneord over Frederic Johansen. Vår franske venn Ludvig Deck, som var blitt en god venn av Frederic, leste salme 23 på fransk. Sven Nørsett spilte også et stykke musikk han selv har skrevet, og som Frederic hadde fortalt at han likte veldig godt. Etter minnemarkeringen for Frederic, overbragte pastor Christina Thaarup den triste beskjeden om at Dagfinn Bratland døde natt til 1. pinsedag.

• 

• 

• 

Pastor Chrsitinas preken

I sin preken slo Christina fast at pinsens ord er: Kjærlighet, sannhet, ny pakt, forståelig, virkelig, mangfold, grenseoverskridende, for alle.  Og her kan du lese hele hennes pinsepreken:

«Pinsen er feiringen av at Den hellige ånd kom til disiplene, presis som Jesus hadde lovet dem, og markerer starten på den kristne kirken. Det vil si Kirken som etterfølgere av Jesus Kristus, Kirken som en bevegelse, ikke en institusjon eller en bygning. Kirken som en organisme mer enn en organisasjon. Vår egen kirke her i Trondheim startet i 1881. Neste år har menigheten vår faktisk 140 års jubileum.

Hva skjedde da den første pinsedagen?

Disiplene var samlet innomhus i Jerusalem og ventet slik Jesus hadde bedt dem om å gjøre.

Vanligvis ville de hadde vært ute for å feire den jødiske pinsen. En fest der jødene feiret at Moses hadde fått loven på steintavler på Sinai fjellet av Gud. Men denne pinse var annerledes. Presis som påsken for alltid hadde fått en ny betydning for disiplene gjennom Jesu død og oppstandelse, skulle pinsen også komme til å få en ny betydning med Helligåndens komme.

Da Den hellige ånd kom til disiplene bak lukkede dører, var det som en vind som fylte rommet de var i, som tunger av ild som satte seg på disiplene. Ånden kom med kraft, med veiledning, med hjelp slik at disiplene kunne utføre den oppgave Jesus hadde gitt dem:

«Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Den nye pakt som Jesus var og er ble beseglet med Den hellige ånd. Den nye pakt, den pakt vi som kristne lever i, i dag, hadde og har et annet språk enn den gamle pakten hadde. Pakten som Moses inngikk på vegne av Israels folk på Sinai fjellet, den gamle pakten, var lovens pakt for lovens barn med du skal og du skal ikke.

Den nye pakt, er kjærlighetens pakt, som proklamerer: som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Og se, jeg sender dere min Ånd for å hjelpe dere å elske hverandre med min kjærlighet. Ånden taler ikke dommens språk, men kjærlighetens språk. Og alt Den hellige ånd taler til oss er sant, er kjærlighet.

På Pinsedagen, og alle dager fremover, får ordene, Guds ord om Jesus, Guds ord som er Jesus, ånd. De blir forståelige og virkelige og de blir det for alle. Det leser vi i teksten fra Apostlenes Gjerninger til i dag. Jøder fra alle folkeslag hører plutselig disiplene tale om Guds storhet på egne språk.

Pinsen markerer at nå inviterer Gud alle troende med inn i sin misjon for verden. Og Gud gjør det gjennom å markere at kirkens budskap er ment for alle, uavhengig av språklige, etniske, kulturelle eller andre skiller vi mennesker setter opp mellom oss. Den hellige ånd ber oss ta imot den slik at den kan hjelpe oss å se og oppdage dem som er på den andre siden av de skiller, de grenser vi har trukket opp mellom hverandre.

Pinsens ord er: Kjærlighet, sannhet, ny pakt, forståelig, virkelig, mangfold, grenseoverskridende, for alle.  Ord som ikke bare sammenfatter Pinsen, men også den kirke og misjon Gud startet på Pinsedagen og som Gud ber oss være, ber oss ta del i. Og det er det den Den hellige ånd skal hjelpe oss med å være og ta del i, presis som den gjorde det for disiplene på den første Pinsedagen.

Dessverre vitner kirkehistorien om at vi mennesker så lett går feil når vi skal være kirke, være Guds misjon i verden. Kanskje fordi vi har glemt utgangspunktet, Pinsedagen, kanskje fordi vi takker nei til Den hellige ånd hver gang den har forsøkt å hjelpe oss, åpne våre

øyne, hjelpe oss å se de mennesker som har vært rundt oss. Kanskje fordi vi har fått for oss at vi er utgangspunktet for kirken og misjon. Satt oss selv inn på Guds plass. Og så har vi igjen satt opp alle de skiller og grenser Ånden kom for å bryte ned, og vise at de ikke trengs.

Overlat til oss selv kan kirke og misjon bli, har kirke og misjon opp gjennom historien vært ukjærlig, usann, uforståelig, virkelighetsfjern og grensestengende. Uten hverken åpne hjerter, sinn eller dører.

Det er selvfølgelig ikke sant om alle kirker eller alle kristne eller al misjon, men det er sant om mange nok til at mennesker har lidd på grunn av det. Noen gjør det fremdeles den dag i dag.

Vi trenger pinsedagen i våre kirker og i våre kristne liv. Vi trenger Guds ånd og Guds veiledning slik at vi kan være kristne og kirke som er Guds kirke i denne verden, som tar del i Guds misjon for denne verden. Sånn som Gud vet at verden trenger det.

Kanskje er det også på tide å slå fast at presis som kirke og misjon er Guds, så er Den hellige ånds også Guds hvis vi skulle være i tvil om det.

Ingen kristne har patent på Helligånden. Ånden er ikke mere hos noen enn hos andre. Den første Pinsedagen gjorde det veldig klart. Ånden kom til alle disiplene og de, kjære venner, var et salig mangfold.

Den hellige ånd er ikke mer hos de som taler i tunger enn hos de som ikke gjør det. Ånden er ikke heller mer hos de som kan tyde tungetale enn hos de som ikke kan det. Og skulle pinsevennene få for seg at pinsen og Den hellige ånd er mer hos dem enn hos andre, syns jeg vi skal gjøre som Egil Svartdahl oppfordret til i sin andakt på Facebook i dag. Minne dem om at: Pinsen er for alle, Pinsen er for alle. Og det samme er Den hellige ånd.

Tålmodig ventende på at vi skal ta imot den hjelp, kraft og veiledning den rekker fram mot hver den som tror på Jesus.

Den hellige ånd møter oss som dem vi er, på måter du og jeg er åpne for å ta imot.

Mine møter Den hellige ånd, min hjelp og veiledning fra Ånden skjer i den stille. Som en sakte brise og en varsom flamme. Fordi Helligånden kjenner meg og vet hvordan den skal møte meg.

For meg skjer det oftest på tre forskjellige måter: Som en hjelper som sitter på høyre skulder og hjelper meg med å finne veien. Som en indre stemmer annerledes enn min egen indre stemmer som veileder meg og gir meg råd. Som en ide eller tanke som plutselig dukker opp i meg. Så plutselig at jeg vet med en gang at det ikke var noe jeg selv fant på. For jeg kan også selv finne på gode ideer.

Sånn er mine møter, mine opplevelser med Helligånden.

Ingen store favntak. I stedet rolige, omsorgsfulle øyeblikk.

Det betyr ikke at min opplevelse, min relasjon med Den hellige ånd er mindre verd enn de hvis opplevelse og relasjon med Ånden er en mektig vind, en kraftig flamme.

Det eneste det betyr er at vi mennesker er forskjellige, vi er et mangfold og det tror jeg er bra det.

«Hellig Ånd, med lys og makt. Et med Faderen og Sønnen. Kom som Jesus selv har sagt. Styrk oss troen, håpet, bønnen. Fyll hver fattig sjel som tror, med den kraft som i Deg bor!»

Amen!

Endelig! 2. pinsedag (mandag 1. juni) kl. 16.00 er du / dere igjen hjertelig velkommen til gudstjeneste i kirken! Etter mange uker med koronastengt kirkebygg, er det godt å kunne feire «kirkens fødselsdag» sammen som menighet. Det blir som en ny «samlingsdag»!

Gudstjenesten er ved pastor Christina Thaarup.

Vi følger selvfølgelig myndighetenes smittevernregler. Alle som kommer til kirken (max 50 ) blir registrert med navn. Ingen håndhilsing eller klemming, uansett hvor fristende det må være! Personer som ikke er i samme husstand, må sitte minst én meter fra hverandre. Kirkebenkene er plassert slik at dette kravet oppfylles.
Dersom du ikke føler deg helt frisk, eller av andre årsaker ikke ønsker å møtes i kirken ennå, skal du vite at du er en fullverdig del av menighetsfellesskapet vårt.
Alle som ikke kan komme til kirken, vil bli gjenstand for ekstra omtanke under forbønnen og lystenningen.

• 

Vi tar også sikte på en direkte videooverføring av gudstjenesten på menighetens facebookside. Den sendingen vil starte ca 15.55. 

—

Mulighetene øker for at vi kan samles til gudstjeneste igjen før sommeren! For å åpne kirken for gudstjeneste, må en rekke krav og regler oppfylles. Det arbeidet tar Menighetsråd og pastor selvfølgelig umiddelbart fatt på! Hjemmesiden publiserer i dag de nye smittevernreglene for Metodistkirken i Norge. De er basert på Norges Kristne Råds regler som igjen tar utgangspunkt i en «bransjestandard» utarbeidet av Folkehelseinstitutttet.

Vi bringer selvfølgelig oppdatert informasjon på hjemmeside, Facebook og i ukemail, straks ting blir nærmere avklart. Uten å skape falske forhåpninger, er det lov til å begynne å håpe på at vi kan samles i kirken før sommeren!

METODISTKIRKEN I NORGE 05.05.2020 

Smittevernveileder for menighetene og ansatte.  Bransjestandard for gudstjenester, kirkelige handlinger og barne- og ungdomsarbeid 

Denne veilederen gir råd og føringer for smittevernfaglig forsvarlig gjennomføring av gudstjenester og andre samlinger i regi av Metodistkirkens menigheter. Formålet er å redusere mulighet for smittespredning etter hvert som kirkene åpnes opp igjen i takt med samfunnet for øvrig. 

Smittevernveilederen bygger på veileder utarbeidet av Norges Kristne Råd (godkjent 04.05.2020). Denne er utarbeidet etter mal for bransjestandarder utgitt av Folkehelseinstituttet 28.04.2020. Den vil bli oppdatert i samsvar med endrede råd fra sentrale helsemyndigheter og ved andre behov. Nye versjoner vil da erstatte tidligere utgaver. 

Smittevernveilederen er tilpasset for Metodistkirkens menigheter, men må også tilpasses lokale forhold. Dokumentet inneholder også smittevernveileder for barne- og ungdomsarbeidet, samt en sjekkliste som skal benyttes. Spørsmål kan rettes til tilsynsprestene eller Ressursgruppa. 

Innledning 

Den lokale menighet er selv ansvarlig for å vurdere om tilfredsstillende grunnleggende krav til smittevern er oppfylt. Veilederen gir råd og veiledninger som vil være til hjelp i dette arbeidet. Den enkelte menighet må selv vurdere hvordan tiltakene skal tilpasses lokale forhold. For å sikre ivaretakelse av smitteverntiltakene er det viktig med koordinering og godt samarbeid mellom de ulike aktørene som er involvert i gjennomføringen av møter og gudstjenester. 

Prinsippene i denne veiledningen kan brukes til alle typer arrangementer, og skal også deles med eventuelle leietakere. 

Merk at før oppstart av gudstjenester og andre aktiviteter, bør den lokale kommuneoverlegen kontaktes siden det kan være lokale variasjoner i tiltakene. 

Mange i våre menigheter er i risikogrupper ikke minst med tanke på alder. Derfor kan det være steder der det kanskje ikke er riktig å starte opp igjen enda. Dette må være en del av menighetsrådets vurdering. 

Menigheter som til vanlig har større gudstjenesteforsamlinger enn 50 (eller det maksimumsantallet som kirkerommets størrelse tilsier), må vurdere hvordan dette kan løses. Alternativer her kan bl.a. være flere gudstjenestetilbud samme dag, strømming av gudstjenestene mm. 

Det er viktig at de som vil delta i våre gudstjenester og øvrige aktiviteter får god informasjon om tiltakene i forkant av samlingene. I tillegg skal det gis tydelig informasjon også i kirkebygget. 

Vi har ansatte og frivillige som enten selv er i risikogruppene eller har nær familie som er det. Dette bør det tas hensyn til i planleggingen. Vi bør ikke forvente at disse skal utsette seg for smitte. Når dette gjelder prest og diakon, må dette drøftes med tilsynsprest og personalkomite. Når det gjelder frivillige medarbeidere, er det menighetsrådet som har ansvaret for å gjøre disse vurderingene. For ledere i barne- og ungdomsarbeidet ligger ansvaret hos BUR. 

DETTE ER HVA HVER LOKALE MENIGHET MÅ SØRGE FOR:

Smittevernveileder for Metodistkirken i Norge – (menighetens navn) 

Godkjent av menighetsrådet (dato)

1. Formål 

Formålet med denne smitteveiledningen er å redusere mulighet for smittespredning ved gudstjenester og andre arrangementer i menighetene. 

2. Ansvar- og avgjørelsesmyndighet 

Menighetsrådet er ansvarlig for 

•          –  utarbeidelsen og godkjenningen av smittevernveilederen 

•          –  vedtak om igangsettelse av gudstjenester og andre samlinger 

•          –  at drift, gjennomføring av gudstjenester og annen aktivitet skjer i samsvar med 

gjeldende lover og regelverk 

•          –  å sikre forsvarlig drift av kirken med hensyn til smittevern, og for å plassere 

ansvaret for ulike oppgaver i forbindelse med smittevernrådene.

•          –  nødvendig opplæring og informasjon til ansatte, frivillige medarbeidere og 

deltakere/brukere. 

For å sikre en forsvarlig og gradvis gjennomføring av gjenåpning av ordinært gudstjenesteliv i norske kirker og kreves det god samordning mellom menighetsrådet, prester/diakon og andre som skal ha en rolle i gjennomføringen av gudstjenesten. 

Planer for smittevern må tilpasses lokale forhold etter råd gitt i denne veilederen. Pandemien kan bli langvarig, og det vil være behov for å opprettholde ulike tjenester og funksjoner i samfunnet samtidig med at smittevernhensyn tas. Ulike faser av pandemien og ulik smittespredning i landet vil kunne kreve tilpassede tiltak. 

Forrettende prest/diakon er ansvarlig for gjennomføring av gudstjenesten og kirkelige handlinger. Vedkommende skal også sikre at det er gitt nødvendige instruksjoner til deltakere/pårørende før, under og etter seremonier/kirkelige handlinger. 

3. Smitteforebyggende tiltak 

3.1 Overordnede retningslinjer for å ivareta godt smittevern 

Det gjøres mange tiltak i alle deler av samfunnet som til sammen begrenser smittespredningen. Det er viktig å bruke tiltak som er tilpasset ulike situasjoner. Covid-19 smitter hovedsakelig via dråpe- og kontaktsmitte. Viruset spres i størst grad ved hoste- og nysing – og mindre ved normal tale/snakking. Det er ikke vist at det nye koronaviruset smitter via mat, drikke eller vann. 

Formålet med rådene er å redusere risiko for smitte med covid-19. 

De tre grunnpilarene for å bremse smittespredning er: 

A. Syke personer skal ikke være fysisk til stede

B. God hygiene

C. Redusert kontakt mellom personer (p.t. minst 1 meter) D. Minst mulig felles bruk og berøring av inventar og utstyr 

Til tross for godt gjennomførte tiltak, kan tilfeller av Covid-19 og andre infeksjoner oppstå. Dersom smitteverntiltakene i denne veilederen gjennomføres, vil smittespredningen likevel bli begrenset. Tiltakene nedenfor er en beskrivelse av hvilke smitteverntiltak som må være på plass for å lykkes med å redusere smitterisiko til et minimum. 

3.1.1. 

Syke personer skal ikke delta på kirkelige arrangementer 

•          På kirkenes hjemmesider og i kontakt med pårørende, deltagere mv må det informeres tydelig om at de som kan være korona-syke, har symptomer på luftveisinfeksjon eller er i karantene ikke kan delta på kirkelige arrangementer. 

•          Ansatte og frivillige som har symptomer på luftveisinfeksjon skal ikke gå på jobb eller delta i forberedelse og gjennomføring av gudstjenester/møter. 

•          Ansatte og frivillige har et særlig ansvar for å følge myndighetens råd om karantene og isolering ved utvikling av egne symptomer eller ved nærkontakt med mennesker med påvist smitte. 

•          Frivillige og deltagere skal informeres om at de skal melde fra til menighetsrådets/styrets leder evt. daglig leder dersom de utvikler sykdom umiddelbart. 

•          Kommunehelsetjenesten har ansvar for oppfølging rundt tilfeller med bekreftet covid-19 (smitteoppsporing), og skal varsle menigheten dersom brukere eller ansatte får bekreftet covid-19. Det er kommunehelsetjenesten som skal beslutte videre tiltak og definerer nærkontakter til den syke. 

God hygiene 

•          Sørg for god informasjon ved inngangspartiet mv. for deltagere og tilsatte med råd for å unngå smitte. 

•          Det må tilrettelegges for håndhygiene, enten ved lett tilgjengelig håndvask eller hånddesinfeksjon for ansatte, frivillige og deltakere. 

Utføres som et minimum ved ankomst, mellom ulike oppgaver (for eksempel hvis man forflytter seg eller skifter utstyr), etter toalettbesøk, og før og etter kjøkkenarbeid og spising. Sørg for tilstrekkelig mengde papirhåndklær ved håndvask. 

•          Håndhilsning, klemming og unødvendig fysisk kontakt unngås i den grad det er mulig. 

•          Unngå å ta i ansiktet 

•          Host i albuekroken eller i et papir som kastes. Vask hender etterpå. 

3.1.2. 

3.1.3. 

God avstand og minst mulig kontakt mellom personer 

•          Fra og med 07.05.2020 har regjeringen satt et maksimumsantall på 50 personer som kan være tilstede i kirken samtidig. Tallet inkluderer også de medvirkende. 

•          Frammøtet må registreres skriftlig med hjemmel i covid-19 forskriften. 

•          Det skal legges til rette for minst en meter avstand mellom personer. Dette skal skje både gjennom informasjon, organisering og fysisk tilrettelegging. Dette gjelder både i selve forsamlingslokalet, ved inngang/utgang og eventuell samling i friluft. 

•          Kirkerommets størrelse overstyrer maksimumsantallet. Det vil derfor være aktuelt med et lavere deltagerantall i mindre lokaler for å sikre tilstrekkelig avstand. 

•          Det må tas hensyn til eventuelle kommunale bestemmelser om antallsbegrensninger. 

•          Kravet om avstand gjelder ikke personer i samme husstand. 

•          Arrangøren bør vurdere fysiske tiltak for å bidra til tilstrekkelig avstand: Ommøblering av lokalet, avstenging av annenhver benke/stolrad, markering med tape på gulvet mv. 

•          Ommøbleringer og rigging av utstyr må gjøres i forkant av gudstjenesten av et begrenset antall personer. 

•          Artikulasjon ved fremførelse av sang av solister eller mindre grupper kan medføre økt fare for smittespredning. Det anbefales derfor noe ekstra avstand i slike tilfeller.

•          Kirkekaffe og annen felles servering av mat og drikke utgår inntil videre. 

•          Reduser muligheten for kontakt som kan oppstå ved trengsel ved utgang, nattverd, kistebæring, musikkframføring mv. 

3.1.4. Minst mulig felles bruk og berøring av inventar og utstyr 

•          Instrumenter, mikrofoner, bøker mv skal ikke deles og ikke berøres av andre enn den som skal benytte det. 

•          Salmebøker bør ikke benyttes. Bruk programark eller framvisning på skjerm/prosjektor. 

•          Husk desinfisering av pianotangenter og annet utstyr som kan brukes av flere personer. Desinfisering bør gjennomføres mellom hvert skifte av utøver. 

3.2. Generelt renhold 

Aktiviteter forutsetter rutiner for rengjøring. Rutinene skal være kjent i kirken/kontoret ved oppslag og gjelder alle rom som benyttes.

•          Det anbefales god, generell rengjøring av lokalene. Vanlige rengjøringsmidler kan benyttes. 

•          Dørhåndtak, vaskeservanter, trappegelendre og andre gjenstander eller kontaktflater som hyppig berøres bør rengjøres hyppig. 

•          Etanolbasert desinfeksjonsmiddel kan brukes på ellers rene flater, men vær oppmerksom på at dette ikke er tilstrekkelig ved synlig skitne overflater. Synlig skitne overflater må derfor rengjøres før eventuell bruk av desinfeksjonsmidler i tillegg. 

•          Utstyr som er brukt rengjøres før neste bruk. Dette gjelder også orgel, piano, talerstol, mikrofoner, ledninger, høyttaleranlegg, alterbord og flater i andre rom som brukes i tilknytning til gudstjenesten dersom flere benytter disse. 

•          Brukere av blåseinstrumenter i kirkerommet må ha egne rutiner for bruk og renhold. 

•          Dersom kirkens toaletter skal være tilgjengelige, må det også her være rutiner for renhold. Toaletter som er i daglig bruk skal rengjøres daglig. 

4. Kirkelige handlinger 

Med forutsetning om at de beskrevne tiltak for smittevern følges, kan lokalkirken finne løsninger for gudstjenester og annen organisert aktivitet i kirker og andre menighetslokaler i tråd med denne veilederen. Det inkluderer også kirkelige handlinger som nattverd, dåp, vielser og gravferdsseremonier. 

4.1 Nattverd 

•          De som forbereder og deler ut vin og oblat skal praktisere foreskrevet håndhygiene både før og under seremonien. 

•          Nattverd gjennomføres på en slik måte at det ikke er direkte kontakt mellom nattverdutdeler, elementene og mottaker. 

•          Dette kan oppnås med bruk av særkalk. 

Der man bruker oblater kan disse legges i hver kalk, helst før nattverdsmåltidet begynner. 

•          Mottaker tar med særkalk med oblat, tar selv oblaten i munnen og holder særkalken (som vanlig) frem. 

•          Der man benytter brød som er brutt, brytes brødet og legges på et fat eller brett med en duk av papir. 

•          Mottakeren tar et stykke av brødet og mottar særkalk og brød, tar brødet i munnen og holder særkalken frem. 

•          Det trenger ikke være 1 meter mellom nattverdutdeler og mottaker 

•          Det må være minst 1 meters avstand mellom mottakerne. 

•          Menigheten må ha tilfredsstillende rutiner for å sikre desinfiserende vask av utstyret som benyttes, eller benytte engangsbeger. 

4.2 Dåp 

4.2.1. Dåp av barn kan gjennomføres på ordinær måte. 

•          Dåpsfølget som står ved døpefonten, bør bestå av få personer. 

•          Dåpshandlingen gjennomføres på vanlig måte uten bruk av hansker: Å tegne korsets tegn på pannen, øse vann over barnets hode, tørke av barnets hode og håndspåleggelse. Dette forutsetter grundig håndvask i forkant. 

•          Papirserviett brukes til å tørke dåpsbarnets hode. Tøyserviett kan benyttes dersom dåpsfølget har dette med og de håndterer denne. Andre løsninger som ivaretar smittevernhensynet kan vurderes. 

•          Det anbefales at barnet holdes av samme person gjennom gudstjenesten/ dåpshandlingen og eventuelt løfter barnet frem for menigheten i etterkant av dåpshandlingen. 

4.2.2. Dåp ved neddykking 

• Dåp ved neddykking bør utsettes til etter pandemien eller nasjonale smittevernregler endres. 

4.3. Vielser 

Kirker og menigheter bør være behjelpelig med å finne gode løsninger for vigsel. Generelle bestemmelser om smittevern må følges. Vigsel utendørs, der brudeparet har ansvar for tilrettelegging, kan være et alternativ til kirkerommet. 

•          Kun brudepar og forlovere bør stå ved alteret. 

•          Forutsatt god håndhygiene i forkant og etterkant, kan ekteskapsinngåelsen og forbønn med håndspåleggelse gjennomføres på vanlig måte. 

4.4 Gravferd 

• Gravferdsseremoni skjer innenfor alminnelige tidsfrister etter dødsfallet. 

•          Det kan være både generelle og lokale antallsbegrensninger for gravferd. Dette kan gi grunnlag for å tilby en minneseremoni i kirken/menigheten i forbindelse med et utsatt minnesamvær, urnenedsettelse el.lign. 

•          Vi anbefaler strømming av seremonien etter de retningslinjer som gjelder for dette. 

•          Forrettende prest/diakon bør ha løpende kontakt med begravelsesbyrå slik at de er kjent med lokal fleksibilitet i forbindelse med seremonier. 

•          I forkant av begravelsen anbefales det å redusere antall berøringspunkter ved å ha åpen inngangsdør, benytte trykte salmeark, og ikke benytte puter i benkene og lignende. 

•          Det forutsettes at de som er til stede ikke har akutt luftveisinfeksjon, og at generelle bestemmelser om smittevern følges. Det gjelder også pårørende som bærer kisten. 

•          Informasjon om dette bør gjøres kjent ved oppslag i kapell/kirkerom. 

5. Barne- og ungdomsarbeid 

1.         5.1  Innledning 

Veiledningen for barne- og ungdomsarbeidet må ses i sammenheng med den generelle veiledningen for gjennomføring av gudstjenester og andre arrangementer. 

Veilederen gir råd og anbefalinger om hvordan menighetene kan gjennomføre aktiviteter for barn og unge på en helsemessig forsvarlig måte. Barn og unge som deltar i kirkens arbeid er i alle aldrer, og har derfor forskjellige og sammensatte behov. 

Når aktiviteter for barn og unge starter opp har menighetens ledelse ansvar for at dette skjer i samsvar med smittevernreglene. Dialog med lokale helsemyndigheter og smittevernlege/kommuneoverlege, kan være nødvendig med tanke på lokale tilpasninger. 

2.         5.2  Ansvar- og avgjørelsesmyndighet 

Det er menighetsrådet og daglig leder i samarbeid med Barne- og ungdomsrådet som avgjør når aktiviteter for barn og unge kan gjenåpnes, og som har det juridiske ansvaret, også når det gjelder smittevern. God og tydelig dialog med de ansatte og frivillige som har barn og unge som sitt ansvars – og arbeidsområde, er i denne situasjonen særlig viktig. 

Menighetsrådet er ansvarlig for at ansatte og frivillige får opplæring i å gjennomføre nødvendige smitteverntiltak som beskrevet i denne veilederen. 

5.3 Syke personer skal ikke delta 

På kirkens hjemmeside og i kontakt med deltakerne må det informeres tydelig om at de som kan være koronasyke, har symptomer på luftveisinfeksjoner eller er i karantene, ikke kan delta i kirkens barne- og ungdomsarbeid. 

Symptomer på Covid-19, særlig hos barn, kan være milde og vanskelige å skille fra andre luftveisinfeksjoner. Derfor skal barn og unge holde seg hjemme selv ved milde luftveissymptomer, og de må ha vært symptomfri i 3 døgn før de deltar på fysiske samlinger. 

Dersom sykdom oppstår under fysisk samling, skal barnet hentes så fort det lar seg gjøre. Aktiviteten avlyses umiddelbart. Barnet venter på et eget rom sammen med en voksen, eller ute der det ikke er andre personer. I etterkant rengjøres rom, toalett og andre områder der barnet har oppholdt seg med vanlige rengjøringsmidler. 

Ansatte og frivillige må vurdere egen helsetilstand med hensyn til akutt luftveisinfeksjon, og unngå å delta i aktiviteter for barn og unge hvis de har symptomer. Dersom ansatte eller frivillige utvikler symptomer under samlingen, må de forlate stedet umiddelbart. Aktiviteten avlyses og rommene rengjøres. 

Ansatte og frivillige har et særlig ansvar for å følge myndighetenes råd om karantene og isolering ved utvikling av egne symptomer eller i nærkontakt med mennesker med påvist smitte. 

Det skal informeres om at ansatte, frivillige og deltakere som utvikler sykdom, umiddelbart skal melde fra til menighetens ledelse. 

5.4 Avstandsregler 

•          Unngå nærkontakt. Når aktivitet skjer i grupper, skal det være tilstrekkelig antall voksne/frivillige til stede. Dette for å sørge for at smittevernreglene overholdes. 

•          Hva som er tilstrekkelig antall voksne vil variere med alder, type aktivitet, antall barn og eventuelle ekstra behov i gruppen. Barn under skolealder må følges av en foresatt. For barn/unge 6-18 år må det minimum være en voksen til stede pr 4 barn. 

•          Dersom det er tilstrekkelig med plass, kan flere grupper med det antall som Helsedirektoratet har slått fast, delta i fellesundervisning på samme areal. 

•          Gjør rommet klart. Lokalet skal vært klart i forkant av en samling. Felles rigging både før og etter en samling må unngås. Rommet skal deles inn i soner, slik at det er lett for barna å holde avstand. Bruk et egnet lokale som er oversiktlig, enkelt å rengjøre og stort nok til å overholde avstandsbestemmelsene. 

6. Ansatte 

•          Sørg for at barn og unge får tilpasset og god informasjon om hvilke smitteverntiltak de må følge, for eksempel i form av plakater med tegninger eller enkle tekster. 

•          Legg til rette for god håndvask med såpe og vann før og etter aktivitet. Hendene tørkes med engangs papirhåndklær. Hvis håndvask ikke er tilgjengelig (for eksempel ved utendørs- undervisning) brukes våtservietter og alkoholbasert desinfeksjon (håndsprit). 

•          Håndvask for barn under skolealder skal som hovedregel skje med en voksen til stede. 

•          Oppfordre barna til å bruke tørkepapir eller albuekroken når de hoster eller nyser. 

•          Vask hender etter hosting/nysing og toalettbesøk. 

•          Unngå fellesmåltider. Dersom det er behov for mat og drikke, tas 

dette med hjemmefra. 

•          Begrens bruk av fysisk materiell til et minimum. Læremateriell som bøker, bibel og skrivesaker tas med hjemmefra. 

•          I den grad det er mulig oppfordrer vi til å samles utendørs. 

Hjemme- og sykebesøk skal ikke gjennomføres. Det er imidlertid tillatt med samtaler på kontoret eller i annet egnet lokale dersom det er mulig ut fra gjeldende smittevernregler. Vask og desinfisering skal gjennomføres etter samtalen. 

Vi anbefaler fortsatt bruk av hjemmekontor spesielt for menigheter med flere ansatte. 

Den eminente saxofonisten og musikkprofessoren John Pål Inderberg har til Trondheims-metodistenes (og alles) glede tatt med seg saxofon(er) til kirken vår og latt oss gjøre videoopptak av tre «låter». De er publisert enkeltvis på Facebooksiden vår, men her på hjemmesiden finner du nå link til alle tre!

• 

• 

• 

• 

Vi er glade for å kalle John Pål er en god venn av menigheten vår. Han har spilt hos oss ved flere anledninger, og han er av metodistslekt på morssiden. John Pål Inderberg er en av vår tids ledende saxofonister, også internasjonalt. Han har spilt med jazzlegender som Jim Hall, Chet Baker,Lee Konitz, Bob Brookmeyer, Gil Evans og Chick Corea! Han er professor i musikk på «jazzlinja» ved NTNU. 

Her finner du videoene:

«DEN LYSE DAG FORGANGEN ER« (norsk folketone): https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim/videos/647286065853188/

«SALMETONE FRA GAULDAL« (norsk folketone) https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim/videos/289037075431188/

«POLS» (av felespilleren og komponisten Hilmar Alexandersen fra Steinkjer): https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim/videos/259587048749583/

Sjekk også gjerne John Påls meget innholdsrike og imponerende biografi på hjemmesiden hans: http://www.inderberg.com/bio/

Og det fine er, at han garantert kommer til å dukke opp i kirka med saxofon(ene) igjen ved en senere anledning! Vi gleder oss allerede!

En kvartett fra Trondheim Politis Brassband har sporty stilt opp og latt oss gjøre videoopptak av et lite knippe salmemelodier/hymner i kirken. De er enkeltvis publisert på menighetens Facebook-side, men her på hjemmesiden finner du linker til alle!

Trondheim Politis Brassband skulle egentlig spilt «kirkebakkekonsert» i Trondheim Metodistkirke etter gudstjenesten 19. april, men det satte jo korona-viruset dessverre en effektiv stopper for.

• 

• 

• 

Vi satser på at den kirkebakkekonserten kan holdes til høsten, men som et foreløpig «plaster på såret» har altså en kvartett fra brassbandet stilt opp slik at vi fikk gjort opptak av noen salmetoner / hymner som bandet har på repertoaret. Faktisk bruker bandet flere hymner som oppvarming på sine ukentlige øvelser! Ikke ille!

Du finner de fire videoene ved å klikke på følgende lenker: 

«BLOTT EN DAG» : https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim/videos/1791190404354490/

«DU EVIG STERKE GUD» : https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim/videos/1864780156987901/

«DEN DAG DU GAV OSS ER TIL ENDE»: https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim/videos/534257007527339/

«TIL KAMP, TIL KAMP FOR JESUS»: https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim/videos/1090188888009808/

Beklagelig vis har de to siste videoene på grunn av en mikrofonfeil, fått noe forstyrrende «klirr» på lydsporet, men vi satser på positivt innstilte lyttere/seere og velger å publisere de likevel!

Og som sagt: til høsten håper vi det skal bli mulig å høre våre politibrass-venner live i kirken! Og har du lyst kan du Vipps’e brassbandet en takk for at de stilte til videopptak! Vipps nr 82663!

Søndag 26. april kl. 12.00 er du velkommen til å delta på en ny digital kirkekaffe. Den ledes av pastor Christina Thaarup, og forbered deg gjerne på å dele en favorittsalme eller favoritt bibelfortelling – hvis du vil!

Kirkekaffen foregår også denne gang på nettsiden til møte / konferansetjenesten Zoom. Der kan du på skjermen til mobilen, nettbrettet eller pc’en din, se og snakke med de andre som kobler seg på!

Pastor Christina vil lede deler av kirkekaffen, og hun oppfordrer den som vill til å fortelle hva som er deres favorittsalme, eller et bibelvers / bibelfortelling som de setter ekstra pris på. Det blir også «fri prat» over kaffe/te-koppene!

For å bli en del av kaffefellesskapet må du logge deg inn på kirkekaffens reserverte side på Zoom. Det gjør du via denne linken: https://zoom.us/j/99626546011?pwd=UldqNFR3TUxzMWgxYitZMS8rYzR5dz09

Deretter må du fylle ut møtenummer (Meeting ID) og et passord:

Meeting ID: 996 2654 6011
Password: 096692

Og dermed skal det være gjort! ( Kanskje du må klikke for å aktivere mikrofon og skjermkamera ). Får du problemer så ring pastor Christina (948 05 686), så prøver vi å få deg «på lufta»!

«Metodister kan og skal være en ressurs i denne krisen», skriver vår biskop Christian Alsted i et hyrdebrev til alle metodister i Norden og Baltikum. «Selv om vi også selv har vårt å kjempe med, har Jesus lært oss at håp og tro er den sterkeste motgift mot den frykt og uro, vi alle opplever. Vi har fått i oppgave å bringe håp og forsoning», heter det i hyrdebrevet.

• 

• 

I tråd med smittevern-retningslinjene fra norske myndigheter, blir det ingen gudstjenester i norske metodistkirker i perioden fram til 15.juni på grunn av korona-situasjonen. Det stiller fellesskapet vårt overfor store utfordringer, men vi skal finne alternative måter å være menighet og holde sammen på! Ta vare på hverandre og følg med her på hjemmesiden og menighetens side på Facebook!

Dette er meldingen som 14. april ble sendt alle metodistmenigheter fra Hovedkontoret for Metodistkirken i Norge:

OPPDATERT INFORMASJON OM KORONATILTAK
Vi har nå i litt over en måned måttet forhold oss til koronatiltak som har gjort at vi ikke har kunnet ha gudstjenester og andre samlinger i kirkene våre. Her vil vi takke for alle gode og kreative initiativ for å holde kontakt med menigheten og skape nye møteplasser på nettet.
Vi kan i dag gi følgende informasjon:Alle tiltak som vi tidligere har gitt informasjon om, også vedrørende muligheten for å samles i kirkene, er forlenget foreløpig fram til 15. juni. Dette gjelder også for leietakere i våre kirker.
Norges kristne råd sendte følgende informasjon ut før påske med bakgrunn i Regjeringens pressekonferanse 7. april: 

«Gårsdagens melding fra statsministeren må bety at kirkelige arrangementer(gudstjenester, trosopplæringsarrangement, ungdomsarrangement., diakonale arr. mm) fortsatt ikke kan finne sted som normalt. Det er for tidlig å si om åpning av barnehager og skoler vil kunne bety en forsiktig åpning f.eks. for noe barnearbeid. Dette må vi komme tilbake til når vi ser hvordan bransjestandardene utformes. Kirkelige arrangementer er neppe automatisk inkludert i «kultur –og idrettsarrangementer» da dette stort sett dreier seg om f.eks. fotballkamper og festivaler med langt større frammøte og tettere kontakt enn de fleste gudstjenester. Det er likevel ingen grunn til å utforske dette nærmere, da kan vi ende opp med mer kategoriske svar enn nødvendig.»Som kirke må vi derfor fortsatt ta vårt samfunnsansvar for å forhindre spredning av smitte, og slik bidra til å beskytte både våre medlemmer og andre vi har kontakt med. 
Fortsatt gjelder derfor begrensningene på inntil 5 personer også ved dåp og vigsler. Siden gravferd ses på som en samfunnskritisk tjeneste, vil det kunne være inntil 50 personer til stede her. Men dette avhenger både av kirkerommets størrelse og de lokale retningslinjene vedtatt av kommunelegen. Dette vil begravelsesbyråene og Dnk’s kirkeverger har informasjon om.

Vi vil komme med oppdatert informasjon så snart vi får kjennskap til endring i tiltak som berører oss som kirker.Ta kontakt om dere har spørsmål!
Med hilsen

Ressursgruppa for koronatiltak i Metodistkirken
Johanna Lundereng (daglig leder) Knut Refsdal (tilsynsprest) Vidar Sten Bjerkseth (HR-rådgiver)

Som erstatning for den korona-avlyste Menighetskonferansen 2020, ble det tirsdag 14. april holdt ekstraordinær «digital» Pastoratkonferanse. Der ble regnskapet for 2019 godkjent, budsjettet for 2020 lagt fram, og alle valg foretatt! Dermed er vi også formelt på stell!

Pastoratkonferansen betyr hos oss i praksis menighetsrådet + tilsynsprest. Konferansen ble holdt via møte/konferansenettstedet Zoom, med tilsynsprest Ingull Grefslie som innkaller og ordstyrer.

En ekstraordninær pastoratkonferanse har ifølge vår kirkeordning fullmakt og myndighet som en menighetskonferanse – så alle vedtak og valg er følgelig lovlig formelt gjennomført. 

Det hindrer ikke at du, dersom du har spørsmål / kommentarer / innspill knyttet til rapporter, regnskap/budsjett og valg, fortsatt kan rette disse til enten menighetsrådets leder Arvid Strømme eller pastor Christina Thaarup. Det vurderes også å få berammet en «orienterende» Menighetskonferanse i løpet av høsten hvor aktuelle spørsmål kan drøftes.

Hovedpunkter fra Pastoratkonferansen:

Menighetens regnskap for 2019 ble godkjent med et driftsresultat på minus 772.910,72 kroner. Det kan se og høres dramatisk ut, men skyldes i hovedsak at prosjektregnskapet for nytt kjøkken/toalett-anlegg er tatt inn i hovedregnskapet. Resultatregnskapet, etter overføring av fondsmidler etcviser en minus på 15.925,97 kroner.

På inntektssiden er det hyggelig å se at vi har en pen økning i både uke/månedsoffer, gaver med skattefritak, samt høst/våroffer og utleie av kirken. (Leieinntektene i 2019 var ca. 109.000 kroner) 

Budsjettet for 2020 ble laget før koronakrisen. Det blir et spennende år. Vi vet allerede at vi ikke får leieinntekter som planlagt. Samtidig har vi fått 150.000 kroner i kjøkkenprosjekt-tilskudd fra Metodistkirkens Eiendomsfond som ikke var budsjettert. Vi vil revidere budsjettet til høsten når vi har mer oversikt over situasjonen og «koronaeffekten». 

Også for dette driftsåret er det budsjettert med større forbruk enn inntekter som ledd i bevisst satsing og som signal om at vi fortsatt ønsker å bygge menighet – og håper det vil lykkes.

Opprydding i kirkeboken. En opprydding som pastor har foretatt i kirkeboken, viser at menighetens statistikk gjennom flere år har vært feil, og vist flere medlemmer enn menigheten reelt har hatt. I samråd med Metodistkirkens Hovedkontor er medlemstallet nå korrigert, og viser at vi pr. 31.12.2019 hadde 109 «bekjennende» medlemmer og 159 «døpte» medlemmer («menighetsbarn»). Den samlede metodistbefolkningen i Trondheim er dermed 268 personer.

Valg til menighetens råd / utvalg og tjenester:

Alle valg ble gjort i tråd med forslag fra nominasjonskomiteen. 

Menighetsråd 2020:

Leder: Arvid Strømme 

Kasserer: Bjørg Burkeland

Personalkomiteleder: Sylvi Larsen Strømme

Kirkevergeleder: Sven Egil Nørsett 

Gudstjenestekomiteen/BUR slåes sammen: Velger selv sin representant

Legdelegat årsklasse 2020–2023: Ingerid Marie Hoggen

Varadelegat: (nominasjonskomiteen får mandat til å finne vara)

Medhjelper: Ellisiv Sivertsen

Finanskomite:

Menighetsrådet

Kasserer: Bjørg Burkeland

Revisorer: Sven Egil Nørsett, Rune Lilletun Hoggen

Personalkomite:

Leder: Sylvi Larsen Strømme

Årsklasse 2018–21: Paolo Pisciella

Årsklasse 2019–22: Sylvi Larsen Strømme og Siri Strømme

Årsklasse 2020–23: Tamisha Kindberg, Torunn Andersen

Legdelegat og pastor

Kirkevergekomite:

Sven Egil Nørsett 

Bjørn Gunnar Andersen                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                          

Bjørg Burkeland                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                      

Runar Bush Iversen                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                 

Baffour Kofi Gyimah                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                               

 – Koordinator for utleie av kirken; Asbjørn Stjern (knyttes til kirkevergekomiteen)

Gudstjenestekomite:

Pastor/Menighetsleder, Ole-Einar Andersen, Anne Jorunn Midtkil, Synnøve Sivertsen, Sylvi Larsen Strømme, Hannah Burkeland, Ingerid Marie Hoggen

Nominasjonskomite:

Leder: Pastor/menighetsleder

Årsklasse 2018–21: Edvard Sivertsen

Årsklasse 2019–22: Sissel Johansen

Årsklasse 2020–23: Sven Egil Nørsett

(Karantene: Henriette Strømme, Sylvi Larsen Strømme, Bjørg Burkeland)

Gudstjenesteverv: (Til orientering)

Nattverdmedhjelpere: Ernestina Osei-Assibey, Edith Nørsett

Alter: Edith Nørsett

Teknikere: Trygve Sivertsen, Rune Lillethun Hoggen, Hans Kristian Strømme, Paolo Pisciella, Magnus Holten Skånland

Tellere: Bjørge Nilsen, Asbjørn Stjern

Øvrige verv: (Til orientering)

Lotterikomite: Anne Jorunn Midtkil, Sven Egil Nørsett

Bevertningskomite: Edith Nørsett, Torunn Andersen, Bjørg Burkeland, 

Diana Di Giampaolo                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                

Historiker: Håkon Anders Andersen

IT-kontakt: Rune Lillethun Hoggen

Søndagsskoleleder: Guttorm Tysdal, Åse-Karen Mortensen

Brannvernsleder: Sven Egil Nørsett

Myldremiddagskokk: Ole-Einar Andersen, Edith Nørsett, 

Representasjoner: (Til orientering)

Trondheim Kristne Råd: Pastor, vara: Anne Jorunn Midtkil

Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn: Christina Thaarup

Følgende funksjoner ivaretas av pastor:

Misjonskontakt, Kvinnekontakt, Familie og Medier, Kirkens Nødhjelpkontakt    

Dette er linken du må klikke på for å følge 1. påskedagsgudstjenesten v/ pastor Christina Thaarup på Youtube! Gjør det! : https://youtu.be/zr-RtCM6IsM

Og husk at etter gudstjenesten er du velkommen til «kirkebakkekaffe» på møtenettstedet Zoom. det blir spennende og hyggelig! For å koble deg på den, er det bare å klikke på denne linken:

https://us02web.zoom.us/j/231616860?pwd=ZHc3ejFaOGl1UHVRSW1WY2VmMXB4QT09

2) Så må du skrive inn «møtenummeret» / Meeting ID: 231 616 860

eventuelt

3) Hvis du blir bedt om å oppgi et passord, så er det: 580646

Nå kan du lese sakspapirene til den avlyste Menighetskonferansen / årsmøtet som skulle finne sted tirsdag 14. april. Har du spørsmål og kommentarer til det du leser, så meld fra før en ekstraordinær, digital pastoratkonferanse som arrangeres tirsdag kveld!

Rapportheftet kan du finne her (googledocs) : https://drive.google.com/file/d/1sD1euIW67jJMxyII7xjILtsNpylFnouO/view og / eller her (dropbox): https://www.dropbox.com/s/68w8l8m03rbiygv/RAPPORTHEFTET%C2%A0MENIGHETSKONFERANSE%C2%A02020%C2%A0-%C2%A0PASTORALKONFERANSE.pdf?dl=0

Det er koronasituasjonen som dessverre gjorde det umulig å arrangere Menighetskonferansen som planlagt, på grunn av restriksjoner knyttet til reiser (tilsynsprest) og samling av folk. Menighetskonferansen, hvor alle har adgang og alle medlemmer har stemmerett, er en viktig del av kirkedemokratiet og fellesskapet vårt. 2020 er trolig det eneste året i menighetens historie, at menighetskonferansen ikke er blitt holdt.

Samtidig er det kirkeordningsmessig og praktsik både viktig og nødvendig at regnskap, budsjett og rapporter behandles i rett tid. Derfor er det i samråd med kirkens ledelse og vår tilsynsprest Inguil Grefsli bestemt at i disse helt spesielle tider, må menighetskonferansen erstattes av en ekstraordinær, digital pastoratkonferanse slik at de nødvendige vedtak og kan gjøres.

Pastoratkonferansen består av menighetsrådet og ordinerte eldste i menigheten. Pastoratkonferansen har myndighet til å godkjenne rapporter og regnskap jfr.kirkeordningen i en slik nødssituasjon som den vi er inne i. Men har du spørsmål / kommentarer / innspill til sakspapirene, kan de tas inn i pastoratkonferansen og protokollføres.

Spørsmål / kommentarer rettes skriftlig ( mail/epost/sms) til menighetsrådets leder Arvid Strømme : mail: arvid.stromme@norway.online.no SMS: 911 93 313 og det må gjøres innen tirsdag 14. april kl. 17.00!

Når koronarestriksjonene lettes, vil det bli vurdert å arrangere menighetskonferanse i løpet av høsten 2020, for å drøfte og samtale om aktuelle spørsmål.

Etter videogudstjenesten som legges ut 1. påskedag kl. 12.00, inviteres alle medlemmer og venner av Trondheim Metodistkirke til kirkebakke-kaffe via skjermen på mobilen, nettbrettet eller PC’en klokka 12.45!!  Kirkekaffen holdes på nettmøtestedet ZOOM, som sikkert er kjent for noen, men nytt for andre. Men det krever bare et par enkle «klikk» å bli med! Slik gjør du:

1) Klikk på denne linken:

https://us02web.zoom.us/j/231616860?pwd=ZHc3ejFaOGl1UHVRSW1WY2VmMXB4QT09

2) Så må du skrive inn «møtenummeret» / Meeting ID: 231 616 860

eventuelt

3) Hvis du blir bedt om å oppgi et passord, så er det: 580646

Dette blir spennende og hyggelig! Vi får både sett hverandre på skjermen, og pratet sammen! Logg deg gjerne inn på ZOOM i god tid!

Men først er det altså 1. påskedagsandakt v/ pastor Christina Thaarup på menighetens Facebookside søndag 12. april kl. 12.00!!

1. påskedag, søndag 12. april kl. 12.00 er du velkommen til videogudstjeneste på menighetens Facebookside (Trondheim Metodistkirke). Gudstjenesten er ved Christina Thaarup. 1. påskedag er normalt en «jubeldag» i kirkeåret. I år feirer vi påske under helt spesielle forhold. Men bli en del av online-gudstjenestefellesskapet!

Skjærtorsdag kl. 18.00 er du velkommen til å delta i nattverd via en videoandakt på menighetens Facebookside (Trondheim Metodistkirke). Andakten er ved pastor Christina Thaarup. Ha brød og juice klar når andakten starter.

I en påske hvor de fleste har mye bedre tid enn vanlig, minner vi om noen betraktninger for hver av hoveddagene i påsken, illustrert med en rekke ulike kunstverk, som ligger på hjemmesiden vår fra tidligere år. Har du tid og lyst, finner du dem fortsatt her:

Skjærtorsdag: https://trondheimumc.com/2019/04/18/plass-for-alle-rundt-bordet/

Langfredag: https://trondheimumc.com/2019/04/19/gjeld-eller-renspikka-nade/

1. påskedag:https://trondheimumc.com/2019/04/21/24-timers-jubelrop/

Betraktningene ble gjort av hjemmesidens redaktør Ole-Einar Andersen

På Facebooksiden vår er det lagt ut fire videoer, hvor organisten vår, Takako Ueno, spiller orgel, samtidig som vi filmer kirkerommet vårt, altertavlen, alteret  og lysgloben full av lys!  Bli med inn i kirken og unn deg selv et lite «hellig øyeblikk» – når som helst på døgnet!

På et par av videoene kan du synge med i «Deg være ære» og «Jeg tror på jordens forvandling» . På en annen kan du delta i lesing av velsignelsen, også det innrammet av orgelmusikk. Eller du kan bare se, lytte, reflektere og skape deg et lite «hellig øyeblikk».

En kjempetakk til Takako som sporty og blid stilte opp til dette «stuntet» tirsdag denne uka!

Her kan du se  videoene (klikk på de blå linkene):
«Påskepreludium» – Takako spiller et preludium av Bach som opptakt til påskedagene!:  https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim/videos/679538032819868/

«Deg være ære» – Syng selv, akkompagnert av Takako! : https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim/videos/2273732602920853/

«Jeg tror på jordens forvandling» – syng selv, akkompagnert av Takako!: https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim/videos/556746778596268/

«Velsignelsen» – bli med og les velsignelsen – innrammet av flere Bach-toner fra Takako!: 
https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim/videos/828900094278084/

Salmedikteren Svein Ellingsen døde palmesøndag og vi ble et åndsmenneske fattigere her i landet. Samtidig er Ellingsens salmer en stadig rikdom som vi vil ta med oss videre, også i Trondheim Metodistkirke. Først og fremst vil vi i takknemlighet minnes ham som en formidler av nåde og håp og en trassig tro på gudsrikets nærvær i vår verden.

Ellingsens tekster er økumeniske og utgjør en salmeskatt på tvers av konfesjoner. Et godt eksempel på det er «Vinden kjenner ingen grenser» (1992) som du finner på nr. 700 i Norsk Salmebok. Ellingsens samlede prekener kan i det hele tatt karakteriseres som en bra felleskirkelig katekisme. Det hindrer ikke at vi som metodister med fordel kan lese og synge noen av hans mer dogmatisk-lutherske «sakramentsalmer», særlig knyttet til dåpen, med lett korrigerende metodistiske brilleglass… 

I vår norske metodistkirkes salmebok fra 1987, fant dessverre bare fem salmer av Ellingsen plass. I Norsk Salmebok fra 2013,  finner du hele 58 salme ( 43 originale og 15 gjendiktninger/oversettelser). Han er representert i salmebøker i alle nordiske land, og i Tyskland, Østerrike, Sveits og USA. Ytterligere salmer er publisert i bøker.

Noen kjenner nok Ellingsen bare som salmedikter. Men han var også billedkunstner. Omgivelsene forventet nok at han skulle studere teologi, men i 1951 startet Ellingsen i stedet kunststudier ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskoles begynnerskole, og fortsatte studiene ved  Statens Kunstakademi og Statens lærerskole i forming. Han var flere ganger representert med bilder på Høstutstillingen. Ellingsen har malt «tittel-bildet» som vi har valgt til denne saken på hjemmesiden. Det heter «Underveis».

Sine første salmer skrev Ellingsen på 1950-tallet, men den første salmesamling ble ikke utgitt før i 1976. Ellingsen hadde en spesiell evne til å formidle dyptpløyende, eksistensielle tanker med enkle ord. I så måte kan han tjene som et forbilde for mange teologer og prester… 

Mange av salmene er knyttet til livets sårbare situasjoner. Han er ikke fremmed for å sette ord på angst, sorg og fortvilelse knyttet til sykdom, død og ødeleggelse av skaperverket. Men det blir aldri bekmørkt og håpløst i hans salmer. Han finner plass for ikke bare håpet, men en visshet om at lyset seirer over mørket, som for eksempel i den flotte påskesalmen «Døden må vike for Gudsrikets krefter» (1975) og «Noen må våke i verdens natt» hvor siste verset lyder slik: 

Herre, du våker i verdens natt,
Herre, du bor i mørket,
Herre, du viser oss Kristi dag!
Selv under livets tyngste slag  er vi hos deg, du vår Gud!

Et flott trekk ved flere av Ellingsens salmer er forståelsen av Gudsrikets allerede-nå-men-ennå-ikke aspekt. Guds frelsesplan med verden er ikke bare framtid, den er allerede i virksomhet, og vi er en del av den. Det foregår en nyskapelse av verden, dels i det skjulte, som viser fram mot gudsrikets endelige gjennombrudd. 

Svein Ellingsen ble statsstipendiat i 1976. I 1995 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I november 1992 mottok han Fritt Ords honnørpris for nyskapende virke innen kirkelig kunst.

Et lite døgn etter meldingen om hans død, er det vanskelig å velge favoritter blant Ellingsens salmer. Vi har allerede nevnt et par, og her er ytterligere tre som hjemmesidens redaktør umiddelbart vil trekke fram – ikke minst i tider som det vi nå gjennomlever:

Midt i vår angstfylte verden

Midt i vår angstfylte verden,
midt i dens lammende nød,
aner vi evige krefter,
gitt oss i liv og i død.
Truende undergangs-makter
får ikke siste ord.
Lyset fra Gud vinner seier,
ny blir vår blodstenkte jord.

Bud fra den kommende verden
når oss i dypeste nød,
bud om forvandlende krefter,
sterkere enn vår død.
Midt i vår motløshets vinter
ser vi et blomstrende tre.
Jorden er gjemt ved Guds hjerte,
snart skal hans under skje.

Fra i samlingen «Vårt øye ser mot Betlehem» Aschehoug forlag 1987

Stjernene lyser fremdeles i mørket

Stjernene lyser fremdeles i mørket,
solen gjør natten til morgen og dag,
stjerner og sol senker lysende drømmer
over vår sårede, blødende jord.

Ennå er håpet en levende flamme,
lyset er tent i mørkeste natt,
ennå kan sårene leges og heles,
vi kan forsones med jorden, vår mor.

Drømmen og håpet skal bo i vårt hjerte!
Se, nå er skapelsens åttende dag!
Vi skal erkjenne i gledesfylt undring:
Alt som er skapt, er vår søster og bror.

Vi skal få tro på en fremtid på jorden;
avmakt må vike og dag følge natt,
se, våre søsken i skapningens mangfold
venter på handling fra hjerter som tror.

Skapningens sukk skal forvandles til lovsang,
sangen skal fylle vår jordiske dag;
alt vil vi bære i bønn til vår skaper,
vi som er barn av hans rike på jord.

Svein Ellingsen (1991) 

–

En bønn er gjemt i hjerteslagets rytme

En bønn er gjemt i hjerteslagets rytme:
Vår Gud! La gleden aldri bli tatt fra oss!
La gleden bringe livet frem til modning
igjennom alt som møter oss på jorden!

Vi ber deg, Gud: La gleden alltid finnes
som en usårlig kjerne i vårt indre!
La gleden fylle våre sinn med jubel
når vårbrudd efterfølger golde dager!

Vi eier del i Kristus-livets rikdom!
Å, hvilken grunn til uopphørlig lovsang!
Vi skal få leve under Nådens hvelving
fra dåpens daggry til vår siste time!

Vi ber deg, Gud: La gleden over livet
få bringe oss tilbake til vår neste,
selv om vi ennå gjemmer oss bak murer
og, blinde for din godhet, går og klager.

Hver stund som hjertet slår, skal bønnen lyde:
Vår Gud, la gleden aldri bli tatt fra oss!
La gleden gi oss kraft, så vi kan leve
for dem som trenger oss vår tid på jorden.

Fra samlingen «Det skjulte nærvær», Aschehoug forlag 1979/85  

Dette er bare noen eksempler. Søk gjerne opp Ellingsens salmer i den lutherske Salmeboken, og på nett! 

Vil du trenge litt dypere inn i Ellingsens salmer, kan vi anbefale den helt ferske artikkelen «Riket som er skjult i verden – Teologien i Svein Ellingsens salmer» av Harald Hegstad som ble publisert i tidsskriftet Kirke og Kultur nr. 1 / 2020. Den artikkelen finner du på denne linken: https://www.idunn.no/kok/2020/01/riket_som_er_skjult i_verden

Med dette håpefulle budskapet, kritt-tegnet i oppkjørselen, hilser eksiltrondhjemmeren Eystein M. (Andersen) og hans familie til metodistene i Trondheim! Det er Eysteins datter Anna (Tveit Andersen) som er gatekunstneren!. Det er andre bidrag til vår «oppmuntrings-stafett». Send oss et bilde, tegning eller annen oppmuntring og ta en etappe eller fler, du også!

«Vi ønsker alt godt til alle i Trondheim Metodistkirke, og sender varme tanker og hilsner til alle kjente!», skriver Eystein fra Skien. Han forteller at 8-åringen Anna er stolt og glad for at gatekusnten fra oppkjørselen foran huset kommer «på trykk» på hjemmesiden vår! Mamma Anne hilser oss også!

1ste etappe: I ukemailen som vi sendte ut tidligere i dag (4-april) , publiserte vi første «etappe» i oppmuntringsstafetten. Det var dette bildet fra Bjørn Gunnar Andersen (tatt før det aller siste snøfallet..):

Og Bjørn Gunnar skriver: «Utenfor arbeidsrommet mitt her på Stjørdal, dukker også denne våren krokusen opp fra mørk jord, side om side med snøflekker og løv. Og det ryktes at blåveisen har dukket opp nede i lia. Jeg tror det:) For meg ble det en liten påminnelse om håp og tro.
På veggen inne henger bildet av kirken vår, der jeg har møtt så mange mennesker som betydde og betyr mye for meg. Og det viktigste av alt, der fikk jeg motta troen på Jesus Kristus. Jeg hilser alle kjente og ukjente, som leser dette med ordet om at intet kan skille oss fra Guds kjærlighet.»

Livsglede, gnist og håp!

Vi opplever spesielle tider, og opp i alvoret er det også viktig å holde fast på livsgleden, gnisten og håpet. Derfor lar vi nå startskuddet gå for en «fast post» på hjemmesiden for å spre litt oppmuntring, smil og håp! Men til det trenger vi din/deres hjelp!

Send oss tegninger, foto, dikt, en vits, god historie, eller rett og slett «bare» en hilsen (gjerne ledsaget av et bilde av deg/dere selv)  – til felles oppmuntring og glede! Det akter vi å holde gående en stund!

Hjemmesiden blir oppdatert etter hvert som dere bidrar! Sett gjerne barna i sving også! Bli med å spre litt oppmuntring! (send bidrag til Ole-Einar (Andersen) på mail: oleander@getmail.no  eller sms 951 98 657

Hvem tar neste etappe? Ikke nøl!

Menigheten har fått ny kontor-mobiltelefon. Det var på tide, for å si det sånn… En av bonusene er at vi utvider vårt nærvær på sosiale / digitale plattformer. Nå er menigheten å finne på Instagram og SnapChat, i tillegg til Facebook og hjemmesiden. Vi har samme navn på Instagram og Snap og det er: metotrondheim Sjekk inn og bli med!

Dermed er vi tilstede på følgende sosiale/digitale plattformer:

Hjemmesiden: www.trondheimumc.com

Facebook: https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim

Instagram: metotrondheim

SnapChat: metotrondheim

• 

• 

Bruk dem!

By telefon, men kontor-mobilnummeret er det samme som før: 485 17 951

Gud kunne ikke forhindret koronaepidemien! Korona er ikke en straff fra Gud. Å tro på Gud er ikke et vern mot å bli smittet! Tilsynsprest Knut Refsdal i Metodistkirken har publisert et meget viktig og riktig innlegg på Facebook, som vi har fått hans tillatelse til å legge ut på hjemmesiden vår.

Det var mandag kveld (23.mars) Refsdal delte sine tanker på Facebook, og innlegget fikk i løpet av kvelden, natten og morgentimene i dag mange lesere, og mange takknemlige kommentarer. (Gå gjerne til Refsdals Facebookside og les reaksjonene! Mye fint å lese der også!)

Her er hans gode og viktige tanker, som vi er takknemlige for å få bruke på hjemmesiden vår:

KORONA, GUD OG SÅNN…

I møte med alle kriser dukker det opp mye usunn og feilaktig teologi. Sånn er det også nå. Ganske kjapt etter koronautbruddet kunne vi både lese om at epidemien er en straff fra Gud, men også at de som tror på Gud kan være trygge. Begge disse «teologiene» vil jeg ta skarp avstand av. De er også begge langt fra det Metodistkirken står for.

Det at det finnes lidelse i verden er et tema vi mennesker aldri har kommet til rette med og funnet svar på. Det som forundrer meg er at så mange synes å akseptere dårlige svar. Det skyldes nok at for en del er dårlige svar bedre enn ingen svar, men også at man så gjerne vil trøste og ha iallfall noe å si i usikre tider preget av frykt.

Men tanken om at Gud «tillater» korona eller at Gud har skapt koronaviruset vel vitende om at hundretusener av mennesker vil dø, er et gudsbilde som de fleste teologer for lengst har tatt et oppgjør med, særlig etter andre verdenskrig.

Vonde ting kan skje

Selv har jeg aldri hatt en tro som utelukker at vonde og meningsløse ting kan skje. Noe av det jeg har opplevd, ikke minst å miste en sønn, Fredrik, har fått meg til å tenke mer gjennom noen av livets mest eksistensielle spørsmål: Hvor er Gud? Hvis Gud er til stede i vår verden, hvordan er hun/han det? Og kanskje enda viktigere: Hvem er Gud? Er det mulig å snakke om at Gud er allmektig? Er Gud en lunefull gud vi ikke kan stole på? Er Gud en grusom gud som lar ulykken ramme tilfeldig? Eller er Gud en gud som ikke bryr seg om oss mennesker, som lar kaoskreftene ramme tilfeldig?

Jeg har ikke alle svarene på disse spørsmålene. De tror jeg heller ikke finnes. Heller ikke Bibelen har alle svarene. Den lar snarere spørsmålene stå og dirre: For eksempel er mange av salmene i Salmenes bok klagesalmer, som ikke besvares. Vi kan også lese om Job som kaster de eksistensielle spørsmålene mot Gud og som spør hvor Gud er. Job får ikke svar, men han lærer seg å leve med at Gud ikke er til å forstå fullt ut.

Ingen Super-Gud

Det finnes to forskjellige forståelser av Gud i den kristne tradisjonen: På den ene siden viser Gud til et vesen utenfor universet, atskilt fra resten av alt det skapte, der ute eller der oppe. Dette er bildet av Gud som en ekstern autoritetsfigur, som har åpenbart hva som er rett og galt, hva vi skal tro, hvordan vi skal leve og som av og til griper inn i verden. Denne forståelsen er knyttet til et tradisjonelt bilde av en allmektig Gud, en slags Super-Gud, som griper inn utenfra og som ordner opp på måter som gjør at vi aldri er i tvil om at det er Gud som handler.

Den andre forståelsen av Gud er veldig annerledes. I denne viser ordet Gud ikke til et eksternt vesen, en som er atskilt fra universet, men til en altomfattende, hellig virkelighet i oss og rundt oss. Her er Gud i mye større grad en del av vår verden, noe som også åpner for at Gud kan ha en rolle i det som skjer uten å være årsaken til det som skjer. Jeg tror Paulus er inne på dette når han sier: ”Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til” (Apg 17:27b-28a).

Den sårbare Gud

Hvor er vi i forhold til Gud? Vi er i Gud. Vi beveger oss i Gud. Vi har vår væren innenfor Gud. Gud er ikke en som er langt borte, der ute eller der oppe, atskilt fra verden. Gud er den virkeligheten som omfatter oss og alt som er. Det finnes ikke et sted der man kan befinne seg og samtidig være utenfor eller atskilt fra Gud.

Det slår meg gang på gang når vi feirer jul hvordan Gud gir oss svarene på en annen måte enn det vi ofte forventer. Da Gud ble en del av vår verden, valgte han å komme like utsatt, like sårbar for alt det vi mennesker kan oppleve, som ethvert annet menneske som blir født. Det var ikke noe eget, guddommelig sikkerhetsnett for Guds sønn. I all menneskelig sårbarhet, lot Gud sin sønn bli menneske. Inn i en helt vanlig familie, like mye overlatt til og avhengig av andre menneskers omsorg som alle andre, ble Guds sønn født.

Kanskje kunne Gud ha valgt å komme til verden på en annen måte, som mektig og stor? Det vet jeg ikke. Men Gud valgte å komme som et lite barn og jeg tror dette sier mye om hvordan Gud er til stede i verden. Her det ikke bildet av den allmektige Gud i tradisjonell forstand, Super-Guden, Fix it-Guden som ordner opp i alt, som trer fram. Det er bildet av den sårbare Gud, som først og fremst kjennetegnes av solidaritet med oss mennesker, som lever med oss, som trer fram.

I stedet for å tenke på Gud som en utenfor verden, gir det mer mening for meg å tenke på Gud som Værens grunn, som er den som bærer alt, men som ikke har mulighet til å gripe inn slik vi ofte ønsker at han gjør det. Jeg for min del kan ikke tro at Gud kunne ha grepet inn for å forhindre at Fredrik døde, men at han – av en eller annen ukjent grunn – lot det være. Det blir en absurd tanke, uansett hvor gode grunner en slik gud måtte ha for ikke å gripe inn. Da blir Gud til syvende og sist ansvarlig.

Jeg for min del kan heller ikke tro at Gud kunne ha avverget koronaepidemien, men at Gud – av en eller annen ukjent grunn – lot det være. Like lite tror jeg at Gud kan holdes ansvarlig for andre katastrofer som vi mennesker opplever, enten det er på det globale, nasjonale, lokale eller personlige plan. Slik er rett og slett ikke Gud.

Derfor handler dette om å erkjenne at sårbarheten uttrykker noe grunnleggende ved det å være menneske, at vi aldri vil leve under andre forutsetninger, at Gud vanligvis ikke er en som griper inn og ordner opp på måter som gjør at vi aldri er i tvil om at det er Gud som handler, men at vi samtidig bæres av en overbevisning om at hele vår tilværelse er i Gud.

Å tenke om Gud på denne måten gjør det ikke nødvendigvis noe lettere. Alt er heller ikke besvart, heller ikke i møte med kriser. På mange måter stiller det oss overfor nye spørsmål, ikke minst knyttet til opplevelsen av livets sårbarhet. Våger vi å være i vår sårbarhet? Våger vi å erkjenne at sårbarheten uttrykker noe grunnleggende ved det å være menneske, at vi aldri vil leve under andre forutsetninger, at det ikke finnes en gud som ordner opp i alt for oss og at utfordringen handler om å leve med vissheten om denne usikkerheten og sårbarheten uten at det tar fra oss livsmotet, håpet og gleden?

Jeg tenker at dette er en mye mer ærlig måte å forholde seg til Gud og livet på.

For meg har Jesu ord om at ”…ingen kan rive noen ut av min Fars hånd (Joh 10:29), blitt ord å klynge seg til, som en slags grunnleggende trosbekjennelse om oss mennesker i Guds verden.

Vi kan ikke fullt ut forstå hvem Gud er. Det vi kan tro er at Gud er med oss i alle ting. Gud ble menneske i Jesus for å være nær med sin kjærlighet midt i en verden som langt fra er god for alle. Vi er ikke overlatt til ondskap eller ensomhet. Vi er overlatt i Guds hender – i både liv og død.

Gud slutter aldri å elske

Det helt grunnleggende i kristen tro er dette: Det står en skapende Gud bak alt, en Gud som vil livet og som har skapt mennesket i sitt bilde. Alle som vet noe om foreldres kjærlighet til sine barn, vet noe om Guds kjærlighet: Foreldre slutter aldri å elske. Gud slutter heller aldri å elske. Å tro på Gud handler derfor om å leve med et livsperspektiv som sier at alle mennesker og alt annet som er skapt, er omsluttet av Gud som den store kjærlighetskraften.

Denne bønnen, som jeg ikke vet noe om opprinnelsen til, uttrykker mye av det jeg tenker: «Herre Jesus Kristus Gud Sønn: Du hører våre skrik, du merker våre tause rop, du ser våre gråtende sjeler. Møt oss ved grensene for vår forstand. Møt oss i vår dype avmakt. La din kjærlighet være båndet til verden slik den er. Hold oss fast i din dype omsorg og fyll oss med mot nok til å møte livet».

Fra en av de hardest korona-rammede områdene i Italia, låner vi i takknemlighet og solidaritet idéen om en «selfie-menighet» fra den katolske presten Don Giuseppe Corbari. Derfor: Send oss en selfie eller annet digitalt foto! På en eller annen måte vil vil bruke bildene til å gi uttrykk for menighetsfellesskap og omsorg – selv med pålagt sosial distanse!

Oppfordringen gjelder ikke bare medlemmer og venner av Metodistkirken i Trondheim. Metodister fra alle steder i landet, kan få plass i vår «selfie-kirke» og dermed på en spesiell måte bli inkludert i våre tanker, bønner og fellesskap. Ja, ikke-metodister også, selvfølgelig!

Vil du bli del av dette virtuelle, men like fullt «ekte» fellesskapet, så send oss bilder av deg og familien! (Helst portretter – men også gruppebilder). Akkurat hvordan vi vil gjøre det, vet vi ikke helt ennå. Men bildene vil bli printet ut og på en eller annen måte bli plassert i kirkerommet. Resultatet vil bli vist på menighetens hjemme- og Facebookside, slik at dere ser hvem dere «er i kirken» sammen med!

Det viktigste i første omgang er at dere sender bilder så raskt som mulig! Vi setter ingen tidsfrist, men vil sørge for å oppdatere og legge til nye «selfie-menighets-medlemmer» etter hvert som vi mottar bilder!

Foto sendes til Ole-Einar Andersen på SMS / Messenger : 951 98 657 – eller mail: oleander@getmail.no

• 

• 

Herfra fikk vi ideen:

Det var i forkant av søndag for et par uker siden, at presten Don Giuseppe Corbari i landsbyen Robbiano di Giussano i Lombardia kom på den kreative idéen. Lombardia er en av regionene i Nord-Italia som fikk koronaviruset først, og hvor det har rammet hardest. 

Don Guiseppe Corbari sørget over virusets herjinger, og var samtidig lei seg for at kirken måtte holdes stengt for gudstjeneste. I sin frustrasjon over å ikke kunne feire messe med menigheten foran seg, sendte han en overraskende oppfordring til de ca 4500 innbyggerne i landsbyen.  

«Send meg bilder av dere selv, av deg og din familie. Jeg trenger å se ansiktene deres foran meg når jeg feirer messe neste søndag», appellerte Don Guiseppe og forklarte: «Jeg vil printe ut hvert foto dere sender meg, og feste dem i kirkebenkene – barna selvfølgelig i første rekke.»

Responsen fra menigheten var overveldende. Selfies og digitale foto strømmet inn på mobilen og pc’en hans, og presten måtte kjøpe mere blekk til skriveren sin for å printe ut alle. Og nå feirer Don Guiseppe messe foran en kirke full av foto av smilende mennesker, mens han gleder seg til at virusepidemien en gang går over, og menigheten igjen kan samles ansikt til ansikt.

Det gjør vi også!

«Kjære Gud, i kjipe virustider, vi tenner lys og knytter håp til det. Et mørke imot livets krefter strider, men vi tror trassig gode ting kan skje!» Slik går første vers i et spontant «salmedikt» hjemmesidens redaktør skrev under nyhetssendinger på tv i ettermiddag. Med bildet av lysgloben og alteret i kirka vår, inviterer vi deg til å tenne lys der du er hjemme, og utvide lysglobens håpefulle sirkel!

Her kan du også lese hele «salmen» vi refererte til i starten!

Kjære Gud, i kjipe virustider

vi tenner lys og knytter håp til det.

Et mørke imot livets krefter strider,

men vi tror trassig gode ting kan skje!

Kjære Gud, i kjipe virustider

la kirke bli et verb – gjør troen ny!

La oss få vise verden nye sider

av hva din frelse faktisk kan bety!

Kjære Gud, i kjipe virustider

ber vi en bønn for alle folka som

trår til og stiller opp når andre lider,

som viser mot og at de bryr seg om.

Kjære Gud, i kjipe virustider.

gi at vi ikke bare ser oss selv,

men tenker på at alle individer

har samme rett til mat og helsestell.

Kjære Gud, på kjipe virusdager

tålmodigheten vår kan fort ta slutt,

vi kjefter lett og frustrasjonen gnager;

la destruktive tankesett bli brutt!

Kjære Gud, i kjipe virusnetter

når uro, angst og tvil kan feste seg,

ber vi om trøst og håp så angsten letter,

at vi kan finne fred i tro på deg.

Kjære Gud, i kjipe virusstunder

hjelp oss å holde fast på det vi vet:

at uten opphold er du med oss under

vår kamp og strid, og gir oss kjærlighet.

Kjære Gud, i kjipe virustider

la håpet leve i oss likevel;

at når koronaviruset omsider

er vekk, nytt liv skal feires med et smell!

Tekst: Ole-Einar Andersen

– Jeg sier nei takk til ufeilbarlige helter. Jeg kan ikke speile meg i dem. Jeg kan aldri leve opp til dem, skriver pastor Christina Thaarup når hjemmesiden vår i dag åpner hennes nye, faste spalte: «CHRISTINA – hverdagstanker».

Ufeilbarlige helter – nei takk!

I Livssynsspalten i Vårt Land fredag 6. mars, skrev sykehusprest Aud Irene Svartvasmo: «Mor Teresa mistet troen og Jean Vanier misbrukte kvinner. Kanskje vi like gjerne skal se det i øynene. Det finnes ikke ufeilbarlige helter.»

Da jeg leste disse ordene, ble jeg først og fremst utrolig provosert – sette Mor Teresa sin troskamp på linje med Jean Vaniers kriminelle handlinger! Det hører ingen steder hjemme. Var de begge feilbarlige? Ja, det var de, men på så helt forskjellige nivåer og dybder at de ikke kan settes i samme bås på noen måte. Ærlig talt, dame.

Hvis ikke du vet hvem Jean Vanier var, kommer det her litt info. Han var en kanadisk katolsk teolog som blant annet grunnla «Arken», L’Arche på fransk. Det er en internasjonal økumenisk organisasjon, og noe av det spesielle med Arken er dens fokus på, og arbeid med tro og liv hos mennesker med forskjellige funksjonsnedsettelser. Gjennom dette arbeidet ble Vanier en talsmann for det sårbare i livet og det helende i fellesskapet og i Gud. Etter hans død har det kommet fram at han misbrukte seks kvinner i perioden 1970 til 2005. Avsløringer som rystet kristne over hele verden for hvem Vanier var et forbilde og en troshelt.

For en god ordens skyld, tar vi også litt om Mor Teresa. I løpet av sin tjeneste skrev hun blant annet i private brev om hvordan hun slet med troen sin og hadde tvil. «Gud, er du der?» var et tilbakevendende spørsmål i hennes brev. Under prosessen med å helgenforklare henne var dette, hennes ærlige trostvil, den største motstanden mot å å gjøre henne til helgen, for en helgen kan jo ikke tvile, eller?

Da jeg først hadde kommet meg over min umiddelbare provokasjon av Svartvasmos sammenligning, ble jeg hengende litt i termen «ufeilbarlige helter». Når ble det bestemt at våre helter skal ufeilbarlige for å være helter? Og ikke minst troshelter? At Mor Teresa ikke skulle være en troshelt fordi hun hadde tvil, ja en ganske sterk opplevelse av tvil? Jeg er rett og slett helt uenig i det.

UFEILBARLIG? EH…?

Ser vi i bibelen, blir det fort åpenlyst at ingen av bibelens troshelter er ufeilbarlige. Abraham ufeilbarlig? Eh, nei. Usikker og full av tvil. Sara ufeilbarlig? Nei, hun var like usikker og full av tvil som mannen sin. Kong David? Det er vel nesten ikke noen i bibelen som bommer mer på mål enn kong David. Profeten Jeremia? Åh, herlighet nei. Dronning Ester? Hun hadde aldri klart det hun skulle gjøre uten støtte og oppmuntring fra sin onkel Mordekai. Maria, Jesu mor? Ikke hun heller. Hun glemte underveis hva sønnen hennes var kalt til å gjøre da hun ba han slutte tale og komme med hjem. Apostelen Peter? Han som Jesus ville bygge sin kirke på. Ufeilbarlig? I think not. Det var vel neppe noen i Jesu følge som gang på gang dret seg mer ut enn hva Peter gjorde. Og likevel, likevel kalte Jesu fremdeles Peter for klippen han ville bygge sin kirke på.

Men Jesus er vel en ufeilbarlig troshelt, kanskje du tenker. Jesus var som menneske ufeilbarlig. Det er sant. Samtidig var og er han så mye mer enn troshelt. Han er selve troens grunn. Troshelter er alle de mennesker som på forskjellig vis peker på Jesus, peker på den han er og det han gjorde da han levde som menneske, peker på budskapet om Guds uendelige, gjennomtrengende kjærlighet til alle mennesker, som det var Jesu misjon å forkynne da han vandrede rundt på jord.

Spørsmålet blir da: kan du og jeg se hva disse trosheltene peker på, hva de med sine liv ønsker å formidle hvis de også er feilbarlige mennesker? Jeg tror det. Jeg tror faktisk ikke det finns ufeilbarlige mennesker. For det å være menneske innebærer å gjøre feil. Om og om og om igjen. Jeg tror helte-potensialet ligger i villigheten til å lære av sine feil, vokse av dem, bli et bedre menneske på grunn av dem, ved hjelp av dem og vise andre at presis samme helte-potensiale ligger dem. At det ikke handler om å være menneske eller helt på tross av våre feil, men med våre feil; når vi lærer av dem og deler den læringen med hverandre. Da blir våre feil og mangler ikke et hinder for at vi kan være noe for andre. Da er vi noe for andre; en rollemodell, en støttespiller, en venn, en troshelt med hele oss. Ikke bare det vi syns er våre gode sider.

HERLIGE FEILBARE

Derfor sier jeg nei takk til ufeilbarlige helter. Jeg kan ikke speile meg i dem. Jeg kan aldri leve opp til dem. De blir bare noen å slå meg selv i hodet med når jeg i all min feilbarlighet aldri kommer i nærheten av deres ufeilbarlighet. Nei, mine helter kan nås i øyenhøyde. De er der jeg er. De er mennesker av kjøtt og blod som meg. Med tro og tvil som meg. Samtidig kan de imponere meg som Maria gjør det hver gang jeg leser om hennes møte med engelen Gabriel. De kan inspirere meg som Abraham gjør det, når han velger å bryte opp fra alt kjent fordi Gud ber ham gjøre det. Og de kan forsikre meg, som Peter med sitt liv gjør det når han etter hvert, med tid, tålmodighet og nåde, vokser inn i den oppgave Jesus gir ham.

Hvis Peter kan, da kan også jeg – og du – med tid, tålmodighet og nåde bli klar for den oppgave Jesus har tro på jeg kan klare for han, og som Jesus har tro på du kan klare for han.

Herlige, feilbarlige troshelter, midt i hverdagen, midt i livet. Ja takk!

CHRISTINA

Det er naturlig at mange slags tanker og følelser dukker opp i den situasjonen vi nå befinner oss i. Nøl ikke med å ta kontakt dersom du føler behov for det!

«Vi må passe på hverandre, og som kirke ta vårt ansvar for å medvirke til å begrense spredningen av smitte i samfunnet«, uttaler vår biskop Christian Alsted i forbindelse med at både Metodistkirken i Norge og Danmark nå har avlyst alle gudstjenester og andre samlinger i våre kirker – i første omgang til og med søndag 29. mars.

Fra Metodistkirkens hovedkontor har vi i dag, torsdag 12. mars motttatt følgende retningslinjer:
•    Gudstjenester og øvrig møteaktivitet: Alle offentlige gudstjenester og all annen møteaktivitet i Metodistkirken avlyses foreløpig til og med 29. mars. Dette omfatter også barne- og ungdomsaktiviteter.
•    Kirkelige handlinger: Prester kan gjennomføre gravferd og vielser med maksimalt 100 deltakere forutsatt at dette ikke fører til mer enn halvfull kirke / kapell.
•    Sykebesøk: Ved å overholde nødvendig sikkerhetsavstand kan en prest på anmodning foreta sykebesøk hos alvorlig syke eller døende. Vi anbefaler kun ett besøk pr dag, og at det hvis mulig går minimum to dager til neste besøk. For besøk på institusjoner er det viktig å sette seg inn i hvilke retningslinjer som gjelder på stedet.
•    Menighetskonferanser: Det gjøres en vurdering sammen med tilsynsprest om menighetskonferansen skal utsetter eller gjennomføres på annen måte f.eks. som pastoratkonferanse.
•    Reiser: Innenlandsreiser som ikke kan skje med bil, bør avlyses. Alle utenlandsreiser avlyses.

Biskop Christian Alsted skriver i en mail til Metodistkirken i Danmark: «Koronavirus- pandemien utfordrer vår helse og vårt helsesystem. De nødvendige forholdsreglene regjeringen har tatt, påvirker hverdagen for oss alle, særlig de som er smittet, alvorlig syke, og som befinner seg i risikogruppen. Vi skal passe på hverandre, og som kirke ta vårt ansvar for å medvirke til å begrense spredningen av smitte i samfunnet. Derfor følger vi naturligvis regjeringens anbefalinger, også selv om dette medfører at planlagte arrangementer ikke kan gjennomføres, og at vi en tid må endre våre måter å være sammen på. Vi skal passe på hverandre og holde avstand».

Kabinettet arbeider nå med muligheten for å lage en nettbasert gudstjeneste på for eksempel Facebook. Det vil bli gitt nærmere informasjon om dette når det er endelig avklart.

La oss be for vårt land og vår regjering, for helsevesenet og for de som er rammet av Koronaviruset eller lever med frykt!

«Korona-retningslinjene» som nå gjelder for Metodistkirken i Norge og Danmark, er ganske like, men her kan du lese biskopens brev til de danske metodister:

C

– Vi er kommet langt med likestilling i Metodistkirken i Norge, men heller ikke vi er i mål, sa pastor Christina Thaarup i sin preken på gudstjenesten søndag 8. mars. Gudstjenesten var preget av flotte kvinner fra menigheten som presenterte flotte kvinneskikkelser fra Bibelen. Vi fikk både en berettiget forsvarstale for Marta, og fine refleksjoner om trofasthet, kjærlighet, målbevissthet og mot til å gå i tro.

Pastor Christina Innledet gudstjenesten med en hilsen til de 31 frammøtte fra Metodistkirkens Kvinneforbund, knyttet til Magnificat («Marias lovsang») i Lukas, men selv Maria kan skvises i forhold til 12 mannlige disipler. Kvinners kamp for likeverd er reell, og må stadig synliggjøres i forhold til både evangeliet, samfunnet og kirken, sa Christina.

– Det finnes så mange historier i Bibelen om sterke kvinner som følger Gud og går i tro. Det er viktig å løfte disse fram, sa Christina. Sammen med Tamisha (Kindberg), Diana ( Di Giampaolo), Synnøve (Sivertsen), og Candy (Deck) gjorde hun akkurat det. De leste hver sin bibelfortelling om Hanna, Rut, Marta og den «ukjente kvinnen» som rørte ved Jesu kappe. Å høre disse kjente fortellingene lest på italiensk, engelsk og fransk i tillegg til norsk, ga en ekstra dimensjon og understrekning av kvinnedagens internasjonale rolle. Etterfølgende tanker og vitnesbyrdaktige refleksjoner knyttet til hver kvinneskikkelse, bidro også til å levendegjøre og aktualisere dem. Menighetens flotte organist Takako (Ueno)var med sitt spill en av kvinnene som aktivt bidro til en meningsfull kvinnedags-gudstjeneste. Det samme gjelder Sunniva Elise (Lystrup) som sammen med Synnøve var forsangere. Og så glemmer vi ikke at Guttorm (Tysdal) som hadde søndagsskolen!

Hanna ble framholdt som et bilde på den utholdende bønnen (les 1. Samuelsbok 1:9-20). Omsider fikk hun det hun mest av alt ønsket seg (en sønn) – og så ga hun ham tilbake til Gud. Hanna er en kvinne som sannelig fyller oss med (be)undring og kjærlighet. 

Ruts historie og forhold til Naomi sier oss mye om tro, kjærlighet og dedication ( les Ruts bok 1:8-18). Det er krevende å følge hjertets overbevisning, bryte opp og følge med i ukjent land. Ruts ord til Naomi, en kvinnes ord til en annen kvinne, sier oss noe vesentlig om dypt, sterkt vennskap og det å leve sammen i kjærlighet; ta imot hverandre og være villige til å gå der den andre vil gå.

Marta den travle søsteren som gjorde seg «strev og uro med mange ting»  (Lukas 1:46-55) fikk en forsvarstale. Det som ofte fokuseres på i denne fortellingen er Jesu 

irettesettelse av Marta. Men Marta er irettesatt nok! Dessuten er dette bare én av bibelhistoriene om Marta. I fortellingen hvor Jesus vekker Lasarus, Martas og Marias bror, til live, får vi gjennom dialogen med Jesus et annet inntrykk (les Johannes 11: 1-44). Der viser Marta både sterk tro og stor frimodighet overfor Jesus.  

Å dømme Marta ut ifra den ene gangen hun får en mild irettesettelse, er derfor urettferdig.

Som kirke og menighet trenger vi mange Marta’er – ikke bare Maria’er. Det er en Marta som i dag ville ha organisert bevertningskomiteen og sørget for kaker til kirkekaffen. Det er en Marta som ville sørget for rengjøring av kirkebygg og blomster på alteret. Enhver menighet går i stå uten en Marta eller fem – og Marta’er kommer i dag i begge kjønn!

Maria på sin side, ville kanskje i vår tid vært den fødte retreat-deltaker. Maria søker stillhet og Jesus-meditasjon og er intenst Jesusfokusert. Maria er de menneskene som lytter intenst til Jesus og som formidler det de har fått videre, og som bærer andre fram i bønn. 

At Jesus irettesetter Marta er en mild påminnelse om at vi trenger balansen mellom Marta og Maria – både i menigheten, men også i vårt eget liv. Johannesevangeliet slår fast at Jesus var like glad i både Marta og Maria. Jesus ser verdien i alle– enten vi er «lyttemennesker» som Maria eller «handlingsmennesker» som Marta!

• 

• 

• 

• 

Den ukjente kvinnen som rørte ved Jesu kappe ( les Markus 5: 25-34 ) vet vi ikke mye om, bortsett fra at hun slet med helsen og hadde mistet alt. Men samtidig var kvinnen åpenbart litt sta, og tok et massivt trosskritt da hun nærmet seg Jesus bakfra og dristet seg til å ta på kappen hans. Jesu spørsmål om hvem det var, var retorisk. Både han og kvinnen var øyeblikkelig klar over hva som hadde skjedd.  Selv en ukjent, for oss navnløs kvinne, er et eksempel på at Jesus kan gjøre en forskjell.  Å våge å ta et slikt trosskritt som denne kvinnen gjorde, kan endre liv, også ditt og mitt.

Kirken har fortsatt en vei å gå

– I Norge er vi kommet ganske langt i likeverd og likestilling av menn og kvinner. Men det er fortsatt et stykke igjen, sa pastor Christina Thaarup mot slutten av gudstjenesten. Det er områder og arenaer hvor kvinner i praksis vurderes som mindre verd, og det er ikke greit.

Slik er det også i vår egen kirke, Metodistkirken, påpekte hun, og trakk fram årskonferansen som eksempel. Der har både hun og kvinnelige kolleger opplevd at deres synspunkt ikke tillegges samme verdi som når nøyaktig samme syn fremmes av menn i alderen 60+.  Hun refererte også til opplevelsen av en slags nedlatende holdning fra eldre mannlige kolleger og delegater, hvor hun og unge kvinnelige pastorer kan blir omtalt som «flinke jenter». 

– I den sammenhengen er jeg ikke jente, men en voksen kvinne, understreket Christina, og finner på å kalle yngre mannlige pastorer for «veslegutt»…

– Jeg kan oppleve at jeg  «snakkes ned» og ikke verdsettes som den jeg er. Vi er kommet langt i kirken vår, men er ikke i mål ennå. Vi må i sterkere grad respektere hverandre for det vi er og alt vi er, sa Christina. Vi er alle skapt i guds bilde. Gud gjør ikke forskjell på folk.

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

Rehabiliteringen av misjonsprosjektet vårt, Pratt High School i Harper, Liberia, er godt i gang, rapporterer bistandssekretær Ann Ng Forster i Metodistkirkens Misjonsselskap. Hun har også spurt direktøren for Partnership-programmet i Liberia, Emma, hvorfor de prioriterer en landsby som ligger så langt unna, og svaret var: «Fordi ingen andre gjør det»!

– Som i alle Partnership in Development prosjektene våre, er hele lokalsamfunnet med på jobben, forteller Ann Ng Forster. Det er de lokale som sørger for alle mursteiner til byggingen, sand og vann til sement og arbeidskraft. Det øker eierfølelsen til prosjektet, og også vedlikeholdet i ettertid. Når prosjektet er ferdig, gis det over til landsbyen og myndighetene, som er ansvarlige for å ansette lærere. Ofte er det et problem, og mange av lærerne er frivillige, som ikke får betalt. Da samler ofte landsbyene inn noe fra hver familie, slik at også de frivillige lærerne får litt lønn.

Som kjent har Trondheim Metodistkirkegått inn i et samarbeidsprosjekt for å totalrenovere og utvide J.S. Pratt High School i kystbyen Harper, helt sør i Liberia. Vi er en av flere bidragsytere som skal sørge for at ungdom, gjennom god utdannelse gis grunnlag for et bedre liv.  Vi har i første omgang forpliktet oss til 50.000 kroner som konkret går til rehabilitering av skolebyggene. Skolen er i drift i byggeperioden, og over halvparten av de 350 elevene er jenter.

Les mer om prosjektet i en tidligere artikkel på hjemmesiden!

For Metodistkirken er kvinnedagen 8. mars en viktig dag. United Methodist Church er klokkeklar i sitt syn på kvinners likeverd og likerett i både kirke og samfunn. I år faller dessuten kvinnedagen på en søndag, og 8. mars kl. 16.00 (NB tiden) er du velkommen til gudstjeneste med sterk og flott kvinneprofil.

Gudstjenesten er planlagt og blir ledet av pastor Christina Thaarup, men hun er slett ikke alene. En rekke kvinner er engasjert til blant annet å lese bibeltekster / fortellinger om sterke osv fascinerende kvinneskikkelser i Bibelen. Disse historiene blir lest på både norsk, italiensk, engelsk og fransk

Metodistkirken  (the United Methodist Church) erkjenner samtidig at kampen for kvinners rettigheter ikke er over. Kirken har derfor blant annet et eget utvalg som overvåker kirkens praksis i forhold til kvinner rettigheter. Du finner hjemmesiden til General Comission on the status and role of women her: https://gcsrw.org

Og her er hjemmesiden til United Methodist Women: https://www.unitedmethodistwomen.org

Vi gratulerer uansett med dagen med å referere kirkeordningens paragraf 162 (United Methodist Book of Dicipline) :

Rights of Women

We affirm women and men to be equal in every aspect of their common life. We therefore urge that every effort be made to eliminate sex-role stereotypes in activity and portrayal of family life and in all aspects of voluntary and compensatory participation in the Church and society.

We affirm the right of women to equal treatment in employment, responsibility, promotion, and compensation.

We affirm the importance of women in decision-making positions at all levels of Church and society and urge such bodies to guarantee their presence through policies of employment and recruitment.

We support affirmative action as one method of addressing the inequalities and discriminatory practices within our Church and society.

We urge employers of persons in dual career families, both in the Church and society, to apply proper consideration of both parties when relocation is considered.

We affirm the right of women to live free from violence and abuse and urge governments to enact policies that protect women against all forms of violence and discrimination in any sector of society.

(Paragraf 162 i United Methodist Book of Dicipline)

Det synes også på sin plass å referere § 6 i Book of Dicipline, om likeverd mellom kjønnene. ( Denne paragrafen, som er et nytt tillegg til kirkeordningen, fikk en trang fødsel, og måtet sendes ut på en ekstra verdensvid stemmerunde. Paragrafen fikk omsider tilstrekkelig flertall i alle UMC årskonferanser i løpet av 2018. Hva striden besto i, får vi heller ta en annen gang, Her er i alle fall gjeldende ordlyd for § 6:

Gender equality

“As the Holy Scripture reveals, both men and women are made in the image of God and, therefore, men and women are of equal value in the eyes of God. The United Methodist Church acknowledges the long history of discrimination against women and girls. The United Methodist Church shall confront and seek to eliminate discrimination against women and girls, whether in organizations or in individuals, in every facet of its life and in society at large. The United Methodist Church shall work collaboratively with others to address concerns that threaten the cause of women’s and girl’s equality and well-being.”

Come, celebrate the women!

Hjemmesiden vili tillegg gjerne markere Kvinnedagen 2020 med denne flotte salmen av den nylig avdøde salmedikteren Shirley Erena Murray fra New Zealand – som også blir sunget på gudstjenesten vår søndag 8. mars! . (bildet) Har du lyst til å gjøre deg kjent med den i forkant, så kan salmen synges til samme melodi som «Den blomstringstid nu kommer»…

Come, celebrate the women who brought the Church to birth!

The gentle revolution that shall transform the earth:

Whose faith was salt and leaven, whose hearts and minds were free,

And this was their direction – to peace and unity

The teachers, saints and mothers who lived and died unsung

Kept safe the gospel story and taught it to the young;

The Christ child Mary cradled,

The living Word to be,

Were crucified for pleading this peace and unity.

Daughters of the disciples, you weave the story still,

The fabric of the future with warmth and love and skill,

You make the bread of wholeness, the wine of harmony –

and all shall share your feasting in peace and unity!

Trondheim Metodistkirke har gått inn i et samarbeidsprosjekt for å totalrenovere og utvide en skole i kystbyen Harper, helt sør i Liberia. Vi er en av flere bidragsytere som skal sørge for at ungdom, gjennom god utdannelse gis grunnlag for et bedre liv.  Vi har i første omgang forpliktet oss til 50.000 kroner som konkret går til rehabilitering av skolebyggene. Skolen er i drift i byggeperioden, og over halvparten av de 350 elevene er jenter.

Skolen eies av Metodistkirken i Liberia (United Methodist Church), og har 350 elever. Bare 25% av elevene er metodister. Skolen har 24 lærere, og er en av tre videregående skoler i regionen Maryland. Etter rehabiliteringen og utvidelsen, er målet at elevtallet bortimot skal dobles, slik at skolen kan ta imot 650 elever.

Etter henvendelse fra Trondheim menighet, er det Metodistkirkens Misjonsselskap i Norge som har tildelt oss dette misjonsprosjektet. Tidligere misjonssekretær Tove Odland, som kjenner Liberia bedre enn noen annen norsk metodist, er kjempeglad.

– At dere er med på et skoleprosjekt, det er bare så utrolig flott!!, sier Tove til hjemmesiden vår.

– Kunnskap gir innsikt. Ikke minst er det veldig viktig at jenter får skolegang og skolering. I skolene får de både kunnskap og lederopplæring. Det er en tragisk sannhet at jenter i Liberia (og mange andre land) får barn så tidlig som i 13-års alder og noen ganger yngre. Mange av dem er dessverre også utsatt for overgrep; det er så man ikke helt klarer å ta det helt inn over seg. Men også her tror jeg skolegang og utdannelse hjelper. Det gir jentene mot, selvtillit og kompetanse til å mestre sine liv, sier Tove.

– I etterkrigstidens Liberia er det dessuten viktigere enn noensinne at så mange som mulig får skolegang og undervisning. Det er et av de beste bidragene til å hindre ny krig i landet, understreker Tove. Anslagsvis 250.000 mennesker mistet livet under to borgerkriger som avløste hverandre i 1989-1997 og 1999-2003. I disse turbulente og forferdelige årene var det mange barn og unge som ikke fikk skolegang i det hele tatt.

Ebola-epidemien i 2013/14 kostet også Liberia dyrt.  Omkring 5000 mennesker døde direkte av epidemien, mens like mange antas å ha dødd av andre sykdommer senere, som en følge av at helsevesenet / helsepersonell ble hardt rammet av epidemien.

Rehabiliteringen av J.S. Pratt School er et omfattende prosjekt, med flere bidragsytere. Metodistkirkens Barne- og Ungdomsforbund (MBU )samler allerede inn penger til vannpumpe på skoleområdet for så sikre rent og trygt drikkevann. Andre metodister i Norge støtter utbygging av en ny fløy med klasserom.  De 50.000 kronene fra Trondheim Metodistkirke, skal konkret styres mot rehabilitering av eksisterende skolebygninger. Misjonsselskapet vårt forskutterer utbetaling av pengene, slik at arbeidet kan utføres uten opphold.

Bygningsmessig står det dårlig til med J.S. Pratt School i Harper. Selv om det fortsatt pågår undervisning, er dagens bygningsmasse skrøpelig, Vegger forvitrer og smuldrer opp. Bærekonstruksjoner er svekket og utgjør en fare for elevenes og de ansattes sikkerhet.

Derfor skal hele bygningskroppen forsterkes, og alle tak skiftes. Det skal bli rom for nytt bibliotek, laboratorium, kontorer og lærerrom. Det skal også bygges et anneks for å gi plass til flere elever, for presset for videregående utdannelse er stort.

Lokale samarbeidspartnerne skal i tråd med Partnership in Development, styre prosjektet. De stiller også med den manuelle arbeidskraften som trengs, og skaffer lokalt tilgjengelige byggematerialer. Og ikke minst forplikter de seg til stor «transparens» i økonomistyring og gjennomføring av prosjektet. Korrupsjon er erklært fiende nummer én, og skal være bannlyst.

Harper er en kystby, helt nede mot grensen til Elfenbenskysten. Det er drøyt 40 mil nordover til hovedstaden Monrovia. Den kjøreturen tar (minst) to dager med bil, kanskje mer i regntiden når veiene går i oppløsning.

Byen ligger på et landområde mellom Atlanterhavskysten og utløpet av elven Hoffman. Det var i dette området frigjorte slaver fra USA og Karibia etablerte seg i 1820-40-årene, og la grunnlaget for å etablere staten Liberia i 1847.

Harper City har idag omkring 20.000 innbyggere og er hovedstad i provinsen Maryland.

• 

• 

• 

Harper var en gang en vakker og velholdt by. Men som landet forøvrig ble Harper og Maryland hardt rammet av borgerkrigene 1989-2003. Mye av bebyggelsen og infrastrukturen ble ødelagt. Maryland er i dag en av Liberias mints utviklede regioner / fylker, men både lokale og sentrale myndigheter søker å bedre forholdene. Det er blant annet etablert et nytt universitet, som i sin tur øker behovet for videregående utdannelse og skoler som vårt prosjekt, J.S. Pratt High School.

Partnership in Development: Etter borgerkrigene, kunne Metodistkirkens Misjonsselskap i Norge gjenoppta samarbeidet med Metodistkirken i Liberia i 2006. En bærebjelke i samarbeidet er Partnership in Development-programmet CODEVEPRO (Community Development Program);  et program for utvikling av lokalsamfunn, med stor vekt på lokale behov, lokal styring og eierskap. Rehabiliteringen av J.S. Pratt School i Harper, er et slikt prosjekt. Gjennom «Partnership in Development»-avtalen, mottar prosjektet derfor betydelig pengestøtte fra NORAD og Digni.  (Digni, tidligere Norsk Misjons Bistandsnemd, er en paraplyorganisasjon for 20 norske kristne organisasjoner og kirkesamfunn. Digni støtter i dag ca. 120 prosjekter i ca. 40 land i samarbeid med Utenriksdepartementet og NORAD.)

NB: Vi har ingen gudstjeneste i morgen, søndag16. februar, men lever fortsatt godt på karnevalsgudstjenesten sist søndag hvor pastor Christina blant annet klistret et hjerte, som tegn på Guds kjærlighet, på alle de ca 35 som kom til kirken med liv og lyst. 

Som et «eksperiment» startet karnevalsgudstjenesten kl. 16.00. Det er vanskelig  ( og meningsløst ) å trekke en konklusjon etter én gang. Vi nøyer oss med å konstatere at frammøtet var omtrent på snittet – men med betydelig flere barn enn vanlig. Og alle barna fikk med seg en bok fra kirken. Det var nemlig bokutdeling til alle dåpsbarn fra de siste 15 årene – og andre barn som var tilstede.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Karnevalsgudstjenesten var planlagt og ble ledet av Synnøve Sivertsen. Det var opptil flere flotte, morsomme kostymer å se, fra prinsesser til sjørøver og Harry Potter. Andre nøyde seg med hodepynt ala «museører» og masker, mens mange også kom akkurat slik som de er/var. Og alle ble del av et livsglad fellesskap. Kirkevert var Arvid Strømme, mens Sven Nørsett trakterte flygelet.

I tillegg til mange sanger som bygget opp om livsglede og kjærlighet, var det bønnevandring med flere tankevekkende poster. Og pastor Christina Thaarup holdt i forbindelse med åpningen av kofferten, en kort betraktning om det å bli sett – med utgangspunkt i fortellingen om Jesu møte med Sakkeus.

Kofferten inneholdt diverse utgaver emojis og smileys, med tommel opp og tommel ned slik vi er blitt vant til å markere ting vi liker og misliker på sosiale medier.

– Vi omgis av så slike mengder av «likes» og «dislikes» at det kan gjøre oss både forvirret, usikre og fortvilet, sa Christina. Derfor er det viktig å legge merke til hva Jesus sa til Sakkeus: «I dag må jeg være sammen med deg!» Det betyr at Jesus var glad i Sakkeus, slik han var. Og det sier han også til oss: Du er kjempebra. Du er du, og du duger! Det er mer enn nok!

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Av og til glemmer vi det, sa Christina. For å minne oss om det, gikk hun rundt i hele kirken med en lang remse hjerteklistrelapper og «merket» oss alle, én etter én, med et hjerte som tegn på Guds ubetingede kjærlighet. ( Ekstra passende fordi det om noen dager var Valentinsdag )

NB: Og neste søndag, 23. februar, er det aketur på Byneset! Sjekk ukemail og hjemmeside!

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

I dag, torsdag 6. februar, er samens nasjonaldag. Nasjonaldagen bygger på historiens første samiske landsmøte – som ble arrangert i Metodistkirken i Trondheim 6. februar 1917. Metodistene i Trondheim sier et hjertelig «Læhkoeh biejjine» – «Vuorbbe biejvijn» – «Lihkku beivviin» («gratulerer med dagen») til det samiske folk.

United Methodist Church støtter urfolk over hele verden i deres kamp for sosial, politisk og kulturell rettferdighet  og aksept. Samene er nordkalottens urfolk. Det forplikter Metodistkirken i Norge på vårt forhold til samene.

I 2017, i «kjølvannet» av det mektige 100-årsjubileet for det historiske samemøtet i 1917, gikk Metodistkirken i Norge offisielt ut og støttet det samiske folkets fortsatte kamp for rettferdighet. Kirkens årskonferanse vedtok en sterk støtte til samene som urfolk i Norge – inkludert opprettelsen av en sannhets- / granskningskommisjon i forhold til den brutale fornorskingsprosessen som ville viske ut samisk språk, kultur, religion og identitet.

I uttalelsen, som fortsatt gjelder, heter det blant annet:  

«Metodistkirken i Norge, som del av The United Methodist Church, erklærer sin støtte til urfolk over hele verden i deres kamp for sosial rettferdighet og kampen for land-, vann og naturressurser, bevaring og utvikling av egen kultur, religiøse skikker og vern av hellige landområder/steder. For Metodistkirken i Norge, betyr det en særlig solidaritet med og støtte til det samiske folks kamp for tilsvarende rettigheter i Norge/Sápmi.»

«Metodistkirken i Norge støtter Sametingsrådets ønske om å få etablert en offentlig sannhets- og forsoningskommisjon etter internasjonal modell. Tiden er inne for en granskning av fornorskingsprosessen og dens konsekvenser for det samiske folk og deres kultur og levekår gjennom generasjoner – og helt fram til i dag.»

Vedtaket i 2017 ble gjort i erkjennelse av at vi som kirke, heller ikke i Norge, kan nøye oss med å være feststemte og uforpliktende for urfolk inntil de «står i veien» for storsamfunnet og konkurrerende næringsinteressers jakt på kortsiktig profitt.

Det norske storsamfunnet har ingen ærerik historie i forhold til landets samiske befolkning. En massiv og undertrykkende fornorskingsprosess tok fra midten av 1800-tallet sikte på å utslette samisk kultur og identitet. Samisk kultur og levemåte, ja samene selv ble ansett som mindreverdige. Både skole, kirke, forsvaret, næringsliv og andre samfunnsinstitusjoner ble brukt som fornorskningsredskaper. Denne prosessen ter uttrykk for holdninger og handlinger over for samene som vi som menighet, kirke og medmennesker dypt beklager og som vi selvfølgelig tar sterkt avstand fra.

Dagens metodister i Trondheim er både glade og stolte over at kirken vår i 1917 ville åpne sine dører for samene og historiens første samepolitiske møte som ble arrangert 6. -9. februar. Landsmøtet fant sted i den gamle Metodistkirken på Cicignonsplass. Den lille, hvite trekirken sto på samme sted som dagens kirke som ble bygget i 1927.

• 

• 

• 

Trondheim Metodistkirke ser meget positivt på at Metodistkirken på den måten for alltid er skrevet inn i det samiske folks historie og dets kamp for rettferdighet. En samisk bibel har siden 1997 ligget på alteret i kirken.  Vi markerer alltid nasjonaldagen, også i år, med å flagge det samiske flagget på kirkeveggen, ved siden av minneplaketten om det historiske samemøtet.

Denne plaketten er vakkert lyssatt, og den formelig svever på kirkeveggen i vintermørket.

Minnetavlen er laget av den samiske kunstneren Mathis Nango.  Den er støpt i bronse og formet som en trekant. Trekanten er i flere kulturer et kvinnelig symbol, men i denne sammenhengen tenkte Nango trekanten primært som et symbol som forener det religiøse og det samiske. Trekanten kan både være et symbol på den treenige Gud og på det flyttbare samiske teltet; lavvoen.

Midt i minneplaten ses tre samiske symboler, støpt som sirkler. Inne i sirklene er det farget glass i primærfargene. Den største sirkelen viser symbolet for solguden som også kan være symbol for Gud.  Den midterste symboliserer fargene i sameflagget. Den nederste sirkelen viser en detalj fra en vandrestav fra Luleå-Lappmark hvor den samiske lederen Elsa Laula Renberg ble født.

Inskripsjonen er både på samisk og norsk. Den norske teksten lyder:

» SAMEFOLKETS DAG

6. – 9.  februar 1917 ble det første landsmøte for samer holdt her. Initiativtaker til møtet var Elsa Laula Renberg. Daniel Mortensen ledet møtet. Møtet bidro til at samene i de ulike land organiserte seg, og møtet danner grunnlaget for feiringen av samefolkets dag 6. februar. Minneplaten er reist 6. februar 1997″.

Det samiske flagget

Det samiske flagget er felles for alle samer, uansett hvor de bor. Flagget har de samiske fargene rødt, grønt, gult og blått.; de samme fargene som brukes i samedrakten. Hver farge har sin egen symbolikk. I tillegg symboliserer de fire fargene også at samene lever i fire land; Norge, Sverige, Finland og Russland. Sirkelen er et sol- og månesymbol. Solringen er rød og måneringen blå.

Flagget skal være inspirert av den samiske «trolltrommen» runebommen, og diktet «Beaivvi bártnit» av sørsamen Anders Fjellner (1795–1876). I dette diktet framstiller Fjellner samene som solas sønner og døtre.

Flagget ble formgitt av den samiske kunstneren Astrid Båhl fra Skibotn i Troms og offisielt godkjent i 1986 på den 13. nordiske samekonferansen i Åre i Sverige.

Samenes nasjonalsang

Den samiske nasjonalsangen kan synges både til en tradisjonell joikemelodi fra Varanger i Øst-Finnmark, og til en melodi som Odd Sørli. Sangen ble vedtatt som samenes felles nasjonalsang på Samekonferansen i 1986.

«Sámi soga lávlla «eller «Samefolkets sang» som den heter på norsk, er skrevet av Isak Saba (1875-1921): Han var lærer og kirkesanger fra Nesseby.  Saba satt på Stortinget som første same fra 1906 til 1912.

Du kan høre den samiske nasjonalsangen her: https://www.youtube.com/watch?v=UTWUkip6Yok

Dette er teksten til «Samefolkets sang»:

Langt nord under Store Bjørnen

sakte stiger Samelandet:

Vidde seg bak vidde strekker,

sjø ved sjø hvor øyet rekker.

Lier, åser, snaue rabber

hever seg mot himmelbrynet.

Elver bruser, skoger suser,

stålgrå, steile fjell-nes skyter

mot det ville hav seg ut.

Vintertid med storm og kulde,

snøflokk uten mål og måte.

Sameslekten dog av hjertet

henger ved sitt hjem og yrke.

For en vandrer månen skinner,

nordlys flimrer, stjerner tindrer.

Reingrynt høres mellom krattet,

sus og brus fra sjø og slette,

pulkestøy langs vintervei.

Og når sommersolen gyller

fjell og skoger, hav og strende,

fiskere i gull-glans gynger,

gynger stilt på hav og innsjø.

Gyllent glinser svømmefugler

og som selv de store elver.

Staker glimter, årer glitrer,

folket under sang det farer

gjennom stiller, stryk og foss.

Samelandets ætt og stamme

utholdt har og tålt så mange

herjingstokter, bannskapshandler,

frekke, falske skattefuter.

Hill deg, seige samestamme!

Hill deg, fredens rot og flamme!

Aldri er der kamper kjempet,

aldri broder-blod har runnet

i den stille sameslekt.

Våre fedre før har seiret

over dem som urett øvet.

La oss også motstå, brødre,

dem som oss vil underkue!

Solens sønner seige avkom!

Aldri skal du overvinnes,

om det gylne språk du vokter,

husker dine fedres tale:

Sameland for samene!

—

– Det er en rikdom for mennesker å dele kulturer, tradisjoner og skikker, og viktig at vi tar hensyn til hverandres egenart. I Kristus finnes ingen forskjell. Vi får være den vi er, slik vi er, sa pastor Christina Thaarup i sin preken på gudstjenesten søndag 2. februar, hvor vi på ulike måter markerte at kommende torsdag, 6. februar, er den samiske nasjonaldagen.

Allerede ved gudstjenestens begynnelse, ble det tent et lys i lysgloben for det samiske folket, med en bønn om at de skal få ta vare på, og styrke sin kultur og identitet.

Så fortsatte det med kofferten, hvor barna fant et samisk flagg før de fulgte med Åse-Karen Mortensen opp til søndagsskole på kirkeloftet. Og dagens bibeltekster ble lest fra menighetens samiske bibel, av Tone-Merete Øverby. Hun er vitenskapelig assistent ved NTNU, og har i mange år jobbet med registrering og bevaring av samiske kulturminner for både Sametinget og ved Sørsamisk museum og kultursenter i Snåsa. Eidith og Syvert Nørsett var kirkeverger. Takako Ueno spilte orgel, og Rune L. Hoggen styrte teknikken.

• 

• 

• 

• 

Egenart er viktig

I sin preken tok pastor Christina Thaarup utgangspunkt i bibeltekstene for nettopp den samiske nasjonaldagen, 6. februar: Galaterne 3:26–29 ( «Dere er alle én i Kristus» ) og Matteus 5:13–16 («Dere er jordens salt og verdens lys»)

– Paulus skriver at «her er ikke jøde eller greker, osv. Vi kan også tenke oss at han sier at vi er ikke etnisk norske eller samer, sa Christina. Vi er alle én i Kristus.

Som dansk trakk hun paralleller mellom det norske storsamfunnets til dels brutale, historiske undertrykkelse av samene, og Danmarks tilsvarende holdning overfor urbefolkningen på Grønland, inuittene. Begge land har med sterkt kritikkverdige metoder forsøkt å utslette urfolkets identitet, språk og kultur, for å gjøre dem  «norske» eller «danske». 

– Både samer og grønlendere er med rette stolte av sin egenart. Og i Kristus gjøres det ikke forskjell, understreket Christina.

Sette smak på livet

I forhold til selve prekenteksten om jordens salt og lys (Matteus 5:13-16), tok Christina utgangspunkt i saltets funksjon. Ikke bare at det konserverer og gjør holdbart, men også at det setter smak på mat. Når Jesus sier at vi skal være jordens salt, betyr det at vi skal være med å sette smak på folks liv, gjennom gudsrikets framvekst i blant oss. Vi skal bevare hans ord – og dele det. 

– Salt og lys er bilder på gode gjerninger, sa Christina. Vi gjør ikke gode gjerninger for Gud skyld, han trenger dem slett ikke. Men vi er lys og salt for alle medmennesker som trenger det. Heldigvis ikke i egen kraft, men gjennom troen på Jesus, understreket hun.

Flott med 1917 – hva nå?

Med få dager fram til samenes nasjonaldag, kan vi med rette se med både glede og stolthet tilbake på at menigheten vår i 1917 åpnet dørene for det historisk viktige samemøtet. Det var en god gjerning; der var metodistene i Trondheim salt og lys, sa Christina.

– Samtidig må vi spørre oss: hva slags gode gjerninger er det menneske rundt oss trenger at vi som kirke og menighet gjør i dag? Ikke alt vi gjør er av en slik karakter at det vil bli husket for ettertiden og skrive historie, påpekte hun. Men betydningen for mennesker som møtes av våre handlinger og holdninger er uansett viktig – der og da, her og nå, sa Christina.

Trondheim Metodistkirke står foran en ny runde med strategiarbeid, vi skal finne ut av hva slags menighet vi vil være, hvilke oppgaver vi skal prioritere og hvordan vi skal sette strategi og mål ut i praksis. 

– I dette må vi spørre oss; hvilken forskjell skal vi være for byen vår? Hvordan kan vi i 2020 og årene framover være salt og lys for menneskene i Trondheim?, spurte pastor Christina Thaarup.

Alle svarene på det kom vel ikke akkurat under kirkebakkekaffen, men praten gikk livlig…

• 

• 

• 

• 

—

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

«Christ will color all the world», skrev Shirley Erena Murray håpefullt i en av sine mer enn 700 salmer. Lørdag 25. januar døde hun, og kristenheten har mistet et av vår samtids flotteste salmediktere. Trondheim metodistkirke har lenge hatt velsignelsen av å synge flere av hennes salmer, både på norsk og engelsk. Du finner hele håpssalmen som den innledende strofen er hentet fra, på slutten av dette «minneordet».  

Fra Shirley Erena Murrays kjære hjemland New Zealand, meldes det at salmedikteren og troshelten døde fredelig, 88 gammel, etter lang tids sykdom. Fredag 31. januar blir det i hjembyen Wilmington arrangert en «Celebration of Life» til Murrays minne, før hun blir kremert i en privat seremoni. Feiringen av Murrays liv, blir direkte streamet, og er du interessert, kan du se den her: https://vimeopro.com/withloveweremember/shirleyerenamurray

Linken til streamingen vil bli holdt åpen en stund, slik at man ikke trenger/må se den live.

Shirley begynte å skrive salmer på 1970-tallet, og det er registrert/publisert over 700 salmetekster i hennes navn. Hun er representert i omkring 200 (!) salmebøker/samlinger rundt om i verden. 

I Trondheim Metodistkirke brukte vi senest i adventstiden 2019 hennes «Star child» som gjennomgangssalme.De siste seks-syv årene har vi sunget, og blitt særlig glad i, salmer som «For everyone born, a place at the table»(«For alle på jord en plass omkring bordet») «Love is your way», («Lysenes Gud»),  «Stranger, standing at my door», «Vern og beskytt meg» og « God of the Bible». Og hun har altså skrevet mange, mange flere, som både fortjener å oversettes til norsk – eller synges på engelsk!

Svært få har som Murray maktet å skrive slitesterke, aktuelle og troverdige salmetekster i skjæringspunktet mellom kristen tro og samfunnet omkring oss. Hun ønsket å uttrykke kristen tro i, og for sin samtid. Hun skriver om gudsrikets framvekst på jord, og vår delaktighet og ansvar. Hennes tekster er inkluderende og kreative. Hun bruker vår tids språk, bilder og referanser. Hun var ikke redd for å skrive salmer med referanse til brennaktuelle tema som klima/miljø, homofili, urfolks rettigheter, fremmedfrykt, kvinners og barns rettigheter, krig og fred og menneskeretter. Og hun skrev om ubegrenset kjærlighet, nåde og håp. Alt med solid teologisk forankring. 

Shirley Erena Murray (1931 – 2020) fra New Zealand studerte tidlig musikk, men tok mastergrad i klassiske språk og fransk. Hun ble født og oppvokst i en metodistfamilie (!), men skiftet kirkesamfunn da hun giftet seg med den presbyterianske presten John Stewart Murray for ca 60 år siden. Noen av hennes tidligste salmer var «bestillinger» fra ektemannen som trengte aktuelle salmetekster til sine gudstjenester. Shirley jobbet i starten som språklærer, men ble etter hvert aktiv i Amnesty International og jobbet som rådgiver/forsker på menneskerettighets-spørsmål for arbeiderpartiets parlamentsgruppe. Engasjementet i disse organisasjonene har påvirket og beriket hennes omfattende salmeskriving. Salmene berører gjerne menneskeretter, fred, rettferdighet,  kvinnespørsmål, skaperverket, klima og kirkelig fellesskap.  For sin salmedikting ble Murray I 2001 tildelt  “the New Zealand Order of Merit”  av landets regjering. 

Christ will color all the world

I Trondheim Metodistkirke vil vi fortsette å synge Shirley Erena Murrays salmer med glede og i takknemlighet. Og som et «fred over hennes minne»,  deler vi denne flotte håpssalmen,  som starter med påskedagsopplevelsen. 

Where the light of Easter Day 

Shines through our life then faith can say 

Christ is living 

Christ is moving 

Christ is changing all the world 

Here is God’s good kingdom

Where the yeast of love will rise 

Bubbling with God’s new enterprise 

Christ is living 

Christ is moving 

Christ is working through the world 

Here is God’s good kingdom

Where a child can grow in trust 

Where there is joy that powers are just 

Christ is living 

Christ is moving 

Christ will color all the world 

Here is God’s good kingdom

Where the harvests ripen in peace 

Where all the sounds of gunfire cease 

Christ is living 

Christ is moving 

Christ is healing in the world 

Here is God’s good kingdom

Where the Spirit’s flame burns bright 

Where there is health and truth and light 

Christ is living 

Christ is moving 

Christ will resurrect the world 

Here is God’s good kingdom

Shirley Erena Murray

På gudstjenesten søndag 26. januar er det klart for en spesiell begivenhet i kirken. Da skal Diana Di Giampaolo ( 39 år) døpes. Hjemmesiden har intervjuet Diana før den viktige dagen, og i vår «dåpssamtale» forteller hun både om sin familie, sitt liv og sin troshistorie. Dianas favoritt-bibelfortelling er forresten lignelsen om den barmhjertige samaritan. Les hele intervjuet, så får du vite hvorfor!

– Vi går rett på sak, Diana. Hvorfor er det viktig og riktig for deg å bli døpt, og hvorfor ønsker du at det skal skje i Metodistkirken i Trondheim?

– Metodistmenigheten i Trondheim er blitt et referansepunkt for meg, både for mitt åndelige liv og hverdagslivet. Jeg er takknemlig for pastorene Kjell (Werner Rødder), Lars-Erik (Nordby) og Christina (Thaarup), og for alle medlemmene i kirken. Takknemlig for velkomsten de ga meg og Paolo, og kjærligheten som vises mot oss. Da vi etablerte oss i Trondheim, besøkte vi noen gudstjenester i flere kirker. Men fra vi første gang kom inn i Metodistkirken, forsto vi at den skal være vår lokale menighet, sier Diana.

– Jeg har alltid sett på dåp som en viktig hendelse i det kristne livet, der man viser sin tro og tilhørighet til kirken. I det italienske pinsemiljøet, hvor jeg vokste opp, blir barna introdusert for Herren og kirken med et ritual som ikke er en dåp. Dåpen må man selv be om, som ungdom eller voksen, forteller Diana.

Første gang hun ønsket å bli døpt, var hun 18 år gammel. Av ulike årsaker, blant annet at hun har flyttet flere ganger, er aldri ønsket blitt oppfylt. Det har vært et savn.

– Å bli døpt i Trondheims Metodistkirke er derfor en kilde til stor glede for meg fordi jeg samtidig kan vitne om kjærligheten som denne menigheten viser til alle, både nordmenn og utlendinger.

Livet er en pilegrimsreise

Diana kommer fra byen Pescara i den lille provinsen Abruzzo, «midtveis» på den italienske Adriaterhavskysten, drøyt 20 mil øst for Roma. Det gjør også hennes mann, Paolo. Paolo tok sin doktorgrad i Trondheim mens de var kjærester og Diana fortsatt bodde i Italia. I 2017 giftet deg seg, og Diana flyttet til Trondheim hvor Paolo har jobb som forsker på NTNU. Diana har siden hun kom til Trondheim i 2017, tatt norskkurs, gjennomført «gründer/etableringskurs for utlendinger» og er i ferd med å utvikle en forretningsidé basert på elektronisk /netthandel av italienske (mat)varer. Hun jobber også som italiensk guide, språkundervisning og holder kurs om italiensk mat og kultur.

Våre to italienske venner har i snart tre år vært blant våre aller mest aktive og trofaste kirkegjengere, og de er begge tatt opp som assosierte medlemmer av menigheten.

– Et bibelord som har vært med meg siden jeg kom til Trondheim er Salme 84, forteller Diana. Den minner oss om at livet vårt er en pilegrimsreise, og inviterer oss til å komme inn og forbli i Herrens nærhet. Jo lengere vi går på den veien, jo mer styrke får vi (vers 8). Vi henter velsignelser for oss selv og for andre, også fra livets prøvelser og plager (vers 7), sier Diana – av erfaring. For veien til Trondheim har ikke bare vært enkel for henne, noe hennes nært sammenknyttede livs- og troshistorie forteller.

Omvendt under «Giro d’Italia»

Diana ble født i en aktiv, kristen familie, og gikk som barn i en pinsemenighet i Pescara.

Foreldrene hennes, Paolo og Rita, var ansatt i den offentlige, videregående skolen. Faren som lærer og moren som sekretær. Hennes mormor og morfar jobbet i tekstilsektoren, mens farfar og farmor drev en mølle og en olivenoljefabrikk. Fabrikken er fortsatt i familien, og administreres nå av Dianas søskenbarn. 

– Ettersom jeg var enebarn til jeg var 10 år gammel, var forholdet til voksne slektninger og søskenbarnene mine viktig for meg gjennom oppveksten. Og da min lillebror Igor ble født, ble jeg en slags «vakt» for ham, forteller Diana. 

Diana ser fram til dåpshandlingen søndag; det er liksom noe som har manglet i hennes kristenliv. Hun husker selv godt sin egen omvendelse. Den skjedde ikke i kirken eller på et møte, men hjemme, og hun var syv år gammel.

– Det var en fin ettermiddag i slutten av mai. Solen skinte, og jeg husker at de sendte en etappe av sykkelløpet «Giro d’Italia» på tv, minnes Diana. I syvårsalderen har man jo ikke noe klart bilde av synd, og det hadde ikke jeg heller. Men der og da jeg følte at jeg manglet noe i livet mitt. Jeg trengte hjertevennen Jesus, han som alltid forstår, sier Diana og viser til bibelordet (Joh. Åp. 3:20 ):  «Se jeg står for døren og banker. Om noen hører min stemme og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.»  Syvåringen Diana hørte det banket, lukket opp, slapp Jesus inn – og der har han vært siden.

– Troen ble med meg og beskyttet meg i ungdomsårene, og senere i voksen alder, sier Diana. Hun var aktiv i søndagsskolen i Pescara til hun fylte 18, og sang et år i kirkekoret. Hun var heldig og hadde mange gode lærere på barneskolen og ungdomsskolen. De bidro til vekst og til utviklingen av kritisk forstand både som samfunnsborger og troende, forteller hun.

– Da jeg var ferdig med videregående skole, startet jeg å studere økonomi på Universitetet i Bologna, på campusen i Rimini. Der deltok jeg først i en lokal pinsemenighet, men senere kom jeg i kontakt med valdenserne, forteller Diana. Valdenserkirken er en av de aller eldste reformerte kirkene, og ble etablert før Luther og hans reformasjon. I Italia ble Valdenserkirken slått sammen med Metodistkirken i 1979. (Så på den måten har Diana metodistiske linjer i sin troshistorie!)

Behov for endring

Etter å ha fullført mastergrad i økonomi, ble Diana tildelt et EU-stipend for å spesialisere seg ytterligere innen ledelse, markedsførings- og kommunikasjonsfag rettet mot turisme. Da universitetet i Chieti arrangerte et kurs for turistutvikling i hjemmeregionen hennes, flyttet Diana tilbake til Pescara for videre studier og praksis. 

Like etter kurset, og samtidig som den globale økonomiske krisen rammet Italia veldig hardt, skjedde også en meget alvorlig hendelse i regionen. Et kraftig jordskjelv la byen L’Aquila i ruiner i 2009. Det gjorde sterkt inntrykk, og forverret en allerede vanskelig og tung tid for mange, med negative konsekvenser samfunn og næringsliv. Diana fikk bare noen midlertidige jobber. Samtidig var hun pårørende for syke familiemedlemmer, og på fritiden gjorde hun en innsats som frivillig på sykehjem i Pescara.

– Da jeg fylte 30 år i 2011, innså jeg at det var behov for en endring i livet mitt, forteller Diana.  Hun hadde studert og jobbet hardt, men det virket ikke å være nok, ettersom alle hadde endt opp i en situasjon med økonomisk og sosial tilbakegang. Men Diana ga ikke opp. – Den troende vet at vår glede ikke er avhengig av omstendighetene, men av Herren, sier hun og siterer Salme 4:7-8.  

Diana bestemte seg derfor for å reise til Milano i Nord-Italia for å studere et år ved en berømt Forretnings/handelshøyskole. Hun besto opptaksprøven, og begynte studiene i mai 2011.

– På togreisen fra Pescara til Milano husker jeg at jeg ikke ba til Gud om at studiet skulle gå bra og at jeg måtte få en jobb. I stedet følte jeg meg inspirert til å be annerledes; ikke om arbeid og materielle goder, men om  «å lære ydmykhet», forteller Diana. Og det skjedde, også takket være pinsemenigheten i Cesano Boscone (Milano) som tok vennlig og kjærlig imot henne, og særlig et ektepar (Antonio og Annamaria) som Diana anser som sine åndelige veiledere.

I 2012 jobbet Diana som stipendiat på en kontoret til Innovasjon Norge Milano. Mens hun var der, fikk hun beskjed om at far til kjæresten hennes, Paolo,  plutselig var død i en ulykke.

– Det fulgte vanskelige måneder hvor jeg også hadde helseproblemer, men hvor jeg samtidig følte mer og mer nærhet til Herren, familien og menigheten, forteller hun.

– Spesielt var jeg i stand til å meditere med Paolo over Saligprisningene, med utgangspunkt i Matteus 5:4: «Salige er de som sørger, for de skal trøstes».

Flyttet hjem igjen

Fordi hun ikke fikk betalte jobber i Milano, bare ubetalt praksis, og fortsatt slet med noen helseproblemer, bestemte Diana seg for å flytte tilbake til hjembyen Pescara. I 2014 valgte hun å starte sin egen, lille bedrift med økonomisk støtte av ektemannen og sin mor. Diana produserte håndlaget bakverk innen spesialkost (allergier og intoleranser) og la vekt på bruk av lokalproduserte råvarer.

– Det var ingen lett vei, forteller Diana, selv om kundetilfredsheten var en stor oppmuntring til å gå videre. Men i de vanskeligste periodene spurte hun noen ganger i sine bønner hva innsatsen egentlig var for. Svaret hun fikk, var uventet; «å møte mennesker underveis».

– Og det er sant, om jeg tenker på det nå, sier Diana. Takket være bakeribedriften fikk jeg møte mange mennesker og fortelle dem Ordet de trengte. I tillegg var det en nyttig erfaring å ta med, en lærdom i å bli kjent med verden og menneskets natur. Jeg forsto hvorfor Skriften vil at vi blir «kloke som slanger og troskyldige som duer!», Matteus 10:16.

– Like før at Paolo og jeg giftet oss i 2017 og flyttet til Norge, fant vi ut at det var mest praktisk å stenge bedriften i Italia. I løpet av 2020 håper jeg å kunne starte bedrift på nytt, her i Trondheim. Den vil nok ha med mat å gjøre, selv om den vil være veldig forskjellig fra bedriften jeg hadde i Italia, sier Diana.

Åndelig følsomhet

Som 20-åring var Diana utsatt for en liten trafikkulykke. Etter den hendelsen begynte hun å oppleve et mer intenst bønne- og meditasjonsliv. Det utviklet seg til noe hun selv karakteriserer som «en viss åndelig følsomhet» og viser til Joel 3:1 hvor det står: «En gang skal det skje at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal profetere, de gamle skal drømme drømmer og de unge skal se syn.»

 – I begynnelsen forsto jeg ikke grunnen til endringen i fromhetslivet mitt. Ja, jeg var også redd for den, forteller Diana. – Men over tid forsto jeg at hver troende har en nådegave eller flere forskjellige nådegaver, som må komme til uttrykk for at menigheten skal bygges opp. (1. Korinter 12:1-11).

– Siden jeg vokste opp i pinsemenighet, ba jeg gjennom hele ungdommen konstant om å få tungetale, men jeg fikk aldri noe svar. Etter hvert sluttet jeg derfor helt å be denne bønnen, forteller Diana.

Men i 2016 deltok hun på sjelemessen for Paolos bestemor. Hun følte at hun måtte bli med, selv om det ikke var den beste anledningen til å besøke en katolsk kirke. Luther bygde jo hele sin reformasjon rundt blant annet kritikken av avlatshandelen, tenkte Diana

– Men, fordi Herren ikke tar hensyn til steder eller omstendigheter, fikk jeg tungetalens nådegave akkurat der, under sjelemessen, forteller Diana. Frans av Assisi, en av den katolske kirkens helgener og forbilder, sier at vi skal «vitne om evangeliet, også ved bruk av ord om nødvendig», og jeg tenker da at Åndens ild hver dag skal brenne i den troendes hjerte, slik at hun / han kan vitne med sitt liv, sine gjerninger og sine ord om hva Kristus gjorde for oss, sier hun.

Siden 2018 har Diana arbeidet som frivillig oversetter for prosjektet “Your Version” prosjekt. Det er en app som lar millioner av mennesker lese Bibelen på sitt eget språk hver dag, og få tilgang til forskjellige meditasjoner og bønner.

– Alt vi gjør, også de minste av tjenestene, er dyrebare for Herrens øyne, sier Diana. – Vi tror ofte at vi må gjøre store ting for å bygge Guds rike; men vi skjønner ikke at Herren er guden for de små ting, at alt vårt engasjement er viktig. Ja, Gud vil verdsette et glass vann som vi har gitt til en trengende person.  Vi blir ofte fristet til å satse på vår egen styrke, men Gud kaller oss til å gjøre akkurat det motsatte, til å stole på Ham til enhver tid, understreker hun.

Kjenner på stor takknemlighet

Når dåpsdagen hennes nå nærmer seg, ser Diana tilbake på livet så langt med takknemlighet. – Jeg vil særlig takke Gud for de åndelige tegn og de personlige og materielle velsignelser jeg har fått, akkurat da jeg trengte dem, og for menneskene jeg har møt underveis, sier hun.

– Jeg vil også takke Herren for eksemplene på kristen tro jeg fikk fra farfar Donato, farmor Antonietta, morfar Licio, mormor Rosa og oldemor Maria. Hver på sin måte, har de bidratt til min personlige og åndelige vekst. Jeg takker også Herren for alle mennesker, kateketer, pastorer og kirkearbeidere, som gjennom sin tjeneste har fulgt meg i tro, i Italia og her i Norge. Jeg takker Herren for foreldrene mine, Paolo og Rita, og broren min, Igor, for deres kjærlighet og støtte.

– Og ikke minst takker jeg Herren for mannen min, Paolo, for at han daglig er min reisefelle gjennom livet og for at vi kan dele nye trosopplevelser og Herrens barmhjertighet hver dag, sier Diana.

Favorittsalme

– Har du en favorittsalme?

– Det finnes veldig mange salmer som jeg liker, og som jeg ofte synger eller lytter til. Både , klassiske og moderne, og på forskjellige språk. Likevel er det én salme som har fulgt med meg helt siden jeg var barn: «Nærmere deg, min Gud» som beskriver Jakobs drøm.

I Italia er det også vanlig å synge denne melodien til en annen tekst, forteller Diana, hvor den første strofen går slik:  

Così qual sono, misero ingrato

Vengo a quel sangue da Te versato;

Sotto di esso, o mio Signore,

Lava il mio cuore; pietà di me.

–

( Slik som jeg er, elendig og utakknemlig

Jeg kommer til dette blod som du har gitt.

Med  det, min Herre,

vask mitt hjerte; ha barmhjertighet med meg.)

– Det er en invitasjon til å komme til Gud slik som vi er, med alle våre svakheter og inkonsekvenser; i tillit til at ingen krukke er så ødelagt at den ikke kan repareres av Ham, sier Diana.

Elsker den barmhjertige samaritan

– Har du en favoritt bibelfortelling også?

– Blant mange bibelske vers og fortellinger som har sagt, og sier, noe til hjertet mitt, er en fortelling som jeg har vært spesielt glad i siden jeg var liten. Det er historien om den barmhjertige samaritan (Lukas 10:25-37), sier Diana.

– Jeg hadde nettopp lært å lese, da foreldrene mine kjøpte en illustrert versjon av denne historien i en kirkebokhandel. Senere har jeg meditert og reflektert rundt denne teksten mange ganger.

– Jeg rett og slett elsker den historien fordi den viser oss hvordan Herren bruker mennesker som verden betrakter som annerledes, fiendtlige, foraktet, og utstøtt, for å utføre Hans verk. De andre personene som var involvert, presten og levitten, hadde egentlig plikt til å stoppe og hjelpe. I stedet gikk de videre på grunn av frykt og overfladiskhet. Derimot viste samaritanen seg som en neste for ham som led, og hjalp ham.

– Dette lærer oss å elske de som viser barmhjertighet mot oss; materielt, personlig og åndelig. Og ikke minst oppfordrer det oss til å bli en neste, en barmhjertig samaritan, for de som herren viser oss på vår vei gjennom livet, sier Diana.

Til slutt vil søndagens dåpskandidat gjerne dele et favorittvers fra Salme 62 som oppfordrer oss til å sette vårt håp til Herren:

 «Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp.» (vers 6)

– Jeg ber om at Herren vil gi oss alle nåde til å søke ut av oss selv, glemme våre små besværligheter, for å leve til Guds ære og i Hans nærvær – for å tjene andre, sier Diana Di Giampaolo.

Diana ble intervjuet av Ole-Einar Andersen

– Tjenerne som på Jesu ord sørget for at vann ble til hundrevis av liter med god vin, ble en del av Marias bønnesvar, sa pastor Christina Thaarup i sin preken på høymessen i Ilen kirke søndag 19. januar. Jesu første under hindret også at brudepar ble påført skam, og det sikret en skikkelig fest, sa Christina.

Tradisjonen med at lutheranere fra Ilen menighet og Trondheims metodister hver januar møtes til en felles gudstjeneste, er en flere tiår gammel tradisjon som en «bilateral» spinoff av Bønneuken for kristen enhet. I år var det vår tur til å feire høymesse i Ilen kirke, og med en ca 25% andel av de gudstjenestebesøkende var vi bra representert.

Vår pastor Christina Thaarup holdt dagens preken, og forrettet nattverden sammen med Ilens sogneprest April Maia Almås (som har bakgrunn fra vår «moderkirke», den anglikanske kirken).

• 

• 

• 

Tekstgrunnlaget for Christinas preken var fortellingen om Jesu første under, bryllupet i Kana. Johannes 2:1-11. Vers for vers gikk Christina gjennom teksten for å se hva Johannes ville si oss om Jesus.

Bryllup var også viktige markeringer av fellesskap og tilhørighet, understreket Christina. Festen samlet slekt, venner og nabolag. Bryllupet i Kana var åpenbart en stor fest, med mange innbudte. Maria høres ut til å være en sentral gjest, men også Jesus og disiplene var invitert. Men, krise! Maria la merke til at vinen var i ferd med å ta slutt. Det ville bli en skandale. Vinen var viktig for festen og gleden (og et element i det messianske festmåltidet) Et bryllup med vinmangel ville bli flaut og en skamfull fadese for brudeparet. Det var tydelig viktig for Maria at det ikke skjedde. Hun ville forskåne brudeparet for den vanæren.

Hva skulle hun gjøre? Hun sa det til Jesus – «vinen er i ferd med å ta slutt». Men hva kunne han gjøre med det? Jesus hadde, så langt vi vet, ikke gjort noe tidligere som skulle indikere at han kunne gjøre noe fra eller til. Men Maria visste, åpenbart. Hun, om ingen andre, kjente sin sønns potensial.

Jesu første reaksjon tyder slett ikke på at han ønsket å involvere seg. Svaret kunne virke direkte kjølig og avvisende. Men når Jesus kaller Maria «kvinne» og ikke «mamma» er ikke det i seg selv et tegn på upersonlig avvisning, understreket Christina. «Kvinne» var en ærefull måte å snakke til sin mor på. Jesus markerte ikke avstand, men respekt; han snakket ikke sin mamma ned, men opp.

Men vinmangelen ville Jesus i første omgang ikke gjøre noe med. Hans time var ikke kommet. Det er som om han sier til Maria: Du er min mor og du har født meg, men det er Guds plan og vilje jeg må følge.

Maria så ikke svaret som en avvisning, hverken av henne eller ønsket om å gjøre noe med vinkrisen.  Tvert i mot. Som om hun visste, forberedte hun i stedet tjenerne på at noe kom til å skje.  Hun utpeker Jesus for tjenerne og sier: «Det han sier, det skal dere gjøre». Og Jesus velger å handle; han har hørt Marias bønn. Tiden er inne. Vannet i seks store kar ble til vin da tjenerne gjorde som Jesus sa log begynte å øse opp. Hvor mye, er litt uklart, men et sted mellom 300 og 800 liter vin må det ha vært. En skikkelig god fest, uansett, sa Christina.

Slik ble tjenerne en del av bønnesvaret. Er vi like forberedt på å være bønnesvar?, undret Christina. For det kan Gud også ønske å bruke oss som; og da gjelder det av vi er forberedt, at vi har lyttet oss inn i situasjoner og vet når det er tid for å handle.

Men bryllupet og Jesu første under i Kana, handler ikke bare om masse god vin, men er et tegn på at Jesus representerer noe nytt. Det er ikke bare et under, men et tegn på den nye pakten mellom Gud og mennesker, et nytt bryllup.

De seks vannkarene som teksten forteller om, var renselseskar, påbudt av Moseloven. Vann man måtte vaske seg med for å kunne stille seg inn for Guds ansikt.  Det var dette rituelle vannet Jesus forvandlet til vin. Det gamle er borte, noe nytt er blitt til. Moseloven forvandles til evangelium. Vi er alltid rene nok til å stille oss fram for Guds ansikt. Vi, du og jeg, er elsket akkurat slik som vi er.

Underet var også en måte for Jesus å vise disiplene hvem det var de skulle gå sammen med i tiden som fulgte. Teksten passer derfor godt i starten av «åpenbaringstiden» i kirkeåret, påpekte Christina. Vi har nylig feiret at Gud ble menneske. Johannes sier det slik (1:14); «ordet ble menneske og tok bolig iblant oss …. full av nåde og sannhet».

– Også vi kan glede oss over at Jesus vil vandre sammen med oss, og på ulike måter åpenbare for oss hvem og hva Gud er. Også vi kan få se hans herlighet, midt iblant oss, sa Christina.

Etter høymessen var det sosial samling nede i Ilen kirkes vakre og stemningsfulle kirkekjeller. Det var ingen mangel på kaffe, og praten gikk livlig mellom lutheranere og metodister. Et nådens fellesskap. Neste år kommer Ilen-folka til oss, og vi gleder oss allerede.

• 

• 

Høymessereferat og foto v/Ole-Einar Andersen

– Alle relasjoner har godt av å bli fornyet og bekreftet for å vokse seg enda sterkere. Det gjelder ikke bare Gudsforholdet, men også ekteskap, vennskap, menighet og alle relasjoner mennesker i mellom, sa pastor Christina Thaarup da hun ønsket velkommen til gudstjenesten søndag 12. januar. En «oppfrisket» paktsgudstjeneste som ble en sterk og god bekreftelse av den tosidige forbindelsen mellom Gud og mennesker; en bærekraftig connection! 

Metodismen har siden John Wesleys dager hatt tradisjon med en årlig «Paktsgudstjeneste» for å fornye «pakten» med Gud. Viktig, men den «originale» paktsgudstjenesten har vært så ordrik og til dels «gammelmodig» i språk og formanende formuleringer at den for mange har virket mer fremmedgjørende enn motiverende og inspirerende.

Ikke nå lenger. Pastor Christina presenterte søndag en modernisert «fornyelses-gudstjeneste», med sterkt forenklet og forkortet ritual, og i et språk til å kjenne seg igjen i. 

Gudstjenesten var inndelt i tre hovedledd som ivaretok til intensjonene i den opprinnelige wesleyanske paktsgudstjenesten: «Takk» – «Bekjennelse» – «Paktsinngåelse». Mellom leddene sang vi passende salmer som «Dra meg og Jesus, inn i din favn», «I surrender all» og «Vi kommer på ditt ord».  

• 

• 

• 

Nattverden på slutten av gudstjenesten ble en ytterligere forsterkning og aktualisering av fornyelsen og relasjonen. Meget bra! (Med glans den mest relevante og utbytterike «paktsgudstjenesten» referenten har vært med på i sitt bevisste kirkeliv, og det begynner å bli noen….!) 

• 

• 

Også denne gudstjenesten ga selvfølgelig rom for åpning av «kofferten». Der hadde pastor Christina lagt pysjamasen sin, slumbershades («sovebind» for øynene) og en vekkerklokke. Dette som en introduksjon til dagens søndagsskoletema: Hva som skjedde da Jesus sov i båten under stormen. Og det Åse-Karen Mortensen videre med på kirkeloftet. Men også barna fikk med seg en understrekning av dagens hovedtema gjennom trønderversjonen av «Når det stormer». Bjørg Burkeland og Amelie Abudeaa Hagan var kirkeverter. Bjørg leste tekstene. Takako Ueno var organist. 

Pastor Christina holdt ingen preken, men i en kort refleksjon rundt Johannes 17:1-8 om «det sanne vintre», tok hun utgangspunkt i salmestrofen «Abide with me». Tre ganger sier Jesus «bli hos meg» i løpet av de åtte versene i Johannesevangeliet, og forsikrer om at «jeg vil bli hos dere». 

«Abide», har betydning utover det å bli hos, sa Christina, og ordet gir viktige og nyttige ekstra assosiasjoner. «Abide» handler om «connection»; om det å være tett knyttet sammen. En gjensidig, bevisst og forpliktende relasjon, i gode og vonde dager. En slik «connection» kan vi ha med Gud. Vi kan velge å leve med og i Guds kjærlighet, i dag og alle dager. Fra Guds side er hånden alltid rekket ut  – vi trenger bare ta i mot.

Men, så er vi er mennesker. Vi er forskjellige. Dagene er forskjellige. Noen dager kan det oppleves vanskeligere å «bli hos» Jesus enn andre dager. Det er lov, understreket Christina. Da slår også «connection» inn; Gud står ved og opprettholder relasjonen med oss også i perioder hvor vi sliter. Guds nåde, kjærlighet og tilgivelse virker hele tiden i oss. Løftet er klart og står fast: «Bli i meg, og så blir jeg i dere».

– Det er vårt valg. Jesus står med åpne armer og sier: «Jeg er her for deg», understreket pastoren vår.

Såvel det fornyede ritualet, som pastor Christinas refleksjon, falt åpenbart ikke på stengrunn, men i god jord denne søndagen; noe den fulltallige oppslutningen om nattverd og lystenning understreket.

• 

• 

• 

• 

Etter gudstjenesten var det kirkebakkekaffe med fransk «Helligtrekongers-kake» ( «Galette des Rois» ) som menighetens gode og trofaste venn Candy hadde tatt med til kirken i tråd med tradisjon hun og familien ( Ludvig, Tim og Mimi) er vant med fra hjemlandet. Den falt i smak i begge varianter, med mandel/eggekrem og sjokolade! Og denne søndagen summet av trivsel og fellesskap, enda lengre enn vanlig, på kirkebakken! Connection og fornyelse av relasjoner, der også!

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

Ribbemarsjens «plan B» ble en suksess. I stedet for å risikere å bli blåst bort eller snødd ned, møtte hele 26 opp til stasjonær ribbemarsj hjemme hos familien Sivertsen søndag 5. januar. Mellom snøbygene laget noen også en snømann som ble inkludert i fellesskapet; selv om han av hensyn til eget ve og vel måtte stå utenfor. Dermed ble vi 27!

Nå ble ikke søndagsværet fullt så dramatisk som meldt, men den tørre og varme reserveløsningen ble like fullt verdsatt. Tradisjonen med en ribbemarsj-quiz, ble selvfølgelig opprettholdt. Plakatene med spørsmål var dessuten fordelt på husets tre etasjer, så trimaspektet var ikke helt fraværende….  

Familielaget «Strømme» gikk seirende ut av quizen i hard konkurranse med fire andre lag. Seieren ble honorert med en stooor Toblerone (sjokolade, for evt. uinvidde). Alle lagene med barn, plasserte seg foran det ene pensjonistlaget som siste seg å mangle vesentlige kunnskaper om barne-tv…

Etter quiz’en vanket det varm kakao, nystekte boller og oppskåret frukt, og store og små lekte og pratet heftig i bortimot tre timer!

Neste år blir det garantert ribbemarsj igjen. I utgangspunktet utendørs, men nå vet vi at «plan B» funker utmerket…

Førstkommende søndag er det gudstjeneste v/ pastor Christina Thaarup. Da ses vi i kirka!