Søndag 29. oktober kl. 13.00 er Susanna Forum glad og takknemlig for å invitere alle til et møte med Aisha Bigset fra Burundi og hennes sterke engasjement for jenter / kvinner / likestilling og helse i hjemlandet!

Foredraget «Fra Burundi til Beistad og tilbake med tøybind» i Susanna Forum inngår i en todagers «Tøybind-dugnad» i Metodistkirken lørdag 28. oktober og søndag fra kl. 10.00 til ca kl. 17.00. På dugnaden skal det tegnes, klippes og sys vaskbare tøybind til jenter og kvinner i Burundis hovedstad Bjumbura. ( se dugnadsevent: https://www.facebook.com/events/705749460949414/?ref=newsfeed )

I Susanna Forum søndag kl. 13.00 vil Aisha fortelle om hvordan et besøk til mormoren i Burundi i 2018, er blitt til en dugnad rundt stoffhauger og symaskiner rundt om i Norge, i tillegg til at det også sys i et nybygd hus / kvinne-barn-senter i Bujumbura. I forbindelse med foredraget serveres kanelboller og kaffe/te.

Aisha Bigset var bare 3 år gammel da hun og hennes familie flyktet fra Burundi. I dag, over 30 år seinere, har hennes sterke engasjement for jenter, likestilling og helse resultert i et kvinne- og barnsenter i hovedstaden.

Gjennom norske støttespillere deles det ut startpakker med vaskbare bind og informeres om kvinnehelse – slik at unge jenter ikke havner i mensfattigdom.

Dette vil / bør du bli med på! Og ta med deg andre syglade og sosiale venner til meningsfull aktivitet!!

Metodistkirken i Trondheim støtter Det jødiske samfunn i Trondheims kamp mot Regjeringens forslag om betydelige endringer i loven om trossamfunn. Med kravet om minst 500 medlemmer, kan synagogen i Trondheim bli nektet registrering / godkjenning, og dermed retten til offentlige tilskudd.  

Metodistkirken i Trondheim har gjennom «den hemmelige synagogen» på kirkeloftet i 1941/42 for alltid skrevet oss inn byens jødiske menighets historie; og det er naturlig og selvfølgelig at vi i dag støtter deres kamp mot et lovforslag som kan true deres eksistens.

Som metodister er også vi en liten religiøs minoritet i Trondheim, men fordi vi er organisert annerledes (del av Metodistkirken i Norge) er vi ikke truet av medlemskravet, selv om vi nasjonalt også er små. Men, for å bruke styreleder Rita Abrahamsens og forstander Ralph Dan Buchmanns ord i deres høringsuttalelse, så ber vi Regjeringen «tenke nøye gjennom hvilke konsekvenser det vil få for noen av verdens eldste eksisterende trossamfunn dersom man gjør terskelen for å bli godkjent såpass høy at flere veletablerte livssynssamfunn faller utenfor. Det finnes samfunn som er registrert med få medlemmer i Norge, men som har svært mange medlemmer internasjonalt. Dette er et resultat av vår tids migrasjoner, som delvis er drevet av krig og forfølgelser.»

I full solidaritet gir Metodistkirken i Trondheim vår tilslutning til den meget grundige, saklige og lærerike høringsuttalelsen fra Det jødiske trossamfunnet i Trondheim som i sin helhet lyder slik:

«Regjeringens forslag vil stenge ned jødisk menighetsliv nord for Dovre. Arven etter den sittende regjeringen når det gjelder livssynsmangfoldet vil altså bli at jødisk liv i Norge blir kraftig redusert, og tvangssentralisert til hovedstadsområdet.

Politikere fra flere partier har gjennom mange år vært bekymret for at useriøse eller samfunnsnedbrytende krefter skal misbruke legitimiteten som ligger i å være et registrert tros- og livssynssamfunn. Ulike forslag til løsninger har blitt drøftet.

Nå har Barne- og familiedepartementet sendt ut på høring forslag til endringer i trossamfunnsloven som en oppfølging av Hurdalsplattformen. Departementet legger i høringsnotatet fram forslag om at tros- og livssynssamfunn som motarbeider den demokratiske styreformen, kan nektes tilskudd og registrering etter trossamfunnsloven. Det stilles også krav til likestilling og minst 40 prosent representasjon av begge kjønn i styrende organer.

Departementet vil også gjøre det vanskeligere for små minoriteter å bli godkjent og beholde godkjenningen, ved å heve grensen for å kunne være et registrert samfunn fra dagens 50 medlemmer, til opp til 500.

På vegne av Det jødiske samfunn i Trondheim vil vi uttrykke sterk kritikk av deler av de endringer som regjeringen legger til grunn i forslaget som er sendt ut på høring.

Regjeringen må, når forslaget legges fram, tenke nøye gjennom hvilke konsekvenser det vil få for noen av verdens eldste eksisterende trossamfunn dersom man gjør terskelen for å bli godkjent såpass høy at flere veletablerte livssynssamfunn faller utenfor. Det finnes samfunn som er registrert med få medlemmer i Norge, men som har svært mange medlemmer internasjonalt. Dette er et resultat av vår tids migrasjoner, som delvis er drevet av krig og forfølgelser.

På listen vil vi også finne trossamfunn som er under sterkt press og tidvis utsettes for direkte forfølgelse i sine opprinnelige områder, men som videreføres i diaspora gjennom flyktningbaserte miljøer i andre deler av verden, herunder Norge. Dette gjelder blant annet eldgamle kirkesamfunn med røtter i Midtøsten.

Det er viktig å ha i mente at det eksisterer signifikante forskjeller innen de ulike religionene som ikke uten videre gjør det aktuelt å slå sammen menigheter for å oppnå krav til antall medlemmer i Norge. I ytterste konsekvens kan dette bidra til at mer liberale samfunn enten blir nedlagt, eller tvunget inn under større registrerte trossamfunn som i sin troslære er mer ortodokse og konservative, blant annet når det gjelder synet på kvinners plass i religionsutøvelsen.

Det jødiske samfunn i Trondheim ble formelt sett etablert i 1905, etter at det hadde bodd jøder i byen i omkring to tiår. Den første organiserte form for menighetsliv så dagens lys på slutten av 1880-tallet. I 1891 ble den første religiøse leder engasjert for å ivareta enkelte basisoppgaver. Den første rabbiner, 24 år gamle Samuel Brandhändler, ble ansatt i 1896 – og skulle med årene bli en sterk drivkraft for å utvikle en særegen identitet i det jødiske samfunn i byen. Søknad om å etablere egen gravlund ble sendt i 1897.

Henvendelsen lå flere år til behandling, hovedsakelig på grunn av motstand fra kirkelig hold, og ble først innvilget i 1902. Dette var likevel tre år før menigheten ble formelt stiftet og registrert. Den første synagogen, for øvrig det første ikke-kristne gudshus i Trondheim siden vikingtiden, ble innviet i leide lokaler rundt århundreskiftet. Noen år senere hadde man klart å spare opp nok penger til at lokalene man leide i St. Jørgensveita 7, rett bak Vor Frue kirke, kunne kjøpes. Bygningen står fortsatt.

Antall jøder i Trondheim økte jevnt etter at Det mosaiske troessamfund (som navnet var i stiftelsesåret) ble etablert i 1905. Til menighetsmøtet i 1918 sto nytt samfunnshus med synagoge, bibliotek, undervisningslokaler og festlokale på agendaen. Tanken var å kjøpe en av naboeiendommene til St. Jørgensveita og bygge dette sammen til én enhet, men i 1922 dukket et nytt og bedre alternativ opp: Det ble kjent at byens gamle jernbanestasjon, i dag beliggende i Ark. Christies gate 1b, kunne komme for salg.

Den jødiske menigheten engasjerte arkitekt Jacob Holmgren for å utrede mulighetene i bygget. 18. desember 1923 fattet ekstraordinært menighetsmøte vedtak om å kjøpe gården.

To år senere ble synagogen innviet i den sammenbygde 2. og 3. etasje. Med årene ble også resten av den relativt store og staselige bygården innredet, blant annet med leilighet for tjenestepersonell. Huset ble på nytt fullstendig restaurert og ombygd rundt årtusenskiftet og inneholder i dag alt av jødiske aktiviteter i byen.

Synagogen er i aktiv bruk til gudstjenester, markering av familiære begivenheter som brylluper, Brit Milah, Bar Mizva, Bat Chayil og kulturelle arrangementer. Jødisk Museum Trondheim har kontorer og sin permanente utstilling i underetasjen og deler av 1. etasje, og ukentlig undervisning av barn og unge, aktiviteter for eldre samt feiring av jødiske fester og helligdager finner sted i lokalene.

Sett i ettertid er det ingen tvil om at perioden 1920 til 1940 framstår som blomstringstiden for den jødiske minoriteten i Trondheim og Trøndelag. Så kom krigen. Ingen andre jødiske samfunn i Norden ble hardere rammet under Holocaust enn menigheten i Trondheim. Over halvparten av medlemmene ble drept, en andel som ligger høyt over sammenlignbare jødiske samfunn, også de (den gang) to forsamlingene i Oslo.

Det jødiske miljøet i Trondheim slet med å reetablere seg etter krigen, men i 1947 klarte man å innvie synagogen på ny, etter at bygningen var blitt benyttet som soldatforlegning av okkupasjonsmakten under krigen og framsto sterkt ramponert da freden kom. Antall medlemmer ble imidlertid aldri hva det en gang hadde vært, det samme må sies om aktivitetsnivået.

Mange spådde at trossamfunnet ville dø en stille død når «krigsgenerasjonen», det vil si de overlevende som var voksne under verdenskrigen, gikk ut av tiden. En fremskriving som viste forventet utvikling i antall medlemmer, som styret i menigheten fikk utarbeidet på 1980-tallet, antydet at trossamfunnet ikke ville leve stort lenger enn til sitt eget hundreårsjubileum.

Fremskrivingen viste seg å bygge på forutsetninger som endret seg. I dag er det flere medlemmer enn noen gang etter Andre verdenskrig. Den viktigste årsaken er innvandring, ikke minst takket være kunnskapsmiljøene i byen med NTNU som den viktigste drivkraften, men også mer generell innvandring, blant annet fra land som tidligere var en del av Sovjetunionen. Et svært positivt trekk er at mange av de «nyankomne» medlemmene tar aktivt del i trossamfunnets indre liv. Dette har ført til at de religiøse aktivitetene i synagogen nå er på et høyere nivå enn på svært mange tiår.

De to jødiske menighetene i Oslo valgte å slå seg sammen etter krigen. Dette var utvilsomt et godt og fremtidsrettet valg. Likevel er antall medlemmer også i hovedstaden relativt lavt, og vil over tid potensielt kunne bli utfordret av en nedre grense på 500 medlemmer. Vi tillater oss også å nevne det nyetablerte jødiske samfunnet i Bergen, som først på 2010-tallet nådde et nivå etter krigen som gjorde det mulig å etablere en struktur som ivaretar gudstjenester under de viktigste helligdagene og undervisning i jødisk historie, tro og kultur av barn og unge fra jødiske familier.

Historien har bidratt til at Det jødiske samfunn i Trondheim og Det mosaiske trossamfunn i Oslo på enkelte områder har beveget seg i noe ulik retning. Innvandrerne som etablerte samfunnet i Trondheim kom hovedsakelig fra Baltikum via Sverige, mens de som etablerte samfunnet i Oslo i stor grad kom fra Danmark, delvis Tyskland via Danmark.

Dette er nok forklaringen på at man i Oslo utviklet sterke bånd til søstermenigheten i København, noe som helt til vår tid har vært godt synlig blant annet ved at menighetens rabbinere har snakket dansk. I Trondheim orienterte man seg i retning Stockholm – fordi det var dit de første jødene i byen hadde sine forbindelseslinjer, og – for de flestes vedkommende – også familie. Det tok flere år før det ble knyttet tilsvarende bånd til det jødiske miljøet i Sør-Norge.

Derfor var det naturlig at man ba overrabbineren i Stockholm innvie synagogen i 1925, noe som gjentok seg i 1947. Utviklingen innen jødisk liv i Sverige, særlig i Stockholm, har beveget seg i en mer liberal og reformert retning enn tilsvarende i København – og dette ser vi tydelige spor etter i Trondheim og Oslo.

Et eksempel er kvinnenes plass i religionsutøvelsen. I Oslo praktiserer man fortsatt kjønnsdeling under gudstjenestene, ved at kvinner og menn er henvist til ulike plasser, i Trondheim sitter kvinner og menn sammen. I Trondheim kan også kvinner delta som liturger under gudstjenester, det kan de foreløpig ikke i Oslo. Dette er samtidig ikke til hinder for at det på svært mange områder eksisterer et godt samarbeid mellom Trondheim og Oslo, blant annet om tema som barne- og ungdomsarbeid, sikkerhet og myndighetskontakt.

Dette nevnes fordi det er relevant i den grad myndighetene mener at krav om antall medlemmer kan løses gjennom å slå sammen trossamfunn som tilhører samme religion. Etter vår mening vil dette være uheldig – fordi det ikke hensyntar det faktum at det ligger mer enn geografi bak at man har flere menigheter innen samme trosretning. Dette er gjeldende innen alle større religioner – i Norge mest synlig innen kristenheten og islam. Vi finner imidlertid tilsvarende skiller innen det jødiske miljøet.

Det har aldri vært mange jøder i Norge – heller ikke før folkemordet. Vi var, som departementet selvfølgelig vet, ikke ønsket i riket – utestengt gjennom Grunnlovens paragraf 2. Derfor var det først mot slutten av det 19. århundre en viss jødisk innvandring fant sted.

Krigen tok ikke bare svært mange liv, den bidro også til at det tok tiår før man klarte å gjenreise seg kulturelt og gjenskape et aktivitetsnivå på bred front som kan sammenlignes med hva man hadde før Holocaust. Dess færre man i utgangspunktet var da krigen kom, dess lenger tid har denne prosessen tatt.

Det jødiske samfunn i Trondheim har de siste tre tiårene i økende grad tatt en aktiv rolle i storsamfunnet. Vi etablerte for over 25 år siden Jødisk Museum Trondheim og var en av grunnleggerne av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i byen på 2000-tallet. Hvert år arrangeres Jødisk kulturfestival Trondheim, som er vårt kanskje viktigste eksterne bidrag når det gjelder å bygge opp under Trondheim som et velfungerende multikulturelt samfunn. «Jødisk kulturfestival Trondheim er byens viktigste», uttalte ordfører Rita Ottervik tidligere i år, referert av blant andre NRKs journalist Sidsel Wold.

Vår utadrettede virksomhet, som for oss ikke minst handler om å forebygge rasisme og fremmedfrykt i Midt-Norge, hadde ikke vært mulig uten et aktivt og vitalt trossamfunn som kjerne.

Dersom regjeringen skulle lande på at man vil heve grensen for medlemmer til 300 eller 500 for å bli godkjent og dermed være kvalifisert for statsstøtte, vil dette innebære at den norske stat klarer det den nazistiske okkupasjonsmakten ikke lyktes med: Å stenge ned jødisk menighetsliv nord for Dovre. Det samme vil skje i Bergen. Arven etter den sittende regjeringen når det gjelder livssynsmangfoldet vil altså bli at jødisk liv i Norge blir kraftig redusert, og tvangssentralisert til hovedstadsområdet.

Vår sterke anbefaling er at man beholder dagens grense på 50 medlemmer, sekundært at man ikke går over 100. Vi mener også man bør vurdere andre kriterier for å bli godkjent som et livssynssamfunn enn antall medlemmer i seg selv.

Vi har vondt for å se det logiske i at et i Norge lite trossamfunn, som er en del av en lang og rik religiøs og kulturell historie internasjonalt, blindt skal vurderes på samme måte som en sammenslutning som ikke opererer innen en (aner) kjent religionshistorisk kontekst.»

——-

….. og som metodistmenighet sier vi bare «amen»!

SØNDAG 27. AUGUST kl. 11.00 kan vi endelig ønske velkommen til Gudstjeneste i kirken igjen. Etter en lang sommerferie, som forhåpentlig har gjort alle godt både til sjel, sinn og kropp, ser vi med forventning fram til SAMLINGSDAG og gjensynsglede på gudstjenesten som er ved vår kjære prest Christina Thaarup. Det blir nattverd. Søndagsskole v/ Bjørn Gunnar Andersen. Takako Ueno er organist. Etter gudstjenesten er det kirkebakkekaffe. Det blir færre gudstjenester enn vanlig i tiden framover; med andre ord desto viktigere at vi stiller opp og opprettholder menighetsfellesskapet! Vi gleder oss til å se hverandre søndag!

ÅPEN KIRKE SØNDAG 11.JUNI KL. 11.00
Vi er glade for å kunne invitere til Åpen kirke med menighetsrådsleder Ernestina Osei søndag 11.juni kl. 11.00. Ernestina legger opp til l «åpen mikrofon» hvor du kan velge å dele en favorit bibelfortling/vers, en sang/salme eller annen musikk (gjerne via spotify) som betyr mye for deg. Det blir også mulighe til bønn, lystenning i lysgloben og stille refleksjon. Enkel kaffe/te-servering. Vær velkommen til godt fellesskap  kirken!

Selv om innholdet er skremmende og trist, er Trondheim Metodistkirke glad for Sannhets- og forsoningskommisjonens omfattende rapport til Stortinget. Rapporten avdekker noen av de mørkeste sidene i norsk samfunnshistorie, og gir grunnlag for et helt nødvendig oppgjør med fornorskingspolitikk og urett begått mot det samiske folk og andre minoritetsfolkegrupper.

«Generasjoner har lidd tap, men hele Norge har også tapt», sa kommisjonens leder Dagfinn Høybråten da han overleverte rapporten til stortingspresidenten torsdag 1. juni.

Metodistkirken i Norge støttet opprettelsen av Sannhets- og forsoningskommisjonen i en uttalelse fra kirkens Årskonferanse i 2017. Når rapporten nå foreligger, bør vi som kirke også forplikte oss og ta vår del av ansvaret for å lindre skadevirkningene av fornorskningsprosessen, bidra til at forsoningsarbeidet lykkes, og samtidig engasjere oss i kampen for å bevare og utvikle minoritetsfolkegruppenes egen kultur og identitet.

Kommisjonens gransking viser at fornorskingen har rammet mye bredere, og vært mer inngripende på flere samfunnsområder enn tidligere kjent, og den har hatt dyptgående negative konsekvenser for gruppenes kultur, språk, helse og tradisjonelle næringer.

Og det har ikke tatt slutt:

«Fortsatt opplever folk urett og negative virkninger som har sine røtter i den lange historien med fornorskingspolitikk. Nå er det tid for et oppgjør med nasjonens urett overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner»,sa kommisjonens sleder Dagfinn Høybråten ved framleggelsen av rapporten.

Og Stortingspresident Masud Gharahkhani, som mottok rapporten på vegne av Stortinget. sier det blant annet slik: «For Norge som moderne og åpent demokrati er vern om menneskerettighetene grunnleggende. Hvor gode vi er til å beskytte urfolk og våre minoriteter, er et av de viktigste tegnene på om vi lever opp til pliktene og verdiene våre. Sannhets- og forsoningskommisjonen ble oppnevnt fordi vi skjønte at vi som samfunn har sviktet i den oppgaven». Kommisjonens rapport bekrefter dette, fastslår han.

HER ER RAPPORTEN:

Du kan lese hele den 658 sider lange rapporten her:

https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Organene/sannhets–og-forsoningskommisjonen

TIRSDAG 6. JUNI KL. 19.30 innkalles / inviteres det til menighetskonferanse (menighetens årsmøte). Alle medlemmer og venner av menigheten er velkommen. Bare medlemmer har stemmerett, men vi lytter til alle! Enkel kaffe/te-servering får du også!

Det er viktig at alle har lest de aktuelle rapportene før menighetskonferansen. Du finner et komplett rapporthefte m/foto og hvert enkelt dokument/rapport ved å klikke på denne Google-linken (Du trenger ikke ha egen Googlekonto, men må trolig klikke en gang til på meldingen som da dukker opp på skjermen):

https://drive.google.com/drive/folders/11XD_pEnZdYCVkiysyCQazjG5tnImzfPG?usp=sharing

Du kan også prøve å laste ned via denne dropbox-linken:

https://www.dropbox.com/t/Tonum7u8zB2VLL3n

ELLER DU KAN (LE)SE RAPPORTENE SOM FOTO UNDER HER:

Da du våknet i dag, hadde kirkens jubelrop allerede runget i timevis og gjennom mange tidssoner. Nå kan du la din stemme høres i denne 24-timers «stafetten» som krysser verdensdeler og kontinenter. På tvers av alle kirkesamfunn, raser, kjønn og sosial status lyder ropet: «KRISTUS ER OPPSTÅTT».

Husk: VI HAR PÅSKEGUDSTJENESTE 2.PÅSKEDAG, 10. APRIL KL. 11.00!! Du er velkommen til å dele påskegleden i kirkefellesskapet!

Det begynte allerede i går (norsk tid). Øygruppen Catham Islands i Stillehavet, øst for New Zealand er det bebodde stedet på kloden hvor dagen starter først, og der finnes det én kirke (anglikansk). Derfra spredte jubelropet seg via de østligste delene av Sibir hvor Fra de østligste deler av Sibir, Stillehavsøyene og New Zealand begynte den kristne påskehilsenen begynt å rulle.

Kristus telah bangkit! مسیح برخاسته است!Krestos a uprisin! Christ is risen! Христóсъ воскрéсе! Christus ist auferstanden! Kristo leviĝis! Kristur er upprisinn! Cristo è risorto! Tha Crìosd air èiridh! Kristus aq ungwektaq!¡Cristo ha resucitado! المسيح قام! حقا قام! Christus is opgestaan! Kristus är uppstånden! Lo Crist es ressuscitat! Si Kristo ay nabuhay! Kristus vstal z mŕtvych! ハリストス復活！Christus resurrexit! Le Christ est ressuscité!

I dette påskedagsdøgnet anbefaler vi gjerne Wikipediasiden «Paschal greeting». Der er påskehilsenen (utropet og svaret) gjengitt på et stort antall språk, flere av dem garantert ukjente for mange. Å se og lese påskehilsenen opplistet på denne måten, er faktisk en spesiell og sterk opplevelse. Det bidrar også til en bevisstgjøring på påskebudskapets universelle karakter og gjennomslagskraft. Du finner den her: PASCHAL GREETING

1. Påskedags budskap er at livet beseirer døden! Det kan og vil vi som kirke trassig proklamere, også mot et bakteppe av Putins brutale krig i Ukraina, alvorlig uro i Palestina og Israel, politisk ustabilitet og dyp sosial urettferdighet i mange deler av verden. Oppstandelsen er begivenheten som gjør at den positive faktoren i alle motsetninger vinner: Døden over livet. Lyset over mørket. Kjærligheten over hatet. Håpet over frykten.

Påskens budskap rommer troens store mysterium: Kristus døde. Kristus oppsto. Kristus skal komme igjen. Heller ikke oppstandelsen er unntatt fra helt nødvendig (teologisk) forskning, bibeltolkning og diskusjon. Litteraturen om dette fyller «hyllekilometere».

Mange kristne er opptatt av «bevis»; at Bibelen har «rett» i ett og alt – som om det er snakk om en ufeilbarlig fagbok i historie, geografi, matematikk og naturvitenskap. Oppstandelsesfortellingen(e) er intet unntak. For mange er troen avhengig av 100% bevis for en 100% fysisk og legemlig oppstandelse. Det beviset finner vi ikke i Bibelen, og ingen andre steder heller, for den del.

Andre mener at Bibelen er skrevet, og snakker til oss, i et mytologisk språk gjennom bilder, symboler, lignelser og metaforer fra skapelsesberetningen og fram til Johannes Åpenbaring. Påskefortellingene inkludert.  Mange teologer og kristne vil si at oppstandelsen er virkelighet nettopp gjennom at disiplene hadde sterke og livsendrende opplevelser av Kristus etter hans død.

Oppstandelsen viser at døden ikke var slutten på Jesus-historien. Oppstandelsen viser at Gud ikke har gitt opp verden. Oppstandelsen er begivenheten som gjør at den positive faktoren i alle motsetninger vinner: Døden over livet. Lyset over mørket. Kjærligheten over hatet. Håpet over frykten.

Ingen som kaller seg kristen vil finne på å benekte at oppstandelsestroen har hatt forvandlende kraft på mennesker og samfunn i snart 2000 år. Uansett kirkelig/teologisk ståsted; enten vi oppfatter oppstandelsen som 100% fysisk/legemlig, eller erfarer den som sann i betydningen at Jesus lever, at gudsriket er virksomt i blant oss og Guds frelsesplan utfolder seg;  kan vi med glede og uten å nøle bekrefte det liturgiske svaret som uløselig hører til påskehilsenen: «JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN!»

Det er SKJÆRTORSDAG! God påske, så langt! Her er noen skjærtorsdagsmotiver, og en salme til ettertanke. Salmen «The bread is blessed» er skrevet av salmedikteren Shirley Erna Murray fra New Zealand (som har bakgrunn fra Metodistkirken). Teksten er på engelsk, så gjør gjerne din egen oversettelse til din «preken» eller andakt i dag!

Delingen av brød og vin i Jesu navn,  er både en visjon om festen Gud en gang vil stelle i stand for  for alle mennesker. Men gudsriket har både en allerede her- og en ennå ikke-dimensjon. Guds utfordring til oss er å virkeliggjøre denne visjonen om plass til alle – allerede nå som et tegn på at gudsriket er virksomt. Ikke noe annet uttrykket bedre hva vi tror på, enn måten vi oppfører oss mot hverandre og mot andre mennesker. Som enkeltpersoner og menighet og kirke.

The bread is blessed

The bread is blessed, the wine is poured:
The joyful feast of Christ our Lord!
You prepare a table before me,
my cup overflows to the brim.

This bread be shared till all have food,
This wine run red for human good.
You restore the spirit within me,
you lead me in pathways to peace.

To each a life, to each a sun,
The way of hope where there was none.
You bring forth the light out of darkness,
you shine through the valley of dark.

Not one be left, not one be lost:
The stone be rolled, the Cross uncrossed.
Your unfailing goodness and mercy
prepare me a room in your house.

The bread is blessed, the wine is poured:
Come share the feast of Christ our Lord!
Come share the feast of Christ!

Vi avslutter skjærtorsdags-illustrasjonene med noen bilder som viser  hvilket gjennomslag og nedslagskraft  fortellingen om nattverden/det siste måltid har hatt langt utenfor kirkens rom og grenser. Det går selvfølgelig an å la seg ergre over det. Men det går også an å glede seg over at kunstnere og reklamefolk så ofte griper til bibelske fortellinger og motiver for å kommunisere budskap i vår tid. For  å forstå/oppleve noe ved disse bildene, kreves det jo at både kunstner og publikum kjenner originalen. Slike kunsteriske uttrykk er derfor en positiv utfordring til kirken – og kanskje kan disse skjeve blikkene utenfra også ha noe å si oss?

HUSK: Vi har gudstjeneste 1. påaksedag kl. 11.00!!

34 store og små fikk en flott låvegudstjeneste på Byneset søndag 5.september; som også bød på riding, plukking av rips og plommer og hilsing på høns, kyllinger, marsvin og gris. – Gud er ikke begrenset til tempel og kirkebygg. Gud er der vi er – i dag på låven, tunet og blant dyrene, sa pastor Christina Thharup i sin preken hvor hun også oppfordret oss til å leke mere, og ha det gøy.

– Gjennom sin lekenhet og nysgjerrighet har barn en direkte linje til Gud, sa Christina som vil at vi som menighet skal øve oss på å være mer som barn og ha det mere gøy gjennom denne høsten. -Vi har alle et barn i oss som vil leke, men som voksne fortrenger vi som oftest det, og det er synd, mente presten vår. Og det første hun gjorde etter gudstjenesten var å blåse såpebobler på tunet.

Nok en gang var familien Nørsetts innbydende «smågods» på Byneset ramme for en sensommer / tidlig høst-gudstjeneste. Været ble bare bedre og bedre, og under «kirkegrillkaffen» på tunet etter gudstjenesten, tittet solen varmende fram.

I tillegg til grilling var det populært å se nærmere på familien Nørsetts ulike dyr, og ikke minst var det stas at alle barna fikk en ridetur på Islandshest! Og bugnende ripsbusker og plommetrær sto til fri plukking!

Dåp av kommende søndags konfirmant og salmekomp på ukulele, var blant de minneverdige øyeblikkene på søndagens (2.mai) gudstjeneste i kirken. Det var kjempeflott og gjorde kjempegodt å kunne samles i kirken igjen, og vi var 35 som delte den gleden innenfor gjeldende smittevernregler!

Dagens høydepunkt var dåpen av neste søndags (9.mai) konfirmant, Prins William Hagan. Prins har fulgt konfirmantundervisning med pastor Christina, og ønsket å la seg døpe i forkant. En skikkelig høytidsstund!

Fint var det også å se at det rundtomkring i kirkesalen hang flere fargelagte sommerfugler. Disse oppstandelses-symbolene var sendt inn av noen av menighetens barn, på oppfordring fra pastor Christina under påskens zoom-gudstjeneste. Og under søndagens gudstjeneste var det også søndagsskole på kirkeloftet!

Et av hovedmålene med søndagens gudstjeneste var å lære tre nye salmer. Salmetekstene, sammen med noen ord om bakgrunnen for dem, var også dagens «preken». Det funket godt.

Før vi startet å lære salmene, sa pastor Christina Thaarup litt om metodister som et «syngende folk». Ole-Einar (Andersen) introduserte deretter sin nye salmevise «Nåden feiger aldri ut», og fortalte litt om bakgrunnen for at han skrev den for noen måneder siden. Dagens gudstjenestemusiker, Sven Egil (Nørsett), hadde oppfattet salmeforfatterens hint om at «irsk pubstemning» var framføringsidealet. Sven byttet derfor ut flygelet med ukulele som komp! Menigheten reiste seg og trampet og klappet takten mens de sang seg gjennom de ni versene /m refreng. Ganske kult (nb. ta høyde for at referenten er salmeforfatteren…)

Pastor Christina Thaarup introduserte sin prestekollega og «trubadur» Roy Frode Løvlands salme «Jeg har aldri sett deg (som jeg ser deg nå)», og Ole-Einar sa litt om hvorfor han likte dagens siste nye salme «Du som har tent millioner av stjerner» så godt at han hadde oversatt den fra dansk. Salmen er skrevet av den danske biskop, forfatter og poet Johannes Johansen i 1981.

Erfaringen med å bruke gudstjenesten til å lære tre nye (samtids-)salmer, var ubetinget god; det er en fin måte å øke menighetens salmerepertoar på. Salmetekster er jo «teologi for folket» og byr både på oppbyggelse og inspirasjon. Med sangbare, gode melodier, trengte vi heller ikke mer enn et vers oppvarming før salmene «satt». Vi kommer garantert til å synge disse tre salmene flere ganger, og ser fram til å lære flere!

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

Med Grundtvig vakre salme «Hill deg, Frelser og Forsoner», avslutter vår pastor Christina Thaarup sitt ukentlige valg og anbefaling av en sang/salme som hun håper og tror kan være til glede og oppmuntring.

– For min del er den et absolutt must både å lytte til og å synge denne salmen i løpet av stille uken., sier Christina i sin begrunnelse for valget. Ikke minst på langfredag der verset «Du, som har deg selv meg givet» kommer til sin fulle rett. Og påskedag når vi som Guds frelste barn kan stemme i på siste vers og takknemlig synge «Ja, jeg tror på korsets gåte. Gjør det, frelser, av din nåde.»Vi er i stilleuken. Påsken nærmer seg. Må vi sammen, gjennom sang og bønn, stillhet og natur, forberede oss på påske feiringen. Hver for oss og i troen sammen likevel

Når du har gått lei av påskekrim på tv, eller veldig gjerne før den tid, anbefales dokumentarserien  «Vår historie -vår sang» på NrkTV.  Serien forteller historien om framveksten av den afroamerikanske kirken – en historie hvor Metodistkirken er både helt og skurk. Serien forklarer også den afroamerikanske sangens betydning. Du kan ikke gå glipp av denne!

Du finner serien her: https://tv.nrk.no/serie/vaar-historie-vaar-sang/2021/KOID20007221

Dette er en fremragende tv-dokumentar som dekker 400 års historie – helt fram til våre dager. Serien gir en dypere forståelse av amerikansk kirke- og samfunnsliv, og de fire episodene er attpåtil er spekket med masse flotte eksempler på afroamerikansk sang/musikk. I intervjuer møter du også en rekke kjente personligheter.

Serien «The Black Church; This is Our Story, This is Our Song» er laget av det amerikanske selskapet PBS (Public Broadcasting Services). Den er helt ny, og ble første gang vist i USA i februar i år. Serien starter og slutter med at programlederen (og manusforfatter og produsent) Henry Louis Gates jr. besøker sin barndoms kirke, Waldon United Methodist Church i Piedmont, West Virginia. Gates er en anerkjent historieprofessor ved Harvard University. Han forlot etter hvert Metodistkirken, men glemmer ikke sine røtter.

Du finner en fyldig artikkel om serien her:  https://www.umnews.org/en/news/black-church-film-taps-united-methodist-sources   – og ved å google f.eks «Henry Gates Black Church» får du opp mange interessante omtaler og intervjuer!

Mange av de historiske bildene i serien er hentet fra United Methodist Church Commission on Archives and History ved Drew University hvor de er arkivert i syv «Negro albums» med tilsammen over 4300 foto. (Og vil du sjekke alle de omkring 45000 (!) bildene i arkivets «fotoseksjon», har du gratis og enkel tilgang her: http://catalog.gcah.org/omeka/  Antall foto i dette «nettarkivet» øker etterhvert som stadig flere bilder blir digitalisert.)

Hver onsdag i fastetiden fortsetter vår pastor Christina Thaarup å dele en sang eller salme som hun håper og tror vil være til glede og oppmuntring. Denne uka er det den flotte danske salmen «Du som har tent millioner av stjerner». Hør og se videoen her på hjemmesiden vår!

Dette er Christas begrunnelse for ukens valg: «Onsdagens fastesalme er en dansk salme som heter «Du som har tent millioner av stjerner». Den er skrevet av Johannes Johansen.Den tar utgangspunkt i troen på Guds storhet, som også er tilstede i våre, små hverdagsliv. Og så er salmen en bønn. En bønn der det takkes for alt godt vi har i våre liv og en bønn der vi ber Gud om hjelp til å være de mennesker han har tenkt vi skal være, vet vi kan være, som vi er skapt til å være. Fortsatt god fastetid!

Du kan også se videoen på Trondheim Metodistkirkes Facebookside: https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim/ Ved å scrolle litt, vil du der dessuten finne de tidligere fasteonsdags-salmene/sangene Christina har valgt.

«Du som har tændt millioner af stjerner» er altså skrevet av den danske biskop Johannes Johansen i 1981, og den vakre melodien er komponert av Erik Sommer. Det er en salme vi garantert kommer til å synge i kirken!

Hjemmesidens redaktør har for øvrig tatt seg den frihet å oversette «Du som har tent millioner av stjerner» til norsk. Og her er den:

Du som har tent millioner av stjerner,
Tenn i vårt mørke en skinnende tro.
Du er vårt lys, og du vokter og verner
oss, så vi sover i trygghet og ro.

Takk at idag nådens lys oss berørte
takk for all glede og trøst du oss ga.
Tilgi alt godt som vi ikke utførte 
Tilgi alt ondt som vi gjorde og sa.

Takk for hver glede som fylte vårt hjerte
hver gang du gjorde vårt liv til en fest.
Hjelp oss å bære hver byrde, hver smerte
gi oss din kraft når vi trenger den mest.

Takk for de menneskers omsorg vi møtte 
når vi fant livsveien vansk’lig å gå! 
Nå er det vi som må hjelpe og støtte  
- møt du oss selv i de svake og små.

Du, som har tent millioner av stjerner,
mørket må vike for lyset fra deg.
Du, alles skaper som vokter og verner,
la lys fra oss lyse opp andres vei!

Som gode medmetodister gratulerer vi artisten Beyoncé med Grammypris 2021 for den sterke sangen «Black Parade» (i kategorien «best R&B performance»). Med nattens Grammy troner Beyoncé alene på Grammy-toppen; ingen annen sanger har vunnet flere priser enn henne (28).

I tillegg til prisen for sin framføring av «Black Parade» vant Beyoncé, sammen med sin ni-årige datter Blue Ivy Carter, tidligere på kvelden prisen for beste musikkvideo for singelen «Brown Skin Girl». Hun vant også prisen for «best rap performance» sammen med sin venninne og kollega Magen Thee Stallion med «Savage Remix». Men det var prisen for «Black Parade» som gjorde Beyoncé til «all time high»-vinner av Grammy priser.

En «svart stolthet»-hymne»

«Black Parade» var nominert til flere Grammy priser, og Beyoncés framføring av den holdt til seier i kategorien «best R&B performance». Sangen ble lansert 19.juni 2020 («juneteenth») en dag hvor man i USA markerer frigjøringen av de siste slavene. I 2020 ble dagen markert midt under de heftigste Black Lives Matter- protestene i kjølvannet av politidrapet på George Floyd (25.mai) og andre tilfeller av drap på svarte.

Beyoncé (39 år) har lenge vært et tydelig stemme i kampen mot rasediskriminering, og teksten i «Black Parade» omhandler blant annet tema som svart historie, politibrutalitet og Black Lives Matter-bevegelsen, som Beyoncé støtter helhjertet. Både hun og ektemannen, rapperen Jay-Z har vært med på å skrive teksten, som også refererer også til noen av hennes forbilder som Malcolm X, og Martin Luther King Jr.Sangen er karakterisert som en «black pride-hymne» og hyller svart stolthet, integritet, skjønnhet og styrke, og dette er de første strofene:

I’m goin’ back to the South
I’m goin’ back, back, back, back
Where my roots ain’t watered down
Growin’, growin’ like a Baobab tree
Of life on fertile ground, ancestors put me on game

Du kan høre Beyoncé framføre en spesiell acapella-versjon av «Black Parade» i denne flotte musikkvideoen, produsert av Harlem Parade. (NB: Selve sangen starter etter knapt et minutt) https://www.youtube.com/watch?v=Qly8NeoQSSw Anbefales!!

METODIST

Sangeren, skuespilleren, danseren, plateprodusenten og forretningskvinnen Beyoncé, eller Beyoncé Giselle Knowles-Carter som hennes fulle navn er, er medlem av St. John’s Downtown (United) Methodist Church i Houston, Texas.

Det var i denne kirken hun som jentunge hadde sin første solopptreden som sanger, og i miljøet rundt kirken oppsto også Rythm & Blues-gruppa «Destinys Child»  hvor Beyoncé var frontfigur. Denne gruppa ble hennes springbrett mot solokarriere og supermegastjernestatus.

St. John’s Downtown (United) Methodist Church er en av de største metodistkirkene i Texas, med en meget mangfoldig og sammensatt medlemsmasse; det gjelder både rase, klasse, kjønn og seksuell legning. Hovedprest er den profilerte metodistpastoren Rudy Rasmus. Han er redaktør og bidragsyter i den mye omtalte boken «I’m Black. I’m Christian. I’m Methodist.»  som ble publisert i november 2020.

Boken er en essaysamling hvor ti svarte (untiden) metodister deler erfaringer rundt problemene med å være svart i kirken, og krever at kirken vår omsider tar et oppgjør med både historisk og samtidig rasediskriminering. Du kan lese mer om den viktige boken her: https://www.abingdonpress.com/product/9781791017095/

Beyoncé holder kontakten med sin barndoms/ungdoms kirke i Houston. Pastor Rudy Rasmus i St. John’s er venn av familien, og har kjent Beyoncé siden hun var baby. Det var også han som viet Beyoncé og rapperen Jay-Z i New York i 2008. (Paret holder fortsatt sammen, og har tre barn.)

Beyoncé og hennes veldedige stiftelse(r) støtter flere sosiale prosjekter hvor også St. John’s Downtown Methodist Church er involvert. Etter orkanen Harveys herjinger i Texas besøkte Beyoncé St. John’s og snakket med ofre for uværet. Da sa hun blant annet et «nå er jeg hjemme. Denne kirken er mitt hjem».

Beyoncé donerte betydelige summer til arbeidet for orkanofrene. Hun er sammen med St. John’s også sterkt engasjert i prosjekter som skal sikre hjemløse/uteliggere husrom, og andre prosjekt som driver utdeling/servering av mat og andre livsnødvendigheter for fattige, blant annet gjennom organisasjonen «Bread for Life».

Beyoncé er kort og godt megastor. Hun har tallrike listetopper og har solgt 120 millioner plater. Hun sang ved insettelsen av president Obama i 2008, og har opptrått under Super Bowl tre ganger. Hun har millioner av følgere på ulike sosiale medieplattformer, og et enkelt googlesøk på hennes navn gir over 132.000.000 treff. Vil du vite mer om henne er det derfor ikke vanskelig….

We got rhythm (we got rhythm), we got pride (we got pride)
We birth kings (we birth kings), we birth tribes (we birth tribes)
Holy river (holy river), holy tongue (holy tongue)
Speak the glory (speak the glory), feel the love (feel the love)
Motherland, motherland drip on me, hey, hey, hey
Motherland, motherland drip on me, hey, hey, hey
I can’t forget my history, it’s her story
Motherland drip on me, motherland, motherland drip on me

Rehabiliteringen og utvidelsen av J.S. Pratt High School i Harper City, Liberia ,er fullført. 600 ungdommer får nå sin skolegang der og legger grunnlaget for et bedre liv! Metodistkirkens misjonsselskap har forskuttert beløpet vår menighet i fjor tok på seg som vårt misjonsprosjekt. Nå må vi fullføre vår del av prosjektet slik at vi når de 50 tusen kronene vi forpliktet oss til.

Det var i februar i fjor Trondheim Metodistkirke besluttet å gå inn som en av flere bidragytere til dette viktige skoleprosjektet i kystbyen helt sør i Liberia, mot grensen til Elfenbenskysten. Prosjekt som dette sørger for at ungdom, gjennom god utdannelse gis grunnlag for et bedre liv. J.S. Pratt High School eies av Metodistkirken i Liberia (United Methodist Church), og er en av tre videregående skoler i denne regionen av landet.

Gjennom Partnership in Developement-programmet har rehabiliteringen foregått i nært samarbeid med lokale myndigheter og lokalbeolkningen som har vært meget ivrige og engasjerte. Skolen har vært i drift under hele obyggings/oppussingsperioden. Før arbeidet startet hadde skolen 350 elever; nå er det 600 – og anslagsvis halvparten er jenter!

Rehabiliteringen av J.S. Pratt School har vært et omfattende prosjekt, med flere aktører. Blant annet har Metodistkirkens Barne- og Ungdomsforbund (MBU ) samlet inn penger til vannpumpe på skoleområdet for så sikre rent og trygt drikkevann. Andre metodister i Norge har støttet utbygging av en ny fløy med klasserom. De 50.000 kronene fra Trondheim Metodistkirke forpliktet seg til, er styrt mot rehabilitering av de eksisterende skolebygningene. Bygningsmessig sto det dårlig til med J.S. Pratt School i Harper. Vegger forvitret og smuldret opp. Kritiske bærekonstruksjoner var svekket og utgjorde en fare for elevenes og de ansattes sikkerhet. Takket være at Misjonsselskapet vårt har forskuttert utbetaling av pengene vi har forpliktet oss til, har arbeidet kunnet pågå uten opphold.

Nå er hele bygningskroppen forsterkest og alle tak skiftet. Deter blitt rom for nytt bibliotek, laboratorium, kontorer og lærerrom, og det er bygget et anneks for å gi plass til flere elever, for presset for å få videregående utdannelse er stort.

Anslagsvis 250.000 mennesker i Liberias mistet livet under to borgerkriger som avløste hverandre i 1989-1997 og 1999-2003. I disse turbulente og forferdelige årene var det mange barn og unge som ikke fikk skolegang i det hele tatt. I etterkrigstidens Liberia er det viktigere enn noensinne at så mange som mulig får skolegang og undervisning. Det anses som et av de beste bidragene til å hindre ny krig i landet.

Ebola-epidemien i 2013/14 kostet også Liberia dyrt.  Omkring 5000 mennesker døde direkte av epidemien, mens like mange antas å ha dødd av andre sykdommer senere, som en følge av at helsevesenet / helsepersonell ble hardt rammet av epidemien. Økt skolegang og utdannelse kan også øke rekrutteringen av helsearbeidere.

Harper er en kystby, helt nede mot grensen til Elfenbenskysten. Det er drøyt 40 mil nordover til hovedstaden Monrovia. Den kjøreturen tar (minst) to dager med bil, kanskje mer i regntiden når veiene går i oppløsning. Byen ligger på et landområde mellom Atlanterhavskysten og utløpet av elven Hoffman. Det var i dette området frigjorte slaver fra USA og Karibia etablerte seg i 1820-40-årene, og la grunnlaget for å etablere staten Liberia i 1847. Harper City har idag omkring 20.000 innbyggere og er hovedstad i provinsen Maryland.

Harper var en gang en vakker og velholdt by. Men som landet forøvrig, ble Harper og Maryland hardt rammet av borgerkrigene 1989-2003. Mye av bebyggelsen og infrastrukturen ble ødelagt. Maryland er i dag en av Liberias mints utviklede regioner / fylker, men både lokale og sentrale myndigheter søker å bedre forholdene. Det er blant annet etablert et nytt universitet, som i sin tur øker behovet for videregående utdannelse og skoler som vårt prosjekt, J.S. Pratt High School.

Liberia ligger på vestkysten av Afrika. Landet har ca. fem millioner innbyggere. Liberia er republikk, og landets nåværende president er den tidligere fotballstjernen George Weah. Han etterfulgte metodisten Ellen Johnson Sirleaf som var president fra 2005 til 2018. Hun var Afrikas første kvinnelige statsoverhode.

Ca. 85,6 prosent av befolkningen er kristne og 12,2 prosent muslimer. Engelsk er offisielt språk og snakkes av ca 20%. I tillegg er det over 20 andre språk, knyttet til ulike etniske grupper i Liberia. I 2015 ble det anslått at 52 prosent av befolkningen var analfabeter. Gjennomsnittlig levealder i Liberia er 58,6 år.

Partnership in Development: Etter borgerkrigene, kunne Metodistkirkens Misjonsselskap i Norge gjenoppta samarbeidet med Metodistkirken i Liberia i 2006. En bærebjelke i samarbeidet har vært Partnership in Development-programmet CODEVEPRO (Community Development Program);  et program for utvikling av lokalsamfunn, med stor vekt på lokale behov, lokal styring og eierskap. Rehabiliteringen av J.S. Pratt School i Harper, er et slikt prosjekt. Gjennom «Partnership in Development»-avtalen, har prosjektet mottatt betydelig pengestøtte fra NORAD og Digni.  (Digni, tidligere Norsk Misjons Bistandsnemd, er en paraplyorganisasjon for 20 norske kristne organisasjoner og kirkesamfunn. Digni støtter i dag ca. 120 prosjekter i ca. 40 land i samarbeid med Utenriksdepartementet og NORAD.)

Søndag 17. januar kl. 11.00 publiseres en digital fellesgudstjeneste for Ilen menighet og Trondheim Metodistkirke på Facebook og Youtube. Vår pastor Christina Thaarup er medliturg, og det blir «urpremiere» på Ole-Einar Andersens salmevise «Nåden feiger aldri ut». Det er i år 40 år siden første vår fellesgudstjeneste med Ilen – en ubrutt tradisjon som vi håper fortsetter.

Koronarestriksjonene gjør at vi dessverre ikke får feiret 40-årsjubileet for våre fellesgudstjenster fysisk og i økumenisk menighetsfellesskap. Men fredag ble det gjort videopptak av gudstjenesten som sendes søndag. Det er sokneprest April Maja Almaas som preker. Vår pastor Christina Thaarup er medliturg og deltar i veksellesning av dagens tekster. Christina tenner også lysene under forbønnen. Foruten de to prestene deltar kantor David Scott Hamnes, sangsolisten Iver Bogen, og en vokaljazzgruppe fra Midtnorsk Jazzsenter under ledelse av Bjørn Willadsen (piano)

Du finner videogudstjenesten her: https://www.facebook.com/ilenmenighet og på Youtube: https://www.youtube.com/channel/UC2QZ8y48fgKAgJtYF59HAXw

Avslutningssalmen er «Nåden feiger aldri ut», en helt ny «salmevise» som metodistkirkens Ole-Einar Andersen skrev så sent som i oktober 2020. Dette blir første gang salmen høres offentlig; reneste urpremieren, med andre ord. ( Det er vers 1,2 og 5 av salmens totalt ni vers som synges. Du finner hele teksten under)

Det er som sagt 40 år siden den første fellesgudstjenesten mellom Ilen menighet i Den norske kirke og Trondheim Metodistkirke, altså tilbake til pastor Per Braatens dager. Og siden den gang har vi feiret gudstjeneste sammen hvert år, vekselvis i Ilen kirke og i hos oss Metodistkirken.

Her er hele salmevisa «Nåden feiger aldri ut». på videogudstjenesten er det vers 1,2 og 5 som synges.

1) Nåden feiger aldri ut! Du kan snuble, gå på trynet

men for Gud som elsker alle, er du aldri ut av syne!

Slik er Guds kjærlighet.

      Vi kan gråte og danse!

      Vi kan føle og sanse!

     Det er nådens puls som gjelder!

     Det er Guds kjærlighet!

2) Nåden feiger aldri ut! Den har evig datostempel,

gjelder like godt på gata, som i katedral og tempel.                                                                    

Slik er Guds kjærlighet.

3) Nåden feiger aldri ut! Alle har en plass ved bordet!

Selv om noen setter grenser, sier Gud at du skal tro det!

Slik er Guds kjærlighet.

4) Nåden feiger aldri ut! Følger deg til alle tider,

når du jubler, når du sørger, når du smiler, når du lider.

Slik er Guds kjærlighet.

5) Nåden feiger aldri ut! Den står fast selv om vi svikter,

den er gitt oss kompromissløst, uten forbehold og plikter.

Slik er Guds kjærlighet.

6) Nåden feiger aldri ut! Den gir vilje, mot og krefter!

Inspirert av Jesu gjerning, tar vi sats og følger efter.

Slik er Guds kjærlighet.

7) Nåden feiger aldri ut! Hvilket trassig håp vi eier

selv når alt er kjipt og trasig – kan vi tro vi går mot seier.

Slik er Guds kjærlighet.

8) Nåden feiger aldri ut! Holder aldri noen nede,

er en utstrakt hånd til alle, reiser opp og er til stede.

Slik er Guds kjærlighet.

9) Nåden feiger aldri ut! Hvem du elsker, eller du er,

har du sterk tro eller tviler, spiller ingen rolle her.

Slik er Guds kjærlighet.

Starten på 2021 ble slett ikke som vi hadde håpet. Økt smitte og strengere smittevernregler og -påbud, gjør at vi inntil videre ikke kan møtes til gudstjenester eller andre samlinger i kirken. Vi tar sikte på noen digitale alternativer, og henviser til hjemmesidens kirkekalender! I denne situasjonen vil vi understreke at alle er omfattet av Guds nåde, og du/dere er del av et menighetsfellesskap. La oss bry oss litt ekstra om hverandre inntil vi kan møtes i kirken!

Det blir ingen vanlig metodistkirkejul i det merkelige og vanskelige året 2020. Mange vil føle sterkt savn av julaften-gudstjenesten i kirka vår som de siste årene har samlet 100+ frammøtte. Som et lite «plaster på såret» har vi laget en Julaften-videohilsen til alle menighetens medlemmer og venner. Der kan du se/høre vakker (jule)musikk, lytte til juleevangeliet og motta velsignelsen. Vi håper videoen kan bli til oppmuntring, og gi en slags opplevelse av menighetsfellesskap – tross alt. Og som pastor Christina Thaarup sier på slutten av videoen: Vi ses i 2021!

I den 14 minutter og 52 sekunder lange videoen, har vi fått med oss saksofonisten John Pål Inderberg som spiller «Et barn er født i Betlehem», «Glade jul» og «Deilig er jorden. Seiki og Takako Ueno framfører «Fantasia on Greensleeves» på fiolin og flygel. Pastor Christina Thaarup ønsker velkommen, leser juleevangeliet og lyser velsignelsen før hun avslutter vidoen med en hilsen. Alle videoopptakene er gjort i kirken av Ole-Einar (Andersen) som også har redigert og klargjort videoen.

SLIK KAN DU SE VIDEOEN:

Du kan se videoen ved å klikke på denne lenken: https://youtu.be/8_3Lg6auoak

eller trykke på «play»-knappen på bildet under:

eller du kan se den på menighetens Facebookside ved å klikke på denne lenken: https://www.facebook.com/watch/?v=3599214603497050

ÅPEN KIRKE 1. JULEDAG! Vi minner også om at kirka vår holder åpent mellom 12.00 og 14.00 på 1. juledag, fredag 25. desember. Da kan du/dere komme og tenne lys, lytte til julemusikk på høytaleranlegget og tilbringe en stille stund i kirkerommet. Juleevangeliet vil bli lest noen ganger iløpet av de to timene kirken er åpen.

Advent i sanger (4)

Det har blitt 4. og siste søndag i advent. Nedtellingen til jul nærmer seg sin avslutning. Snart skal vi få feire julehøytiden med familie og venner. Selv om det kanskje ikke blir sammen med alle vi er vant med å feire julen med, så skal vi få feire jul. Også i år.

Jeg håper du har kunnet bruke sangene jeg har delt i mine adventsrefleksjoner som din advents forberedelse til julehøytiden. Om ikke mange dager skal vi igjen få høre de velkjente ordene i Lukasevangeliet om Guds store gave til oss: at han har kommet til oss som et lite barn fordi han for alltid ønsker å være Immanuel, som betyr Gud med oss, i våre liv. Det er min bønn og mitt håp at være hjerter og tanker er forberedt på at enn en gang ta imot julens budskap.

Sangen som skal ta oss den siste delen i våre adventsforberedelser denne fjerde søndag i advent er «Nordnorsk julesalme» av Trygve Hoff. En salme som var ukjent for meg da jeg flyttet til Trondheim for snart halvannet år siden, men som jeg har blitt veldig glad i. I første vers synger vi:

For meg er verset en bønn om at Gud skal velsigne vår hverdag. Der vi bor og lever våre liv. I både gode og mindre gode dager. For livene våre bærer med seg både lyse og mørke og ikke minst grå dager. Da er det godt å kunne be Gud ta vare på oss og velsigne livene våre.

I vers to synger vi:

Dette verset opplever jeg sier mye om hvordan tiden har vært siden starten av mars. Vi lever så godt vi formår. Vi har tro på at «alt blir bra igjen». Samtidig har det tatt mye lenger tid enn hva vi har kunnet forestille oss. Vi lever kanskje ikke i den hardeste ri, men lang, det har den jammen vært. Da føles lyset og håpet så utrolig langt unna, at alt vi klarer å si er at «det er langt sør til Betlehem». Betlehem, staden, der julens gave, Guds kjærlighetsgave til oss ble for mer enn 2000 år siden. Er det fremdeles lys, er det fremdeles håp?

Svaret får vi i vers tre når vi synger:

Håpet skinner igjennom i dette verset. Håpet om lyset som skinner i mørket og mørket som aldri overvinner det. For vi lever ikke alene i denne mørketid. Gud er med. Guds fred er midt iblant oss. Kommer over oss. Det ber vi om. Det tror vi på. At Gud ser oss. At Gud velsigner oss. Også nå. Også denne advents- og juletid. Det håpet kan vi ta med oss. Leve i det, støtte oss til det, tro at det sannelig er sant.

«Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,

og de skal gi ham navnet Immanuel

– det betyr: Gud med oss. » (Matteus 1,23)

Også denne siste adventssøndag dette året vil jeg oppmuntre deg til å ta deg en rolig stund i løpet av uken som kommer, gjerne med en kop kaffe eller te. Finn frem den musikktjeneste du bruker og lytt til denne sangen og ta imot det håp, det lys, det løfte som den vil gi.

Med ønsket om en velsignet 4. søndag i advent til oss alle,

Christina

Advent i sanger (3)

Tenk at det allerede har blitt 3. søndag i advent. Kun 11 dager til julaften. Kanskje er det også noen som tenker: takk og lov at det er 11 dager til julaften. Noen som ikke er klar for julen enda i det hele tatt. Da har du i så fall 11 dager igjen. Julen kommer uansett når den kommer, enten vi er klar for den eller ikke.

Den oppmerksomme leser har kanskje lagt merke til at alle adventssangene så langt har hatt noe med lys og lys i mørke å gjøre. Det er også tilfellet for sangen for tredje søndag i advent. Den er skrevet av salmeforfatteren Shirley E. Murray (som døde 25. januar i år) og heter på engelsk «Star Child». Den er oversatt til norsk av Eyvind Skeie og heter «Solbarn, jordbarn». I første vers synger vi:

Salmen er skrevet i 1994 og var opprinnelig ord Shirley Murray sendte med i julekortene hun sendte til familie og venner. Julen 1994 var en vanskelig jul for mange mennesker på New Zealand, der Murray bodde, på grunn av økonomiske nedgangstider. Murray sier selv om salmen:  «Den vokste ut av min tiltagende bekymring over at markedsverdiene nå skal diktere vårt samfunn og skape fler og fler tapere, både blant barn og voksne.» Med salmen ville hun både se virkeligheten i øynene, og samtidig være et troens barn som lever i håpet.

Med alt det rare, det annerledes, det nye som vi har opplevd og møtt i 2020, særlig på grunn av pandemien, trenger vi ord som både minner oss om det vanskelige i livet og at det i alt, tross alt finnes håp. Håp om lys i mørket. Håp om bedre tid. Håp om kjærlighet, ikke hat. Håp om forsoning og fred, ikke avstand og konflikt. Håp, fordi Gud kom til oss i kjærlighet, som et lite barn, for å vise oss veien til kjærligheten og livet i kjærligheten. I siste vers synger vi:

Når du lytter til salmen så er det mitt håp for deg at håpet den vil formidle vil omslutte deg i dag og alle dager frem til jul. Ta deg tid til å lytte til den. Gjerne med en kop kaffe eller te. Nå som vi ikke kan møtes fysisk i kirken denne julen, da trenger vi mer enn noen gang musikken og det den kan gjøre for oss og med oss. Ta godt vare på deg selv og la oss stå sammen om å ta godt vare på hverandre.

Med ønsket om en velsignet 3. søndag i advent til oss alle,

Christina

Advent i sanger (2)

Advent er her. Vi er en uke inne i adventstiden. Desember måned har det også blitt. I dag er det 18 dager til julaften. Juleforberedelsene er sikkert i full sving hos de fleste av oss.Kanskje bærer vi akkurat nå med oss en økende uro for hva det egentlig blir for jul i år. Vanlig blir den nok ikke. Kanskje kan vi komme oss i kirke på julaften. Kanskje ikke. Skolejulegudstjenester blir det høyst sannsynlig ikke for barn og unge. Ikke heller juleverksted og de fleste steder blir det ikke heller julemarked.

Det er like greit å få det sagt høyt hvis ikke vi allerede har gjort det: desember måned blir annerledes i år, er annerledes i år. Julehøytiden blir annerledes i år. Det er lov å si at det er utrolig kjipt. Det endrer ikke på noe, men å si det høyt får det ut av tankene våre og ut i verden. Det kan være ganske bra det. Tanker har vi helt sikkert nok av i hodet allerede.

Sangen har jeg har valgt å dele med dere denne andre søndag i advent kan være ukjent for de fleste av dere. For meg er det en sang som fyller meg med ro. I hvert fall for en liten stund. Jeg ble minnet om den da jeg forrige søndag så på gudstjeneste på en svensk tv-kanal. Sangen er skrevet av den svenske forfatter og poeten Ylva Eggehorn og heter «Barn och stjärnor».

Sangen er så vidt jeg har kunnet se ikke oversatt til norsk, så jeg gjør et forsøk her. Første vers går sånn her:

«Barn og stjerner fødes i mørket, uten vern fra vold og våpen.

Midt i mørket innbyr livet, oss å vokse som en flamme.»

Sangen har to klare budskap til oss: 1) Mørket vinner ikke over lyset. Selv i mørket kan en flamme skinne klart. Selv i dagenes og livets mørke kan også vi skinne klart 2) Vi er aldri alene i mørket. Guds lys bærer oss, også der. I omkvedet får vi vite at:

«Lyset bærer oss, Gud er nær oss. I et lite barn, som ser oss.

Lyset bærer oss, Gud er nær oss. I et lite barn, som ser oss.»

Uansett hvor mørkt det kan se ut. Uansett hvor rart, hvor annerledes eller hvor vanskelig ting måtte være, livet måtte være, så får vi her løftet om at lyset bærer oss. Vi skal ikke klare alt selv. Ikke kunne alt selv. Vi får hvile. Vi får «bare» være hos Gud, som er oss nær og ser oss med samme åpenhet, nysgjerrighet, tillit og kjærlighet som et lite barn møter verden med.

Vers to lover at:

«Bærer vi barnet i vårt hjerte, blir vi bot for verdens plage.

Gud er hos oss, lys i natten. For å hjelpe oss å våge.»

Med barnet i vårt hjerte, styrket av å være båret av lyset og med Gud nær oss, oppmuntres vi til selv og våge oss ut i mørket og være lys sammen med Gud, for hver og en vi møter der. Ikke alene. Aldri alene. Alltid sammen med Gud.

«Lyset bærer oss, Gud er nær oss. I et lite barn, som ser oss.

Lyset bærer oss, Gud er nær oss. I et lite barn, som ser oss.»

Presis som forrige søndag, håper jeg at du også i løpet av uken som kommer kan finne deg en rolig stund, kanskje med en kop kaffe eller te, finne frem den musikktjeneste du bruker og lytte til denne sangen og ta imot det håp, det lys, det løfte som den vil gi. Selv er jeg veldig glad i den svenske artisten Carola sin versjon av denne sangen. Et lite tips fra meg til deg 😊

( du kan se/høre Carola synge den på Youtube her: https://www.youtube.com/watch?v=T77mV3p87w8

Med ønske om en velsignet 2. søndag i advent til oss alle,

Christina

«Man of sorrows / Christ with AIDS» er et av de sterkeste Jesus-bilder man kan tenke seg. Det er malt av Wesley Maxwell Lawton, som selv døde av aids i 2006 etter å ha levd med diagnosen i 14 år.  Vi bruker det til å markere at i dag, 1.desember, er «Verdens Aids-dag». Metodistkirkens sosiale prinsipper slår fast at «Alle individer/personer som lever med HIV/AIDS skal behandles med verdighet og respekt. Vi støtter deres rett til arbeid, relevant medisinsk behandling, full deltakelse i samfunnet og i kirken.»

Kristus sitter naken. Kroppen er full av blemmer og sår. Han er tilkoblet oksygen og en drypp-pose med aidsmeidin. På det bøyde hodet bærer han en tornekrone. Teksten i bakgrunnen er sitat fra Matteus 25: «når så vi deg sulten, naken, tørst … hva dere gjør mot en disse mine minste brødre, gjør dere mot meg!»

Den kristne, og åpent erklært homofile kunststudenten og teologen Wesley Maxwell Lawton var selv diagnostisert som «siste-fase-Aids-syk» da han malte «Man of Sorrows – Jesus with AIDS» i 1993. Tre år senere tok han mastergrad i teologi ved Wesley Theological Seminary’s Center for Art and Religion i Washington DC. Tross alle prognoser, og ved hjelp av tildels tungt eksperimentell medisinering, fikk han leve til han fylte 50 år i 2006.

Maleriet hans, «Man of Sorrows – Jesus with AIDS» , må være et av de sterkeste, inspirerte, gripende og mest utfordrende Jesusportretter som finnes. For Wesley førte det til dødstrusler, raseri, hån og forakt. Samtidig er maleriet sett av millioner, og har brakt trøst, håp og ny verdighet til mange.

Wesley malte bildet rett før jul i 1993. Adventstiden hadde vært bunnløst svart, og preget av dyp fortvilelse. Han hadde mistet nesten alle sine nærmeste venner og kjære på grunn av aids. En personlig katastrofe. Den selv aidssyke kunststudenten var rystet i sitt innerste. Han følte seg totalt alene og utenfor.

En dag, under et kraftig og angstfylt gråteanfall, fikk Wesley en visjon. Han så seg selv sittende på et undersøkelsesbord på sykehuset; naken og tilkoblet oksygen og medisindrypp. Plutselig endret bildet seg. Det var ikke lenger seg selv han så, men Kristus som satt der i hans sted – med alle sårene og blemmene, oksygenet og medisinposen, naken og med tornekrone.

Samtidig ble han bevisst profeten Jesajas beskrivelse av «Herrens lidende tjener» («Man of Sorrows») i Jesaja 53:3-4:

Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.

Denne «Man of Sorrows» var det Wesley Maxwell  Lawton så foran seg. ”Jeg visste jeg måtte male det”, har han fortalt. Han samlet malersakene og som i en drømmetilstand malte han den første versjonen av bildet som fikk tittelen ”Man of Sorrows – Christ with AIDS”. Han så på bildet som et svar på kristenfundamentalistenes høylytte rop og påstander om at aids var Guds velfortjente straffedom over homofile og stoffmisbrukere.

Etter å ha malt bildet, kjente og visste han at noe hadde endret seg i ham. Han følte seg sett og kjent av noen. Han forsto at Gud kjente hans smerte, delte hans sorg og vedkjente seg ham. Wesley Maxwell var fortsatt alvorlig syk, men opplevelsen leget mye smerte og han fikk leve i 13 år til.

Musikk gjør noe med oss. Den bringer trøst, håp og glede. Musikk peker på lyset som faktisk er det midt i mørket og omfavner oss for en liten stund, sier pastor Christina Thaarup som hver søndag i advent’20 vil reflektere og dele en salme eller sang som kan hjelpe oss med juleforberedelsene.

Advent står for døren. Det samme gjør desember måned. Begge handler om forberedelse. Forberedelse til julehøytiden. Forberedelse til familie sammenkomster, innkjøp av julegaver, mat, mm. De fleste av oss har tenkt gjennom hvordan vi skal forberede diverse familie sammenkomster i løpet av desember og ikke minst i juledagene og i romjulen. Vi vet mer eller mindre maten vi skal kjøpe og gaver har vi ønskelister som kan hjelpe. Julen skal gjerne være den samme fra år til år, så forberedelsene er ikke uforutsigbare, men mer eller mindre de samme fra år til år. Vi vet hva som skal gjøres og vi gjør det. Forhåpentlig uten å miste julefreden vår underveis.

Men hvilke advents-forberedelser har vi da? Hvordan forbereder vi oss på enn en gang å ta imot Guds store gave til oss: at han har kommet til oss som et lite barn fordi han for alltid ønsker å være Immanuel, som betyr Gud med oss, i våre liv? Er de forberedelsene de samme fra år til år? Er de like gjennomtenkt, like tradisjonsrike som våre forberedelser av kos, fest, mat og gaver? Hvis ikke, så kunne de kanskje bli det.

Mine adventsrefleksjoner i år er et forslag til hva våre adventsforberedelser kunne være. Jeg har valgt ut noe som taler til manges hjerter og tanker, nemlig adventssalmer og sanger. Sang gjør noe med oss. Musikk gjør noe med oss. Bringer trøst, bringer håp, bringer glede, peker på lyset som faktisk er det midt i mørket og omfavner oss for en liten stund.

Til hver søndag i advent vil jeg dele en adventssang som jeg tror kan hjelper oss i våre forberedelser til jul. Den første jeg vil dele med dere er egentlig ikke tenkt å være en adventssang. Den er skrevet av Sindre Skeie til fasteaksjonen i 2012 og heter «Se, mørket vinner aldri over lyset». Den handler om håp og om nestekjærlighet. Om å se den som lider, den som har det vanskelig, men også om hva vi kan gjøre for hverandre og for vår neste. I gudstjenestekomiteen har vi valgt denne sang som menighetens adventssang. Første vers går sånn her:

2020 har vært ett annerledes år. Ett tøft år. Ett år med avstand og ting som er alt annet enn vanlig. Da trenger vi å høre at det finns håp. Håp midt i alt det vanskelige og tro på en bedre hverdag. En mer vanlig hverdag for oss alle. Når vi ser inn i flammen på hvert lys vi tenner i løpet av advent kan vi minne oss selv på at mørket aldri vinner over lyset. Ikke heller nå i disse rare tider.

Sangen slutter med dette verset:

Jeg håper at du i løpet av uken som kommer kan finne deg en rolig stund, kanskje med en kop kaffe eller te, finne frem den musikktjeneste du bruker og lytte til denne sangen og ta imot det håp, den glede, det løfte som den vil gi.

Med ønsket om en velsignet 1. søndag i advent til oss alle,

Christina

Trondheim Metodistkirke er siden november 2020 godkjent og listet som «trygg kirke» på Skeivt Kristent Nettverks (SKN) hjemmeside. Vi var den andre metodistmenigheten i landet som fikk plass på denne lista som nå inneholder seks metodismenigheter!

Trondheim Metodistkirke ønsker med dette å signalisere og bekrefte at vi vil være en trygg havn for skeive som oppsøker vårt fellesskap, våre gudstjenester og samlinger. Vi vil være en menighet hvor skeive ikke skal møte fordømmelse, men aksept og respekt og opplevelse av likeverd. Når vi nå står på SKNs liste som «trygg kirke» er det noe som forplikter oss i tråd med menighetens tidligere engasjement for samefolket, jødene, kirkeasylanter og romfolk, for å nevne noe.

Frikirkelig nettverk

– Det er fint å høre at dere i Trondheim Metodistkirke ønsker å være en inkluderende og trygg menighet, og vi håper at Metodistkirken i Norge følger etter som organisasjon, sier daglig leder i SKN, Marit Liarbø til hjemmesiden vår. Hun er initiativtaker og leder for SKN. Bodøværingen Liarbø har bakgrunn fra tros- og pinsebevegelsen, har drevet med lovsang og jobbet som ungdomsleder.

Skeivt Kristens Nettverks (SKN) kan kalles frikirke-Norges parallell til «Åpen kirkegruppe» i Den norske kirke). På SKNs hjemmeside presenterer de seg blant annet slik:

«Mange strever med å akseptere sin seksuelle identitet eller kjønnsidentitet, og spesielt vanskelig er det når man har eller har hatt tilhørighet til kristne konservative menigheter. Man kjenner ofte på en sterk indre konflikt fordi man over lang tid har blitt utsatt for forkynnelse som i svært krasse ordelag fordømmer alt samliv utenfor heterofilt ekteskap, eller å skulle være tro mot egen kjønnsidentitet.

 For mange oppleves også trusselen om og frykten for helvete som høyst reell, og det kan ta lang tid å bearbeide slike opplevelser.

Det er dessverre også slik at de aller fleste som opplever en mismatch mellom sin seksuelle identitet, kjønnsidentitet og sin kristne tro, har blitt påført så mye skam og så kraftig fordømmelse gjennom kristen forkynnelse at de gir opp hele troen. De er ikke lenger velkommen i menigheten sin, og åndelige overgrep og urett begått i «Jesu navn» gjør at de også kaster Gud overbord i samme slengen.»

«Det er ikke så lett å finne menigheter hvor man som LHBT+ kan få være seg selv, og dette gjelder særlig pinsemenigheter, frittstående karismatiske sammenhenger og andre frikirkelige menighetsfellesskap, hvor mange av våre medlemmer har sin bakgrunn fra. Vårt ønske er derfor å kunne tilby en enkel oversikt over kirker der man blir tatt imot akkurat slik man er, og behandlet på lik linje med alle andre.»

De andre metodistmenighetene i Norge som står på «trygg kirke»-listea er: Centralkirken i Oslo, Metodistkirken på Grünerløkka (Oslo), Metodistkirken på Bjølsen (Oslo), Metodistkirken i Harstad, og Metodistkirken i Moss.

Dette har vi svart på

For å bli godtatt for oppføring på SKNs liste, har menigheten vår besvart et knippe med spørsmål. ( Generelle uttalelser av typen «vi inkluderer alle» eller «vi ønsker alle velkommen» er ikke tilstrekkelig for å komme på listen.) Dette er spørsmålene – og svarene vi har gitt:

– Kan LHBT+ personer inneha alle frivillige oppgaver/tjenester i deres menighet? Vår svar: JA

– Kan dere bekrefte at det er sannsynlig at LHBT+ personer som er åpne om sin legning vil bli akseptert og tatt godt imot av både ledelse og menigheten for øvrig?  Vårt svar: JA

– Kan dere bekrefte at dere er en kirke som jobber aktivt for å gjøre det trygt å være LHBT+ i deres menighetsfellesskap? Vårt svar:  JA. Vi kan bekrefte at vi er en menighet som jobber for å gjøre det trygt å være LHBT+ i vårt menighetsfellesskap. Trondheim metodistkirke jobber aktivt (forkynnelse og praksis) for å være et fullt inkluderende og aksepterende fellesskap for alle. Uansett hva/hvem de er, uansett kulturell, geografisk, religiøs bakgrunn, sosial status og seksuell legning.

Positive svar på disse spørsmålene er tilstrekkelig for å bli oppført på listen. I tillegg har vi svart på tre «frivillige» spørsmål, hvor svarene ikke ville ha innvirkning på om vi kom med på listen:

– Kan LHBT+ inneha lønnede stillinger i deres kirke? Vårt svar: JA

– Kan LHBT+ ordineres til vigslede stillinger / bli pastor i deres kirke? Vårt svar: Nei, men det jobbes med saken innenfor The United Methodist Church / Metodistkirken i Norge. Og UMC i USA har flere skeive prester og en biskop…

– Kan LHBT+ gifte seg i deres kirke?  Vårt svar: Nei, men det jobbes med saken innenfor The United Methodist Church / Metodistkirken i Norge.

—

Vil du vite mer om Skeivt Kristent Nettverk, så finner du deres hjemmeside her: https://www.skeivtkristentnettverk.no/

Denne billedmontasjen, med teksten «Rosa sat, so Ruby could walk, so Kamala could run», har gått viralt (som det heter i våre dager) på sosiale medier etter at Kamala Harris ble valgt som USAs visepresident. Den historiske bakgrunnen for billedmontasjen, har flere viktige metodistiske elementer. Den femårige metodistjenta Pam hadde fortjent å bli med i montasjen hun også…

Det nyeste bildet i montasjen, viser Kamala Harris, som kaster skygge på veggen – ikke av seg selv, men seksåringen Ruby Bridges, som i november 1960 ble første afroamerikanske elev på en tidligere rasedelt, 100% hvit sørstatsskole. At Ruby begynte på denne skolen førte til at hvite foreldre holdt sine barn borte og boikotten skolen. Ei femårig metodistjente og prestedatter, Pam, brøt boikotten allerede dagen etter. (mer om det senere i artikkelen)

Det siste bildet i montasjen er et foto av den svarte arbeiderkvinnen, og aktive metodisten (!) Rosa Parks, som 1. desember 1955 nektet å gi fra seg setet på bussen i Montgomery, Alabama, til fordel for en hvit mann som gjorde krav på setet fordi den «hvite»  seksjonen av bussen var full. Denne handlingen, og effekten av den, gjorde Rosa Parks til et ikon i og for den moderne borgerrettighets- og likestillingskampen i USA. Hun ble arrestert, og der første til opptøyer. Rosa Parks inspirerte blant annet Martin Luther King jr. og jobbet med ham i borgerrettighets-bevegelsen. Symbolverdien av det hun gjorde på bussen, kan knapt overvurderes. Rosa Parks var et livslangt og aktivt medlem av African Methodist Episcopal Church (AME).

Fem år etter Rosa Parks nektet å gi fra seg setet på bussen, gikk seksåringen Ruby Bridges 14. november 1960 opp trappen til William Frantz Elementary School i New Orleans, Louisianna. Den tidligere 100% hvite og rasedelte skolen var beordret til å åpne for svarte elever. Ruby var første afroamerikanske elev på en tidligere raseskilt sørstatsskole. Det vakte heftige protester og demonstrasjoner. Hvite foreldre boikottet vedtaket, og holdt sine 500 barn vekk fra skolen. Bare én av skolens hvite lærere, Barbara Henry, sa seg villig til å undervise Ruby. Ruby måtte følges til og fra skolen av fire agenter. Hvite demonstranter bar hatske plakater, og kastet tomater og andre grønnsaker mot seksåringen, og noen demonstranter bar en barnelikkiste med en svart dukke i. Både Ruby og familien hennes mottok dødstrusler,

Seksåringen Ruby på skolevei med beskyttelse av agenter, med rasistisk graftii og råtne grønnsaker på veggen, er er udødeliggjort i dette legendariske maleriet av Norman Rockwell.  Etter personlig ønske fra president Barack Obama, ble maleriet “The Problem We All Live With” utlånt fra til Det Hvite Hus,  hvor det hang i fire måneder i 2011 i forbindelse med et besøk av Ruby Ridges. Mens de så på maleriet sammen,  sa landets første afro-amerikanske president til Ruby “I think it’s fair to say that if it hadn’t been for you guys, I might not be here and we wouldn’t be looking at this together.”

Året som fulgte, fikk Rubys familie lide for avgjørelsen om å skrive datteren inn på den «hvite» skolen. Faren mistet jobben ved en bensinstasjon, og besteforeldrene ble drevet bort frac «husmannsplassen» sin. Også dagligvarebutikken familien brukte å handle i, nektet dem adgang. Men etterhvert returnerte flere hvite elever til skolen; boikotten og demonstrasjonene smuldret vekk. Allerede året etter var det flere afro-amerikanske elever ved skolen; takket være Rubys inspirerende tapperhet og utholdenhet. ( Ruby Bridges bor fortsatt I New Orleans. Siden 1999 har hun ledet Ruby Bridges Foundation, som arbeider for å fremme “tolerance, respect og anerkjennelse av alle forskjeller”. – Rasisme er en voksen-sykdom og vi må stoppe å bruke barn for å spre den. Hver og en av oss er født med et rent hjerte. Vi skylder våre barn å hjelpe dem å bevare hjertet rent, sier Ruby. 

Den hvite metodist-jenta Pam brøt boikotten

Men historien om Ruby har også en “metodist-tvist”. Allerede dagen etter Rubys Bridges første skoledag, brøt den hvite femåringen Pam boikotten av skolen. I noen dager var den svarte Ruby og hvite Pam de to eneste elevene ved skolen. Pam ble fulgt til skolen av sin far, den 34-årige metodistpresten Lloyd Anderson Foreman. Dette bruddet på boikotten vakte oppsikt, og forbannelse. Også pastor Foreman ble utsatt for trakassering, og St. Mark Community Center hvor han var ansatt som prest, ble vandalisert. Både Foreman og staben ved St. Mark mottok bombe- og drapstrusler

I 2010 feiret Ruby Bridges og Pam Foreman (Testroet) en 50-års gjenforening ved William Frantz Elementary School; den første svarte eleven sammen med den første hvite  – som brøt den rasistiske boikotten. 

PS: Visepresident Kamala Harris har for øvrig besøkt en rekke metodistkirker i USA gjennom mange år.

Vi beklager at vi av hensyn til smittevern ser oss nødt til å avlyse alle kirkelige samlinger til og med søndag 22. november. Samtidig anser vi det som en riktig og ansvarlig beslutning. Vi gjør dette i solidaritet med samfunnet rundt oss i kampen mot Covid19 / korona-epidemien. Men selv om kirken er stengt, slutter vi ikke å være kirke! Og Guds nåde feiger aldri ut; den omgir deg desto mer i tider som dette!

Det er altså med tungt hjerte, men i tro på at det er en både nødvendig og forsvarlig avgjørelse, så lukker vi kirkebygget for all aktivitet – i første omgang til og med søndag 22. november. Vi håper fremdeles å kunne samles 1.søndag-i-advent, 29.november. Følg med på hjemmeside, Facebook og ukemail!
Dette er i tråd med anbefalinger fra Metodistkirken i Norge (og Norges Kristne Råd) på bakgrunn av myndighetenes nye retningslinjer for å hindre spredningen av Covid19 / koronaviruset.
At kirkebygget stenger, betyr ikke at vi slutter å være kirke. Pastor Christina Thaarup er tilgjengelig for samtale, og vi må hver og en av oss vise ekstra omsorg for medlemmer og venner av menigheten vår. Ring hverandre! «Møtes» og hold kontakt på Skype, Snapchat, Instagram og andre sosiale medier Avtal gjerne å gå turer og prate (med én meters avstand) i friluft! Det er tid for å bry seg ekstra om hverandre!
Situasjonen kan skape både usikkerhet, uro og angst, men midt i det hele kan vi stole på at nåden feiger aldri ut! Ikke minst i det vonde og vanskelige, er vi ALLE omgitt av Guds ubetingede kjærlighet og nåde. Og vi minner allerede nå om hva vi har valgt som årets adventssalme, og som  starter slik: 

Forhåpentlig blir situasjonen såpass forbedret at vi kan samles og synge hele salmen sammen – i kirken iløpet av advent!

Han kan dessverre ikke komme «in persona», men pastor Lars-Erik «Lasse» Nordby vil preke via video på gudstjenesten søndag 8. november. Det er de skjerpede nasjonale smittevernreglene som gjør at Lasses besøk på gudstjenesten må avlyses. Vi hadde gledet oss til besøket av «gammelpresten» vår, så dette er svært beklagelig, men også ansvarlig. OG, som et plaster på såret vil Lasse gjøre en videoinnspilling av sin preken, som blir vist på skjerm under gudstjenesten. Derfor: Vel møtt i kirken kl. 11.00 søndag. Det blir også kirkekaffe.

Førstkommende søndag (8.november) får vi besøk av «gammelpresten» vår, Lars-Erik «Lasse» Nordby som preker på gudstjenesten. – Det var et spennende og givende år vi hadde sammen, sier Nordby som gleder seg til å se og møte menigheten igjen, etter nesten halvannet år.

Lars-Erik Nordby var ansatt i 30% stilling som prest i Trondheim menighet i arbeidsåret 2018/2019, og holdt sin siste gudstjeneste 16. juni 2019.

Vil du friske opp hukommelsen om Lasse, kan du lese det fyldige «velkomstintervjuet» vi gjorde med ham i 2018 her: https://trondheimumc.com/2018/04/14/pastor-lasse-og-jesus-og-vi/

Du kan også lese et par av hans prekener i Trondheim her: https://trondheimumc.com/2018/08/27/ingen-lokal-stammegud/

og: https://trondheimumc.com/2018/12/19/malet-er-shalom/

– Det var et spennende og givende år vi hadde sammen, sier han. – For meg var det en fin mulighet til å venne meg til menighetsarbeidet igjen (etter 20 år som forstander for Betanien i Oslo). Dessuten var det spennende å arbeide i en menighet i «skyggen av katedralen» – og så gleder jeg meg veldig til å se kjøkken og toalettanlegge, sier Lasse som bare fikk med seg planleggingsfasen av dette ombyggingsprosjektet.

– Hva har skjedd etter Trondheim?

– Før jeg sluttet tjenesten i Trondheim, ble jeg utfordret til å ta 25 prosent stilling som metodistprest i Mysen. For meg var det spennende, for det var nettopp på Mysen jeg hadde mine første fem år i full prestestilling. ddet betyr at jeg kjente alle i menigheten som var over 85 år, sier Lasse. Han forteller at det var en liten og ivrig gruppe metodister som møtte ham på Mysen. En menighet som var ivrig etter å gjøre noe godt for mennesker i samfunnet. De serverte ukentlig gratis middag og var med i en stor juleinnsamling sammen med alle gode krefter på stedet. – Privat er nå både Toril (kona) og jeg pensjonister, men vi mangler ikke oppgaver av den grunn, forsikrer Lasse.

 – Hvordan har corona påvirket deg og menigheten på Mysen? Har epidemien påvirket tanker om fremtiden?

– Da Coronaen kom i mars, utsatte vi alle samlinger heltfram til 23. august, for ikke å smitte noen.  I stedet begynte vi med ukentlige andakter på Facebook, og jeg prøvde å ringe rundt til så mange som mulig av medlemmer og menighetsbarn. Nå er vi i gang igjen, med aktiviteter tilpasset smittevernsbestemmelsene, forteller Lasse. –  I våres trodde jeg at dette kom til å være over innen høsten; nå vet jeg ikke hvor lenge det vil vare, men jeg håper at vi får en vaksine som kan hjelpe oss neste år, sier han.

 – Tanker foran gjensynet med Trondheim menighet?

– Jeg gleder meg til å treffe dere.  Jeg ser tilbake på året i Trondheim med takknemlighet. Jeg satte veldig pris på å være sammen med en liten, men levende menighet i et internasjonalt miljø, sier Lars-Erik «Lasse» Nordby som også rekker nå bli med på starten av myldremiddagen mandag 9. november.

Har du noen usagte ord, som du burde og skulle få sagt før det av ulike grunner er for sent? Jeg tror at det i de aller fleste tilfellene er bedre å si det usagte, enn å vente på det helt riktige tilfellet, den helt perfekte situasjonen, tenker og reflekterer pastor Christina Thaarup med koronasituasjonen som bakteppe.

Hverdagstanker: «Hvis verden raser sammen»

15. mai 2020 ga artistene Chris Holten og Frida Ånnevik ut en coverlåt med tittelen «Hvis verden». Av en eller annen grunn, sikkert fordi jeg sjeldent hører på radio eller på musikkprogrammer, lyktes den låten i å gå meg helt forbi frem til for snart to uker siden, da jeg hørte den på «Lindmo», fredag 25. september.

Låten presenteres som Norges «trøstevise for koronatiden». Alle er sikkert ikke enige i det. Samtidig har mange uttrykt glede over og takknemlighet for sangen. Noe av refrenget går slik:

«Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Hvis alt går over, holder jeg deg fast. Og hvis dette er et ‘takk for alt’. Er det deg og meg jeg ville valgt. Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Sagt. Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Sagt.«

Musikk gjør noe med oss. Musikk snakker et språk som taler til oss på en måte som det talte ordet ikke alltid klarer. Det åpner opp. Setter ord på det som kan være vanskelig å sette ord på. Noen ganger er det ordene som synges, som trøster, løfter og bærer. Noen ganger er det mer melodien som trøster, løfter og bærer. Noen ganger er det begge deler.

Vet ikke hvordan du har det med denne sangen. For meg er det både melodien og ordene som synges som har kraft. Jeg har tenkt litt over starten på refrenget: «Hvis verden raser sammen…». Jeg antar at Chris Holten og Frida Ånnevik har hatt originallåten «If the World was ending» i tankene for den norske versjonen. Verdens ende. Slutt på all ting. Da skal det viktigste i livet i hvert fall være sagt.

Koronapandemien er ikke verdens ende. Den er ikke et slutt på all ting. Men den har medført store forandringer i liv og hverdag. Så det har faktisk til tider føltes som om at verden nærmest har rast sammen. For det er ting i våre liv og i vår hverdag, som skjer eller ikke skjer, som gjør at det føles som om at vår verden raser sammen. Da blir det ikke et spørsmål om «hvis verden raser sammen». Det blir et spørsmål om «når verden raser sammen».

Alle som har erfart å miste noen, har opplevd det som om verden for en stund raste sammen. Helt sammen. Alt måtte bygges opp igjen. Og det som ble bygget opp, var ikke det samme som det som var før det raste; for når man plutselig mister et umistelig menneske, er alt forandret for alltid. Verden blir aldri den samme.  Da kan de usagte ordene nærmest forfølge den som har blitt igjen. De gode ordene. De kjærlige ordene. De takknemlige ordene. De viktige ordene. For alltid usagt…

For mange mennesker har koronapandemien med nedstengning, avstand, permittering, manglende støtte til barn med funksjonsnedsettelser, ensomme eldre og mye mer, vært som om hele verden faktisk rast sammen. Og ikke alle har gjenfunnet fotfestet etter det raset. De trenger vår hjelp, vår omsorg og vår tålmodighet; og rom og mulighet for å få sagt det som må sies. Om nødvendig hjelp som ikke var tilgjengelig da alt stengte ned. Hjelp til å snakke om ensomhet som har gitt sår på sjelen. Om mistet livsdrøm og jobb. De ordene er også viktige å få sagt. Både for de som har dem på hjertet, og for oss som må lytte til dem med hjerte og ører.

«Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Hvis alt går over, holder jeg deg fast. Og hvis dette er et ‘takk for alt’. Er det deg og meg jeg ville valgt. Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Sagt. Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Sagt.»

Har du noe usagt i ditt liv? Ord som skal sies for første og eneste gang? Eller for første, men ikke siste gang? Ord du ikke har sagt på en stund, men som du egentlig skulle ønske du sa oftere, kanskje til og med hver dag? Ord som: «jeg elsker deg» – «jeg savner deg» – «du og jeg er det beste jeg vet, jeg vil oss for evig» – «du og jeg er det verste jeg vet, vi må si stopp nå».

Jeg vet ikke hva dine usagte ord er. Men jeg tror at det i de aller fleste tilfellene er bedre å si det usagte enn å vente på det helt riktige tilfellet, den helt perfekte situasjonen. For gjør vi det, da tror jeg at du og jeg risikerer at verdens ende kommer før vi får sagt det vi så gjerne skulle ha sagt. Så la oss si det usagte, med ærlighet og kjærlighet, med omsorg og tydelighet, med sannhet og nåde.

Slett ikke alt som kommer fra USA er verd å adoptere. Men i amerikansk kirkeliv, også metodistisk, har man siden 1992 markert hele oktober måned som «pastor appreciation month» («sett-pris-på-presten-din-måned»), og andre søndag i oktober er «sett-pris-på-presten-din-søndagen». Akkurat det er kanskje en kirkelig skikk vi med fordel kan kopiere.

I Trondheim Metodistkirke er vi i alle fall kjempetakknemlige for at vi siden i fjor har hatt Christina Thaarup som vår pastor – ikke bare i oktober, men hele året. Hjemmesiden oppfordrer derfor medlemmer og venner av menigheten til å bruke anledningen til å vise Christina at vi setter pris på henne både som person, og på hennes tjeneste som prest. Hvordan, får bli opp til hver enkelt, men Christina har for eksempel både mail  (christina.thaarup@metodistkirken.no) og telefon/sms  (948 05 686 ) – og det finnes garantert et antall andre kreative måter å vise sin takknemlighet på! ( Og er det noen av «gammelpresetene» våre du har lyst til å takke, så gjør gjerne det, også! )

Andre søndag i oktober (selve «sett-pris-på-presten din-dagen») har vi ikke gudstjeneste grunnet høstferie, men det kommer jo enda to søndager i oktober!

– Jeg ønsker og håper at folk gjennom min forkynnelse får med seg noe konkret inn i hverdagen, sas pastor Christina Thaarup i et intervjhu med hjemmesiden da hun kom til Trondheim for et drøyt år siden. Hun erklærte seg «veldig klar» for Trondheim.

– Jeg har en opplevelse av at det er her Gud vil jeg skal være, sa Christina i fjor. Etter et år med henne som vår prest, deler vi den opplevelsen.

Har du lyst kan du lese hele «velkomst-intervjuet» med Christina fra august 2019, her: https://trondheimumc.com/2019/08/15/jeg-gleder-meg-100-prosent/

Kirken vår deltar i «Kulturnatt Trondheim» som arrangeres fredag 18. september. Med hovedfokus på den hemmelige synagogen under krigen, og det historiske samemøtet i 1917, kan dette være en fin anledning til å markere oss for interesserte. Kirken vil holde åpent for besøk fra kl. 19.00 til 22.00.

Folk vil få anledning til å se kirkeloftet hvor synagogen holdt til. I tillegg til den hemmelige synagogen og samemøtet, kan og vil vi informere / fortelle besøkende om selve kirkebygget (tegnet av den kjente arkitekten Claus Hjelte), og om detaljer fra innredningen som altertavlen og døpefonten. Og selvfølgelig vil vi svare på eventuelle spørsmål om hva metodistkirken står for, menighetens historie og hva enn folk måtte spørre om….

Vi har også forberedt en del trykksaker/enkle brosjyrer, og vi vil vise en kontinuerlig powerpoint knyttet til kirkebygget og menighetens historie.

Vi har opprettet et eget «Facebook-event», ( https://www.facebook.com/events/760897498022560/ ), og er dessuten koblet opp til Kulturnatt Trondheims Facebookside. Anbefal gjerne vårt innslag i «kulturnatt» for familie og kjente, og ta gjerne en tur innom selv også!

Du finner hele programmet til Kulturnatt Trondheim 2020 her: http://kulturnatt-trondheim.no/

– Som menighet vil vi tilby et fellesskap for alle. Hos oss skal det være trygt og godt å være. Vi vil deg vel! Du har en plass her. Den kan ingen ta fra deg», erklærte pastor Christina Thaarup i sin preken søndag 6. september. – Vi vil gjerne ta metodistmottoet «åpne hjerter, sinn og dører» på alvor, men da forplikter det oss som menighet, understreket hun. På gudstjenesten fikk vi også en appell ved nestleder Eivind Rindal i Trondheim Pride.

39 kom til gudstjenesten, og av dem var ni barn som fikk følge Bjørn Gunnar (Andersen) opp på kirkeloftet til søndagsskole etter «kofferten» og sangen «Du er du og du duger». Kofferten ble forresten ikke ble åpnet i kirkesalen denne gangen. Den hadde attpåtil ekstra hengelås på, fordi den inneholdt mange lyder som ikke måtte slippe ut før den skulle åpnes på søndagsskolen…. Kirkeverter var Edith og Syvert (Nørsett), Takako (Ueno) spilte både orgel og piano, og Paolo (Pisciella) styrte teknikken.

I Trondheim er årets Pride-uke i gang, og på gudstjenesten hadde vi besøk av nestleder Eivind Rindal i Trondheim Pride, som holdt en sterk og personlig appell. Langt fra agitatorisk, mer som ord til ettertanke og refleksjon. Menighetens historie for å åpne for undertrykte og forfulgte (samemøtet i 1917 og den hemmelige jødiske synagogen under krigen), gjorde ham både ydmyk og takknemlig for muligheten til å adressere metodistene i Trondheim. Han verdsatte også at metodister var blant de første som Trondheim Pride under eget motto («Metodister på Pride») og ikke «bare» under et felleskirkelig banner, og han hadde med glede lest plakaten på oppslagstavla vår, hvor det understrekes at alle er velkommen.

Rindal la særlig vekt å årets motto for Trondheim Pride, «Internasjonal solidaritet»; ikke bare med skeive som fortsatt trakasseres og risikerer livet for sin kjærlighet i mange land, men med alle undertrykte og forfulgte mennesker.  – Kjærlighet kjenner ingen grenser, hverken geografiske, sosiale, politiske, religiøse, kulturelle eller mellom mennesker, sa Rindal før han ønsket god gudstjeneste videre.

Gudstjenestens tema var «Fellesskap med åpne hjerter, sinn og dører» – altså United Methodist Church’s motto. Pastor Christina forankret sin preken om temaet i tre fortellinger fra Lukas-evangeliet; Jesus og de små barna, Jesu møte den blinde mannen ved Jeriko, og med Sakkeus.

Disiplene så ut til å dele de voksnes oppfatning: barn er ikke viktige. Barn skal ikke ses og høres. Det reagerte Jesus kraftig på og kjeftet rett og slett på disiplene, mente Christina og parafraserte over Jesu respons: «Nei, nei nei! Det er ikke dette jeg er kommet for! Ikke hindre barna. Slipp dem fram! Gudsriket tilhører dem!».

– Barn er nysgjerrige, nysgjerrige, undrende, lekende, umiddelbare, uten filter, og de er tillitsfulle til at foreldrene vil dem vel. Når Jesus sier at vi må bli som barn igjen, er det slike holdninger og egenskaper han vil vi skal ha; det er det som gir plass i Guds rike. Vi skal også være tillitsfulle til at Gud vil oss vel, slik en far/mor elsker sitt barn, sa Christina.

Den blinde mannen ved Jeriko hadde hørt om Jesus. Det hadde skapt håp hos ham, og han ville benytte seg av muligheten til å ta kontakt da Jesus gikk forbi. Men folk hindret ham; en blind mann er da ikke verdig Jesu oppmerksomhet!? Derfor hysjet folk på ham og ba ham ikke forstyrre. Men mannen ga seg ikke. Han bare ropte enda høyere, en skikkelig urokråke.

­«Dere forlanger at jeg skal holde kjeft!? Ingen sjanse!», Og Jesus, som aldri avviste noen, sa «kom hit! Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» At han fikk synet igjen, var mer enn en helbredelse; det var en gjenopprettelse av menneskeverd, respekt og plass i samfunnet.

Tolleren Sakkeus var foraktet av mange. Han hadde tjent seg styrtrik på å jobbe for okkupasjonsmakten. Men også Sakkeus hadde hørt om denne Jesus. Han var nysgjerrig. Han ga avkall på sosial rang og verdighet og klatret opp i et tre for å se Jesus. Jesus stoppet under treet og sa «Sakkeus, jeg blir med deg hjem på besøk idag. Jeg har ikke bare lyst, jeg MÅ», sa Jesus.  Og folk ble sjokkert og sa «vet du ikke hvem han er og hva han har gjort? Og så vil du besøke ham hjemme?»

Men Jesus ble med Sakkeus hjem og sa «idag er frelse kommet til dette huset».  Sakkeus hadde manglet noe i livet. Han opplevde å bli sett av Jesus som rakte ut hånden til ham.

– Vi er en menighet som ønsker å praktisere åpne hjerter, sinn og dører, sa Christina. Vi vil være et fellesskap for alle. Et fellesskap som også tar imot «bråkmakerne» og folk som samfunnet prøver å «hysje ned».

– Åpne dører for alle, betyr også at vi ikke kan vente til at folk kommer, understreket Christina. Vi må gå ut, og si «hei, jeg har lyst til å bli venn med deg» til mennesker vi møter. Si at du er velkommen til vår kirke og menighet. At hos oss er det trygt og godt å være uansett hvem du er og hvem du elsker. Vi vil deg vel!  Du har en plass her. Ingen kan ta den fra deg. Hva vil du at vi skal gjøre for deg??

– Hvordan vi praktisk skal gjøre dette, finner vi ut av sammen. For noen kan det være å gå Pride, trene et fotballag, hjelpe hjemløse, være forbilder, være tilstede i byen vi bor i. Uansett hva vi gjør, gjør vi det sammen med Jesus. Da tror jeg det blir bra, sa pastor Christina Thaarup.

Vi feirert nattverd og i den forbindelse leste vi Trygve Skaugs vakre påskedikt «skjærtorsdag» ( et av fire påskedikt Skaug har skrevet for Frelsesarmeen). Det passet godt til dagens tema og Christinas preken:

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

——-

32 medlemmer og venner av menigheten samlet seg til «låvegudstjeneste» på Byneset søndag 30. august! I tillegg til den åndelige føden, ble det også spist rikelig med ripsbær med vaniljesaus og knasket sukkerterter og gulrøtter! Og koseklappet marsvin, kanin og gris! Alt i tråd med gudstjenetens tema «Felles om skaperverket»!

Internasjonalt sus var det som vanlig når Trondheims metodister møtes; med folk fra Danmark (forsterket med en tante og onkel av pastor Christina), Italia, Frankrike Ghana, Gambia – og Stjørdal.

Det var Kristin og Sven Nørsetts idylliske «smågods» på Byneset som var rammen rundt denne fine familiesøndagen. Været spilte på lag, i den forstand at vi fikk både oppholdsvær og varm sensommersol da ble tid for grilling og sosialisering ute på tunet etter gudstjenesten. At det regnet ganske stritt mens vi hadde gudstjeneste på låveloftet, gjorde jo ingenting!

På låven var det rigget til med et vakkert alter, og benker hvor vi klarte å imøtekomme smittevernreglene med tilstrekkelig avstand mellom personer/kohorter. Pastor Christina Thaarup sto for gudstjenesten som hadde «Felles om skaperverket» som tema, i tråd med høstens hovedtema «Fellesskap», og «forvalteransvar» var noe av det pastor Christina la vekt på i vår omgang med skaperverket. Tekstlesingene ble gjort fra en barnebibel, og omfattet skapelsesberetningen og «den gylne regel».

Etter lesningen av skapelsesberetningen, samlet pastor Christina barna rundt en globus hvor hun blant annet tok for seg forsøplingen av verdenshavene og naturen generelt. I en refleksjon over den «den gylne regel» – alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem – (som i ulike varianter finnes i de fleste større religioner), understreket Christina alle menneskers like store verdi som skapt i Guds bilde.

Under velsignelsen og postludiet brøt solen fram, og vi kunne samles på tunet til grilling og medbragt mat og drikke. Vertskapet stilte dessuten småbrukets ripsbærbusker til fri disposisjon, og vartet attpåtil opp med vaniljesaus etter hvert som pappkrusene ble fulle av ripsbær! Og det ble de. 2020 må gå inn i historien som en «himmelsk» årgang for rips – og sukkerter!

For de yngre blant oss, ble nok en gang (en brøkdel) av Nørsettfamiliens imponerende samling av lego(klosser) et lokalt himmelrike å boltre seg i. Og alle som ønsket det fikk «hands on» klappe- og kosekontakt med skaperverket i form av marsvin, kanin, høner, hester og en gris.

Strålende dag og metodistisk fellesskap. Dette var andre året på rad med låvegudstjeneste på Byneset i august, og dermed er det skapt en solid tradisjon! Neste august er vi tilbake på låven. Det «låver» vi.

For deg / dere som ikke fikk med årets låvegudstjeneste, så kan dere se programmet her: