TRONDHEIM METODISTKIRKE

Blogg

STERK APPELL FRA LO-LEDEREN
«Vi deler det vi har, og ikke det vi har til overs!» Med dette sitatet fra den cubanske nasjonalpoeten José Marti, avsluttet LO-leder John-Peder Denstad sin hilsen og appell under gudstjenesten i kirka vår 1. mai. Han uttrykte også «dyp respekt for solidariske handlinger av nasjonal betydning, som er knyttet til Metodistkirka i Trondheim».

Menigheten vår hadde invitert LO-lederen i anledning av at arbeidernes internasjonale kamp.- og solidaritetsdag i år falt på en søndag; en invitasjon han satte stor pris på. Og han kom til en menighet som satte pris på besøket.

– Vi i Folkets Hus har i mange tiår vært naboer med dere i Metodistkirka, sa Denstad og takket for invitasjonen og en spesialomvisning for et par uker siden, som var hans første besøk i kirka vår.

Metodistkirken og Folkets Hus er med glans de to eldste av «aktører» rundt Lilletorget / Cicignonsplass. Vår menighet ble jo stiftet i 1881, mens planene om Folkets Hus oppsto i 1898.

– Men grunnlaget for dagens Folkets Hus var arbeiderbevegelsens kjøp av daværende Grand Hotel, etterfulgt av oppkjøp av naboeiendommer. Etter to verdenskriger, kunne Arbeidernes Økonomiske Fellesorganisasjon invitere til innvielsesfest av Folkets Hus, 27 år etter at byggeplanene oppsto, fortalte Denstad. Folkets Hus, som dekker store deler av kvartalet mellom Lilletorget og Olav Tryggvasons gate, var da det sto ferdig det største bygget som var oppført i Trondheim. Prislappen av 4,8 millioner kroner, hvorav hele 1,3 millioner var skaffet til veie gjennom ordinær og ekstrakontingent av fag- og partiforeninger i byen.

1. mai en kraftsamling

Denstad viste i sin appell til at det i år er 133 år siden Den andre internasjonalen erklærte 1. mai som arbeiderklassens internasjonale demonstrasjonsdag for åttetimersdagen.

Da var det normalt med 16 timers arbeidsdag, og det fantes ingen trygdeordninger og ikke noe arbeidervern og rettsvern, sa LO-lederen og viste til at arbeiderbevegelsens internasjonale motkrav var «8 timers arbeidsdag, 8 timers fritid, og 8 timers hvile».

Også i Norge var dette et krav, men det skulle gå 30 år før kravet ble oppfylt. Presset av en sterk arbeiderbevegelse innførte den norske Venstre-regjeringen loven om åtte timers arbeidsdag i 1919. ( 2. mai 1918 aksjonerte mange industriarbeidere, også i Trondheim, med å forlate arbeidsplassene etter åtte timer.

– 1. mai-dagen er derfor en påminnelse om, og en kraftsamling for arbeidsfolks og fagbevegelsens tidløse klassekamp, sa Denstad og viste til kampen for landsomfattende, kollektive tariffavtaler, arbeidervern og arbeidstidsordninger som ivaretar folks helse, faste ansettelser, en sterk og solidarisk velferdsstat og kampen for arbeidermakt, internasjonal solidaritet og mer demokrati i samfunns- og arbeidsliv. (tanker som til dels har gjenklang i Metodistkirkens sosiale prinsipper, red.anm).

Denstad viste også til at årets 1.mai-fering skjer med Ukraina-krigen som dystert bakteppe med krig og menneskelig lidelse. – LO fordømmer Russlands invasjon og okkupasjon av Ukraina, fastslo Denstad og erklærte at den russiske krigføringen er et grovt brudd på Folkeretten og på Ukrainas nasjonale suverenitet og selvbestemmelsesrett. – Vi krever, på linje med internasjonal og europeisk fagbevegelse umiddelbar tilbaketrekking av de russiske styrkene, sa han.

Dyp respekt

– LO i Trondheim og omegn har dyp respekt for den historiske praksis gjennom solidariske handlinger av sosial betydning, som er knytta til Metodistkirka i Trondheim, sa Denstad. Han viste til at metodistkirken var stedet for det første samepolitiske møtet i Norden, 6. februar 1917, og at jødene i en periode under andre verdenskrig fikk ha hemmelig synagoge på kirkeloftet, og at synagogens Torarull og andre liturgiske gjenstander ble oppbevart i kirken under hele resten av krigen. At kirka også ble brukt til å huse tvangsevakuerte fra Finnmark i 1944/45 hadde han også merket seg.

– Og i dag er dere tydelig på å anerkjenne LGBT-folk sine selvfølgelige rettigheter og plass på alle nivå i kirke og samfunn, og støtter deres kamp for likeverd og respekt. Alt dette er klare solidariske handlinger, av nasjonal betydning, som dere har stor grunn til å være stolte av, sa LO-leder John-Peder Denstad og ønsket oss en fortsatt fin 1. mai-feiring. Før han måtte haste videre til andre arrangement på en spesielt travel dag, ble Denstad overrakt et puslespill med 1000 brikker som viser kirka vår; så har de noe å pusle med i kaffepausene på Folkets Hus!

Etter LO-lederens appell sang vi arbeidersangen «I det ene lille ord» (fra 1974) av sangforfatteren og komponisten Dagfinn Rimehaug. En sang som også kan synges som en salme – og det gjorde vi:
```
I det ene lille ord er gjemt vår store sak.
Ordet gir oss styrke til å ta et tak.
Intet annet ord i verden gir oss mot og tro
Slik som dette ene lille, varme ord.

 :/:Dette lille varme ordet – solidaritet:/:

Våre mødre løftet fanen, kjente ordets makt,
Dette lille ordet, skarene i takt.
Sult og savn ble aldri glemt, men ordets varme glød
Fikk dem til å reise seg mot tvang og nød.

  :/:Dette lille varme ordet – solidaritet:/:

Skal vår verden enes da må dette lille ord
Bli det ord som samler alle på vår jord.
Solidariteten spreder varme over alt –
Gode varme hender der det før var kaldt.

:/:Dette lille varme ordet – solidaritet:/:
```
1. mai i kofferten

I sin «barnestund» fant prest Christina Thaarup en pose med gullmynter i kofferten. De brukte hun til å illustrere rettferdig fordeling av goder og retten til lik betaling for likt arbeid uansett kjønn og hudfarge. Hun understreket også verdien av ubetalt, frivillig arbeid og dugnad hvor alle bidrar til fellesskapet.

Også i sin preken, knyttet til bibeltekstene fra 2 Mosebok 2,23–25;3,7–10 (utferden fra Egypt) og Matteus 20,25–28 (om , formidlet Christina hvordan kristne tanker og refleksjoner rundt frigjøring og opp brudd, og tjeneste framfor maktbruk, har relevans for 1. mai – og omvendt.

Gudstjenesten ble avsluttet med sangen «Kringsatt av fiender» som med krigen i Ukraina på tragisk vis har fått forsterket betydning. Prest Christina understreket løftet og håpet som særlig siste verset i den sterke teksten uttrykker:
```
Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen –
som om vi bar et barn
varsomt på armen!
```
En sterk avslutning på en meningsfull, engasjerende og utfordrende gudstjeneste.

Ved inngangen fikk de som kom til gudstjenesten 1. mai et ark med disse opplysningene knyttet til Trondheim menighet:

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen
01/05/2022
1. mai viktig for kirken

I år er 1. mai på en søndag, og på gudstjenesten vår får vi en hilsen / appell fra LO-lederen i Trondheim, John-Peder Denstad. Forbindelsene mellom kirkesamfunn som Metodistkirken og 1. mai, arbeidernes kamp for rettigheter og bedre sosiale kår er historisk langt tettere enn det vi oppfatter i dag, skriver eksil-Trondheims-metodisten Eystein M. Andersen i en artikkel om «Kirken og 1. mai» på hjemmesiden vår! (denne saken er en «reprise» fra 1. mai 2020 og 2021 – men like aktuell i 2022)

Artikkelen er basert på kåseri og 1. mai gudstjenester som Eystein har holdt i Metodistkirken i Skien, første gang i 2016. Vi takker Eystein for at han deler denne verdifulle innsikten med oss!

Arbeiderpartilederen og statsminister og trønderen Johan Nygårdsvold (1879 – 1952) har siden 1986 stått foran kirken vår.

KIRKEN OG 1. MAI

Kjære Gud, når du med kjærlighet formet oss fra jordens støv, blåste du livspusten inn i oss og ga oss arbeid og mening med livet. Du plasserte Adam og Eva i Edens have for å skjøtte den. Du ga hver enkelt av oss nådegaver og omsluttet oss med din nåde.
Gjennom vårt arbeid gjorde du oss til medskapere sammen med deg, slik at vi skaper den verden vi lever igjennom vårt arbeid. Du ga verdighet til vårt arbeid ved å sende din Sønn til å arbeide med oss.
Ved vårt arbeid, beriker du verden.
Ved vårt arbeid, kan vi høste fruktene av skapelsen.
Ved vårt arbeid, finner vi retning og mening.
Ved vårt arbeid, sikres våre familier.
Vi takker deg Gud for å sørge for en rik variasjon av nådegaver og arbeid og for å velsigne oss gjennom vårt arbeid.
Vi takker deg for at vi kan samles i ditt navn og minne oss på at vi gjennom vårt arbeid og våre nådegaver er medskapere i verden. Må du velsigne samlingen og møte hver enkelt med din kjærlighet og nåde.

(oversatt av Eystein M. Andersen)
Dette er en internasjonal bønn som brukes i United Methodist Church i forbindelse med 1. mai gudstjenester – et fenomen med lange og tradisjonsrike røtter.

Fagforeningene valgte markering av 1. mai for arbeideres rettigheter til minne om de streikende arbeiderne som politiet i Chicago skjøt og drepte 3. mai 1886. Streiken for åttetimersdagen hadde startet 1. mai. Den internasjonale dagen for arbeidere ble første gang markert i Norge i 1890 og forbindes i liten grad med kirkelig innhold i dag. De anti-religiøse sidene av arbeiderbevegelsen har gjort at de kirkelige forbindelsene på flere plan ble visket ut på 1900-tallet, men er nå sakte på vei tilbake.

Man er fremdeles delt i synet på graden av den kirkelige innflytelsen på arbeiderbevegelsen, men at den har vært der er det liten tvil om. 1. mai markeres i en rekke kirkesamfunn over hele verden, også i vår kirke, men er blitt uvanlig og fremmed i Norge. Forbindelsene mellom kirkesamfunn som Metodistkirken og 1. mai, arbeiderenes kamp for rettigheter og bedre sosiale kår er langt tettere enn det vi oppfatter i dag.

Fattige og undertrykte søker styrke i troen

Den kristne troen på og lengten etter en ny himmel og en ny jord har mange avleggere opp gjennom historien.  Dette bibelske budskapet om en ny og bedre verden har vært ekstra viktig for samfunnets vanskeligstilte. Det fikk fornyet kraft i Europa og USA fra slutten av 1700-tallet da trangbodde, voksende byer med mye sosial nød skapte et stort politisk og sosialt engasjement. På samme tid ble kristent tankegods mer menneskefokusert og opptatt av å forberede det jordiske for et nytt Jerusalem. Kampen for likhet, fellesskap og solidaritet smeltet i mange sammenhenger sammen med det kristne håpet.

Det er ikke uten grunn at fattige, arbeidere, håndverkere og sjøfolk sørget for bl.a. Metodistkirkens voldsomme vekst på 1800-tallet. De fant seg ofte ikke til rette i de mer tradisjonsbundne og konservative statskirkene. Det var de samme menneskene som var aktive i kampen for rettigheter.

På de amerikanske plantasjene ser vi det samme. Der er koblingen mellom slavens frihetskamp og kristen tro tydelig. Harriet Tubman (1820-1913) illustrerer dette. Hun var presbyterianer og en meget dedikert kristen. Hun var født slave, men rømte som ung voksen og ble aktivist. Hun reddet tusenvis ut av slaveriet og ble en kjent borgerrettighetsaktivist og kvinnesaksforkjemper. Hun var i 2016 foreslått å komme på 20-dollarseddelen i USA, men det ble stoppet av Trump.

Mens vi er på de amerikanske jordene i sørstatene, kan vi nevne at gospelsalmen Bringing in the seaves (Bringe våre nek), skrevet av Knowls Shaw i 1874, er svært utbredt som 1. mai-salme i protestantiske kirker. Den er typisk nok glemt i norsk metodistsammenheng i dag, men den sto i Sions Harpe og ble sunget av generasjonene før oss. Salmen var inspirert av teksten i Salmene 126, 6: Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd.

Metodistkirken og arbeiderbevegelsen

Metodistkirkens grunnlegger John Wesley omtalte seg som «God’s steward for the poor». Hans kristendom var på mange måter en kristendom for fattige og arbeidere. Han ønsket at kirken skulle bidra til å bedre fattiges kår og arbeidsforhold, bl.a. gjennom utdannelse. Han var også motstander av slaveriet. Søndagsskolene fikk stort gjennomslag nettopp i de voksende industristedene. Mye av dette lever videre i Metodistkirkens sosiale prinsipper.

Metodismen hadde den første tiden både i England/USA og Norge et element av protest mot det etablerte der felles kamp for et annet samfunn som beredte grunnen for et nytt Jerusalem sto sentralt. Dette var en type kristendom som fikk stort gjennomslag i industristeder og gruvesamfunn.

Arbeidere som var aktive i menighetene, kanskje startet med søndagsskole, tok med seg erfaring fra kirkene til arbeiderbevegelsen. Det var i menighetene de lærte å holde taler, lærte retorikk, organisering og lederskap, for ikke å glemme musikk. Den tidligere britiske statsministeren Loyd George fra Arbeiderpartiet uttalte på den bakgrunnen at metodistene var de viktigste ledere i arbeiderbevegelsen de første hundre år i Storbritannia. Den tidligere generalsekretæren i Arbeiderpartiet i Storbritannia Morgan Phillips sa at Labour (Arbeiderpartiet) skyldte metodistene langt mer enn marxistene.

Det er f.eks. en gammel tradisjon at lederen av det britiske Arbeiderpartiet leser skriftlesningen i den nærmeste Metodistkirken i forbindelse med partiets årsmøte. Den samme tradisjonen finner vi Danmark. I Australia er Tolpuddleday en årlig markering i regi av LO og Metodistkirken til minne om fagforeningsledere som ble forvist til Australia.

Arbeidere og metodister i Norge

I Norge var det også blant fattige, håndverkere, arbeidere og sjøfolk som kjempet for bedre kår at Metodistkirken slo rot. For eksempel var de 24 første metodistene i Trondheim i 1881 håndverkere og syersker, og slik fortsatte det lenge. John Gorseth (1867-1928) som i 1911 laget døpefonten til kirken var en av de mange håndverkerne i menigheten. Han var treskjærer fra Oppdal, men flyttet til byen med sin kone Serine i 1895 og bosatte seg på Bakklandet. John hadde fått jobb som steinhugger ved restaureringsarbeidene ved Nidarosdomen. John var blant menighetens aktive og trofaste medlemmer, og benyttet seg av sin arbeidsplass og kontakter der for å gi menigheten en ny døpefont. Han brukte hele sin sommerferie og sine kveldstimer i Bygghytten i Nidarosdomen for å hugge menighetens nye døpefont. Det var altså i hardt pressede håndverkermiljø at metodismen først slo rot i Trondheim. Medlemmene bodde i ulike deler av byen; de fleste i byens østlige deler.

Akkurat som i England lærte kirken bort talekunsten, lederskap, organisering og musikk. Johannes Olav Bergersen (1874-1936) er et eksempel. Han ble metodist som ung gutt i Fredrikstad. Der fikk han utviklet sine talenter og talegaver. Han spilte fløyte, malte faner og altertavler. Han livnærte som sagbruksarbeider, men fikk i 1907 sparken etter å ha drevet fagforeningsarbeid. Han ble aktiv i avholdsbevegelsen og Arbeiderpartiet. Der steg han i gradene og ble ordfører i Borge og en sentral person på den moderate siden i arbeider- og fagbevegelsen. Han var også medlem av DNAs landsstyre, og parlamentarisk leder av sosialdemokratene 1922-1927. I 1912 ble han valgt til Stortinget for første gang på grunn av sitt kontaktnett i kirkelige miljø. På tinget fikk han en rekke verv og ble sågar Odelstingspresident 1934-1935.  Bergersen la ned en stor innsats på det sosialpolitiske området og ledet sosialkomiteen på Stortinget. Hans kristne livsholdning gjorde ham også til en aktiv fredsaktivist.

Fra historien til menigheten i Trondheim må også kampen for samenes rettigheter nevnes. Det kjente første samepolitiske møtet i Norden fant sted i Metodistkirken i Trondheim i 1917. Det var ikke helt tilfeldig. Statskirken ønsket ikke samepolitiske samlinger velkommen, men samene var vant til å samles i kirkelige forsamlingshus utenfor statskirken. Metodistkirkens nære forbindelser til arbeiderbevegelsen, som også var opptatt av samenes rettigheter, sørget for det praktiske. Møtets kasserer var metodist. Det er også illustrerende at ateisten og arbeiderpartikjempen Martin Tranmæl talte i kirken under møtet uten at det ble stilt spørsmål ved det.

Syngende folk

Både arbeiderbevegelsen og metodistene er syngende folk. Sangen og musikken som ramme om fellesskapet er i hvert fall delvis en arv arbeiderbevegelsen har hentet fra kirkesamfunn som Metodistkirken. Mange av melodiene og tekstene har en felles tematikk rundt kampen for og håpet om et nytt samfunn eller et nytt Jerusalem.

Det er f.eks. interessant å merke seg parallellen mellom Bibelens saligprisninger og teksten i arbeiderhymnen Internasjonalen (tekst av Olav Kringen 1904). Den tidligere omtalte 1. mai-salmen Bringe våre nek handler også om de undertrykte som skal krones med seier. Parallellene mellom den kjente kristne kampsalmen Fremmad Krsti stridsmenn og arbeidersanger som f.eks. Seieren følger våre faner er også slående. De illustrerer godt hvordan også det musikalske vandret fra det kirkelige fellesskapet og håpet og ut i samfunnet.

Måtte Herrens velvilje være over oss! Måtte du fremme våre henders verk, ja, fremme våre henders verk! (Sal 90,17) God 1. mai!

30/04/2022
Langfredag – gjeldsinndriving eller?

Blir vi frelst ved Jesus liv eller hans død? Er Guds tilgivelse avhengig av tilbakebetaling av gjeld, eller er tilgivelse renspikka nåde? På Langfredag kan vi ha godt av å slite med litt vanskelige spørsmål og tanker. Vi er ikke de første som gjør det. Jesu lidelse og død var jo en skikkelig gåte for de første kristne også. De skjønte ikke hva de skulle tro og tenke etter korsfestelsen. Selv etter at de fikk møte Jesus oppstått, var de forvirret.

til side med «alternative» kristusbilder i tilknytyning til rteportasje fra Link¨poing domkirke

Crucifixion 1946 Graham Sutherland OM 1903-1980 Purchased 1947 http://www.tate.org.uk/art/work/N05774

Crucifixion of Christ Crete 17th century The Menil Collection, Houston, Gift of George R. Bunker Photo: Paul Hester

De vanskelige spørsmålene trenger seg på, og må stadig gjennomtenkes. Måtte Jesus dø fordi en furten, forsmådd Gud skulle blidgjøres? Kan menneskeofring være en del av Guds frelsesplan med verden Hvis det var Guds plan og krav at Jesus måtte dø for at Gud kunne tilgi oss, måtte det være en så brutal død som korsfestelse? Hvor mye lidelse og tortur måtte til for å tilfredsstille hans sinne? Et minimum av piskeslag? Døde Jesus som en soning for våre synder, eller fordi han tirret og utfordret de politiske, økonomiske og religiøse makthavere så kraftig at han til slutt ble ansett som en for stor trussel og destabiliserende faktor for den romerske okkupasjonsmakten?

Forsoning og nytt liv i frihet

Bibelen bruker selv en rekke bilder og metaforer for å beskrive og forklare at forholdet mellom Gud og menneskene ble (blir) gjenopprettet. Synd, soning og sonoffer er bare et av dem. Bildene er ikke entydige, og de er lette å overfortolke. Metaforene kan ta utgangspunkt i offerhandlingene i Tempelet og i jussens forestilling om soning og straff. Men bibelens forfattere sammenligner også Jesu død med løsepenger, som ved frikjøp av slaver og fanger eller nedbetaling av gjeld. Eller de bruker bildet av gjeteren som setter livet til for sauene, vennen som setter livet til for vennene, eller knytter Jesu død til det medisinske begrepet «legedom».

Alt dette er forsøk på å si noe om at Jesu død gir mennesket nytt liv og frihet, og er forsøk på å si noe om det man i teologien kaller «forsoning». Innen teologien finnes en rekke «forsoningslærer»; de kan grovt deles i tre kategorier, men hver av disse har sine igjen mange varianter.

Den objektive forsoningslærens utgangspunkt er at mennesket står i bunnløs skyld til Gud på grunn av arvesynden og dens konsekvenser. Forsoningen har Guds vrede som objekt. Mennesket har syndet grunnleggende mot Gud. Dette kan og vil Gud ikke bare sette en strek over. Han må blidgjøres eller forsones. Men av kjærlighet vil Gud selv sone menneskenes synder og oppheve dommen. Derfor blir han menneske i Jesus. Gud straffer sin sønn med døden, selv om han ikke skylder Gud noe. Gud forsones med seg selv når Jesus dør en universell, evig gyldig offerdød på korset. Alle mennesker kan derfor

Den klassiske forsoningslærens utgangspunkt er døden og ondskapens realitet i verden. Mennesket er underlagt død, forgjengelighet og ufred. Jesu liv og gjerning er av helbredende og dødsoverskridende karakter.

Også i den klassiske forsoningslæren er Jesu død en soningsdød. Viktigere er det likevel at Jesus korsfestes for å beseire døden, synden og det onde. Det er denne befrielsen fra dødens og syndens makt som er grunnlaget for forsoningen med Gud – og ikke motsatt.

I den subjektive forsoningslæren er perspektivet at Gud av kjærlighet sendte sin sønn til jorden med budskapet om forsoning og tilgivelse. Jesus døde ikke for å dempe/mildne Guds vrede gjennom å sone menneskenes synder. Jesu død på korset var den prisen han måtte betale for å forkynne sitt budskap om kjærlighet – et kall Jesus tok helt ut.

Siste ord er sikkert ikke sagt om forsoningen. Den er en del av kristentroens store mysterier, og må stadig gjennomtenkes og nyformuleres.

Redaktøren tar seg den frihet å framheve et bilde. Den kinesiske kunstneres He (James) Qi har gjennom en stor og spennende produksjon billedlagt de aller fleste kjente bibelhistoriene. Bildene hans har fått stort gjennomslag i kirkelig sammenheng over hele verden. (sjekk gjerne hans hjemmeside: He Qi ) Qis framstilling av Jesus er fascinerende; sett gjennom vestlige øyne, har Jesus nærmet et androgynt uttrykk. Qi kombinerer kinesisk maleteknikk med vestlig modernisme. Bildene hans er «flate»; perspektiv skapes gjennom bruk av farger.

Qis skildring av korsfestelsen viser Jesus omgitt av en naken (prostituert?) kvinne, en skadet mann, en kvinne (enslig mor?) med et barn, en fange og en mann som må støttes opp av sin venn. I form av en due svever Den Hellige Ånd over alle disse sårede menneskene mot en klangbunn fra lignelsen om dommen i Matteus 25:34-45.

I et intervju har He Qi fortalt at bakgrunnen for bildet er tre besøk han gjorde i et fattig fjellområde i den sørvestre delen av Kina. Der observerte han at folk av ren nød begikk ulike typer kriminalitet. Noen ble tyver, ranere og prostituerte. «Jeg tror at Jesus hadde spesiell omtanke og omsorg for de fattige og deres liv allerede under sitt eget liv på jorden», sier He Qi og malte sin versjon av korsfestelsen.

Som salme til denne langfredagsbetraktningen, har vi valgt den kjente negro spiritualen

«Were You There When They Crucified My Lord?»

Langfredagsselfie….

Svaret er selvfølgelig nei. Ingen av oss var der, fysisk. Men vi er medlemmer av samfunn og kirke som har fortsatt å drepe sine profeter. Daglig skjer det «korsfestelser» i verden. Flyktninger dør på vei mot drømmen om liv og rettferdighet. Mennesker lider som følge av krig, okkupasjon og folkemord. Barn og kvinner er gjenstand for moderne sexslaveri og menneskehandel. Gamle og unge dør av unødvendig sult og sykdom. Skaperverket trues av menneskeskapte klimaendringer. Marginaliserte mennesker og grupper undertrykkes, trues og trakasseres og tvinges i desperasjon til å ta sine egne liv. Listen kan forlenges.

Er vi der? Nøyer vi oss med å ta selfie?

WERE YOU THERE WHEN THEY CRUCIFIED MY LORD?

Were you there when they crucified my Lord?

Were you there when they crucified my Lord?

Oh! Sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble.

Were you there when they crucified my Lord?

Were you there when they nailed him to the tree?

Were you there when they nailed him to the tree?

Oh! Sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble.

Were you there when they nailed him to the tree?

Were you there when they pierced him in the side?

Were you there when they pierced him in the side?

Oh! Sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble.

Were you there when they pierced him in the side?

Were you there when the sun refused to shine?

Were you there when the sun refused to shine?

Oh! Sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble.

Were you there when the sun refused to shine?

Were you there when they laid him in the tomb?

Were you there when they laid him in the tomb?

Oh! Sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble.

Were you there when they laid him in the tomb?

Salmen/sangen ble først trykket i salmeboken Old Plantation Hymns i 1899. Originalen omfatter kun langfredagens hendelser. Vers som det under, er eksempel på et av flere senere tillegg. Men som utfordrende langfredagssalme funker den best uten.

Were you there when He rose up from the grave?

Were you there when He rose up from the grave?

Oh sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble

Were you there when He rose up from the grave?

NB: VELKOMMEN TIL 1.PÅSKEDAGS-GUDSTJENESTE I KIRKEN KL. 11.00 – OG PÅSKEFROKOST KL. 09.30!!

15/04/2022
Plass for alle rundt bordet!

Det er SKJÆRTORSDAG! God påske, så langt! Her er noen skjærtorsdagsmotiver, og en salme til ettertanke. Salmen «The bread is blessed» er skrevet av salmedikteren Shirley Erna Murray fra New Zealand (som har bakgrunn fra Metodistkirken). Teksten er på engelsk, så gjør gjerne din egen oversettelse til din «preken» eller andakt i dag!

Delingen av brød og vin i Jesu navn, er både en visjon om festen Gud en gang vil stelle i stand for for alle mennesker. Men gudsriket har både en allerede her- og en ennå ikke-dimensjon. Guds utfordring til oss er å virkeliggjøre denne visjonen om plass til alle – allerede nå som et tegn på at gudsriket er virksomt. Ikke noe annet uttrykket bedre hva vi tror på, enn måten vi oppfører oss mot hverandre og mot andre mennesker. Som enkeltpersoner og menighet og kirke.

The bread is blessed

The bread is blessed, the wine is poured:
The joyful feast of Christ our Lord!
You prepare a table before me,
my cup overflows to the brim.

This bread be shared till all have food,
This wine run red for human good.
You restore the spirit within me,
you lead me in pathways to peace.

To each a life, to each a sun,
The way of hope where there was none.
You bring forth the light out of darkness,
you shine through the valley of dark.

Not one be left, not one be lost:
The stone be rolled, the Cross uncrossed.
Your unfailing goodness and mercy
prepare me a room in your house.

The bread is blessed, the wine is poured:
Come share the feast of Christ our Lord!
Come share the feast of Christ!

Vi avslutter skjærtorsdags-illustrasjonene med noen bilder som viser hvilket gjennomslag og nedslagskraft fortellingen om nattverden/det siste måltid har hatt langt utenfor kirkens rom og grenser. Det går selvfølgelig an å la seg ergre over det. Men det går også an å glede seg over at kunstnere og reklamefolk så ofte griper til bibelske fortellinger og motiver for å kommunisere budskap i vår tid. For å forstå/oppleve noe ved disse bildene, kreves det jo at både kunstner og publikum kjenner originalen. Slike kunsteriske uttrykk er derfor en positiv utfordring til kirken – og kanskje kan disse skjeve blikkene utenfra også ha noe å si oss?

HUSK: Vi har gudstjeneste 1. påaksedag kl. 11.00!!

14/04/2022
KIRKENE i norge OG FLYKTNINGENE

Til menighetene i Norges Kristne Råd sine medlemskirker

Fellesskap og støtte til

flyktninger fra Ukraina

Krigen i Ukraina er nå inne i sin tredje uke, og ødeleggelsene og de menneskelige lidelsene blir verre dag for dag. Mer enn to millioner mennesker har flyktet fra Ukraina siden krigen brøt ut. De fleste av dem er kvinner og barn. Norges Kristne Råd vil uttrykke vår dypeste medfølelse med ofrene for krigshandlingene. Vi deler smerten og sorgen med mennesker som må flykte, blir skadet og som har mistet sine kjæreste. Nå må vi stå sammen og gjøre alt vi kan for å støtte dem.

Be alltid!

Kirker og organisasjoner over hele verden går sammen i bønn for Ukraina.

Vi ber nå alle landets menigheter og kirker til å holde ut i tro og bønn til vår Herre Jesus Kristus som er vår og hele verdens fred, han som rev ned skillemuren, fiendskapet (Ef 2,14).

Be om fred i Ukraina. Husk også på alle andre som opplever krig og konflikt i andre deler av verden. Be for alle som har måttet flykte eller som befinner seg i krig og konflikt. Be om at de beskyttes og får erfare Guds omsorg og trøst gjennom solidaritet og handling fra det internasjonale samfunnet. Be om innsikt, mot og handlingskraft hos politikere og ledere til å velge dialog og til å gå fredens vei og vise vei til rettferdig fred.

Legg til rette for åndelig fellesskap

Ukraina er et åndelig sentrum i Europa og mange flyktninger som er kommet og som kommer vil ha stort behov for kristent fellesskap. Vi ber dere aktivt legge til rette for at flyktninger inviteres til deres gudstjenester og samlinger. Vi oppfordrer dere også til å legge til rette for at de kan bruke kirkene til egne gudstjenester om behovet er der.

Behovet for humanitær bistand er stort

Det er fantastisk å merke givergleden og engasjementet hos nordmenn som vil støtte Ukraina.

Mange av Norges Kristne Råds medlemssamfunn er engasjert i humanitær innsats i Ukraina og nabolandene. Vi oppfordre alle til å bidra ved å gi solide gaver gjennom eksisterende profesjonelle hjelpeorganisasjoner, som Kirkens Nødhjelp, Caritas, Frelsesarmeen, Pinsebevegelsen, ADRA m.fl. Hjelpearbeidet foregår under ekstreme og kaotiske forhold og det er viktig med god koordinering. Disse organisasjonene har kompetanse, erfaring og nettverk som sikrer at hjelpen når fram og at arbeidet utføres på best mulig måte. Organisasjonene er til stede med livsviktig nødhjelp i Ukraina og flere av nabolandene sammen med sine lokale partnere og i dialog med myndigheter. Det de særlig trenger fra oss nå er forbønn og økonomisk støtte.

Ta godt imot flyktningene – og god dialog med myndighetene

Flyktningene fra Ukraina begynner nå å komme til Norge, og vi forventer mange. Vi henstiller alle våre medlemssamfunn til å ønske dem velkommen og ta godt vare på dem.

Vi oppfordrer menigheter til å kontakte kommunene og tilby sin hjelp. Offentlige myndigheter har ansvar for mottak og integrering, men trenger sivilsamfunnets støtte. Vi har alle et ansvar for at flyktninger fra Ukraina, eventuelt også fra Russland, blir tatt godt vare på. Vi oppfordrer menighetene til å stille med åpne kirker og private til å kontakte kommunen for eventuelt å tilby botilbud.

Vi ber dere også vise vennlighet og omtanke for ukrainere og russere som er bosatt i Norge. Det er president Putins og hans regime som er ansvarlig for krigen, ikke vanlige russere. De trenger også omsorg i denne forferdelige situasjonen. Ta klart avstand fra stigmatisering, mobbing og ekskludering av vanlige russere i Norge er totalt uakseptabelt

En sårbar situasjon

Noen har organisert transport for å hente flyktninger fra grensene. Vi forstår ønsket om å hjelpe og verdsetter engasjementet, men vi vil likevel oppfordre til å kanalisere dette gjennom etablerte organisasjoner. Vi ber også om å utvise forsiktighet overfor private pengeinnsamlinger til nye aktører man ikke allerede har et godt etablert samarbeid med.

I store kriser er det alltid noen uhederlige mennesker som vil utnytte andres nød til egen fordel. FNs høykommisær varsler om at menneskehandlere opererer blant utsatte grupper. Politidirektoratets koordineringsenhet for ofre for menneskehandel (KOM) skriver: «Vi er sterkt bekymret for at utnyttelse av særlig kvinner og barn til menneskehandel vil kunne øke i tiden fremover, ikke bare i Ukraina, ved grensene og i nabolandene, men også i land som Norge som vil motta store grupper med flyktninger og fordrevne i tiden fremover. Mange vil være i en sårbar situasjon som kan utnyttes, både som ledd i transport og annen bistand fra privatpersoner/organiserte nettverk, eller etter ankomst. Vi er bekymret for utnyttelse både til seksuelle formål, tvangsarbeid eller tvangstjenester».

Dette er viktig å være klar over og et argument for å bruke etablerte hjelpeorganisasjoner. Vær oppmerksom på at flyktningene kan ha vært usatt for overgrep og hatt svært traumatiserende opplevelser etter at de forlot sitt hjem. Når de kommer hit til oss skal de bli møtt av medmennesker som tar imot dem med et varmt hjerte og hender som er villige til å hjelpe dem i et nytt land, men som samtidig anerkjenner at det kan være behov for å påkoble fagkompetanse. Flere av de kirkelige diakonale organisasjonene har kunnskap og kompetanse både i flyktningehåndtering og menneskehandel-problematikk. Ønsker dere kursing eller mer informasjon, anbefaler vi å samarbeide med disse. Norges Kristne Råd kan om ønskelig formidle kontakt.

Med vennlig hilsen

Berit Hagen Agøy, styreleder

Erhard Hermansen, generalsekretær

Vedlegg: Bønner til bruk i gudstjenesten

Bønner til bruk i gudstjenesten

Samlingsbønn

Hellige treenige Gud, du er verdens opprettholder og frelser. Vi kommer sammen i bønn for Ukraina. Vi ber om innsikt, mot og handlekraft hos politikere og ledere til selv å gå fredens vei og vise andre veien til rettferdig fred. Styrk enheten mellom mennesker, folk og stater. Og vær nær alle mennesker som befinner seg i det konfliktrammede området, at de erfarer verdens solidaritet og din kjærlighet og nærhet, Gud. Kom synlig til stede gjennom utstrakte hender. Se til alle russere og andre grupper som også lider under denne krigen. Hjelp oss alle å arbeide for fred og forsoning. Jesus Kristus, vår befrier, kom med din trøst i våre urolige hjerter og forny håpet i oss alle. Kom med din fred.

Fredsbønn

Hellige, treenige Gud, du er visdommens, fredens og kjærlighetens kilde. Sammen med din Kirke i hele verden kommer vi til deg og ber:

beskytt folket i Ukraina! La ditt rike komme.

A: Hør vår bønn.

Jesus Kristus, vår frelser og fredsfyrste, kom med din trøst til alle som er redde og frykter for sine liv. La dem erfare din trøst og omsorg, og finne styrke og mot til å stå i prøvelsene. Send mennesker i deres vei med hjelpen de trenger La ditt rike komme.

A: Hør vår bønn.

Vi ber om beskyttelse over barn og unge. Over urolige og sørgende. Over syke og skadde, over dem som må bli hjemme og dem som må flykte. For de redde, målbevisste? de sårede, de sørgende og for pårørende. Vi ber for de medmenneskene som nå er soldater i felt. Se i nåde, Gud! La ditt rike komme.

A: Hør vår bønn.

Til deg, Gud, kommer vi og ber om fred i Europa og verden. Gi verdens ledere klokskap, mot og handlekraft til å avslutte krigshandlingene, redde menneskeliv og finne vei til rettferdig fred.

Jesus Kristus, du som er verdens lys, kom med din fred! La ditt rike komme.

A: Hør vår bønn.

Vi ber for politiske ledere og nasjonale myndigheter i. Vi ber om sannhetens lys og hjertets omvendelse for dem som erklærer krig; Vi ber om utholdenhet og mot for dem som søker fredelige løsninger. Vis oss hvordan vi kan bidra til fred og trygghet, og hvordan vi kan ta imot våre medmennesker all slags nød – nær og fjern. Herre, forbarm deg over oss. La ditt rike komme.

A: Hør vår bønn.

15/03/2022
koronaens ettervirkninger
Hverdagstanker om å ta godt vare på oss selv og hverandre i koronaens ettervirkninger.

Denne helgen er det to år siden Norge stengte ned på grunn av et ukjent virus ved navn korona som på skremmende vis truet vår helse og helsevesen. Tiltak måtte til, og de var rett så dramatiske. Ja, ikke siden 2. verdenskrig hadde det skjedd noe så dramatisk.

Den gang trodde vi jo at nedstengning og sånt, det var snakk om noen uker, kanskje måneder. Ikke visste vi at det skulle være snakk om år, og at korona er et virus vi må leve med og ikke blir kvitt. Vi tilpasset oss og livet gikk videre, som livet alltid gjør, også selv når det ser annerledes ut enn vanlig.

Det som vi fremdeles ikke vet så mye om det er konsekvensen av korona virusets inntog i våre liv, vår hverdag og i vårt samfunn. Hva blir ettervirkningene av de siste to årene? Det er det ingen som riktig vet. Kanskje det beste stedet å starte, kanskje det eneste stedet å starte, er med og ut fra innsikten om at det blir ettervirkninger. De to siste årene får konsekvenser i mange år framover. Jeg tror vi gjør klokt å starte der.

For de som har hatt korona, er ettervirkningene tydelige. Det har tatt lang tid å komme tilbake til noenlunde normalform og mange er fortsatt ikke der. For noen er det til og med et spørsmål om å finne en ny normalform, for den gamle er et fortidsminne som ikke kommer igjen.

Ettervirkningene for alle de som måtte stå på når det var som verst, har vi ennå ikke sett. Jeg er bekymret for alle som har jobbet og som fremdeles jobber innom helsevesenet. Hvor mange av de har brent seg ut for samfunnets beste? Og hvordan har vi tenkt å ta vare på dem nå her etterpå?

Jeg har skrivende stund korona. Er bare mildt rammet av noe som mest av alt føles som en forkjølelse, som gjør meg sliten. Vet ikke om jeg får noen ettervirkninger av et mildt forløp. Det vil tiden vise. Jeg håper det ikke.

Jeg har prøvd å være farlig nær å bli utbrent. Jobbet for mye og tatt for dårlig vare på meg selv og mine behov. Det går ikke. Ikke for noen av oss. Det skjedde våren 2018. Jeg husker tydelig følelsen av å være helt utslitt, og vite at jeg sto kun få skritt fra å gå fullstendig og ødeleggende inn i veggen. Jeg fikk takk og lov sagt fra i tide. Ikke alle gjør det.

Samtidig hadde utslittheten en pris som skulle betales for å bli et fungerende og noenlunde velbalansert menneske igjen. Jeg måtte sykemeldes på halv tid. Først i noen uker, så noen uker til og endte opp med å være sykemeldt i nesten 6 måneder. Jeg husker jeg sa til min lege at jeg ikke hadde forestilt meg at sykemeldingen skulle vare så lenge. Han sa noe som jeg fremdeles husker veldig godt og som fikk tårene fram. Han sa: «Du var mer sliten enn du trodde.»

Det er utrolig deilig at vi har fått en hverdag som ikke er begrenset av et irriterende virus som skal herje og bestemme. Vi kan samles, vi kan klemme, vi kan nyte av uteliv og kulturliv, vi kan reise sørpå. Vi kan gjøre mye av det vi kunne innen koronaen kom på besøk og det er utrolig befriende.

Samtidig har vi en jobb foran oss. En jobb og et ansvar som samfunn og fellesskap å ta vare på de som koronaen ikke viste noen nåde: de som ble syke og de som pleiet de syke. De som ble isolert og ennå ikke har klart å finne veien tilbake til fellesskapet. De som gikk konkurs og mistet en livslang drøm, at de må få nye drømmer og se dem bli til virkelighet. De som mistet og ikke fikk være med og ta et siste farvel. Og mange, mange andre.

Nå, mer enn noen gang trenger vi hverandre. Å se og bli sett. Å bære og bli båret. Å lytte og bli lyttet til. Løfte opp hverandre slik vi vet Gud alltid ønsker og løfte oss opp.

Jeg vil avslutte med omkvedet til det som skulle vært avsluttende salme til søndagens gudstjeneste. Salmen er skrevet av Sigurd Lund, heter «Dine løfter er mange, din trofasthet stor» og omkvedet går slik:
```
«Herre, led du oss frem, la oss bli til hjelp for dem 
som du viser oss trenger en hånd! 
Gi oss lys til å se, gi oss vilje til å be: 
Herre Gud, fyll vårt liv med din Ånd!»
```
Med ønske om en velsignet fastetid og gryende vår.

Pastor Christina
12/03/2022
GUD DISKRIMINERER IKKE!

– Gud ser ikke på utseendet vårt, om vi er vakre, kjekke, stygge, lave, høye, tykke, slanke, om vi er veltalende og har vakre sangstemmer eller om vi er rike eller fattige. VI er alle skapt i Hans bilde og likhet. Alle er invitert og inkludert i Guds rike, sa pastor Susan Gatwiri Mati i sin preken på gudstjenesten søndag 6. mars.

Pastor Susan Gatwiri Mati fra Kenya. Hun er prerst i Metodistkirken på Hønefoss og var gjest på vår internasjonale gudstjeneste.

– Gud ser heller ikke på farge, nasjonalitet, etnisitet, sosial status og slike ting. Gud og Jesus diskriminerer og forskjellsbehandler ikke folk slik som vi ofte gjør, sa Susan. Og det sa hun med utgangspunkt i prekenteksten og Bibelens velkjente fortelling om Jesu møte med skatteoppkreveren Sakkeus. (Lukas 19:1-10) Han var foraktet av folk, fordi han var korrupt og en forræder som samarbeidet med okkupasjonsmakten. Han var også kortvokst og det var masse folk ute. Sjansen for å få se Jsus var ikke stor.

– Men Sakkeus var full av besluttsomhet denne dagen, sa Susan i sin preken som hadde tittelen «Jesus inviterer oss til fellesskap med ham». Sakkeus bare måtte se Jesus, ikke noe eller noen kunne stoppe ham. Og hans plan lyktes, han klatret opp i et tre hvor han hadde utsikt til Jesus som kom. Og så viste det seg at minst like sterkt som Sakkeus ønsket å se Jesus, var Jesu ønske om ikke bare å se, men til og med bli med Sakkeus hjem. Kom ned, Sakkeus, «kommanderte» Jesus. «I dag må jeg være gjest i ditt hus».

Og Jesus ble med Sakkeus hjem, spiste og drakk og pådro seg de skriftlærdes og fariseernes vrede og fordømmelse. Tenk han hadde måltidsfellesskap med en syndig mann! Det var kanskje det aller siste de fromme og rettroende hadde forventet av Jesus, mente pastor Susan. De hadde nok sett for seg at Jesus enten ville irettesette Sakkeus, eller fordømme ham for hans onde gjerninger. De trodde nok Jesus ville gjøre hele besøket pinlig for Sakkeus. Men, i stedet ble de overrumplet og sinte, for det motsatte skjedde. «I dag er frelse kommet til dette huset», sa Jesus.

Diana leser dagens bibeltekst (t.v.) og pastor Susan preker. Klikk på bildene for å se dem større!

Hva kan vi så lære av dette?, spurte Susan og understreket blant annet: Jesus kom ikke til verden for å dømme eller fordømme verden slik mange forventet. Jesus er alltid klar til å ønske alle velkommen til fellesskap med ham. Han er ikke på noen måte diskriminerende slik vi er. Han inviterer både syndere og ikke-syndere til å ha fellesskap med ham. Alle nasjoner i verden er invitert til himmelen.

Husk, Jesus kaller ikke de kvalifiserte, men kvalifiserer de som han kaller til å tjene ham. Tviler dere, så sjekk bare historiene til Moses, Josva, Saul og andre i Bibelen, sa Susan og utfordret oss:

– Jesus ønsker å være våre gjester, men er vi klare til å si «Ja, du er velkommen», eller har vi forskjellige unnskyldninger for ikke å ønske ham velkommen? Eller kanskje vi tenker at det ikke akkurat er riktig eller passende tidspunkt å ønske Jesus velkommen i livene våre?

– La oss alle i tiden fram mot påske tenke på muligheten Gud tilbyr oss. La oss tenke nytt om å si «Ja Herre! du er velkommen inn i livet mitt», avsluttet Susan Gatwiri Mati sin preken.

Søndagens gudstjeneste var internasjonal, og foregikk på engelsk. Med tanke på barna, hadde pastor Christina denne gangen lagt en lang lenke fra kirkens juletrepynt, med mange ulike nasjoners flagg i kofferten. Flagglenken ble strukket ned midtgangen, og vi fant vi fram til flaggene til de fleste nasjoner som er representert i menigheten vår (et par må vi supplere med!) Nå var det ingen barn til stede søndag, men symbolikken og innholdet hadde definitivt også relevans for oss voksne.

Krigen i Ukraina satte naturlig nok også sitt preg på gudstjenesten, ikke minst i tilknytning til forbønnstunden og tenning av lys i lysgloben. Diana Di Giampaolo leste dagens tekst på italiensk. Musikken var det Sven Nørsett (flygel) og Arvid Strømme (gitar) som sto for.

Etter gudstjenesten var det kirkekaffe i Wesleysalen hvor folk fikk anledning til å møte pastor Susan (fra Kenya, men metodistprest på Hønefoss) og hennes mann Benjamin. Lenge siden sist vi var samlet til slik kirkekaffe, så det summet skikkelig rundt bordene. I tillegg til norsk bakverk, var det italienske kaker og piroger ala Ghana (Ghana, som forresten hadde nasjonaldag på søndag).

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

08/03/2022
SUSAN – PREST MED LIDENSKAP OG GLEDE

– Å være prest er det jeg elsker aller mest i livet. Og jeg er det med mye lidenskap og glede, sier pastor Susan Gatwiri Mati (47) til hjemmesiden vår. Susan er fra Kenya, men tjenestegjør siden høsten 2021 som metodistprest på Hønefoss. Med to mastergrader fra Menighetsfakultetet har hun også solid faglig bakgrunn. Søndag 6. mars preker Susan på vår internasjonale gudstjeneste!

– Å bli prest er den beste avgjørelsen jeg har tatt noen gang. Jeg har aldri angret et øyeblikk. Jeg elsker å tjene Gud; det er min største motivasjon i livet. Jeg er overbevist om at det er Guds kall til meg. Jeg føler sterkt for å være prest; å preke, døpe, vie og møte mennesker i ulike livssituasjoner og sammenhenger, forteller Susan. Å være prest gir meg sterk indre tilfredshet. Derfor er jeg kjempefornøyd, og tror jeg har valgt tidenes beste yrke og karriere, sier hun entusiastisk. Susan er gift med Benjamin Mati, som var metodistpastor i Kenya i mange år før kom han til landet. Som Susan, er han også utdannet på MF, og sammen har de tre gutter (Victor 21, Prosper 16, og Joshua 15 år).

– Livet er ikke alltid lett, og Gud lover oss heller ikke et lett liv. Livet mitt har ikke vært uten utfordringer, men jeg har alltid lært meg å jobbe hardt. Jeg er et vitnesbyrd om at hardt arbeid og besluttsomhet lønner seg, mener Susan som forteller at hennes livsmotto er: Susans livsmotto er: «Gi aldri opp! Fortsett å prøve!»

Guds nåde er alltid tilstrekkelig for alle.

Solid metodistfamilie

Hun ble født i åssidene til fjellet Mount Kenya, i Meru County, for førtisju år siden, og er den syvende av totalt ti søsken. Begge foreldrene er trofaste medlemmer av metodistkirken i Kenya, og alle hennes søsken er også metodister.

– Jeg vokste opp på søndagsskolen og elsket alt som hadde med kirkelige aktiviteter å gjøre, slik som sang og dans. Som ung jente tok jeg imot Jesus i mitt hjerte, og har hele tiden siden følt et sterkt ønske om å tjene ham, forteller Susan. Hun ble engasjert søndagsskolelærer som 16-åring, og ungdomsleder som 18-åring. På videregående skole var hun sekretær i en kristen ungdomsgruppe. – Jeg elsket kristne sanger, særlig lovsanger. Jeg beundret også hvordan predikanter og pastorer med lidenskap og entusiasme underviste og forkynte Guds ord. Jeg bestemte meg tidlig for å tjene Gud på den måten, det virket interessant og givende, forteller hun.

– Hvorfor kom du til Norge, og ble boende her?

– Jeg kom til Norge i 2011 for å studere teologi som stipendiat i et utvekslingssamarbeid mellom Kenyan Universitet og Menighetsfakultetet i Oslo, forteller Susan. Meningen var at hun skulle reise tilbake til Kenya straks hun hadde fullført sin mastergrad i teologi, men da det var gjort, ble hun nysgjerrig på et ny lansert masterstudium i religion, samfunn og globale spørsmål.

– Jeg trodde en kombinasjon av de to masterstudiene ville gi meg enda bedre kunnskap om og forståelse av religionens relevans i dagens globale og flerkulturelle samfunn, sier Susan som dermed kan vise til to mastergrader.

Tidlig i studieårene ble hun kjent med «International Methodist Church» (IMCO), i Oslo (Metodistkirken på Grünerløkka), og ble et aktivt og engasjert medlem der i 2012. Hun ledet flere av menighetens utvalg, blant annet for søndagsskole og ungdomsarbeid.

– Sakte, men sikkert begynte jeg å kjenne en sterk trang og ønske om å jobbe i kirken Norge, forteller Susan. Én dag, på vei fra gudstjeneste, hørte hun en stemme i hjertet som sa: «Gud er én. Du kan tjene ham hvor som helst i verden. Det trenger ikke nødvendigvis å være i ditt eget hjemland». Hun ble også minnet om at John Wesley, metodismens grunnlegger, en gang sa: «Verden er mitt sogn».

– Jeg fortsatte å tenke over det, mens jeg ba om Guds veiledning. Jeg trodde ikke det ville være lett, med mindre jeg kunne jobbe i en internasjonal menighet. Men mannen min, og guttene våre, var veldig positive og støttende, og de oppmuntret meg til å studere norsk og lære meg språket, sier Susan.

Susan og ektemannen Benjamin (som også blir med til Trondheim 6. mars!)

Da mannen Benjamin var ferdig med sine studier med Menighetsfakultetet i januar 2021, var familien likevel innstilt på å reise hjem til Kenya, for det var ikke ledig jobb i Metodistkirken i Norge.

– Men, stråler Susan, – ved Guds nåde dukket det plutselig opp en ledig stilling. En dag fikk jeg e-post fra tilsynsprest Knut Refsdal som spurte om jeg var interessert i å være prest på Hønefoss fra august 2021. Selvfølgelig svarte jeg ja, sier Susan. Hvorfor ikke? Familien min og jeg var så begeistret, og vi takket Gud for å ha besvart våre bønner.

Susan har aldri hatt problem med å bli akseptert, verken i samfunnet eller Metodistkirken. Den største utfordringen har vært språket. Da hun kom til Norge, kunne hun bare engelsk. Å kombinere norsk språkkurs med studier på engelsk, og familieliv, var ikke bare enkelt, så hun slet noen år med språket. Nå forstår hun norsk godt, og snakker stadig bedre: Samtidig har hun ikke noe imot at vår Internasjonale gudstjeneste skal foregå på engelsk …

Den største utfordringen har vært å finne en relevant jobb i tråd med utdannelse og yrke. – Mange sa til meg at religion er i ferd med å bli irrelevant i Norge, og at jeg burde ha valgt noe annet enn teologi, hvis jeg fortsatt ønsket å bli i landet, forteller Susan. Men så dukket Hønefoss opp!

Evangeliene forbløffer meg alltid, spesielt når jeg leser om hvordan Jesus håndterte sosiale problemer som utroskap og andre sosiale onder i sin tid.

– Hva er den største forskjellen mellom livet i Kenya og Norge?

– Mennesker har sin egen måte å leve på, over hele verden. Imidlertid er vi også like, fordi vi alle er skapt i Guds bilde, mener Susan, men livet i Norge er selvsagt annerledes enn i Kenya, sier hun.

– Den største forskjellen for meg er klimaet og kulturen. I Kenya har jeg aldri sett snø. Det var bare noe jeg hørte og leste om i geografitimene på skolen. Kenya er som mange afrikanske land veldig varmt nesten hele året, i motsetning til i Norge. Kulturen er også annerledes, inkludert nasjonalspråket. I Norge er norsk morsmål som læres og snakkes av alle. I Kenya er det mer enn 47 forskjellige språk, og Kiswahili er det eneste nasjonale språket som forener alle. Mange kenyanere forstår slett ikke hverandre.

– Hva gjør troen og kirken relevant i dagens samfunn?

– Bibelen sier at vi er verdens lys. Kirken forventes å være et godt eksempel for verden ved å gjøre gode ting, vise kjærlighet og medfølelse og ikke fordømme noen. Jeg tror den kristne troen er tuftet på Guds kjærlighet til verden. Den kom Jesus for å demonstrere, og den skal vi bringe videre.

– Hva er da kirkens største oppgave og utfordring?

– Kirken er forpliktet til å gjøre alle mennesker til Jesu disipler, slik misjonsbefalingen gjør det klart. Utfordringen er «inkludering» – å faktisk tro og mene at vi alle skal være Jesu disipler. I den aktuelle sosiale og etiske debatten, kan kirken kanskje oppleve det som et dilemma. Men jeg tenker at Gud er den eneste dommeren, og ikke vi som kristne. Vår hovedoppgave er å gjøre alle mennesker til Kristi disipler, og ikke å dømme eller fordømme noen. Tross alt er vi alle Guds barn, skapt i hans eget bilde og likhet, sier Susan.

Den overbevisningen preger også hennes syn på den brennaktuelle debatten og situasjonen i Metodistkirken, knyttet til homofilispørsmålet:

– Etter min mening bør ikke kirken være splittet i etiske og sosiale spørsmål, for Jesus inviterer alle til å ha fellesskap med ham. Vi bør heller ikke dømme noen, uansett grunn, fordi Gud er den absolutte dommer. Og Guds nåde er alltid tilstrekkelig for alle. Vi er alle frelst av Guds nåde og barmhjertighet. Dette betyr at Guds frelsende nåde ikke er begrenset til noen. Vi som kristne er heller ikke bedre på alle måter enn andre, mener Susan.

– Hvor vil du plassere deg teologisk på en litt tabloid skale fra «konservativ» til «liberal»?

– Jeg må være ærlig som pastor og si at det ikke er lett å svare på, særlig i forhold til reelle problemstillinger i dagens verden. Jeg har alltid vært så naiv og iherdig, jeg har lenge liksom klamret meg mye til den gamle tradisjonelle kristentroen, forteller Susan.

Hun har vært nødt til å revurdere noen posisjoner; som for eksempel skilsmisse og gjengifte. Susan har fra egen kultur vært vitne til at enkelte (kvinner) nærmest har gått til grunne, blitt krenket og utsatt for vold og overgrep som følge av forventninger og krav om å «redde ekteskapet» og beskytte den kristne tro.

– Slikt er jeg sterkt imot, ja jeg fordømmer det. Jeg kan og vil ikke råde noen til å gjøre slike offer, sier Susan, selv om hun vet at noen av den grunn vil anklage henne for å støtte skilsmisse og gjengifte, og være på vei til å bli liberal.

– Evangeliene forbløffer meg alltid, spesielt når jeg leser om hvordan Jesus håndterte sosiale problemer som utroskap og andre sosiale onder i sin tid. Jeg ser på Jesus som et perfekt eksempel og et forbilde i tjenesten. Hans oppdrag på jorden var ikke å bringe dom, men å søke og redde de fortapte, sier Susan. – I sin tjeneste viste Jesus mye medfølelse og kjærlighet til alle. Han samhandlet med alle klasser av mennesker, både rike og fattige, syndere og utstøtte. Han samhandlet også med de som trodde at de ikke var syndere, slik som fariseere og de skriftlærde, lovens lærere.

– Jeg er overbevist om at Gud har kalt meg til å tjene hele sitt folk fra alle samfunnslag. Jeg trenger å vise dem kjærlighet og medfølelse slik Jesus gjorde. Jeg har ingen forpliktelse til å dømme noen, for jeg tror at Gud er den endelige dommeren, understreker Susan.

– Det ble et langt svar, men kanskje jeg på denne tabloidskalaen kan plassere meg i midten, antyder hun.

– Har du et favoritt-bibelvers?

– Efeserne 2:8-9, og der står det: «For av nåde er dere frelst ved tro, og dette er ikke fra dere selv. Det er Guds gave, ikke ved gjerninger, slik at ingen kan skryte».

–Jeg tror at vi ikke av oss selv kan gjøre noe godt eller være rettferdige overfor Gud. Gud kunne ha valgt hvem som helst andre enn meg, men han valgte meg. Ikke fordi jeg oppførte meg bedre enn andre, men bare gjennom nåde og barmhjertighet.

– Og en favorittsalme/sang?

– «Hvilken venn har vi i Jesus»! Jesus er ikke som en mann som ombestemmer seg. Han er en virkelig venn, som aldri forlater oss. Selv når vi gjør galt, er Jesus alltid klar til å tilgi oss, i motsetning til alle andre i verden hvor vi kan miste venner og aldri få dem igjen. Jesus er alltid villig til å akseptere oss tilbake til sitt fellesskap, understreker pastor Susan Gatwiri Mati.

Søndag 6. mars kan du høre og møte henne på Internasjonal gudstjeneste i Trondheim Metodistkirke!

26/02/2022
døpefonten vår stammer fra nidarosdomen

Døpefonten i kirka vår er en «lillebror» til døpefonten i Nidarosdomen; begge tegnet av arkitekt Nils Ryjord som ledet restaureringsarbeidene ved nasjonalhelligdommen. Og døpefonten vår er hugget i bygghytten ved Domen av metodisten og steinhuggeren John Johannesen Gorseth i 1911.

Både historien og utførelsen gjør vår døpefont til det noen av oss uten tvil vil kalle den fineste og mest spesielle døpefonten i norske metodistkirker – i alle fall en av dem.

Denne artikkelen er basert på et innlegg menighetens tidligere historiker, konservator og kunasthistoriker Eystein Mattias Andersen, nylig har holdt på et seminar om religiøsitetens kulturminner i regi av Fortidsminneforeningen. Selv om Trondheims metodister har vært klar over døpefontens opphav, bidrar Eystein til ytterligere verdifull kunnskap om både døpefonten og historien knyttet til den! Og takk for det!

Nidarosdomens velkjente døpefont i kleberstein fra 1902, er hugget av billedhuggeren Gustav Vigeland etter tegninger av arkitekt Nils Ryjord (1875-1926) ved Nidarosdomens restaureringsarbeider. Langt mindre kjent er «døpefont-slektningen» fra 1911 i Metodistkirken i Trondheim. Også den døpefonten i kleberstein, er tegnet av Nils Ryjord. Ryjord ble assistent ved restaureringen i 1898, bare 23 år gammel, og ledet restaureringsarbeidene fra 1906.

Storebror, døpefonten i Nidarosdomen

Lillebror, døpefongten i Metodistkirken.

Steinhugger-metodisten

Metodistkirkens døpefont ble altså ikke hugget av den kjente Gustav Vigeland, men av metodisten John Johannesen Gorseth (1867-1928) fra Oppdal. Han ble i 1893 gift i Melhus med Serine Larsdatter Stokke (1869-1946). De flyttet i 1895 til Trondhjem og bosatte seg på Bakklandet. John hadde fått jobb ved restaureringsarbeidene som steinhugger (vi ser ham på gruppebildet fra Nidarosdomen og på utsnittet).

KLIKK PÅ BILDET FOR Å SE DET STØRRE!

John Gorseth jobbet ved Nidarosdomen frem til januar 1922, og står kanskje bak flere dekorative detaljer på den gamle katedralen. Han gikk trolig veien fra tre til kleberstein, slik flere steinhuggere gjorde. John hadde antagelig opprinnelig vært treskjærer med små dekorative detaljer som spesialitet. De gotiske bladene vi ser på Metodistkirkens døpefont var dermed ikke fremmed for ham. I tillegg til «bladverket» har døpefonten fire forgylte symboler; Alfa, Omega og to Kristusmonogrammer.

Ferie og sene kveldstimer

John og Serine Gorseth ble som mange arbeidere og håndverkere metodist og medlemmer i kirken i Trondheim i mai 1902. John benyttet seg av sin arbeidsplass og kontakter der for å gi menigheten en ny døpefont. Han brukte hele sin sommerferie og sine kveldstimer i Bygghytten ved Nidarosdomen for å hugge menighetens nye døpefont etter Ryjords tegninger. Johns datter har fortalt hvordan hun hver dag gikk ned til Domkirken med mat til sin far. Døpefonten var antagelig ferdig høsten 1911. Det første bildet vi har funnet hvor den er med, ble tatt i ”gammelkirken” julen 1912.

Døpefointen er med på dette bildet fra julen 1912 i gammelkirka vår.

Døpefonten var dermed altså stille til stede i kirkerommet sammen med annet kirkeinventar da det historiske samemøtet fant sted der i februar 1917 (døpefonten vises ikke på bildet fra den gang, men stod til venstre for det metodistiske alteret med prekestol som under møtet fungerte som talerstol). Døpefonten ble senere med inn i det nye kirkebygget til Metodistkirken i Trondheim i 1925, og er fremdeles i bruk.

Klikk på bildet for å se det større

Arv fra vest

Det var ikke uvanlig på den tid Nils Ryjord virket, at arkitekter påtok seg private formgivningsoppgaver. I en del bevarte skissebøker finnes det flere tegninger han utførte til familier og institusjoner i Trondheim. Det finnes ingen fullstendig oversikt over arbeider Ryjord utførte på denne måten. Flere arbeider er derfor ukjente, slik som døpefonten i Metodistkirken. Skissebøkene viser at Ryjord var svært opptatt av ornamenter og detaljer. Det finner vi igjen på døpefonten med gotiske blader langs kanten. Den er i likhet med døpefonten i Domkirken inspirert av den engelske gotikken som preger Nidarosdomen. Arv i fra vest passer jo godt inn i Metodistkirken.

10/02/2022
Hipp, hipp Susanna! Førr ei dame!
Idag feirer metodister Susanna Wesley som ble født 20. januar 1669. Hun holdt aldri en preken, ga ut en bok eller grunnla en kirke, likevel er Susanna kjent som metodismens mor. Ikke bare var hun den yngste av 25 søsken, men hun fødte også selv (minst) 19 barn. 11 vokste opp, og hun inspirerte de to av sønnene, John og Charles, til å bli mektige åndelige ledere – og til å starte metodistbevegelsen som vår kirke er et resultat av! Førr ei dame!

United Methodist Communications har laget en kort og fin video om Susanna, og den kan og bør du se her:

Og vi «låner» følgende fra vår kirkes General Commission on Archives & Histrory :

Susanna var selv datter av en fremtredende dissenter-prest. Strålende, vakker og viljesterk, hun hadde en dyp innflytelse på barna sine og dermed på metodistbevegelsen. Hun var den hengivne moren til minst nitten barn, hvorav ti levde til voksen alder.

Da barna var små, utviklet hun en bemerkelsesverdig og effektiv metode for utdanning og åndelig næring. Etter hvert som de ble eldre, skrev hun manualer for dem om emner som Guds egenskaper, Den apostoliske trosbekjennelse og Den Hellige Ånd. John, Charles og de andre barna stolte på hennes kloke råd om åndelige, teologiske og personlige spørsmål.

Her er et knippe Susanna-sitater fra noen av de mange brev hun skrev:

«Som egenvilje er roten til all synd og elendighet, så forsikrer det som verdsetter dette hos barn deres etter elendighet og irreligion; uansett hva som hindrer og ødelegger det, fremmer deres fremtidige lykke og fromhet.» Fra et brev til sønnen John, juli 24, 1732, som beskriver hennes metode for barneoppdragelse

«En kristen burde, og gjør det i alminnelighet, samtale med verden som en fremmed i et gjestgiveri; han vil bruke det som er nødvendig for ham, og glede seg over det han uskyldig kan, men samtidig vet han at det bare er et gjestgiveri , og han vil bare være lite opptatt av hva han møter der, for han tar det ikke for sitt hjem.» Fra et brev til sønnen Samuel, rundt 1704

«Prøv i alle ting å handle etter prinsipper, og lev ikke som resten av menneskeheten, som går gjennom verden som strå på en elv, som føres den veien strømmen eller vinden driver dem.» Fra et brev til sønnen hennes Samuel, oktober 1709

«Ta denne regelen: hva enn som svekker din fornuft, svekker ømheten i din samvittighet, skjuler din følelse av Gud, eller fjerner gleden av åndelige ting; kort sagt, hva som øker styrken og autoriteten til kroppen din over ditt sinn, den tingen er synd for deg, hvor uskyldig den enn er i seg selv.» Fra et brev til sønnen John, juni 1725

«For min egen del, etter mange års søk og undersøkelser, fortsetter jeg fortsatt å betale min hengivenhet til en ukjent Gud. Jeg tør ikke si at jeg elsker ham; bare dette, – jeg har valgt ham for min egen lykke, mitt Alt, mitt eneste gode; med et ord, – for min Gud.» Fra et brev til sønnen John, 1. januar 1733.

Susanna Wesley – metodismens mor

—-
```
 
```
20/01/2022
Vi er på United Methodist News

Menigheten vår er, som eneste utenfor USA, omtalt i nyhetssaken «Churches face another test with omicron» på United Methodist News. Det er den musikalske orgel-julehilsenen vi fikk fra Cathedral of the Rockies som har vakt vår internasjonale kirkes nyhetsbyrås interesse.

Den forrykende orgelvideoen fra våre venner i Cathedral of the Rockies i Boise, Idaho var ment som en spesiell oppmuntring til oss da det ble klart at vi måtte avlyse våre gudstjenester både og ikke minst på juleaften. Med andre ord hadde videoen med Covid19-situasjonen å gjøre, og det er netopp pandemien og virkninger av den som er tema og utgangspunkt for artikkelen som avsluttes med å fortelle om oss og videoen vi fikk:

Den erfarne og dyktige reporteren Sam Hodges i UMNews står bak artikkelen som beskriver hvordan pandemien (særlig etter omikron-varianten ) har påvirket og utfordret ulike (amerkanske) menigheters arbeid og samlinger. Trondheim Metodistkirke er den eneste menigheten utenfor USA som omtales i artikkelen. Du kan lese hele artikkelen her: https://www.umnews.org/en/news/churches-face-another-test-with-omicron

Har du ennå ikke sett/hørt orgel-julehilsen-videoen hvor organist David Young spiller «Hark the herald angels sing» («Hør den englesang så skjønn») og «Joy to the world», så anbefaler vi at du sjekker denne linken: https://trondheimumc.com/2021/12/23/forrykende-musikalsk-julehilsen-fra-boise-idaho/

Der kan du også lese litt mer om hvordan videoen ble en realitet!

Litt arti’ at videoinitiativet vårt og den flotte hilsenen fra Cathedral of the Rockies har vakt interesse, og nå er blitt gjort kjent for metodister over hele verden!

11/01/2022
JULE(AFTEN)VIDEO-ANDAKT!

Det er «tidligkvelden før kvelden», og vi publiserer allerede nå vår jule(aften)-videoandakt som en anledning og oppfordring til å la freden senke seg og «tyvstarte» jula i disse fortsatt merkelige tider. Ingen ting kan erstatte juleaftengudstjenesten vi som kirkefamilie hadde gledet oss til i kirken, men vi håper at denne videoen gjennom musikk, sang, juleevangelium, andakt og velsignelse klarer å formidle noe av lyset, håpet og nåden som ligger i at Gud ble menneske for å være nær oss. Vi er aldri alene!

Derfor stor takk til de medvirkende; menighetens gode venner John Pål Inderberg (saksofoner), Henning Sommerro (orgel og trekkspill), vårt menighetsbarn/konfirmant Sigrid og medlem Sven Egil Nørsett (vokal og piano) og ikke minst vår pastor Christina Thaarup (velkommen, juleevangeliet, andakt og velsignelsen!)

Klikk (evt dobbelklikk) på «play-symbolet» midt på bildet under, for å se videoen!

videoen er redigert av Ole-Einar Andersen

Du finner videoen også på vår Facebookside :

https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim/videos/874123953284509

og på YouTube:

https://www.youtube.com/watch?v=iwvrEAOqzKM

Del den gjerne! Velsignet jul!

23/12/2021
FORRYKENDE MUSIKALSK JULEHILSEN FRA BOISE, IDAHO

Spenn fast setebeltene, skru opp volumet og send nabovarsel! Vi har fått en forrykende musikalsk julehilsen fra Cathedral of the Rockies hvor organist David Young spiller to julesanger – spesielt for oss i Trondheim – på katedralens praktfulle orgel med ca 4000 piper og 67 stemmer.

David Young spiller først den internasjonale megajulesang-hit’en «Joy to the world» som bygger på musikk av Georg Friedrich Händel. David spiller den for oss i en ekstra jublende versjon.

Etter en personlig julehilsen til vår menighet, avslutter David Young musikkvideo-julegaven med et vesentlig nyere verk, komponert i 2019 av organisten Neil Harmon. Musikken er skrevet til den kjente Wesleysalmen «Hark the Herald Angels Sing» («Hør den englesang så skjønn») – og lytter du godt vil du gjenkjenne bruddstykker av den tradisjonelle melodien i dette moderne verket. Et særdeles kraftfullt stykke musikk, i en gnistrende 6/8-takt, som virkelig gjør nytte av det store kirkeorgelets ressurser!

SE VIDEOEN HER: (klikk eller dobbelklikk…)

Orgelet i Cathedral of the Rockies ble bygget av firmaet Aeolian Skinner og innviet ved åpningen av den nye kirken i 1960. I 1983 var orgelet gjenstand for et omfattende restaurerings og ombyggingsprosjekt i regi av orgelbyggerne Balcom and Vaughan. Instrumentet har også gjennomgått forbedringer gjennom 2000-tallet. Spillepulten har tre manualer + pedaler, og orgelet har i dag 67 stemmer og ca 4000 piper.

Han som har stått for opptakene heter Svend Knutsen. Svend er produsent og videoredigerer i Cathedral of the Rockies, og det viser seg at han har familiære forbindelser til Norge og Trondheim! Hans bestefar var norsk metodistprest! Svend har ikke besøkt Norge og Trondheim på godt over 20 år, men vi har forsikret ham om at han er hjertelig velkommen!

PROGRESSIV MENIGHET

Cathedral of the Rockies (Rocky Mountains-katedralen) ligger i byen Boise som er hovedstad i staten Idaho i USA. Byen har ca 230.000 innbyggere og er blant de raskest voksende byene i USA. Cathedral of the Rockies het tidligere First United Methodist Church Boise, og ble grunnlagt i 1872 – de er altså ni år eldre enn vår menighet!

Det er en sentrumskirke (downtown) og Cathedral of the Rockies er en av de større, progressive United Methodist-menighetene i USA.

De fikk betydelig (inter)nasjonal oppmerksomhet sommeren 2020, da de etter politidrapet på afroamerikaneren George Floyd og i tråd med Black Lives Matter-bevegelsen, bestemte å fjerne et stort blyglassvindu i kirken som viste sørstatsgeneralen Robert E. Lee (skulder ved skulder med Abraham Lincoln og George Washington). «Symboler på hvit overlegenhet (ala sørstatsgeneral Robert E. Lee, red. anm) hører ikke hjemme i vårt hellige rom», sa menighetsrådet i sitt vedtak om å bytte ut vinduet med generalen.

Og etter at vindusåpningen har stått tildekket i nesten et og et halvt år, kom det nye blyglassvinduet på plass 7. desember i år. Det viser biskop Leontine T.C. Kelly, den første afroamerikanske kvinne som ble ordinert til biskop i the United Methodist Church. Hun er også, i tråd med eget inkluderende og aksepterende syn, framstilt med en regnbuefarghet LGTBQ+ stola. Leotine T.C. Kelly ble ordinert til biskop nettopp i Catherdral of the Rockies i 1984. (Underveis i prosessen ble også Martin Luther King Jr., og den tidlige borgerretighetsforkjemperen Harriet Tubman vurdert som kandidater til den ledige vindusplassen.) Prisen for det nye blyglassvinduet skal være ca 25.000 dollar eller omkring 225.000 kroner.

SIER VELKOMMEWN TIL ALLE

Hovedpastoren i Cathedral of the Rockies heter Duane Anders, og det er gjennom ham vi har fått ordnet med musikkvideoen. Menigheten har ca 2800 medlemmer, og det ukentlige gudstjenesteframmøtet er drøyt 1300 fordelt på en «contemporary»(moderne) gudstjeneste kl. 10.00 og en «classic»(tradisjonell) kl. 11.00. Menigheten driver også arbeid i bydelen Amity.

Dagens kirke/katedral ble bygget I 1960, og er en korsformet kirke i nygotisk stil. Den har flere kapeller, men selve hovedkirkesalen har plass til omkring 1000.

På sin hjemmeside møter menigheten folk med denne velkomst-hilsenen:

«We extend a special welcome to those who are single, married, divorced, LGBTQ+, straight, filthy rich, or dirt poor. We extend a special welcome to crying newborns, those who are skinny as a rail or could afford to lose a few pounds.

You’re welcome here if you’re “just browsing,” just woke up or just got out of jail. We don’t care if you’re more Catholic than the Pope, more Methodist than Wesley, or haven’t been in church since little Joey’s baptism.

We welcome soccer moms, Bronco dads, starving artists, tree-huggers, latte-sippers, vegetarians, junk-food eaters. We welcome those who are in recovery or still addicted.

We welcome you if you’re having problems, if you’re down in the dumps, or in need of a prayer. Whether you had church shoved down your throat as a kid, or if you don’t like “organized religion”.

We’ve been there too.

We welcome those who are inked, pierced or both. We welcome tourists, seekers and doubters, bleeding hearts… and you!”

Oversatt og lett redigert blir den slik på norsk:

«Vi sier hjertelig velkommen til de som er enslige, gifte, skilt, LHBTQ+, hetero, søkkrike eller lutfattige. Vi ønsker spesielt velkommen til gråtende nyfødte, de som er skinnmagre, eller har råd til å gå ned noen kilo.

Du er velkommen hos oss hvis du «bare kirkesurfer», nettopp har våknet eller nettopp har kommet deg ut av fengselet. Vi bryr oss ikke om du er mer katolsk enn paven, mer metodist enn Wesley, eller ikke har vært i kirken siden lille Petters dåp.

Vi ønsker fotballmødre, hockey-fedre, sultende artister, treklemmere, kaffelatte-sippere, vegetarianere og junkfood-spisere velkommen. Vi sier velkommen til de som er i bedring, eller fortsatt er avhengige.

Vi ønsker deg velkommen hvis du har problemer, hvis du er nede på bånn eller trenger en bønn. Enten du fikk kirken dyttet ned i halsen som barn, eller om du ikke liker «organisert religion».

Vi har vært der også.

Vi sier velkommen til de med tatoveringer, piercing eller begge deler. Vi ønsker turister, søkere og tvilere velkommen, folk med et stort hjerte for andre … og deg!»

Vil du bli bedre kjent med Cathedral of the Rockies, kan du se den «klassiske» gudstjenesten fra 19. desember her:

og den «moderne» gudstjenesten fra 19. desember her: (du kommer litt brått inn, men det er likevel starten på gudstjenesteopptaket)

23/12/2021
HJERTEROM FOR JESUSBARNET

Vi har kommet fram til årets siste adventssøndag, 4. søndag i advent. Alle fire lys er tent. Ventetiden er snart over. Det er kun fem dager til julaften.

Gleder du deg? Er du spent? Merker du julestemningen? Eller du stresset? Oppgitt? For mye å gjøre og for lite tid til å gjøre det i? Og hvordan er det med ditt hjerterom, hva er det som tar plass i ditt innerste?

Første søndag i advent stilte jeg oss alle disse spørsmål:

Er det rom hos oss, hos deg og meg til å ta imot Gud som kommer til oss enda en gang i juleevangeliet, i salmer, i bønner, i nærvær, i stillhet, i felleskapet med familie og venner eller er vi dem som sier: Nei, her ikke plass. Alt er opptatt. Finn et annet sted å være, et annet hjerte å finne rom i. Har vi hjerterom for Jesusbarnet? For den store, omfavnende, betingelsesløse kjærlighet som Gud sendte til alle som ville ta imot den for to tusen år siden og som han har sendt til oss hver eneste dag siden den første julenatT?

Jeg skal gjerne være den første til å innrømme at de seneste ukenes nye smitteverns-anbefalinger og påbud på grunn av økt smitte har frustrert meg. Hverdagen har blitt litt vanskeligere, og noe som jeg VIRKELIG hadde gledet meg til, nemlig å feire julaften i kirken sammen med menigheten, blir ikke til noe i år heller. Så utrolig kjipt.

Samtidig vet jeg at det blir jul likevel. En annerledes jul, men fortsatt jul. Med familie. Med god mat og julesang. Med gaver og lek med tantebarn. Jeg har mye å glede meg over. Enda mer å være takknemlig for. Selv i en annerledes julehøytid. Det håper jeg også du har og at du kan se at du har det. For jeg tror at noe av det som virkelig skal kunne åpne opp ditt og mitt hjerterom for Jesusbarnet, Guds fineste gave til oss mennesker noensinne, det er takknemlighet og det er å prøve og løfte blikket. Se stjernene på himlene. Stjernene i vinduene i hjemmene til folk. Julelysene rundt omkring. Lys midt i alt som er mørkt og kan virke mørkt.

I en dansk julesang, med tekst av presten og dikteren Johannes Møllehave og melodi av artisten Anne Linnet, synger vi i første vers:

En stjerne på himlen og flere og flere. I natt føder himlen med jordiske veer. I natt lover himlen at den vil befri oss. Maria på eslet. Med lille Messias.

Det sies så mye i dette første verset. Himmelen var på alerten da Jesusbarnet skulle fødes. Fødes som menneskebarn, slik alle andre menneskebarn har blir født. Med jordiske veer. Eller rier som det heter på norsk. Og likevel, i dette lille barnet ble det også født et løfte. Om befrielse. Om Guds nærvær. Om kjærlighet. Om en annerledes konge som er på vei for å hjelpe mennesker å finne veien hjem til Gud. Til å vite at de, at vi alltid har et hjem der Gud er.

I natt ruger himlen på gleden og freden. Så varsomt i mørket som fuglen i reden. Og freden og gleden nå fødes de i oss. Maria på eslet. Med lille Messias.

Å gi plass i vårt hjerterom til Jesusbarnet, er å gi plass til den fred og glede som englene sang om, som gjeterne fikk ta imot og som Maria gjemte i sitt hjerte, i sitt hjerterom. En himmelsk glede og en himmelsk fred. Storslått og overstrømmende. En varsom glede og en varsom fred. Stille og nesten umerkelig. Begge følelser og opplevelser fødes i oss når vi gir hjerterom for Jesusbarnet. Det store og det lille. Fordi livet rommer begge deler. Fordi vi rommer begge deler. Noen dager kan vi ta imot Guds storhet. Andre ganger er det Guds litenhet som vi klarer å ta imot. Begge deler er fullt ut Gud. Begge deler er fullt ut hans kjærlighet til oss. Den kjærligheten som han sendte til oss første gang en julenatt og som han har sendt og sender til oss hver dag siden.

I det siste verset i julesangen synger vi:

En plass mellom sau, i en stall mellom kyrne. Hun fødte og svøpte den lille i klede. Og hyrdenes glede var stor som Marias. Lys tentes i mørket. Nå fødtes Messias. Nå fødtes Messias Nå fødtes Messias.

Når jeg synger dette verset, eller leser det som det nydelige diktet det også er, så fylles jeg av mange ting: Glede. Fred. Kjærlighet. Og håp. Håp der man ikke først kan tro at håpet skal fødes og finnes. Håpet som noe så sårbart og samtidig fullstendig vidunderlig som et nyfødt lite barn er. Håp, som deles med andre så håpet blir større. Og håpet som, lik lyset, alltid er større enn mørket. Å gi plass for Jesusbarnet i ditt og mitt hjerterom, er å gi plass for håpet. Det trassige håpet. Det usannsynlige håpet. Det levende håpet. Håpet som er Jesus selv.

Immanuel – det betyr Gud med oss.

Med ønsket om en velsignet 4. søndag i advent til oss alle,

Pastor Christina

18/12/2021
HJERTEROM FOR GJETERNE

Det har blitt 3. søndag i advent. Vi er enda et skritt og en søndag nærmere julaften og julehøytiden. Stiger spenningen hos deg? Og julestemningen? Jeg håper det.

For de fleste av oss har denne uken vært en uke preget av nye koronarestriksjoner i form av nye påbud og anbefalinger. Utrolig irriterende. For noen veldig frustrerende fordi det igjen gjør hverdag og fremtiden usikker både økonomisk, sosialt og mentalt. Vårt hjerterom kan bli så fylt opp av uro og stress at det er ikke bra for oss i lengden. Er det din virkelighet akkurat nå, så prøv om du kan puste med magen, få ro i kropp og sjel og sinn og be om hjelp når du trenger det. Alle trenger vi hjelp av til, og da er det så viktig og også be om det.

I dag skal vi sammen se på om det er plass i vårt hjerterom til det jeg tror vi kan lære av gjeterne og som jeg tror vårt hjerterom trenger.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»

Gjeterne gjør ikke noe uvanlig. For dem er det en helt vanlig natt på jobb. De tar vare på sauene som de har ansvar for. Så skjer det plutselig noe helt utenom det vanlige, noe storslått og rart og forvirrende på en gang. Et englebesøk der midt i den mørke natten. Etter englebesøket får vi vite hva gjeterne da gjør:

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte.

Noe har skjedd med dem. Noe som gjør at denne natten ikke bare blir jobbing som vanlig. Det virker som om at de ganske kjapt bestemmer seg for å sjekke ut det engelen sa, og gå inn til Betlehem. Kanskje er det nysgjerrighet som driver dem? Kan det virkelig stemme det engelen sa? Kanskje er det en overveldende glede og ærefrykt over at de, av alle mennesker, gjennom engelen fikk et budskap fra Gud. Et budskap om håp og glede og frelse. Og at Gud har utvalgt de som verdige til å ta imot det og gi det videre. Vi vet ikke. Det eneste vi er at de etter englebesøket går inn til Betlehem.

Inne i byen finner dem at det engelen sa var sant. For en opplevelse det må ha vært. Den preger dem fortsatt da dem etter en stund vender tilbake til marken utenfor byen og jobben sin:

Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.

Hjerterom for gjeterne fra julenatt handler om være åpen for det budskap som Gud sender vår vei. Også det som kommer til oss helt uventet slik det gjorde det for gjeterne. Kanskje handler det særlig om å være åpen for det som kommer uventet til oss. Det er ikke sikkert vi får oppleve englebud, men det vi kan lære av gjeterne, er å ta imot når Gud plutselig er der med et budskap til oss. Det kan hende Gud kommer til oss på en plass eller til en tid vi ikke hadde forventet han skulle komme, eller at Gud velger en budbringer vi ikke hadde regnet som en mulighet en gang. Vil vi da være åpne for det eller for den som kommer? Har vi hjerterom med åpne hjerter og åpne sinn til også å ta imot det uventede?

Hjerterom for gjeterne handler også om å være nysgjerrige slik de var det. En ting er å ta imot et budskap, noe helt annet er å undersøke det nærmere og la det føre oss der og til dem det måtte føre oss. Gjeterne våger å gjøre noe som er annerledes, til og med nytt, når muligheten er der. Er vi også villige til det? Så trist det ville være om vi avviser budskapet fra Gud fordi budbringeren ikke ser ut som den vi forestilte oss, eller har bestemt oss for kan bringe oss bud fra Gud.

Er vårt hjerterom åpent og nysgjerrig etter mer fra Gud, så tror jeg det faktisk kan hende at vi er de som får besøk av vår tids gjetere også i dag når de har et budskap til oss fra Gud. Kanskje vil vi også være de gjetere Gud sender til andre mennesker med budskap fra han. Et budskap om håp, glede og frelse. For ulik oss mennesker, har Gud ikke en sjekkliste for hvem som er innafor eller ikke når det gjelder hvem som kan få ta imot budskapet om hans evige kjærlighet og gi det budskapet videre. Gud er kun interessert i å vite hvem som åpen nok til å ta imot og nysgjerrig til å gå der han kaller oss å gå.

Å, la oss gå med åpne sinn, som hyrdene til barnet inn. Med gledestårer takke Gud, for miskunnhet og nådebud.

Med ønsket om en velsignet 3. søndag i advent for oss alle,

Pastor Christina

11/12/2021
Hjerterom for englene

Det har blitt 2. søndag i advent. Vi er enda en søndag nærmere julaften og julehøytiden. Hvordan har den første adventsuken din vært? Ta et øyeblikk og kjenn etter. Hva fyller mest i deg akkurat nå? Er det ro og fred? Eller stress og for mye å gjøre? Eller er det kanskje mer en blanding av begge deler? Hva trenger du akkurat nå i dette øyeblikk? Og har du tid til å ta deg tid til det? For din skyld så håper jeg at du har det.

Som en del av det å skape hjerterom for Jesusbarnet, skal vi denne og neste søndag sammen prøve å skape hjerterom for dem som var der julenatt da Jesus ble født. Først englene, og så hyrdene eller gjeterne som de heter på norsk.

I juleevangeliet i Lukas evangeliet leser vi at en engel plutselig viser seg for noen gjeter som var ute på marken:

Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»

Hva gjeterne har følt og tenkt under og etter englebesøket, det vet vi ikke. Men vi vet hva de gjør. De går inn til Betlehem og søker opp det nyfødte barnet og foreldrene hans. Engelen sier til dem: Frykt ikke! Det er jo lett for en engel å si. Men det er jo ikke merkelig hvis gjeterne ble redde. For et syn det må ha vært. Så merkelig, så annerledes, så skremmende at det ikke å bli redd nesten er unaturlig.

Og likevel ordene: Frykt ikke! Kanskje fordi engelen vet, at selv om det å møte en engel faktisk kan være skremmende, så kan frykt i seg selv ofte hindrer oss i å ta imot et budskap, ta imot det eller den som er rett fram for oss. I engelens «frykt ikke!» ligger både en oppmuntring til ikke å frykte den som møter dem i stråleglans, og heller ikke, og kanskje enda viktigere, ikke la frykten hindre dem å ta imot det budskap engelen har til dem.

Hjerterom for englene er å prøve og ikke gi frykten, angsten, bekymringen hjerterom. Men i stedet dele den uroen med Gud og med hverandre så den ta mindre plass i oss, i vårt hjerterom. Det er ikke lett, men det er nødvendig, så det blir plass til det som er viktigere.

Engelen forteller gjeterne og oss hva det er, det som er viktigere: Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.

En glede som er viktigere enn frykten. Som er stor og som er for alle. Så merkelige ord. Gjeterne har sikkert undret seg. Vi undrer oss. En glede for hele folket. En frelser født i Davids by. Hva vil det egentlig si?

En måte å si det på er med ordene fra denne julesangen: Himmel på jord, En glede så stor, Eg e’skje alene, Her eg bor, Himmel på jord En nåde så stor Eg e’skje alene Her eg bor.

At himmelen har kommet til jorden. For at vi mennesker, du og jeg, skal vite at vi aldri mer skal være alene. Gud har kommet til oss, der vi bor, for å være der vi er. Med glede, nåde, kjærlighet og barmhjertighet.

Hjerterom for englene er også hjerterom for gleden over å være sett, være elsket og aldri mer være alene.

Engelen avslutter sitt besøk sammen med vennene sine. En himmelsk hærskare som lovpriser og synger for noen sikkert veldig forbausa gjetere: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Det var det de sang. Alle englene. Ære være Gud. Vår Far, som er i himmelen. Skaper av himmel av og jord. Stor og mektig.

Englene ber oss løfte blikket. Se til himmelen. Se Guds storhet i oss og rundt oss. Forundres over alt som er til. Sangen starter i himmelen, i evigheten, med en lovprisning til Gud. Og så kommer den ned til gjeterne og til oss – med budskapet om Guds plan for oss. Fred på jorden blant mennesker. At vi skal leve med hverandre som Gud fra evigheten har tenkt det. Fred mellom oss. Fred i oss. Vi, mennesker som Gud har glede i. Som Gud elsker. Som Gud i Jesusbarnet er kommet så nær oss som det bare går. Fordi Gud elsker oss så høyt.

Hjerterom for englene er også å ta imot den fred de sang om julenatt og synger om hver eneste julenatt. En fred som kommer til oss fra himmelen, fra Gud selv. I sang. I stillhet. I fellesskap. I skaperverket. I kjærlighet.

Englene sang den(sjelens glade pilgrimssang). Først for markens hyrder; Skjønt fra sjel til sjel det lød: Fred over jorden! Menneske, fryd deg. Oss er en evig Frelser født.

Med ønsket om en velsignet 2. søndag i advent.

Pastor Christina

05/12/2021
KREATIV SØNDAG!

Yrende liv og stor kreativitet i kirka vår 1. søndag i advent, da 38 små og store møtte fram til årets juleverksted! I løpet av drøyt to timer ble det laget massevis av julepynt og gaver rundt bordene i Wesleysalen. Juleverksted er praktisk forkynnelse og teologi – og godt fellesskap! De’ e’ triveli’ i Metodistkirka, sjø!

De tre lederne Sissel, Sylvi og Anne Jorunn hadde forberedt mange ulike «verksted-stasjoner», med aktiviteter tilpasset alle aldre. I tillegg til ble det også spist pepperkaker og klementiner og drukket noen liter julegløgg og kaffe! Årets juleverksted levde absolutt opp til forventningene skapt gjennom flere års tradisjon, og forsterket verkstedets posisjon som udiskutabel «gudstjeneste» 1. søndag i advent!

02/12/2021
HJERTEROM I ADVENTSTIDEN

Adventstiden er over oss igjen. Fire søndager i desember, som uke for uke tar oss enda litt nærmere julehøytiden. Mye skal skje innen vi kommer så langt. Hus og hjem skal pyntes med stjerner, julenisser og adventslys. Julegaver, julemat og juletre skal kjøpes. Blir det tid for julekort i år, eller blir det en vennlig hilsen i en melding? Hvilke julekonserter skal vi gå på? Blir det julebord i år, eller legger pandemien seg opp i det enda en gang? Så mye å forberede, fundere over, komme seg gjennom. Det er lurt å planlegge noe av alt det som skal skje, slik at det blir en sjans for at juleroen kan innfinne seg når vi når fram til 24. desember.

Ordet advent betyr «komme». Adventstiden handler om adventus Domini, «Herrens komme». Gud selv skal komme til oss mennesker. Vi trenger ikke oppsøke Gud. Gud kommer til oss der vi er. Samtidig står det i innledningen til Johannes evangeliet at: «Han(Jesus, Guds sønn) kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.»

For det at Gud kommer til oss, i julens budskap, i det lille Jesus barnet, i hverdagen som den ser ut hos hver og en av oss, er ikke det samme som at Gud blir tatt imot av oss. Gud maser seg ikke på. Kommer kun til den som ønsker han velkommen inn; i hjerte, tanke, sjel og sinn. «Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.»

Adventstid er ventetid, forventningstid. I adventstiden forbereder vi oss på at Herren skal komme. Like lurt som det er å planlegge for alt som skal skje i desember og ikke minst i julen, like lurt er det å planlegge for å kunne ta imot at også denne julen kommer Gud til oss der vi er. I det lille Jesus barnet som fødes i en stall og legges i en krybbe. Da Jesus ble født julenatt, var det ikke rom for hverken ham eller foreldrene hans. I juleevangeliet får vi vite, som du kanskje husker, at Maria og Josef ikke fant husrom noe sted da de kom seg fram til Betlehem. De måtte nøye seg med en stall.

Her kommer vi til det mine adventsrefleksjoner vil handle om denne advent. Et spørsmål til oss alle: Er det rom hos oss, hos deg og meg til å ta imot Gud som kommer til oss enda en gang i juleevangeliet, i salmer, i bønner, i nærvær, i stillhet, i felleskapet med familie og venner? Eller er vi dem som sier: Nei, her ikke plass. Alt er opptatt. Finn et annet sted å være, et annet hjerte å finne rom i.

Har vi hjerterom for Jesusbarnet? For den store, omfavnende, betingelsesløse kjærlighet som Gud sendte til alle som ville ta imot den for to tusen år siden og som han har sendt til oss hver eneste dag siden den første julenatt. Er julens budskap blitt noe som kjører på rutinen? Noe som vi ikke riktig klarer å ta inn lenger, som ikke får bo i hjertet vårt?

Vi kan jo historien. Den er den samme år etter år. Ikke noe nytt der. Men det trenger jo ikke gjøre budskapet mindre verdt av den grunn. Trenger ikke minske gleden eller storheten i kjærligheten Gud har til oss. Som vi synger det i en kjent julesalme: «Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født; Da lyste stjernen som en sol og engler sang så søtt.»

Selv om budskapet er det samme, er det like stort og nådefullt hver julekveld. Men å ta imot det, la det synke helt inn og forme oss, krever noe av oss. At vi tar imot Gud som enda en gang kommer til oss i julens budskap. At vi finner plass til budskapet og ønsker det, ønsker Gud velkommen inn. Også i år.

Min oppmuntring til oss alle denne adventstiden, er å kjenne etter og gi plass til, og lage hjerterom for Jesus barnet, så at hele fylden av julens budskap kan få ta bolig i oss når vi kommer fram til julaften. Ta sakte skritt, dag for dag, som åpner våre hjerter sa at vi kan si: «Her, Jesus, her er det plass, her er det hjerterom for deg og for din kjærlighet til meg.» Det finns forskjellige måter å gjøre det på, like forskjellige som vi mennesker er forskjellige. I julesalmen fra i sta tennes det lys: «Da tenner moder alle lys så ingen krok er mørk; Hun sier stjernen lyste så i hele verdens ørk.»

Kanskje det var noe å prøve, tenne et lys og sitt i stillhet i 5 minutter og se lyset brenne. Eller ta kopp kaffe/te/varm sjokolade og lytte til en julesalme på mobilen. Stoppe opp og se barn leke og bli berørt av deres glede. Lese juleevangeliet i Matteus eller Johannes og fundere på hvordan disse tekstene sier noe om Guds kjærlighet til oss.

Hvis det å være i naturen er det som best åpner ditt hjerterom, så vær der jevnlig i adventstiden. Hvis det å være med mennesker er det som åpner ditt hjerterom for Jesus barnet, så vær med mennesker. Er det å være kreativ, så vær kreativ. Er det å være praktisk, så vær praktisk. Uansett hva du og jeg gjør, så la oss denne adventstid skape hjerterom for Jesusbarnet, så også vi helhjertet til jul kan synge: «Jeg holder av vår julekveld og av den herre Krist, Og at han elsker meg igjen, det vet jeg ganske visst.»

Med ønsket om en velsignet adventstid til oss alle.

Pastor Christina

27/11/2021
BRUK HÅNDSPRIT og vent med klemming

På bakgrunn av covid-smittesituasjonen i Trondheim, sender presten vår, Christina Thaarup, denne «antibac-hilsenen» til alle mottagrne av denne ukas ukemail. Og vi publiserer den også her på hjemmesiden vår.

Kjære alle sammen! Håper dere alle har det bra.

Som alle sikkert har fått med seg, er smittesituasjonen stigende i Trondheim. Selv om vi på nåværende tidspunkt ikke har noen spesifikke anbefalinger eller påbud å følge, skal også vi som fellesskap gjøre hva vi kan for å redusere smitten og ta vare på hverandre. Etter at samfunnet åpnet opp har jeg lagt merke til at bruk av antibac har gått betraktelig ned.

Det går ikke folkens!Derfor kommer jeg med en kraftig anbefaling om at vi alle igjen bruker antibac når vi kommer til kirken, og når vi går. Både på gudstjeneste, myldremiddager og komitemøter.

Hvis jeg ser at anbefalingen ikke har noen effekt, vil det komme et påbud om å bruke antibac. Og hvis du syns at nå ble presten litt streng så stemmer det! Vi er fremdeles i en pandemi og vi må faktisk handle deretter.

Derfor vil jeg også anbefale at vi ikke håndhilser og ikke klemmer hverandre utenfor kohorter de neste to ukene. Heller ikke om vi er vaksinerte, for også vi som er vaksinerte kan bli smittet med korona og være smittebærere.

Det handler om å sammen ta vare på hverandre både i og utenfor fellesskapet vårt.

Alt godt,

Christina

18/11/2021
O, JUBILEUM MED DIN GLEDE!
Helga 6. / 7. november markerte vi menighetens 140-årsjubileum, og det ble en fest(lig)helg med god oppslutning og enda bedre stemning rundt både historisk byvandring, kunstutstilling, jubileumsgudstjeneste og kirkelunsj. Her får du noen smakebiter, og ellers finner du referat fra de ulike arrangementene i egne saker på hjemmesiden!

Pastor Christina og kirkevertene Synnøve (t.v.) og Helebne (t.h.) åpnet jubileumsgudstjenesten med smellbonboner før vi fikk en videoihilsen fra biskop Christian Alsted. Og så var vi igang!
Jubileets hovedisamling var selvfølgelig søndagens jubileumsgudstjeneste som ble ledet av vår prest Christina Thaarup. Men akkurat denne dagen var det ekstra stas med gjensyn og gjenhør med «gammelpresten» vår, Steinar Hjerpseth og fru Anne! (Referat av Steinars sterke og gode preken finner du i egen sak på hjemmesiden). Gudstjenesten samlet gledelig bra med folk, og ikke minst var det flott (og løfterikkt) med mange barn! Organisten vår, Takako Ueno, bidro til jubileumsstemningen!

Som en slags ekstra «jubileumshilsen» ville solen det slik at den reflekterte på Jesu ansikt på altertavlen vår, slik den gjør i noen perioder hvert år. Ganske så stemningsfullt det også:
Nattverdskalken som Eystein Mattias viser fram, ble brukt på stiftelses-gudstjenesten 6. november 1881, og er den eneste gjenstand som er bevart fra den historiske dagen. Kalken er fortsatt i bruk, 140 år senere.

Etter en halvtimes kirkekaffe i kirkesalen, holdt Eystein Mattias Andersen et kåseri med tittelen «140 år med metodistmenighet – hinsides Dovre», Både Eystein og Steinar fikk for øvrig under gudstjenesten overrakt hvert sittg puslespill med Trondheim Metodistkirke i 1000 biter, som takk for besøket og alt de ga oss gjennom jubileumshelga. De lovet vel også å sende oss et bilde når puslespillene var ferdig lagt. Det skal vi nok minne dem på, hvis det drøyer for lenge….
Under kåseriet var det eget opplegg (og pølser) for de gledelig mange barna i Wesleysalen, og etter kåseriet gikk alle ned dit til en meget variert og velsmakende «salatlunsj» + kaffe og kaker. Godt jobbet av bevertningskomiteen!
Under lunsjen så vi også et knippe med videohilsener menigheten har mottatt i anledning jubileet. (Du finner alle videoene her: https://trondheimumc.com/2021/11/09/gratulerer-trondheim/

Disse har vi fått gratulasjonsvideo fra!

Og hele jubileumssøndagen var vi omgitt av de vakre moderne ikonene i utstillingen som åpnet i kirkesalen og Wesleysalen lørdag.( se egen sak på hjemmesiden ). Utstillingen blir hengende til lørdag 4.desember. Den anbefales!
09/11/2021
En menighet i og for vår tid

Metodistmenigheten i Trondheim har betydd forandring og forskjell i mange menneskers liv, sa «gammelpresten» vår, Steinar Hjerpseth i sin preken på 140-års jubileumsgudstjenesten søndag 7. november. Menigheten har brakt tro og håp til mennesker, understreket han.

Utgangspunktet for Hjerpseths preken var Matteusteksten (Matt 5:13-16) om verdens lys og jordens salt – i følge ham et godt utgangspunkt for en preken ved et menighetsjubileum.

– Den kristne kirke er satt til å formidle Kristus inn i vår verden, og en tanke har slått meg foran denne jubileumsdagen, og det er at nettopp i skjæringspunktet mellom kirke og samfunn, der har Metodistkirken i Trondheim funnet sin plass, sa Hjerpseth.

– Gang på gang gjennom 140 år, har menigheten vist at den evner å være til stede midt i sin egen tid og bringe tro og håp til mennesker og grupper som trenger det på en særlig måte. Og med det står kirken i Trondheim i en god metodistisk og wesleyansk tradisjon, mente han.

Men en god etterfølgelse av Wesley er ikke å gjøre alt det han gjorde, understreket Hjerpseth. Wesley og hans venner hadde en unik evne til å gå inn i sin egen tid. En evne til å se behovene som eksisterte der på 1700-tallet i England. En evne til å gå menneskene i møte og bringe Kristus inn i deres tid og deres liv. Der ligger nøkkelen til god etterfølgelse.

En tilstedeværende menighet

– Og det er noe jeg gjerne vil løfte fram idag idag; at menigheten i Trondheim gang på gang gjennom disse 140 årene nettopp har vist at har evnet å være til stede her og nå. Den har klart å se og møte behov som har vært en del av samfunnet og miljøet her i Trondheim, sa Hjerpseth.

– Slett ikke fordi det ikke har vært kontroversielt, for det tror jeg det til tider har vært. Likevel har menigheten stått med rak rygg og være til stede i sin tid, sa han og viste til flere eksempler:

Samenes landsmøte i 1917, hvor Metodistkirken åpnet sine dører når mange andre stengte sine.

Den hemmelige jødiske synagogen som ble etablert med høy risiko, ja livsfare i 1941/42. Likevel ble dørene åpnet.

De tvangsevakuerte fra Finnmark som i 1944/45 bodde i kirken; sov i kirkebenkene og spiste i Wesleysalen. Dørene var åpne.

Og et av landets første kirkeasyl, som ble en krevende tid for menigheten, men dørene var åpne.

Metodister i Pride

– Så kan vi spørre: Hva med vår tid, spurte Hjerpseth og svarte selv slik på sitt spørsmål: – Jeg vet ikke om noen annen av våre menigheter som stiller opp i Pride-parade og går under egen parole og plakater med teksten: Metodister i Pride; hvor unge og godt voksne sammen går i denne paraden for å vise sin støtte og solidaritet.

–Det er ikke ukontroversielt. Langt ifra, understreket Hjerpseth. Dette griper inn i en konflikt som holder på å splitte hele kirken vår på globalt plan. Likevel velger en relativt liten menighet, å stå opp og forsøke å være med å bringe framtidshåp til en gruppe mennesker som befinner seg midt i kampens hete, sa han.

Har betydd forandring og forskjell

– Jeg tenker altså at menigheten her i Trondheim aldri stagnert (i motsetning til mange), men til enhver tid evnet å finne sin plass i sin tid, sa Hjerpseth. Menigheten har hatt et budskap å formidle, og det har den fortsatt. Så lenge dere klarer å møte menneskene som lever her og nå, så er det ingen grunn til at det skal stoppe med 140 år, mente gammelpresten vår som avsluttet sin preken slik:

– Dere er verdens lys og jordens salt, i Trondheim. Se stort på det dere er med på. Det har betydd forandring for veldig mange mennesker. Gud som selv kom for å gi oss alle håp og framtid, han er til stede med sin Ånd, han vil fortsette å virkeliggjøre sitt rike også i vår tid. La oss fortsatt ha åpne hjerter, sinn og dører.

–

Foto og utdrag av Steinars preken v/ Ole-Einar Andersen (basert på manus)

09/11/2021
BEVISSTGJØRENDE BYVANDRING
Byvandringen som innledet markeringen av menighetens 140-årsjubileum, ble en meget interessant og ikke minst bevisstgjørende vandring i de første Trondheimsmetodisters spor. En menighet med folk som falt utenfor den gode borgerskap; svært mange var innflyttere fra Trøndelagsbygdene som søkte seg til den raskt voksende byen i håp om arbeid og et bedre liv.

Det var altså en av vår menighets fremste «eksportartikler», eksiltrondhjemsmetodisten, historikeren og konservatoren Eystein Mattias Andersen som ledet vandringen. Etter jubileumsgudstjenesten søndag, holdt han også et kåseri i kirkesalen med tittelen «140 år med metodistmenighet – hisnides Dovre». Der utfylte han gjennom tekst og historiske foto et fascinerende bilde av metodismens første tid i Trondheim.
Gjennom kombinasjonen av byvandring og kåseri maktet Eystein virkelig å levendegjøre både personer og hendelser knyttet til etableringen av metodistkirken i Trondheim. En menighet som hentet de aller fleste medlemmer fra arbeiderklassen; mange av dem vanskeligstilte og fattige. Tjenestejenter, bud, syersker, arbiedere, kaiarbeiudere, vognmenn, håndverkere og løsarbeidere. Det var bestegnende at flere av dem bodde i en vei på Bakklandet som ble kalt «via dolorosa» på grun av sin slette standard.

Nedre Bakklandet, kalt «Via dolorosa» på folkemunne, var et slitent nabolag hvor flere av de første metodistene bodde.
Selvfølgelig var Strandgaten 19 (nå Olav Trygvasons gate 19) hvor menigheten ble stiftet 6. november 1881 et av stoppestedene på den metodist-historisake byvandringen! (bildene over)
Glimt fra byvandringen på gamle metodisttrakter på Bakklandet og i midtbyen.
Eystein formildet et sterkt møte med mennesker som trosset aktiv motstand og motarbeidelse fra statskirken og andre instanser i samfunn og næringsliv som fryktet at metodistene (og andre «dissentere» / avvikere ) ville skape splid og uro i kristenhet og samfunn.Sterke og modige kvinner og menn som tross en hard og krevende livssituasjon, bidro til at menigheten vokste raskt og hadde både sangkor, søndgasskole og en rekke foreninger. Dette er mennesker som også dagens menighet er stor takk skyldig. Vi står i et evig, hellig fellesskap med dem, slik Eystein understreket med å sitere en Wesleysalme:
```
Come, let us join our friends above
That have obtain´d the prize,
And on the eagle wings of love
To joy celestial rise;
Let all the saints terrestrial sing
With those to glory gone,
For all the servants of our King
In earth and heaven are one.
```
Den første erklærte metodist

Selv om den første kirkeboken har gått tapt i brann, hadde Eystein klart å samle imponerende mye kunnskap (og historiske foto) om menighetens første medlemmer; det ble sterke møter med mange ulike og noen tragiske skjebner. Som for eksempel Anna Rebekka Rønning fra Steinkjer.

Anna Rebekka reiste inn til Trondheim i håp om å kunne livnære seg som syerske. Hun var 29 år gammel da hun meldte seg ut av Statskirken og inn i den ennå uoffisielle metodistmenigheten 7. mars 1881. Anna Rebekka er dermed den aller første erklærte metodist i Trondheim! Allerede 20. april giftet hun seg borgerlig med buntmakeren og legpredikanten Christian Martinius Holmberg. Han hadde kommet som metodist til Trondheim fra Kongsberg for å delta i metodistvekkelsen i byen. Begge erklærte seg som «tilhørende Metodistmenigheten» da de underskrev vigselspapirene hos byfogden. Men parets lykke ble dessverre kortvarig. Anna Rebekka døde tragisk nok av barselfeber 8. desember 1881, og rakk ddermed bare å være metodist i et drøyt halvår.

Et annet eksempel er ekteparet Peder Andreas Fredriksen ( fra Grytten) og Wilhelmine Fredrikke Fredriksen (fra Trondheim). De hadde allerede vært gift (viet i Nidarosdoomen) i 12 år før metodismen kom til Trondheim. Men 27. oktober 1881, en drøy uke før menigheten formelt ble stiftet, meldte de seg begge ut av Statskirken og inn i metodistmenigheten. de drev skomakerverksted i Nordre gate inntil de, i likhet mange andre av de første metodistene i byen, emigrerte til USA. I mai 1882 emigrerte de til Chicago. Det ser ikke ut til at det gikk spesielt bra med dem i USA. Peder Andreas skal ha levd som omstreifer. Wilhelmine levde lenge, hun døde i 1932, 97 år gammel.

Her drev Peder Andreas Fredriksen skomakerverskted.

Politiske radikalere

Nytt for de fleste, i alle fall for denne referenten, var at en av de første medlemmene, gullsmedlærlingen Gabriel Roesen, stiftet en av landets første arbeideraviseer, Trondhjems Arbeiderblad, i 1894 for egne midler. Han startet fagforening for svennelærlinger, var svært aktiv i arbeiderbevegelsen og tok initiativet til det som ble «Samorg» i Trondheim. Og det var ikke bare Roesen; flere av menighetens første medlemmer var aktive på den radikale venstresiden i arbeiderbevegslen.

1. side av første utgave av Trondhjems Arbeiderblad som metodisten Gabriel Roesen utga for egne midler. Vi kjenner til tre utgaver av avisen, alle fra 1894.

Interessant (og litt tankevekkende) var det også å få vite at to av de tre sentrale, unge landsevangelisterne som kom til Trondhjem for å spre metodismen «hinsides Dovre,» giftet seg med lokale metodistkvinner, allerede før menigheten formelt ble stiftet 6.november 1881.
09/11/2021
STAS MED IKONER

Kirkesalen og Wesleysalen i Metodistkirken er de nærmeste ukene utsmykket med over 70 «moderne ikoner» som ledd i utstillingen som åpnet lørdag 6. november. Om det ikke er snakk om en ikonostas (ikon-vegg) i ortodoks kirkelig forstand, så er det i alle fall stor stas å se disse ikonene på våre vegger!

Utstillingen åpnet lørdag 6. november, og inngår i markeringen av menighetens 140-års jubileum. Ole-Einar Andersen ingtroduserte kunstnerne Elin Antia Aal og Heidi Vestes, og overrakte dem hver sin lille blomsterdekorasjon ved den formelle åpningen.

Elin Anita Aasland overrasket og bergtok alle ved spontant å synge Karin Woies dikt «Ønskan» – først acapella, og en times tid senere med like spontant klaverakkompagnement av en venn. Meget vakkert og stemnings-forsterkende.

I løpet av åpningsdagen fikk fem ikoner «rødlapp» som tegtn på at de er solgt. For det er en salgsutstilling, med priser fra 600 til 6500 kroner. Ikonene er, som bildene viser, i alle størrelser fra ca 5 x 5cm til ca 70 x 110 cm. Og ikke skjønneer vi annet enn at det må være flotte, meningsfulle julegaver! Kjøpte ikoner markeres med rødt, og kan hentes når utstillingen er slutt. Utstillingen er åpen til 4. desember.

Du kan også lese hjemmesidens ntervju med kunstnerne, og en reportasje fra deres atelier her: https://trondheimumc.com/2021/10/28/vil-berore-med-moderne-ikoner/

09/11/2021
GRATULERER TRONDHEIM!

Til menighetens 140-års jubileum fikk vi et knippe gratulasjons-videoer, mwd hilsener fra pastorer og andre som hafr et forhold til kirka vår. Vieoen fra biskop Chroistioan Alsted ble vist ved starten på jubileumsgidstjenesten 7.november, og resten under kirkelunsjen. Nå publiserer vi alle her på hjemmesiden!

Nedover på denner siden kan du se videohilsenene fra disse folkene (over)

TRYKK PÅ «PLAY»KNAPPEN MIDT I BILDET FOR Å AKTIVISERE VIDEOEN (kanskje må du trykke to ganger…)

BISKOP CHRISTIAN ALSTED

PASTOR IVAR GRANUM

PASTOR YNGVAR RUUD

PASTOR ELDAR KARLSEN

PASTOR RUNE JOAR LARSEN

INGER og PEDER BORGEN

PASTOR LARS-ERIK «LASSE» NORDBY

PASTOR PER BRAATEN

PASTOR ØYVIND HELLIESEN

Menighetsrådiver JON LØVLAND

09/11/2021
KLAR FOR JUBILEUMS-HELG!
Lørdag 6. og søndag 7. november markerer vi at det er akkurat 140 år siden Metodistkirken offisielt etablerte seg i Trondheim. Vi feirer med historisk byvandring, jubileumsgudstjeneste, åpning av kunstutstilling, kåseri, visning av flere videohilsener og kirkelunsj. Vi håper på stor oppslutning til alle arrangement, samtidig som vi praktiserer smittevern!

Dette skjer lørdag 6. november:

kl. 11.00: Jubileumshelga innledes med HISTORISK BYVANDRING i de første Trondheim-metodistenes spor. Hvor holdt de sine første møter og gudstjenester, hvor bodde de og hva jobbet de med? Det er historiker, konservator og opprinnelig Trondheimsmetodist Eystein Mattias Andersen som tar oss med på vandringen som starer og avsluttes i kirken. Vandringen avrundes med kaffe/te og kjeks hvor det blir vist noen gratulasjons- og hilsningsvideoer fra venner av menigheten og tidligere prester.

KL. 13.00: Åpning av KUNSTUTSTILLINGEN «Meditasjoner i vår tid – moderne ikoner». Kunstnerne Elin Anita Aasland og Heidi Hestnes stiller ut over 70 ikoner i ulike størrelser både i kirkesalen og Wesleysalen. Hjemmesiden var tilstede under rigging av utstillingen og har sjelden, nei aldri, sett kirka og Wesleysalen så vakker! Dette er også en salgsutstilling, med mulighet for å kjøpe noe som må værfe f.eks en nydelig julegave! (prisene vil ligge påå fra ca. 400 – 5000 kroner, avhengig av størrelse. Du finner intervju med kunstnerne og reportasje fra deres atelier i en tidligere post på hjemmesiden vår! Her er noen bilder fra riggingen, og hva som venter oss når utstillingen åpner:
Klikk på hvert foto for å se det større!
Dette skjer søndag 7. november:

Kl. 11.00: JUBILEUMSGUDSTJENESTE v/ pastor Christina Thaarup og «gammelprest» STEINAR HJERPSETH som holder dagens preken. NB: Det blir søndagsskole.

ca kl. 12.15: en kjapp, meget enkel kaffe/te-servering i kirkesalen. Vi se noen flere videor med hislner/gratulasjoner.

ca kl. 12.45: KÅSERI v/ Eystein Mattias Andersen. Tema: «140 år med metodistmenighet – hinsides Dovre» NB: Detr blir aktiviteter (og pølser) for barn i Wesleysalen under kåseriet.

ca. kl. 13.30: Stor JUBILEUMS-KIRKELUNSJ i Wesleysalen! (Ta gjerne med en salat av valgfri type til kirkelunsjen. Gi gjerne beskjed til Torun Andersen på forhånd, dersom du kan ta med salat slik at bevertningskomiteen vet hva de kan forvente! . Send melding til telefon: 482 76 571 )

VELKOMMEN!
03/11/2021
Vil berøre med moderne ikoner
I forbindelse med menighetens 140-års jubileum, åpnes en kunstutstilling i kirkesalen og Wesleysalen lørdag 6. november. Gjennom utstillingen «Meditasjoner i vår tid», presenterer kunstnerne Elin Anita Aasland og Heidi Hestnes et moderne, meditativt ikonuttrykk. – Vi er så glade for denne muligheten, og vi håper utstillingen vil berøre folk og bety noe, sier de to til hjemmesiden vår.
(klikk på hvert enkelt bilde for å se det større)
Elin og Heidi har en lang historie sammen, helt fra de som unge gikk i bakerlære. I mange år har de også delt interessen for maling, men malt hver for seg. Siden 2010 har de jobbet sammen for å finne frem til sitt eget ikonuttrykk ved hjelp av tradisjonelle og nye maleteknikker. Begge har grunnutdanning i tegning, og har studert temperamaling hos en virkelig «guru» innen denne teknikken, Marius Wahl Gran i Stockholm.

I sommer hadde Elin og Heidi en meget godt besøkt utstilling i kafé Streif i Pilegrimsgården i Trondheim, og de har tidligere stilt ut i Tingvoll kirke, Ilen kirke, Lademoen kirke og på Tautra. De er meget entusiastiske og takknemlige for muligheten til å stille ut i kirka vår. Det blir en salgsutstilling, med mulighet til å kjøpe. ( Prisene vil ligge mellom 4-500 kroner og opp til 4-5000 )

HVA ER ET IKON?

Ordet «ikon» har vi fra gresk, og det betyr ganske enkelt et bilde.
Mange vil først og fremst forbinde «ikon» med de kristne gresk/russiskortodokse framstillingene av særlig Jesus og Jomfru Maria, og andre hellige personer, helgener, disipler, profeter etc. Det er bilder av en fortellende / forkynnende karakter, som også kan være gjenstand for tilbedelse.
Ikoner kan forstås som en manifestasjon; at den personen som er aviavbildet fysisk eer tilstede. Ikoner er oftest malerier som er malt på tre, men en finner også ikoner malt på lerret, direkte på vegg eller som mosaikk.

Også personer som har utmerket seg på ulike måter, kan omtales som «ikoner»; det kan være idrettshelter, kunstnere eller politiske ledere som f.eks Nelson Mandela og Martin Luther King jr.

( og i datasammenheng kjenner vi også «ikon» som et lite bilde/symbol for ulike app’er, funksjoner på datamskinen eller smarttelefonen)

Men ikon kan også være et maleri som innbyr til (religiøs) meditasjon og refleksjon, gjennom en kombinasjon av materialer, farger og symboler/ornamentikk. Våre utstillingskunstnere jobber innenfor denne siste tradisjonen og uttrykket.

På atelier-besøk

Hjemmesiden vår har besøkt Elin og Heidi to på lofts-atelieret hvor de er i full sving med å male ikoner til den nye utstillingen som åpner i Metodistkirken lørdag 6. november. På bord, staffeli og langs vegger står og ligger ikoner i ulike størrelser; de minste på ca, 5×10 cm og de største opp til ca. 150 x 70 cm som skal inngå i utstillingen. Og på flere steder er det malerpensler og krukker med fargepigment.
(klikk på hvert enkelt bilde for å se det større)
– Hvorfor moderne ikoner?

– Vi har lenge vært betatt, berørt og inspirert av kirkens kunst og arkitektur, med alle dens vakre glassmalerier og utsmykninger, forteller Elin og Heidi mens de maler, risser og legger bladgull på nye ikoner i atelieret. Begge to gjør alle «operasjoner», så et ikon kan gjerne være et fellesarbeid.

– Vi er blitt spesielt opptatt av ikonene innen kirkekunsten. Vi har hentet ideer og inspirasjon fra de tradisjonelle ikonenes fargebruk, estetiske prinsipper og teknikker – og ikke minst deres sakrale uttrykk, sier de.

KORT OM KUNSTNERNE:
Heidi Hestnes er fra Trondheim, og har drevet med kunstmaling siden år 2000. Hun har hatt flere utstillinger i Trøndelag og Møre og Romsdal, og vært tilknyttet og hatt utstillinger i ulike kunstforeninger.

Elin Anita Aasland er fra Nordmøre, men bor og jobber i Trondheim. Hun har malt siden 1999. Hun har vært antatt på høstutstillingen i Møre og Romsdal flere år, og har hatt utstillinger i Trøndelag og Møre og Romsdal. Hennes maleri er innkjøpt av flere kommuner i Møre og Romsdal.

I forhold til de «tradisjonelle» ikonene i kirkekunsten, er Elin og Heidis langt mer stiliserte og «minimalistiske». De ønsker at deres «moderne ikoner» skal formidle fred, ro, trygghet. Og skjønnhet. Hvert ikon er unikt og individuelt utformet. De maler gjerne på «brukt» ved som allerede har en historie; det kan være rakved de finner i fjæra, gamle dører, veggpaneler, gulvfjøler og plankebiter fra gamle hus. Disse blir grunnet og malt før ornamenter risses inn og eventuelt bladgull legges på. Ornamentene er ofte sirkler; et velkjent religiøst symbol.
– Vi tar utgangspunkt i middelalderens ikonkunst, henter elementer fra ornamentikken – og prøver å tilføre begge disse kunstformene et nytt og moderne uttrykk. Vi håper at noe av den essensen som de tradisjonelle ikonene og ornamentikken formidler, videreføres og fornyes gjennom vår ikonkunst, forklarer Elin og Heidi.

Ornamentikk er en prydform som de har hentet mange impulser fra i alle dens varianter. Ornamentikk kan enten hentes fra naturens former som for eksempel et snøkrystall, et blad, et skjell, eller det kan være dyrefigurer eller helt abstrakte, geometriske former. Vi opplever at ornamentikken har en egen skjønnhet i seg som viser til et dypere innhold, sir de to.
Elin og Heidi jobber med den gamle maleteknikken «tempera», også kalt «eggtempera» fordi eggeplomme er bindemiddelet. De lager malingen selv. Utgangspunktet er naturlige fargepigment, gjerne av jord og stein. Pigmentet tilføres en blanding av linolje, vann og eggeplomme blandes med fargepigment. Tempera-teknikken gir en matt glans, og kjennetegnes av en helt egen effekt og opplevelse av dybde i fargene. Samtidig har pigmentene en egen evne til å fange lys, noe som gir en transparens i ikonet/bildet. Temperafargene er også vanskelige å behandle og jobbe med på grunn av uberegnelige forandringer som kan skje under både påføring, tørking og fernissering. Det er derfor alltid et element av spenning i luften på atelier-loftet, skjønner vi.
Resultatet blir å se i Metodistkirken fra lørdag 6. november og noen uker framover. Det er en salgsutstilling, men ikonene må henge i kirken under hele utstillingsperioden før kunden(e) kan ta dem hjem. Det blir ikoner utstilt både i kirkesalen og Wesleysalen. Det blir også (trolig) anledning til å kjøpe en rimnelig kopp kaffe/te. Vi tar sikte på følgende åpningstider: (kan bli justert underveis)

Lørdag 6. november kl. 13.00: UTSTILLINGEN ÅPNER

Torsdag 11. november kl. 15.00 – 19.00: Kunstnerne er tilstede

Lørdag 13. november kl. 11.00 – 15.00

Lørdag 20. november kl. 11.00 – 15.00

Onsdag 24. november kl. 11.00 – 15.00

Lørdag 27. november kl. 11.00 – 15.00

Lørdag 4. desember kl. 11.00 – 15.00

+ en times tid etter hver søndags-gudstjeneste

Reportasje v/ Ole-Einar Andersen
28/10/2021
HØSTOFFER MED DÅP, NY DÅPSSALME OG PUSLESPILL
Vi var godt over 60 i kirken til høstoffergudstjeneste og dåp, søndag 24.oktober. Gudstjenesten bød på et meget hyggelig gjensyn og -hør med «gammelpresten Kjell Werner Rødder, barenåp ned «urpremiere» på ny dåpssalme, og overrekkelse av et 1000-biters puslespill med kirkebygget som motiv.
Gudstjenesten ble ledet av pastor Christgiona Thaarup som også forrettet dåpen. Det var lille Iver Johannes, sønn av Siri og Hans Kristian Strømme, og lillebror de de stolte storesøsken Alma og Olav, som ble døpt. Hele dåpsfamilien og de to prestene deltok inngangsprosesjonen ved starten av gudstjenesten.

Dåpen ble innledet med «urpremiere» på en helt nyskrevet dåpssalme, skrevet av Ole-Einar Andersen, som lenge har savnet en dåpssalme med utgangspunkt i metodistisk teologi. Du finner salmen Du var alltid min», på slutten av dette gudstjenestereferatet,
Etter en rekke ønsker om, og planlagte besøk av «gammelpresten» vår, Kjell Werner Rødder, tillot covid-stuasjonen nå endelig at det kunne la seg gjennomføre. Og da sørget Kjell og fru Jorunn å være i byen en drøy uke! De deltok også på myldrermiddagen mandag 18. oktober.

NY START

«Ny start» er denne høstens overordnede tema for våre gudstjenester, og pastor Kjell Wertner Rødder innledet sin preken slik: – Ingen ny start skjer i et tomrom, eller vakuum. For vi bærer alle med oss erfaringer, oppfatninger, vår egen lille bagasje om du vil og slik rommer ethvert øyeblikk vi møter også noe av fortiden og bærer samtidig i seg en kima av framtiden. All menneskelig erfaring bekrefter det,
Han viste til et sterkt møte med tyske diakonisser i Vest-Berlin, som etter murens fall i 1989 utvidet sitt virkeområde østover. Hjemmesykepleierne dro på mopeder inn i den gamle østsonen for å hjelpe. Kriminaliteten i området var stor, mordraten var skyhøy og de måtte ofte utføre sin hjelp med politieskorte. Diakonissene valgte også å selge unna verdifulle eiendommer de ”satt på” i ambassadestrøket, og investere disse midlene i et stort, gammelt og nedslitt sykehus i den tidligere østsonen. 90 % av de kommunistisk ansatte fulgte med inn i en ny organisasjon med diakonal og kristen ideologi.

Den teologiske begrunnelsen for dette dramatiske oppbruddet og nyorientgerimngen, fant diakonissene i profeten Jeremias brev til de landsforviste jødene i Babylon. Jødene kjente på sorg, savn og avmakt og tap av religiøs og politisk innflytelse. I den situasjonen får de denne beskjeden:

” Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten! ⁶ Ta dere koner og få sønner og døtre! Ta koner til sønnene og gift bort døtrene deres, så de kan få sønner og døtre. Der skal dere bli flere og ikke færre. ⁷ Dere skal fremme fred for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred.”

Altså, slutt å la mimringen over fortiden og lengselen etter Jerusalem hemme dere. Ta den nye situasjonen på alvor, ta konsekvensen av det og gjør det beste ut av det!

Pastor Kjell Werner Rødder mente at Jeremias’ brev til jødene i Babylon, og de tyske diakonissenes praktiske forståelse av det budskapet, sier oss noe viktig om både troen og om Guds vesen og væremåte. Og det sier noe vesentlig hva som bør være tilstede – hvor vi skal ha fokus – ved enhver ny start, når vi skal vurdere situasjonen vi befinner oss i, når avgjørelser må tas og tvinges til å foreta valg. Bibelens tekster gir ikke først og fremst detaljert anvisning for hva vi kan eller må gjøre, men trekker opp noen viktige prinsipper for tro og liv. Gir oss en hjelp i tilnærming og forståelse av vår livssituasjon under alle forhold.

Kjell konkkluderte med to «påstander», at Gud er historiens Gud og at Gud alltid er nær og over alt. Gud er ikke terrirorial. Gudbundet og begrenset til spesielle tider eller geografiske steder. Og bak og under og foran har vi det kristne HÅPET.

– Det hender at livet tar en brå vending, følelser settes i bevegelse og situasjonen krever mer av oss en vi synes å forstå eller makte. Det kanvære sorg og savn eller pur glede som forvirret ja, til og med handlingslammet oss. Da tegner Guds ord et bilde av HÅPET som overgår all forstand, et håp som ikke er avhengig av ytre omstendigheter. Håp som troens tross mot omstendighetene, sa pastor Kjell Werner Rødder, og oppfordret alle til å bli med å synge avslutningssalmen «Jeg tror påjordens forvandling».

Som tusen takk for besøket, og for sin tidligere tjeneste i Trondheim, fikk pastor Kjell Werner Rødder overrakt det aller første eksemplaret av et puslespill på 1000 biter med kirkebygget vårt som motiv!
Etter gudstjenesten var det godt besølkt og heftig summende kirkekaffe i Wesleysalen.

Nyskrevet metodistisk dåpssalme

Etter et nesten livslangt savn av en dåpssalme med metodistisk teologi, har menighetens medlem Ole-Einar Andersen forsøkt å gjøre noe med det. Den enkle, lille salmen «Du var alltid min», fikk sin debut på høstoffer- og dåpsgudstjenesten i Trondheim Metodistkirke søndag 24. oktober.

– Det finnes mange flotte norske dåpssalmer, med tanker og bilder jeg med glede deltar i sangen av. Men så, i et vers eller to, kan det dukke opp formuleringer som signaliserer en (som regel luthersk) dåpsforståelse jeg ikke føler meg helt hjemme i, sier Ole-Einar.

– Det dreier seg da ofte om en understrekning av dåpens frelsende kraft, som blir litt i overkant av hva jeg som metodist føler meg teologisk komfortabel med, forteller han.

– Jeg har så lenge som jeg har vært bevisst metodist, egentlig savnet en dåpssalme som ikke etterlater noen tvil om at dåpen er en bekreftelse på at dåpsbarnet, og hver og en av oss, har vært et «Guds barn» fra start, sier Ole-Einar. Men først nå, godt uti pensjonistårene, har han dristet seg til å gjøre noe med det. Resultatet er en kort salme på bare tre små vers – sunget til en enkel barnesang-aktig melodi som han også har «komponert».

– Vi er alle skapt i Guds bilde, og vi har alle, alltid, vært omsluttet av Guds kjærlighet og nåde, sier Ole-Einar. Derfor har salmen hentet sin tittel fra avslutningen av tredje og siste vers:

«I dåpen bekrefter jo Gud med et smil:

Du var alltid min. Det har aldri vært tvil!»

Etter «urframføringen» i Trondheim 24.10.2021, stiller Ole-Einar nå sin nyskrevne dåpssalme (og melodi) til fri disposisjon for alle som kan tenke seg å bruke den.

– Ikke mye vil glede meg mer enn beskjed om at dåpssalmen er brukt, sier han, og har fått varsel om at den skal synges igjen på ny barnedåp i Trondheim Metodistkirke allerede neste søndag (31.10.21) Og skulle noen ønske seg en annen melodi, viser det seg at salmen for eksempel også kan synges til folkevisa «Per Spellmann», gjør salmeforfatteren
25/10/2021
Et pastoralt kjønnskifte-vitnesbyrd

Fordi hun vil være et vitnesbyrd for andre som er på en tilsvarende “reise” , har metodistpresten Mary Johnson valgt å dele historien om sin forvandling fra å være pastor Michael Johnson, gift med UMC-biskop Peggy Johnson, til å leve som personen Gud skapte henne til å være – og fortsatt den nylig pensjionerte biskop Peggys ektefelle.

Pastor Mary Johnson (tidligere Michael )

I løpet av kjønnsidentitets-prosessen, har Mary Johnson opplevd at hennes gudsbilde har endret seg noe. «Tidligere var mye av min forståelse av kristendom knyttet til «lydighet», forteller hun. Men nå har hun innsett at «Gud bare ønsket min kjærlighet og Gud ønsket å elske meg. Gud ønsket glede i livet mitt, og fred i sjelen min, og det er noe som er forskjellig fra at Gud ønsker lydighet uansett.»

Du kan lese Marys spennende og flotte historien her: (publisert på Baltimore-Washington Conference’s hjemmeside 11.oktober)

https://www.bwcumc.org/news-and-views/johnson-shares-her-story-of-transitioning-to-trans-woman/?mkt_tok=MDc4LUpYUS02NDMAAAGAEFamWw__ogalP-xL73r9avLgFZwmveAuAvEdXnCZ-z-V_q4nhp00Xy7xvpTk-V2ySPc02YgVwJ-BX1Qn3g16bn46mo-xSJ4WdCvik54EqZhl9A

Et foto fra tiden da Mary ennå var Michael Johnson. (Biskop Peggy Johnson t.v.)

Og du kan lese et informativt, fyldig og gripende intervju med pastor Mary Johnson her:

https://www.bwcumc.org/news-and-views/qa-with-rev-mary-johnson/

og med biskop Peggy Johnson her:

https://www.bwcumc.org/news-and-views/qa-with-bishop-peggy-johnson/

12/10/2021
VI GRATULERER FOSEN-samene!
Metodistkirken i Trondheim gratulerer Fosen-samene med dommen i Høyesterett som erklærer at både Storheia og Roan vindkraftverk krenker reindriftssamenes rett til kulturutøvelse etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27.
Vår gratulasjon bygger på en uttalelse fra Metodistkirken i Norges Årskonferanse 2017 som innebærer sterk støtte til samene og samiske rettigheter som norsk urfolk. I uttalelsen heter det blant annet at «Metodistkirken i Norge, som del av The United Methodist Church, erklærer sin støtte til urfolk over hele verden i deres kamp for sosial rettferdighet og kampen for land-, vann og naturressurser, bevaring og utvikling av egen kultur, religiøse skikker og vern av hellige landområder/steder. For Metodistkirken i Norge, betyr det en særlig solidaritet med og støtte til det samiske folks kamp for tilsvarende rettigheter i Norge/Sápmi.»

Mandagens (11.oktober) oppsiktsvekkende og viktige dom i Høyesterett, gir reineierne på Fosen medhold i at vindkraftverkene på Storheia i Åfjord og Haraheia i Roan på Fosen er satt opp i strid med urfolksrettighetene. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) ga i 2010 konsesjon til disse prosjektene, men med Høyesteretts dom er vedtakene om konsesjon og ekspropriasjonstillatelse ugyldige.

Høyesterett slår fast at vindkraftutbyggingen vil ha en vesentlig negativ effekt på reineiernes mulighet til å utøve sin kultur på Fosen.

Metodistkirken og samene

I begrunnelsen for forslaget som førte til Metodistkirkens støtteerlæring til samene fra 2017, ble det understreket at som kirke ikke kan være feststemt og uforpliktende for urfolk bare inntil de «står i veien» for storsamfunnet og konkurrerende næringsinteressers jakt på kortsiktig profitt. Og videre at vi I forhold til det norske urfolket må ta skrittet fra uforpliktende symboldeltakelse til aktiv solidaritet.

I den vedtatte uttalelsen heter det også:

«Årskonferansen ber Metodistkirken i Norge søke tettere kontakt med Sametinget og andre relevante samiske institusjoner/organisasjoner med tanke på informasjon og kontakt angående aktuelle samepolitiske saker som for eksempel Fosen og Repparfjord og andre saker knyttet til naturinngrep med konsekvenser for samisk befolkning.«

«Metodistkirken i Norge er glade for at vi, ved at Trondheim Metodistkirke åpnet sine dører for det historisk viktige, første samepolitiske møtet i februar 1917, har skrevet oss inn i og blitt en del av det samiske folkets stolte historie i Norge/Sápmi.»
11/10/2021
om å være på (LIVS)reise
HVERDAGSTANKER – OGSÅ TIL HELGEBRUK – FRA PASTOR CHRISTINA THAARUP

Vår pastor Christina Thaarup har høstferie, og vi har ingen gudstjeneste søndag 10. oktober, men Christina har sendt oss noen refleksjoner som hun gjorde seg på vei til sitt høstferie-reisemål. Og de hverdagstankene gjør vi til søndagsandakt!

I skrivende stund er jeg på reise. Jeg skal på høstferie. Det gleder jeg meg til.

I forkant av min reise har jeg gjort en del forberedelser. Jeg har sjekket hvordan været er dit jeg skal og pakket min koffert etter det. Eller ja, jeg har byttet ut noe som allerede var i kofferten med det som passer til dit jeg skal nå.

Sist min koffert og jeg var på reise, var forrige helg. Da var vi på konfirmantleir. Det krevde litt andre ting i kofferten enn det som er i den nå. Det er lurt at det som er i kofferten også er det man trenger til den reise man skal på og det kan se veldig forskjellig ut. Men noen ganger kan det også være kanskje likt.
Å sjekke været og pakke kofferten min er ikke det eneste jeg har gjort i forkant av min reise. For i det hele tatt å kunne reise har jeg sjekket, bestilt og kjøpt billetter til reisen min. Jeg skal med fly denne gang, så jeg har også måtte sjekke, bestille og kjøpe billetter til flybussen for å komme meg til flyplassen i forkant av flyreisen.

Jeg syns det er fascinerende, noen gange utrolig irriterende, så mange forskjellige forslag til tilleggs produkter jeg får spørsmål om når jeg vil bestille flybillett. Vil jeg har den ene, andre, tredje eller fjerde forsikringen som alle selvfølgelig dekker forskjellige ting? Nei takk, jeg klarer meg. Trenger jeg mer enn en koffert? Da kan jeg betale for det med en gang, for det er jo dyrere å gjøre det på flyplassen vet du.

Vel, vel. Jeg får også forslag til hvor jeg kan bo, om jeg vil leie bil, hvor jeg kan spise og hva jeg gjøre når jeg har kommet meg fram til dit jeg skal. Okay, okay. Har selv funnet et sted å bo, så nei takk. Vet også hva jeg skal gjøre, så det går bra. Har riktig nok ikke helt oversikt over, hvor eller når jeg skal spise, men det ordner seg er jeg sikker på. Takk for forslag.

Alt dette har jeg vært igjennom. Jeg er som jeg nevnte i sted, allerede på reise. Sitter på flyet dit jeg skal. Blå himmel, sol og hvite, fine skyer omgir flyet. Rundt meg sitter mennesker jeg ikke vet hvem er. Barn som reiser alene. Småbarnsfamilier. Tenåringer. Unge voksne. Voksne. Godt voksne. Eldre. Flypersonalet som tar vare på oss alle sammen. Alle skal vi få være samme sted for en stund. Alle har vi med oss både bagasje og liv. Alle er vi bærere av hver vår livshistorie.

Det å leve et liv er en reise i seg selv. Ikke alltid med et særlig mål for øye. Noen ganger med et veldig tydelig mål for øye. Ofte er selve reisen målet i seg selv. Reisen alle barn skal på, som tar dem fra å være nyfødte, babyer, små barn, barn og store barn til neste reise begynner. Reisen gjennom tenårslivet. Også sånn fortsetter livsreisen gjennom livets faser. Hver reiser trenger sin koffert og sine forberedelser. Noen reiser kan vi ikke forberede selv, kan vi ikke ta alene. Vi trenger at andre tar seg av oss for at vi kan være med på den reisen.

Andre reiser kan vi forberede selv. Selv bestemme hva som skal og hva som virkelig ikke skal være med i kofferten. Noen reiser skal vi faktisk få lov til å planlegge, forberede og gjennomføre selv. Men noen av de reiser vi selv kan både forberede og gjennomføre, kan det underveis vise seg at det hadde vært lurt, til og med klokt og omsorgsfullt om vi hadde latt noen hjelpe oss likevel. Også selv om vi egentlig kunne selv.

Hvordan ser din livsreise ut akkurat nå? Har den et mål du ser fram til eller som du gruer deg til? Holder du på med forberedelser? Pakke eller omorganisere kofferten din? Pakker du for deg selv eller pakker du også for noen andre? Er du på vei ditt du skal? Er du i begynnelsen av reisen din, i midten eller mot slutten? Kanskje er reisen din akkurat nå ikke å være på vei noe sted, men være nærværende til stede der du er, i den reise det er å være i nuet?
Når du leser om alle mine praktiske forberedelser innfor reisen min, vekker det da noen tanker i deg om hvilke forberedelser – praktiske, åndelige, sjelelige, fysiske – som du trenger i livet ditt akkurat nå? Tar din livsreise deg dit du gjerne vil og hvis den ikke gjør det, er det da noe du kan gjøre for å endre retning?

Masse spørsmål – jeg vet. Men også spennende spørsmål håper jeg.

Innen jeg starter en reise, uansett om den er med fly, båt, bil, tog, mm, og uansett om reisen tar meg til en plass eller om den er målet i seg selv, så ber jeg alltid Gud om å ta vare på meg og alle de jeg reiser sammen med. Jeg ber Gud holder sin hånd under oss og over oss, rundt om oss og ved vår side til vi alle når fram til dit vi skal på neste del av vår livsreise. Jeg trenger at Gud er med meg på mine reiser og særlig på min livsreise, og jeg tror også andre gjør det. Jeg trenger at Guds kjærlighet, nåde, barmhjertighet og visdom er faste bestanddeler i min koffert, og i mitt liv, for jeg vet aldri når jeg måtte trenge det underveis eller om jeg skulle treffe på noen som trenger det gjennom meg.

Derfor, til alle dine og mine reiser og særlig til vår livsreise, lyser jeg Herrens velsignelse over oss alle:
```
Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg av sin fred.
I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.
Amen.
```
God reise!

Pastor Christina
09/10/2021
«HEI», SA DÅPSBARNET
Dåpasbarnet Simon sa både «hei» til pastor Christina Thaarup, og fikk plaske litt i dåpsvannet etter at han ble døpt på gudstjenesten sist søndag, 26. september. Vi var 55 på gudstjenesten, og feiret Simon med kirkekaffe!
Klikk på hvert enkelt foto for å se det større!
På grunn av hyppig pandemistenging av kirken og andre covidrestriksjoner, hadde Simon, sønn av Vibeke (Ødegård Andersen) og Helge Dimmen, rukket å bli ti måneder gammel før han ble døpt. Det la ingen demper på stemningen, snarere tvert imot!

Gudstjenesten ble ledet av Synnøve Sivertsen. I kofferten fant barna et stort hjerte, og massevis av hjerte-klistremerker som Synnøve oppfordret barna til å klistre på foreldre og søsken og folk i kirken som de var glade i. Temaet ble fulgt opp av pastor Christina Thaarup som i sin preken snakket om Guds kjærlighet med utgangspunkt i 1. Johannes brev 4:7-12 hvor et blant annet står: «Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.»

Dåpsgudstjenesten ble en festdag, og fortsatt har vi to barnedåper «på gang» iløpet av denne høsten!
Klikk på hvert enkelt foto for å se det større!
30/09/2021
KULTURNATT-KØ I KIRKEN
Over 200 (!) interesserte og engasjerte personer var innom kirken vår i løpet av de tre timene vi holdt åpent under «Kulturnatt Trondheim» fredag 17. september. I tillegg til informasjon om sentrale hendelser i menighetens liv, var det stor interesse for å få vite mer om hva Metodistkirken er og står for.

Kulturnatt Trondheim er en årlig «helaftens-festival» hvor folk kan oppleve smakebiter fra Trondheims mangfoldige kulturliv helt gratis! En rekke aktører over hele kulturspekteret holder åpent, og folk velger selv hvor de vil gå. Noen legger opp en bevisst valgt «løype», mens andre dropper inn mer spontant. Byen myldret av liv denne fredagskvelden, godt hjulpet av deilig «indian summer»-vær, og gleden over å kunne gå ut og nyte byen sånn på tampen av pandemien.
Vi hadde registrert Metodistkirkens kulturnatt-tilbud på festivalens programsider, og som «event» på Facebook et par uker på forhånd. På selve dagen satte vi også tidlig ut oppslag på et plakatstativ utenfor kirken. Vi holdt kirken åpen mellom 18.00 og 21.00 (som ble 21.30 før alle var ute…)

Da vi «debuterte» på Kulturnatt i fjor, var vi godt fornøyd med at 30-40 kom innom kirken; så årets drøyt femdobling var nesten overveldende gledelig. Pågangen var så stor og jevn at en av oss måtte styre strømmen av kulturnatt-besøkende for å ivareta smittevernreglene.

Oppe på kirkeloftet ble det orientert om den jødiske menighetens «hemmelige synagoge» som holdt til der i 1941/42. Nede i Wesleysalen ble det informert om det historiske samemøtet i 1917, tvangsevakueringen i 1944/45, kirkeasylet i 1993 og om selve kirkebygget vårt og arkitekt Claus Hjelte.
De tre fra menigheten som var i sving (Anne Jorunn Midtkil, Bjørn Gunnar Andersen og Ole-Einar Andersen), forteller om stor interesse og lydhøre, spørrelystne besøkende. Kulturnatt-folket er bevisste og informasjonssøkende, og slik sett en meget takknemlig og engasjert målgruppe.

Overraskende mange ville også gjerne vite mer om hva Metodistkirken er og står for, og vi fikk dermed anledning til å formidle mye aktuell informasjon om kirken vår.

Og vær trygg; vi har allerede planer om en enda bedre planlagt og utvidet deltakelse på Kulturnatt 2022!
21/09/2021
GØY OG GUD PÅ LANDET
34 store og små fikk en flott låvegudstjeneste på Byneset søndag 5.september; som også bød på riding, plukking av rips og plommer og hilsing på høns, kyllinger, marsvin og gris. – Gud er ikke begrenset til tempel og kirkebygg. Gud er der vi er – i dag på låven, tunet og blant dyrene, sa pastor Christina Thharup i sin preken hvor hun også oppfordret oss til å leke mere, og ha det gøy.

– Gjennom sin lekenhet og nysgjerrighet har barn en direkte linje til Gud, sa Christina som vil at vi som menighet skal øve oss på å være mer som barn og ha det mere gøy gjennom denne høsten. -Vi har alle et barn i oss som vil leke, men som voksne fortrenger vi som oftest det, og det er synd, mente presten vår. Og det første hun gjorde etter gudstjenesten var å blåse såpebobler på tunet.
(Noen fotoglimt fra søndagens låvegudstjeneste. Klikk på hvert enkelt foto for å se det større!)
Nok en gang var familien Nørsetts innbydende «smågods» på Byneset ramme for en sensommer / tidlig høst-gudstjeneste. Været ble bare bedre og bedre, og under «kirkegrillkaffen» på tunet etter gudstjenesten, tittet solen varmende fram.

I tillegg til grilling var det populært å se nærmere på familien Nørsetts ulike dyr, og ikke minst var det stas at alle barna fikk en ridetur på Islandshest! Og bugnende ripsbusker og plommetrær sto til fri plukking!
09/09/2021
VI GÅR PÅ NETT I ÅR!
Grunnet Covid-situasjonen blir det dessverre ingen «Metodister på Pride»-seksjon i årets nedskalerte Prideparade i Trondheim lørdag 11. september. Men du kan likevel gjøre det virtuelt, på vår Facebookside!

Metodister i Trondheim, har med støtte fra menighetsrådet, i mange år deltatt i Trondheim Pride-paraden. Som en erklært «trygg kirke» for skeive, oppfordrer menighetsrådet i Metodistkirken i Trondheim derfor alle medlemmer og venner av menigheten, som føler det riktig og viktig, at de i år går Pride «virtuelt». På den måten kan vi markere vårt standpunkt som en åpen og inkluderende kirke som vil forkynne og praktisere budskapet om Guds betingelsesløse kjærlighet til alle mennesker.

Du kan gå «Metodister på Pride» ved å «like» eller på annen måte kommentere et innlegg du finner på menighetens Facebookside: https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim
Vi anbefaler også Regnbuemessen i Vår Frue kirke lørdag 11. september kl. 14.30: https://www.facebook.com/events/580981182899288/?ref=newsfeed
03/09/2021
VI SES PÅ LÅVEN!

Søndag 5. september kl. 11.00 er det klart for LÅVE-GUDSTJENESTE på familien Nørsetts idylliske «smågods» på Byneset igjen! Disse gudstjenestene, med etterfølgende «kirkekaffe-grilling» ( ta med egen mat ) på tunet, er blitt en tradisjon som vi setter kjempestor pris på! Det samme gjelder å hilse på alle dyra på gården! Og værmeldingen ser ganske så lovende ut!

Tema for gudstjenesten er «Å være Guds barn», og pastor Christina ber folk forberede seg på å svare på dette spørsmålet: «Hva likte du veldig godt å gjøre som barn? Gjør du det fremdeles?»
Kontakt pastor Christina Thaarup hvis du trenger skyss til låvegudstjenesten, så prøver vi å finne en ordning! (telefon eller sms: 948 05 686 )

SLIK FINNER DU FRAM: Har du GPS, så legg inn adressen: Nestingvegen 47.
Kjør RINGVÅLVEIEN / Fv 841 fra Heimdal og fortsett til du får av/nedkjørselen til NESTINGVEIEN til venstre. Fortsett Nestingveien til småbruket! Der er det god plass til å parkere.
NB: Kommer du via Leinstrandvegen (Fv 707) får du Nestingvegen som en bratt avkjørsel oppover på høyre side!

03/09/2021
KLAR FOR MISJONSGATELØP!!
Søndag 29. august har vi misjonssøndag, og etter gudstjenesten oppfordres alle medlemmer og venner av kirka vår til å delta i et misjonsgateløp til inntekt for misjonsprosjektet vårt i Liberia. Du kan gå, løpe, spasere, slentre eller jogge, og etter løpet serveres kirkekaffe/saft ute på Lilletorget foran kirken!
Du kan velge mellom tre ulike løyper! NB: de angitte tidene er omtrentlige spaser-tider. Springer du, går det trolig fortere!
Det er pastor Christina Thaarup som har «satt løypa» og valgt de tre ulike rutene du kan velge mellom. Start og mål er på «kirkbakken» / Lilletorget. Løypene går gjennom noen av de nærmeste sentrumsgatene, så det er ingen fare for å gå(løpe seg vill! Hastigheten bestemnmer du selv; du kan gå sakte eller råspurte. Det er opp til deg; det viktigste er å delta og vise misjonsengasjement! Misjonsprosjektet vårt er som kjent rehabilitering av Pratt High School i byen Harper City i Liberia. (se nye bilder fra skolen under ) Den jobben er utført, skolen er i full drift takket være midler som Metodistkirkens Misjonsselskap har forskuttert. men vi hart forpliktet oss til å bidra med 50.000 kroner. Så langt har vi samlet inn ca 14.500 kroner, så det gjenstår altså noe. Misjonsløpet er en fin og sosial anledning til å gjøre noe med det!

For hver runde du tilbakelegger, betaler du og/eller en du får til å sponse deg, et valgfritt beløp til misjonsprosjektet! Det gjelder å tilbakelegge så mange runder som mulig innenfor de 20 minuttene løpet skal vare! Christina er rundeteller, og påbegynt runde teller! Sponsorer kan være familie, naboer, venner rundt om i landet, arbeidsgiver – det er helt opp til din kreativitet og

Det er ingen bindende forhåndspåmelding, men straks du har bestemt deg for å være med på misjonsløpet, er pastor Christina takknemlig for et lite varsel slik at hun/vi vet at det faktisk er grunnlag for et løp! Send henne gjerne en sms ( mobil: 948 05 686 )eller melding på Facebook.

Fra misjonskontoret vårt har vi fått noen ferske, nye bilder fra Pratt High School. Under bildene finner linker til artikler om misjonsprosjektet.
Vil du vite mer om prosjektet så finner du tidligere saker på hjemmesiden her:

https://trondheimumc.com/2020/02/26/vi-skal-bidra-til-totalrenovering-av-skole-i-liberia/

og her:

https://trondheimumc.com/2021/02/03/prosjektet-er-fullfort-na-ma-vi-fullfore-var-jobb/

Vi skal bidra til totalrenovering av skole i Liberia

Ferske bilder fra “skolen vår” i Liberia

og her:
26/08/2021
VI STARTET MED ET SMELL!
Så er vi i gang igjen. Vi var hele 39 som møttes til samlingssøndagens gudstjeneste (22.august). Det var både gledelig mange, og gjorde godt selv med fortsatte smittevernregler. Ekstra stas var det å bli presentert for neste års konfirmanter.
Fra samlings-gudstjenesten – som ble åpnet med et smell! Klikk på hvert enkelt foto for å se det større.
Barna fikk være med å starte gudstjenesten med et smell; i barnesamlingens koffert lå det denne gangen nemlig tre små «konfettikanoner» (smellbongbonger) som ble avfyrt mens menigheten på pastor Christina Thaarups kommando ropte «godt nytt år». Og det passer godt, for samlingssøndagen markerer jo nettopp starten på et nytt metodistisk arbeidsår.
Pastor Christina Thaarup prekte engasjert og motiverende om en ny start, med utgangspunkt i 1. Tessalokinkerbrev 5:12-24. Klikk på hvert enkelt foto for å se det større!
Mottoet for gudstjenesten, pastor Christinas preken, og hele høstsemesteret vårt, er «ny start». Det oppleves på mange måter slik, etter et og et halvt år med korona-unntakstilstand. Og samlingsgudstjenesten, med etterfølgende summende kirkekaffe, bidro til optimisme og tro på at vi gradvis, og sakte, men sikkert kommer i gang med skikkelig menighetsvirksomhet, -fellesskap og -liv igjen.
Kommende vårs konfirmanter, Sigrid Nørsett (hvit genser) og Eira Halvorsen (blå genser). Pastor Christina Thaarup får også med seg Ellisiv Sivertsen (t.v. på bilde øverst t.v.) som medhjelper i samlingene med de to konfirmantene. Klikk på hvert enkelt foto for å se det større!
Et høydepunkt på gudstjenesten var presentasjonen av neste vårs konfirmanter, Sigrid Nørsett og Eira Halvorsen som på sparket måtte introdusere seg selv; en utfordring de taklet suverent og scenevant! De vil begge følge konfirmasjonsundervisningen i sine respektive, lokale Dnk-menigheter på Byneset og Tiller, men begge ønsker også at selve konfirmasjonshandlingen skal skje i kirka vår! Pastor Christina har derfor lagt opp til flere samlinger for Sigrid og Eira, med Ellisiv Sivertsen som medhjelper. Der skal det blant annet samtales om ulike spørsmål knyttet til kristen tro og gis orientering om metodistkirken, men de skal også klatre i klatrepark, spise sushi og mere til. Vi ønsker Sigrid og Eira en flott og spennende konfirmanttid, og ser fram til å se og høre dem igjen på noen gudstjenester før selve konfirmasjonen!
Det summet «metodistisk» og heftig på kirkekaffen i Wesløeysalen etter gudstjenesten! Klikk på hvert enkelt foto for å se det større.
Referat og foto v/ Ole-Einar Andersen
23/08/2021
ÅPEN KIRKE 22.JULI
20/07/2021
«Dere er en fantastisk gjeng»
Den som beskriver menigheten vår slik, er biskop Mary Ann Swenson (74). Hun er ganske fantastik selv! Innimellom sykehusbesøk til sin mann, har hun funnet tid til å sende Trondheim Metodistkirke en videohilsen, fem år etter at hun deltok på den spesielle gudstjenesten i kirken vår, som samlet mange deltakere fra Kirkenes Verdensråds sentralkomite.
Klikk på «play»-knappen og se videohilsenen fra bishop Mary Ann!

Biskop Mary Ann McDonald Swenson fylte 74 år 8.juli i år. Hun har gjennom mange tiår vært en av United Methodist Church’s mest profilerte og frittalende ledere, med nærmest «ikonaktig» status takket være sin utrettelige kamp for en åpen og inkluderende kirke, kamp mot vold og rasisme, misbruk av kvinner og barn, og engasjement for HIV-syke. Hun har vært medlem i en rekke av kirkens sentrale råd og utvalg, og sterkt engasjert i ekumenisk arbeid og religionsdialog.

Biskop Mary Anns mann Jeff, som også var med til Trondheim for fem år siden, , har de siste ukene vært inn og ut av sykehus. Likevel har Mary Ann funnet tid og ro til å sende oss sin særdeles hyggelige videohilsen. Som menighet ønsker vi Jeff all mulig god bedring, og fortsatt alt godt til Mary Ann og ham.

Mary Ann ble ordinert som prest i 1973. I 1975 tok hun Doctor of Minestry-grad ved Claremont School of Theology og tittelen på hennes avhandling var betegnende nok «En syntese mellom personlig fromhet og det sosiale evangeliet i den moderne kirken».

Hun ble valgt som biskop i 1992. Allerede i 1996 var hun en av 15 United Methodist-biskoper som undertegnet en uttalelse som uttrykte smerten som følge av vår kirkes diskriminering og fordømmende holdning til homofile og lesbiske. Under Generalkonferansen i Cleveland i 2000 deltok hun utenfor konferansesenteret som biskop i en demonstrasjon mot kirkens holdning til homofile. Demonstrasjonen vakte stor oppsikt og førte til flere arrestasjoner.

Gjennom hele sin tjeneste som prest og biskop har Mary Ann fulgt drømmen om, og kallet til, å lede kirken vår på veien til å bli et mer inkluderende og rettferdighetssøkende fellesskap, preget av kjærlighet til Gud og vår neste.

( Fun fact: Til sin sølvbryllupsdag i 1993 fikk Mary Ann og Jeff en tandemsykkel og ble fort «helfrelste» syklister. I 1998 syklet de USA på tvers! 6532 kilometer fra Stillehavskysten i vest til Atlanterhavet i øst – en tur de brukte 58 dager på… .)
19/07/2021
«SKAP et hjem for alle!»

For fem år siden holdt hun en inspirerende, engasjerende og utfordrende preken i Trondheim Metodistkirke; en preken som ble et viktig bidrag til revitaliseringen av menigheten vår. Nå hilser biskop Sally Dyck oss i en video og oppmuntrer oss til fortsatt å være en menighet som åpner sitt hjerte og sine dører og skaper et «hjem» for alle mennesker.

I videoen forteller biskop Sally at hun er særlig for dens historiske åpenhet og for det samiske utfolket (samemøtet i 1917) og jødene (den hemmelige synagogen på kirkeloftet i 1941/42. Og hun er opptatt av at dette ikke bare må være historie, men prege oss som menighet og kirke idag.

Sally Dyck var i Trondheim som medlem av Kirkenes Vrdensråds sentralkomite, som hadde lagt sitt møte til byen vår i slutten av juni 2016. Vi hadde invitert de 14-15 representantemne for ulike metodistkirker; de tok med seg kolleger fra sentralkomoiteen slik at vi hadde 40-50 internasjonale gjester på gudstjenesten. (du kan lese mer om denne helt spesielle gudstjenesten her: https://wordpress.com/post/trondheimumc.com/12088

Da hun besøkte oss i 2016 var Sally biskop i Chicago. I 2019 ble hun valgt til biskopsrådets «ecumenical officer», og er altså vår kirkes fremstre representant overfor andre kirker og trossamfunn.

I løpet av sommeren håper vi å kunne bringe ytterligere et par videoer med hilsner fra folk som deltok i den historiske gudstjenesten.

Biskop Sally Dyck har fortsatt glassengelen hun fikk overrakt under gudstjenesten i Trondheim 26. juni 2016.

07/07/2021
METODIST-sommer-onsdagER

Om vi ikke akkurat holder sommer-onsdagene hellige, er vi som menighet i alle fall glade for å kunne invitere til uformelle og hyggelige onsdags-samlinger flere ganger gjennom sommeren! Alle medlemmer og venner (nye og gamle) av kirka vår er hjertelig velkommen.

VEL MØTT TIL SOMMER-ONSDAGER!
Vi vil gjerne gi de medlemmene og vennene av menigheten som det passer for, mulighet til å samles gjennom sommeren. Vi satser derfor på sosiale onsdagssamlinger i private hjem.
NB: Samlingene starter i år kl. 17.00 og varer maksimalt to timer. Det er meget uformelle samlinger, med enkel servering og hyggelig prat.
Fem av syv sommeronsdager er så langt «på plass» og her er oversikten:

Onsdag 7. juli vertskap Sylvi L. og Arvid Strømme. Adresse: Sverresborg Allé 9 (På Sverresborg)

Onsdag 14. juli: Meld deg gjerne som vertskap

Onsdag 21. juli vertskap: Pastor Christina Thaarup Adresse: Asbjørn Øverås veg 14B (På Risvollan)

Onsdag 28. juli vertskap: Anne Jorunn og Håvard Midtkil. Adresse: Brukseier Olsens vet 50 ( I Trolla)

Onsdag 4. august vertskap Torun og Ole-Einar Andersen. Adresse: Sigurd Munns veg 13 ( På Valentinlyst)

Onsdag 11. august: Meld deg gjerne som vertskap

Onsdag 18. august: Vertskap: Vibeke og Helge Dimmen. Adresse: Gullhaugvegen 15 (på Vikhammer). Buss nr 70 eller 79.

Vil du melde deg sopm vertskap til en av de to ledige onsdagene, så meld fra til Ole-Einar (Andersen) på mail: oleander@wemail.no eller sms: 951 98 657

VELKOMMEN TIL SOMMER-ONSDAGER!

05/07/2021
Et sprell levende 5-års minne!
26. juni er det fem år siden «hele globusen» var representert på gudstjeneste i kirka vår i Trondheim. Da hadde vi besøk av omkring 45 representanter fra Kirkenes Verdensråds eksekutivkomite. Noen medvirket i gudstjenesten, hvor vi også fikk høre en ekstremt engasjerende, inspirerende og ikke minst utfordrende preken av biskop Sally Dyck (United Methodist Church). Vi tillater oss et tilbakeblikk!

Nå kan riktig nok ifølge Paulus med fordel glemme det som ligger bak og strekke oss etter det som ligger foran. Likevel tillater vi oss å mimre, og se tilbake på den internasjonale gudstjenesten i kirken vår 26. juni for fem år siden med glede og takknemlighet. (se også linker nederst i denne artikkelen)

For en fest det var! Folk fra USA og Europa, men også India, Pakistan, Australia, New Zealand, Malaysina, Nicaragua, Argentina, Brasil, Nigeria, Zimbabwe, Kenya, Benin, Kina – bare for å nevne noen.
Selv om Trondheim menighet egentlig hadde tatt «sommerferie, grep vi muligheten da Kirkenes Verdensråds Sentralkomite la sitt møte til Trondheim 22.-28.juni. 2016 Med 150 medlemmer og 200 rådgivere/gjester som representerte 345 medlemskirker i 110 land, var det tidenes største økumeniske samling i Norge.

Et par uker i forkant kontaktet vi de 15-20 metodistkirkelige representantene i komiteen ( ikke bare fra United Methodist Church) og inviterte dem til å feire gudstjeneste sammen med oss.

Responsen ble meget god. Metodistene kom, og flere av dem fikk med seg kolleger fra andre kirkesamfunn. Alle hadde fått en velkomstbrosjyre med en presentasjon av menigheten, og viktige historiske hendelser som den hemmelige jødiske synagogen på kirkeloftet i 1941/42 og det store samemøtet i 1917.

Vi fikk hilsener fra Asia, Sør-Amerika, Afrika og USA. Men også lokale krefter deltok. Ole-Einar (Andersen) ønsket velkommen. Pastor Kjell Werner Rødder ledet. Sven Nørsett sto for det liturgiske spillet ( pre/postludium og salmekomp ) Vår egen Ameila (Adubeea) sang en ghanesisk lovsang, og den verdenskjente, samiske musikeren Frode Fjellheim joiket og slo på runetromme. Seiki Ueno spilte et par solo Bach-stykker på fiolin. Skriftlesningene var det Trygve (Sivertsen) og Ellisiv (Sivertsen) som sto for.

NB: l løpet av sommeren håper vi å kunne bringe videohilsener fra noen av de internasjonale gjestene som deltok i gudstjenesten.

For alle oss fikk oppleve den, ble denne gudstjenesten en skikkelig «boost» og en vitamininnsprøyting i arbeidet med å revitalisere menigheten vår.

For de som ikke var der, og for de som kan tenke seg å gjenoppleve minnet, så er dette linken til hjemmesidens referat fra gudstjenesten: https://wordpress.com/post/trondheimumc.com/2923

Og her er en link til powerpointen (i pdf-format)med hele gudstjenestens gang: https://www.dropbox.com/s/vyormgrkyjklioz/TRH-UMC-WCC-GUDSTJENESTEN.pdf?dl=0
24/06/2021